Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Lisa Aisato: "Fugl"

Helskjønn barnebok!

Lisa Aisato (f. 1981), hvis egentlige navn er Lisa Aisato N´jie Solberg, utga i fjor barneboka "Fugl". Boka ble nominert til Bokbloggerprisen 2013 i åpen klasse, og havnet på kortlisten. Som et ledd i kåringen har bokbloggerpriskomiteen, som jeg er medlem av, bestemt at samtlige bøker på kortlisten - seks bøker i alt - skal samleses fra februar - juli 2014. Interesserte kan lese mer om bokbloggerprisen her. 

Første bok ut er altså "Fugl" av Lisa Aisato, og det er Silje på bloggen Siljes skriblerier som har hatt ansvaret for samlesningen i februar. I den forbindelse har hun intervjuet forfatteren. 

Illustrasjon fra boka

Lisa Aisato har tidligere skrevet og utgitt to bildebøker før "Fugl"; "Mine to oldemødre" og "Odd er et egg". I Intervjuet forteller hun at det er det visuelle som kommer først, mens teksten kommer etter hvert. 

Historien i "Fugl" er tilsynelatende ganske enkel. Det hele starter med en liten navnløs jente som drømmer om å bli fugl. 

"I et tre ved et gammelt hus i en hage sitter det en jente.

Jenta studerer fuglene. Tenk å hoppe så lett fra grein til grein. Tenk å fly oppe mellom skyene. Og tenk å fly langt, langt vekk fra hele den mørke, kalde vinteren.

- La meg bli fugl, hvisker jenta."

Illustrasjon fra boka

I begynnelsen virker drømmen helt umulig, men den lille jenta gir seg ikke og slipper ikke tak i drømmen sin. Til slutt tar hun mot til seg og spør noen fugler om hun kan få være med dem."Kan du fly?", spør de. Nei, det tror ikke jenta at hun kan. Fuglene tror på sin side at hun er for stor til å kunne fly, samtidig som de ikke utelukker muligheten helt. Hadde hun bare lignet på en fugl og hatt vinger, så ... 

Vinteren går, det blir kaldt og alle går rundt og fryser. De ser helt forhutlet ut, der de er innpakket i alt de har av klær. 

Så kommer våren, og jenta er enda mer bestemt på at hun vil bli en fugl. Hun diskuterer dette med bestefaren, som mener at dersom hun vil bli en fugl, må hun ha vinger og nebb. 

Illustrasjon fra boka

Hadde bare bestefaren visst hva han satte i gang ... 

Jenta lager seg både fjær, vinger og nebb - og hun klipper av seg sitt nydelig hår. Alt for å ligne en fugl på en prikk. Så trener hun på å fly sammen med fuglene ... Men det går ikke så bra - i alle fall ikke til å begynne med. 

Neste år bestemmer hun seg for å holde ønsket sitt hemmelig, og så spørs det hvordan det går til slutt. Hva tror du?

Moralen i denne historien er dypest sett at dersom vi bare ønsker oss noe sterkt nok, kan man flytte fjell om så det skulle være ... 

Illustrasjon fra boka

Hva jeg synes om boka? Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er i målgruppen for denne barneboka, men det forhindret likevel ikke at jeg ble fullstendig sjarmert. I første rekke av illustrasjonene, som er så sjeldent vakre at jeg nesten ikke har vært borti maken. Dernest av den rørende historien, så klart. Og noen barnebøker har jeg lest i årenes løp, bare for å ha sagt det! Jeg tror også jeg vet en del om hva som går rett hjem hos barn, og hva som ikke gjør det - bl.a. etter å ha lest "Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans" hundrevis av ganger i årenes løp, for ikke å snakke om bøkene om Otto Monster, bare for å ha nevnt noen. For barn liker bøker som handler om det tilsynelatende umulige, det som er bakvendt og fint. Dersom det er med noen snakkende dyr, er det heller ingen ulempe. Og her passer "Fugl" inn som hånd i hanske! Illustrasjonene er ikke bare flotte - dette er rett og slett kunst! 

Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som leter etter en morsom presang til egne barn, barnebarn, tante- og onkelbarn eller hva det skulle være!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: Ca. 36

Lisa Aisato (Foto: Thomas Sivertsen, ANB)

Andre omtaler av boka:

- Siljes skriblerier - 27.02.2014 - Noen siste tanker rundt Fugl av Lisa Aisato
- Siljes skriblerier - 19.02.2014 - Intervju: Lisa Aisato
- Siljes skriblerier - 11.02.2014 - Visuelle virkemidler i bildebøker 
- Siljes skriblerier - 09.02.2014 - Samlesning av Fugl - Hva er en bildebok?
- Groskro´s Verden - 28.02.2014 
- My first, my last, my everything - 12. februar 2014