Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Christensen Lars Saabye. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Christensen Lars Saabye. Vis alle innlegg

lørdag 3. januar 2015

Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.


Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.

- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

onsdag 1. mai 2013

Lars Saabye Christensen: "Sluk"

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser. 

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.



En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ... 

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham. 

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta. 

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig! 

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju. 

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen. 

Helt til slutt: mens jeg har gjort research på boka, har jeg blitt nokså forundret over hvor mange profesjonelle anmeldelser det finnes av denne romanen, mens det er tilsvarende få blogginnlegg om den. Faktisk er det blant de bokbloggene jeg følger bare "Bok og palett" og "Pervoluto" som har skrevet om boka. Akkurat dette - som jeg opplever som et litt for svakt fokus på norsk litteratur i bloggsfæren - er noe jeg håper kommer til å endre seg det neste året. Vent og se! 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 12 t 30 min. (papirutgaven er på 414 sider)


Lars Saabye Christensen

torsdag 21. juni 2012

Lars Saabye Christensen: "Bernhard Hvals forsnakkelser"

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært be
sværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye
 Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om den godeste Bernhard Hval er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgi
tt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 18 t 16 min.


Lars Saabye Christensen

lørdag 3. april 2010

Lars Saabye Christensen: "Visning"


Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Pååleser: Kim Haugen
Spilletid: 9 t, 33 min.


Cathrin og Willy har holdt sammen i fire år, og de tilhører de unge vellykkede på Oslos beste vestkant. Hun er art director i et reklamebyrå, mens han skriver filmmanuskripter. Vel, så har han kanskje ikke fått noe av sitt arbeid antatt enda, men det er sikkert like før …
Det som begynte så bra med stormende forelskelse og i neste omgang forpliktende kjærlighet, har imidlertid endt opp som nokså kjedsommelig og trivielt. Cathrin foreslår en dag at de skal gå på visninger. Ikke fordi de trenger et nytt sted å bo, men mer for å skape en arena for en ny lek … Når de tror seg usett, kaster de seg over hverandre i en lidenskap så sterk som de kun opplevde i forholdets første fase. Dermed skapes en illusjon av at forholdet tas opp til nye høyder.
Da Willy blir kontaktet av en konsulent fra Norsk Film som ber ham om å skrive et filmmanus om et par som går på visninger og driver med en spesiell lek, blir Willy tvilrådig. Hvem er denne mannen? Har han støtt på ham på en av visningene Cathrin og han har vært på? Sulten som han er på suksess, og med et utgangspunkt i noe selvopplevd og kjent, biter han likevel på. Men så forsvinner ikke bare bikkja, men også Cathrin … og det går opp for Willy at alle tror at det er han som står bak forsvinningen. Klarer han å overbevise om at han faktisk er uskyldig? Og hva har egentlig skjedd med Cathrin? Har hun vært utsatt for en forbrytelse eller har hun rett og slett bare stukket av?
Jeg opplevde denne boka som fornøyelig, og storkoste meg med den. Historien er dessuten spennende på flere plan. En slags humoristisk melankoli ligger på lur hele tiden. Kanskje det hadde å gjøre med at Kim Haugen leste for alt jeg vet? Jeg synes at Saabye Christensen innfridde forventningene med denne boka, og gleder meg allerede til den neste.

fredag 2. april 2010

Lars Saabye Christensen: "Bisettelsen"

Da jeg startet på denne boka, tenkte jeg "hva i all verden er dette?" I åpningsscenen møter vi nemlig Kim på et hotellrom i Nord-Norge, og hvor han er rammet av hukommelsestap. Han nærmer seg nå 50 år. Scenen er temmelig surrealistisk og skrivestilen er nokså ulik den Saabye Christensen pleier å bruke.

Men så tar boka seg heldigvis opp igjen når møtet mellom Kim og hans foreldre beskrives. Faren er fremdeles fordypet i kryssord, og har aldri gitt opp tanken på at undulaten Pym mirakuløst skal vende hjem igjen. Faren har dessuten blitt en skikkelig grinebiter på sine eldre dager. Han bebreider Kim for det meste, så det er ikke til å undres over at de knapt har sett Kim etter at han forlot foreldreheimen.

Så dør Kim helt plutselig, og dermed introduseres vi for de tre andre guttene fra Beatles-gjengen. Telefonen de får med beskjed om at Kim er død, blir et vendepunkt i livet for alle tre. Her er Saabye Christensen igjen på høyden! Like fullt opplevde jeg denne boka som den svakeste i trilogien. Dette går ikke på at boka er dårlig skrevet, for det er den ikke. Derimot opplevde jeg at fortellerstemmen var veldig annerledes fra de to foregående bøkene, og jeg tror det var dette som gjorde at jeg ble skuffet.

Lars Saabye Christensen: "Bly"

Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Italias Firenze. Han har ingen retning i livet sitt, og føler at han ikke passer inn noe sted. Han er desillusjonert, ensom og outsider. Det går egentlig ikke særlig bra med noen av guttene fra oppveksten. De mislykkes med studier, og blir nødt til å ta tilfeldige jobber samtidig som de misbruker narkotika og drikker for mye. Kim preges av sin fascinasjon for Italia, noe ingen av dem han har rundt seg klarer å dele med ham. Å bety noe for noen blir mer og mer viktig for Kim, og så treffer han Vivi, den vellykkede kunsthistoriestudenten. Men Kim er nok ikke den Vivis foreldre hadde håpet at datteren deres skulle ende opp med ... Denne boka er mer tungsindig og svart enn "Beatles", men personlig likte jeg likevel denne boka best.

Lars Saabye Christensen: "Beatles"


Vi følger de fire guttene Kim, Gunnar, Seb og Ola fra de begynner på ungdomskolen og frem til de har rundet tyve. Guttene har en ting felles: de elsker Beatles! De er helt uadskillelige gjennom hele oppveksten, og tanken på at noe skal kunne skille dem er helt utenkelig.

Kim Karlsens far jobber i bank. Den dagen han blir ranet på jobben, mister han grepet i tilværelsen. Deretter er det kun undulaten og kryssord som kan fange hans oppmerksomhet. Moren er lettere hysterisk - særlig for at sønnen skal begynne med narkotika. Kim lyver foreldrene huden full, og eksperimenterer med både dop og alkohol, og foreldrene har overhode ikke peiling på hvem han er eller hva som interesserer ham.

Denne boka tok meg med storm. En herlig skildring av hvordan det var å være ung i hovedstaden på 60-tallet! Svein Tindberg leste nydelig!

Lars Saabye Christensen: "Halvbroren"


Handlingen i boka utspinner seg i en leilighet i Kirkeveien i Oslo fra tiden før siste verdenskrig og frem til 70-tallet. Vi følger fire generasjoner gjennom deres sorger og gleder - mest av førstnevnte. Familien har ikke all verdens å rutte med økonomisk, men forsøker å klare seg så godt de kan i etterkrigstidens Norge.

Halvbrødrene Fred og Barnum er svært ulike. Fred er resultat av en voldtekt på selve frigjøringsdagen i 1945, og det forhold at han har ukjent far gjør at han ikke føler seg som et fullverdig familiemedlem. Barnum er svært liten av vekst, og gjennom oppveksten blir han mobbet. Men selv om det er mest krangel og splid mellom brødrene, stiller Fred opp for halvbroren sin når rå muskelkraft er påkrevet. I bakgrunnen troner bestemor Boletta, og beskrivelsen av henne er svært fornøyelig.

Barnum har et utpreget kunstnersinn, men klarer ikke helt å forløse sine kunstneriske talenter. Dette til stor frustrasjon både for ham selv og omgivelsene.

Jeg ble litt skuffet over boka og synes den er en smule oppskrytt. Boka er for tykk og kunne med fordel ha vært gjort kortere. Det ble vel mange gjentakelser, og noen ganger syntes jeg de tidsmessige overgangene kom for brått og usammenhengende. Like fullt er dette er en leseverdig bok, som det er viktig å få med seg som et slags nøkkelverk innenfor norsk litteratur.

Lars Saabye Christensen: "Oscar Wildes heis" (2004)

Gjennom 12 noveller har Lars Saabye Christensen tegnet noen høyst forskjellige stemningsrapporter av meget høy kvalitet. Selv liker jeg best novellene hans med barn i sentrum.

I novellen "Morderne" beskrives et skjørt og gryende vennskap mellom jeg-personen og Robert, hvis far senere skal vise seg å være en morder. Og i "Gaven" fortelles historien om gutten som er en mester i å skrive ønskelister. Felles for novellene om barn er gjerne et distansert forhold mellom foreldre og barn på Oslos vestkant.

I novellen "Hvilestedet" møter vi forfatteren som etter å ha vunnet en større litterær pris, får en gave i form av penger til en valgfri stol fra sitt forlag. Når han senere velger å kjøpe en billig stol fra IKEA, vekker dette stor bestyrtelse og vantro. Denne novellen er en liten skatt!

Ellers må jeg si at temaet flygel, som til en viss grad går igjen i Saabye Christensens forfatterskap, fascinerer meg - her i novellen "Hjelpemannen", og som ender med at flygelet styrter ned trappene under flytting og nærmest knuses til pinneved ...

Kim Haugen som oppleser fungerte meget, meget godt!

tirsdag 15. juli 2008

Lars Saabye Christensen: "Modellen"


Glitrende levert av Saabye Christensen!


Opprinnelig utgitt: 2005
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Håkon Ramstad
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 8 t 45 min.


Maleren Peter Wihl er en kunstner i krise. Kritikerne mener at han gjentar seg selv, og er lei av motivene hans som stort sett består av kroppsdeler fra mennesker. De forventer nå noe nytt.

Peter planlegger en ny utstilling som markering av sin 50 årsdag, og mens han sliter med å få dette til, oppdager han at synet er i ferd med å forsvinne. Vi følger ham gjennom en desperat periode, hvor den truende blindheten også rokker ved ekteskapet til kona Helene og forholdet til datteren Kaia.

Kona er sceneograf og står midt oppe i sluttinnspurten for å få kulissene ferdig til en oppsetning av Vildanden. Det er imidlertid ikke plass til hennes premierenerver fordi alt handler om mannens synssvekkelse. I et misforstått forsøk på å skåne kona for de verste bekymringene, føler hun seg på sin side satt utenfor, ikke involvert.

Det hele topper seg da Peter bestemmer seg for å dra til Tallinn for å operere sin i utgangspunktet ikke kurerbare øyesykdom. Hvor langt er han villig til å gå for sin kunst, og hva skjedde egentlig i Tallinn? En uhyggelig atmosfære brer seg over heimen etter hvert som handlingen skrider frem.

Denne romanen er mesterlig fortalt og det er nesten noe Strindbergsk over dialogene mellom Peter og Helene. Etter å ha lest den ferdig, sitter jeg med mange uavklarte spørsmål som ble hengende i løse luften. Og det er kanskje nettopp det som har vært forfatterens mening? Her blir det terningkast seks!

Andre bøker av samme forfatter, som jeg har omtalt i bloggen:


  1. Christensen, Lars Saabye: Beatles (1984)
  2. Christensen, Lars Saabye: Bisettelsen (2008)
  3. Christensen, Lars Saabye: Bly (1990)
  4. Christensen, Lars Saabye: Halvbroren (2001)
  5. Christensen, Lars Saabye: Maskeblomstfamilien (2003)
  6. Christensen, Lars Saabye: Oscar Wildes heis (2004)
  7. Christensen, Lars Saabye: Saabyes Cirkus (2006)
  8. Christensen, Lars Saabye: Visning (2009)

torsdag 15. mai 2008

Lars Saabye Christensen: "Saabyes Cirkus"


Drømmen om en rød Stratocaste r

Utgitt fø
rste gang: 2006
 
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lars Saabye Christensen
Forlag: Cappelen
Spilletid: 5 t


I boka følge
r vi tankene og refleksjonene til en mann, påfallende lik forfatteren selv, som ser tilbake på sin barndom og da spesielt den høsten på 60-tallet da han hadde fylt 13 år. Han kan ikke si "r", og er nokså ensom og fåmælt.


Drømmen hans er å kjøpe en spesiell gitar - en rød Stratocaster. For å tjene penger til gitaren, begynner han som blomsterbud hos Finsens Flora. Hans far mener at han bør bruke pengene til noe mer fornuftig, som for eksempel et leksikon. Kanskje er dette hans første opprør mot faren, som har en nokså fjern rolle i livet hans.

 Jeg ble fascinert av boka, og kom ganske raskt til at det var helt "riktig" at det nettopp var forfatteren selv som leste. Jeg er en ganske fersk Saabye Christensen-leser, og er egentlig ganske forundret over at jeg ikke har fått øynene opp for denne forfatteren tidligere. Terningkast fem! 

Andre bøker av samme forfatter som jeg har omtalt i bloggen: 

  1. Christensen, Lars Saabye: Beatles (1984)
  2. Christensen, Lars Saabye: Bisettelsen (2008)
  3. Christensen, Lars Saabye: Bly (1990)
  4. Christensen, Lars Saabye: Halvbroren (2001)
  5. Christensen, Lars Saabye: Maskeblomstfamilien (2003)
  6. Christensen, Lars Saabye: Modellen (2005)
  7. Christensen, Lars Saabye: Oscar Wildes heis (2004)
  8. Christensen, Lars Saabye: Visning (2009)

tirsdag 15. april 2008

Lars Saabye Christensen: "Maskeblomstfamilien"

Klare paralleller til Johans Borgens "Lillelord"


Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 58. min. 

Dette er en dyster bok om gutten Adrians oppvekst på beste vestkant i Oslo på 60-tallet. Den starter med at faren, patentingeniøren, tar livet av seg, og deretter forsvinner moren hans brått ut av livet hans. Først legger hun seg til sengs, for siden å forsvinne for godt - mest sannsynlig inn i psykiatrien.


Adrian har aldri delt en eneste viktig samtale med sine fjerne foreldre. Hyggestundene med foreldrene er korte og overfladiske, og avløses av uhygge uten forvarsel. Han er og blir et barn som er i veien.

Etter at moren forsvinner for ham, overtar hans magre og humørløse tante, farens søster, ansvaret for ham. Forholdet mellom Adrian og tanten er preget av gjensidig fiendtlighet. Adrian har ingen nære venner, uten at han egentlig plages veldig av dette. Han er en enstøing som kommer på kant med de fleste, og han føler seg mest levende når han gjør det motsatte av det som forventes av ham.

I perioder under lesingen hadde jeg problemer med å like Adrian, samtidig som jeg på sett og vis beundret ham for at han tross manglende opplevelser av ekte varme fra noen nekter å bli et offer. Han tar igjen med tanten, som virkelig fortjener å bli satt på plass. Hun er et meget dobbelt og falskt menneske, som utad forsøker å gi inntrykk av å føle kjærlighet til gutten, mens hun ellers bare hundser ham. Prisen Adrian "betaler" for denne kalde oppveksten, er imidlertid høy.

Jeg opplevde klare paralleller til Johan Borgens "Lillelord". Selv om historien mest av alt er en tragedie - ingen komedie - hadde den et driv som gjorde det vanskelig å legge den (lydboka) fra seg. Terningkast fem!

Andre bøker av samme forfatter som jeg har omtalt i bloggen:


  1. Christensen, Lars Saabye: Beatles (1984)
  2. Christensen, Lars Saabye: Bisettelsen (2008)
  3. Christensen, Lars Saabye: Bly (1990)
  4. Christensen, Lars Saabye: Halvbroren (2001)
  5. Christensen, Lars Saabye: Modellen (2005)
  6. Christensen, Lars Saabye: Oscar Wildes heis (2004)
  7. Christensen, Lars Saabye: Saabyes Cirkus (2006)
  8. Christensen, Lars Saabye: Visning (2009)