Oppfølgeren til «Beatles» fra 1984
Lars Saabye Christensen er for mange mest kjent for «Beatles«, men med «Bly» viser han en helt annen side av Kim Karlsens univers. Der «Beatles» handler om ungdom, drømmer og en følelse av uovervinnelighet, handler «Bly» om det som kommer etterpå. Når illusjonene slår sprekker og livet ikke blir slik man hadde forestilt seg. Dette er andre bind i trilogien, mellom «Beatles» og «Bisettelsen«, og for meg er det også det sterkeste.
Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Firenze. Han kommer ikke hjem med planer eller fremtidstro, men med en følelse av ikke å høre til. Han passer ikke inn noen steder, verken i Oslo eller i minnene fra Italia. Han er desillusjonert, ensom og mer outsider enn noen gang.
Det går egentlig dårlig med hele guttegjengen fra oppveksten. Studiene glir ut, jobbene er tilfeldige og alkohol og narkotika har sluttet å være eksperimentering og blitt en del av hverdagen. Den livsgleden og energien som bar dem gjennom «Beatles» er borte eller i ferd med å slukne. Kim bærer på en sterk fascinasjon for Italia – språket, kulturen, kunsten – men ingen rundt ham deler dette. Det isolerer ham ytterligere.
Å bety noe for noen blir stadig viktigere for Kim, og så møter han Vivi, en ambisiøs og dyktig kunsthistoriestudent. Hun representerer både håp og avstand. Han får et anker, men han er samtidig smertelig klar over at han ikke er den typen svigersønn hennes foreldre hadde sett for seg. Her ligger det både et klasseperspektiv og en følelse av å stå på utsiden av de riktige livsløpene.
Denne boka er langt mørkere og mer tungsindig enn «Beatles«. Det er mindre sjarme, mindre ungdommelig glød, og mer tomhet, skuffelse og stillstand. Men nettopp derfor traff den meg sterkere. Den kjennes mer ærlig. Her er det ikke lenger snakk om hvordan man drømmer om å bli noe, men hvordan det føles når man ikke blir det.
Jeg opplever at Saabye Christensen skriver mer nedstrippet her. Mindre nostalgisk, mer rett på det som gjør vondt. Kim fremstår mer usympatisk, mer famlende, men også mer menneskelig. For meg var det lett å kjenne igjen følelsen av å være på et sted i livet der alle andre virker mer på plass enn en selv.
«Bly» ble derfor min favoritt i de to første bøkene. Den er tyngre, mørkere og mer krevende, men også mer interessant og mer nærgående.
Utgitt: 1990
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 10 t 8 min.
Hei
SvarSlettFørst og fremst, takk for en fantastisk side. Selv om du gir ord og omtale både til filmer, musikk såvel som bøker, så er det nok litteraturen som står mitt hjerte nærmest - selv om nevnte kunstarter også er berikende. Lars S. Christensen har blitt en av mine aller største favoritter, og jeg liker hans mørke historier, noen ganger med en "burlesk" form for humor. Ennå er det ikke noe som har overgått Halvbroren, men jeg synes Bisettelsen var en spennende historie, som man ikke helt fikk tak i til å begynne med. Helt enig i at fortellerstemmen skiller seg noe ut, noe som jeg opplevde som spennende.
Siden din har vært utrolig berikende for meg, og jeg er "stadig" inne og kikker på anmeldelsene dine.
Ha en fortreffelig dag
med hilsen Asle Lien
Takk for svært hyggelig tilbakemelding!
SvarSlettInnlegget ditt får meg til å tenke på at jeg burde laget en slags "boks" for tips fra mine blogglesere. ;-)