Joyce Carol Oates: "Svart vann"

Om maktmisbruk på sitt verste

Joyce Carol Oates (f. 1938) er en amerikansk forfatter som har utgitt mer enn 50 romaner, i tillegg til mengder med noveller, poesi og sakprosa. Svært mange av hennes bøker er oversatt til norsk. "Black water" kom ut i 1992, og på norsk med tittelen "Svart vann" i 2019. 

"Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte, fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. 

Kommer jeg til  dø? - sånn?" (side 9)

Frempeket levner liten tvil om hva som er rammen for denne romanen. En ung kvinne er blitt med en middelaldrende, full senator på biltur, og det ender fatalt. Senatoren mister kontrollen over bilen og de havner i vannet - det svarte vannet. Han kommer seg ut, mens hun blir sittende fast. Han kunne med letthet ha reddet henne, men er kun opptatt av å redde sitt eget skinn. Hun dør der nede i vannet, gjennom en langsom kvelning. Etter som bilen synker blir nemlig lommen med luft over henne mindre og mindre, inntil det ikke er noe igjen. 

Det store spørsmålet er: Hva skjedde egentlig? Hvorfor ble den unge kvinnen med den eldre mannen? Og hvorfor reddet han henne ikke? Han var full, og ulykken i seg selv ville ha skandalisert ham. For hva gjorde han i det hele tatt bak rattet i en slik tilstand? Samtidig er det grunn til å spørre seg hvorfor den unge kvinnen ble med. Hva ville hun med denne middelaldrende, gifte mannen, som hevdet at han var i ferd med å bli skilt? 

Hele historien er inspirert av en helt konkret historie. I 1969 kjørte nemlig en beruset senator Ted Kennedy utenfor veien. Han hadde en ung kvinne ved sin side. Hun døde ved drukning. Han kontaktet ikke politiet før det var gått 10 timer, og etterforskningen viste at han kunne ha reddet henne. Likevel fikk saken så og si ingen alvorlige følger for Ted Kennedy. Han har hele tiden nektet for at han kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Og det kunne ingen motbevise siden han ikke ble alkotestet rett etter at ulykken skjedde. Saken fikk for øvrig navnet "Chappaquiddick incident". 

Historien i Oates` roman fortelles i tredjeperson entall, og det er først og fremst den unge kvinnen vi kommer tett på. Vi følger henne forut for hendelsen, og underveis - inntil hun sitter i bilen og opplever at det blir stadig mindre luft å puste i. Hele tiden overbevist om at hennes eldre kavaler har stukket av for å hente hjelp, slik at hun kan komme løs ... Intetanende om at det siste han faktisk tenker på er å redde henne ... At alt han ønsker er å unngå å bli avslørt som fyllekjører ... 

"Hun holdt på å drukne, men hun skulle ikke drukne. Hun var sterk, hun hadde ikke tenkt å gi seg så lett." (side 144)

Hendelsen finner sted i en tid der kvinners rolle i samfunnet i all hovedsak var å fremme interessene til mennene de hadde rundt seg. Svært få hadde selvstendige karrierer. Mens jeg leste funderte jeg på om dagens kvinner ville ha satt seg inn i en bil med en sterkt alkoholpåvirket eldre mann, og kjørt av gårde. Selv om han var både rik og berømt? Jeg håper at svaret er nei.

Joyce Carol Oates gjør et poeng av å få frem hvilken livsbegjærlig kvinne det var som ble ofret for å redde en aldrende senators "gode navn og rykte". Hun som hadde hele livet foran seg, begavet og så selvbevisst som kvinner var tillatt å kunne være på den tiden. Mens han hadde en forkvaklet moral med en hang til å misbruke alkohol ... Som leser blir man sittende å veie det ene livet opp mot det andre, og det er nok nettopp hensikten. Det er slett ikke rettferdig at det han og ikke hun som skal komme levende fra det hele. Hun som er brakt i denne situasjonen av ham på grunn av hans drikking, og hun som sitter igjen i bilvraket uten håp om redning ... Joda, hun håpet selvsagt på redning, men vi lesere vet at den kommer ikke. 

I og med at denne romanen regnes som en av Joyce Carol Oates´ beste, regner jeg med at den skapte furore da den utkom i USA i 1992. Ted Kennedy døde i 2009, og må ha fått med seg dette. Jeg lurer på hva han tenkte ... Skjønte han at denne skampletten i hans liv representerte maktmisbruk på sitt verste?

Bare for å ha nevnt det - Joyce Carol Oates er ikke den eneste som har skrevet om ulykken, riktignok som en fiksjon i "Svart vann". Det er utgitt mengder med bøker og artikler om hendelsen - som dokumentar - i årenes løp. 

Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, selv om den er temmelig lettlest og gjort unna på en ettermiddag. Anbefales!

Utgitt i USA: 1992
Originaltittel: Black water
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Pax
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 149
ISBN: 978-82-530-4171-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Joyce Carol Oates: "Graverens datter"

Den gode historien! 

Jeg har tidligere aldri lest noe av Joyce Carol Oates (f. 1938), men har etter hvert registrert at flere og flere av hennes bøker nå foreligger på norsk. Det er Pax forlag som står bak utgivelser som "Graverens datter", "Niagara", "Svart jente/hvit pike" og "Blond". Og flere kan det åpenbart bli, for på Wikipedia teller jeg 37 romaner og nesten like mange novellesamlinger.  Og da har jeg ikke en gang tatt med romanene hun har skrevet under pseudonymene Rosamond Smith og Lauren Kelly, for ikke å snakke om alle kortromanene, dramaene, essayene, ungdoms- og barnebøkene, poesien ... Oates regnes blant de ledende amerikanske forfatterne og hun har dessuten vært nevnt i forbindelse med Nobels litteraturpris, kan jeg lese på Wikipedia. 

Bare tykkelsen på romanen "Graverens datter" har lenge vært nok til at jeg har stått over, inntil en av boksirklene mine valgte ut nettopp denne boka for samlesning. Dermed var det ingen vei utenom. At det skulle bli et så lykkelig valg, var jeg av diverse årsaker ikke forberedt på. Endelig en forfatter som skriver den gode og fengende historien - en historie som har drevet meg som leser gjennom denne godt over 600 sider lange romanen nærmest på rekordtid. De siste 400 sidene leste jeg faktisk i løpet av et døgn!

Innledningsvis i boka introduseres vi for Rebecca Tignor, en ung og nygift kvinne som jobber som fabrikkarbeider i småbyen Chautauqua Falls i delstaten New York. På tross av at mannen hennes Nigel har lovet henne at hun skulle slippe å arbeide bare de ble gift, er hun nødt til det for i det hele tatt å ha penger til livets opphold. Nigel er knapt hjemme, ute i "forretninger" som han alltid er, uten at Rebecca vet når han kan finne på å dukke opp. Paret har en sønn, Nigel jr., som Rebecca har sett seg nødt til å plassere hos en kvinne mens hun er på jobb. 

På fabrikken må hun og de andre jentene finne seg i tidvis nokså dårlig behandling fra arbeidslederne, som sikler etter ungjentene. Parallellene til Vicor Hugos "Les Miserables" og scenen med Fantine på fabrikken, kunne knapt vært tydeligere, selv om det er sånn ca. 100 år som skiller episodene i de ulike bøkene. 

På vei hjem fra jobb en dag blir Rebecca nærmest forfulgt av en mann med panamahatt. Først blir hun redd, men mannen gir seg ikke. Da han omsider tar henne igjen, spør han om hun heter Hazel Jones. Hun ligner slik på en han har kjent som het Hazel Jones, og han opplyser at det venter en arv på henne dersom hun møter opp på en bestemt adresse ... Rebecca blir rasende og ønsker ikke å ha noe med mannen å gjøre. Siden skal imidlertid minnet om dette møtet holde henne oppe - så pass at hun velger å ta nettopp navnet Hazel Jones for en gang for alle å ta avstand fra sin fortid ... 

Rebecca vokser opp i en søskenflokk på tre. Selv ble hun født i 1936, idet foreldrene ankom USA som jødiske flyktninger fra Tyskland. Som fattige immigranter stilte de nederst på rangstigen i det amerikanske samfunnet, og faren, som tidligere hadde arbeidet som lærer på et gymnas, måtte nøye seg med en jobb som kirkegårdsgraver. Rebecca og brødrenes oppvekst bærer preg av fattigdom, og den en gang så stolte faren går gradvis til grunne i alkoholen. Familien Schwart har for lengst lagt jødedommen bak seg, som om dette aldri har vært en del av deres liv. Som et slags gufs fra fortiden får vi høre om Rebeccas jødiske kusiner som ankommer fra Europa, men som USA ikke vil ta imot, og som derfor returneres til Tyskland og Hitlers konsentrasjonsleire ... 

Det hele ender med forferdelse, der Rebeccas far tar livet av moren - etter at begge hennes brødre har flyktet hjemmefra for å unnslippe all julingen fra faren. Bare tilfeldigheter gjør at ikke også Rebecca ender med å bli drept. 

Rebecca er dermed helt uten familie i en alder av 13 år. En eldre, barnløs lærerinne tar seg av henne. Hun har som mål å få Rebecca gjennom en hederlig skolegang. Slik skal det likevel ikke gå, og før Rebecca har avlagt avgangseksamen klarer hun å bli utvist og stikker av gårde uten å se seg tilbake. 

Som ung løsarbeider uten papirer er Rebecca henvist til en tilværelse med svart arbeid, og det er i den forbindelse Nigel Tiger dukker opp. Han utnytter hennes uskyld og naivitet, og dette blir starten på et dysfunksjonelt forhold der Nigel oppfører seg som om han eier Rebecca med hud og hår og til og med kan bestemme over hennes tanker. Og Rebecca som ikke er vant til for mye kjærlighet, tar dette som et bevis for hans dypfølte kjærlighet. Hadde det ikke vært for hensynet til deres felles barn, noe som gjør at hun på et tidspunkt våkner opp, er det ikke godt å si hvordan det kunne ha gått. I alle fall klarer hun å flykte fra ham, og dermed begynner hun sitt nye liv som Hazel Jones - totalt uvitende om historien bak dette navnet ... Så spørs det om livet har mer å by en kvinne som alt for ung er totalt desillusjonert og uten drømmer for fremtiden, som bare er redd og som frykter at Nigel skal komme etter henne ...

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Selv om jeg bestemt mener at boka er minst 100 sider for tykk, og at Oates tidvis er i meste laget for ordrik, må jeg innrømme at jeg ble fullstendig grepet av historien. Og selv om mye av det som skjer er uendelig trist, opplevde jeg aldri at boka ble en tåreperse, der det benyttes klisjéer eller grep for å få meg som leser til å begynne å grine. Faktisk tror jeg at historien er temmelig realistisk for en kvinne som Rebecca Schwart, senere Rebecca Tiger og til slutt Hazel Jones og Hazel Gallagher. Troen på det gode og evnen til å lære av sine feil, kombinert med hennes kvinnelige ynde, reddet henne når alt så som mørkest ut. Og som jeg sa innledningsvis: endelig en forfatter med sans for den gode historien! Oates er helt klart en forfatter jeg kommer til å ha et nysgjerrig blikk på fremover! Så får det heller være at jeg ikke alltid følte at språkføringen var like litterær og stødig, og at fortellerstilen noen ganger føltes vel dramatisk. Det er mulig at noen sekvenser fungerer bedre på originalspråket, for alt jeg vet, uten at jeg har noe som helst grunnlag for å kritisere oversetterjobben, bare så det er sagt! Alt i alt en roman jeg mener fortjener terningkast fem, fordi romanen som sådan - helt til siste slutt - hele tiden tilfører historien nye og vitale sider ved Rebeccas liv.  Slutten var faktisk ekstraordinært fiffig og satte historien i et større perspektiv! Det likte jeg svært godt!

Utgitt: 2007
Originaltittel: The Gravedigger´s Daughter
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Tone Formo
Forlag: Pax Forlag
Antall sider: 637

Joyce Carol Oates