Kirsten Thorup: "Erindring om kærligheden"

Når omsorgssvikt preger et mor-datter-forhold

Kirsten Thorup (f. 1942) debuterte som forfatter med diktsamlingen "Indeni - udenfor" i 1967. Totalt har hun utgitt 20 bøker, og "Erindring om kærligheden" (2016) er den siste. For denne mottok hun Nordisk råds litteraturpris høsten 2017. 

Det fine med slike litteraturpriser er at man får øynene opp for "nye" forfatterskap. Jeg hadde i alle fall aldri hørt om Kirsten Thorup før prisutdelingen i høst. Flere av bøkene hennes har tidligere vært utgitt på norsk, men er i dag ikke lenger å få tak i - med mindre de utgis på nytt (eller kan lånes på biblioteket). 

"Erindring om kjærligheten" kommer ut på norsk i juni i år, og det er Gyldendal forlag som utgir den. Selv har jeg valgt å lese den danske utgaven av boka. 

Hovedtematikken i "Erindring om kærligheden" er Tara og forholdet til hennes datter Siri, men allerede i bokas innledning presenteres vi for det bedrøvelige forholdet mellom Tara og hennes mor. Dette gjør det enklere å forstå det som senere skjer. 

"Min mor var en flittig brevskriver, men i det år jeg var væk, kom der ingen breve fra hende. Hun havde ikke mere blæk i pennen, påstod hun, hun forstod sig ikke på menneskene (underforstået mig) længere. Derimod fik jeg et formelt brev fra min far der kort meddelte, at hun var blevet indlagt på psykiatrisk hospital, og at mit lange fravær var en medvirkende årsag. Jeg forestillede mig hendes lille kortlivede figur, altid klædt i tøndeformede kjoler ... og så for mig, hvordan hun var brudt sammen og havde lagt sig ned på fortovet uden for butikken og måtte hentes i ambulance og køres væk. Måske i et desperat forsøg på at kalde mig hjem. Jeg kendte hendes ufine kneb når hun følte sig truet, alt det dystre og mørke hun bar inderst inde, og som var skjult af lyset der strålede fra hende. Hun levede i en hårfin balance mellem det gode og det onde, mellem engle og djævle. Hvordan havde hun kunnet leve i denne åndernes kampzone og så samtidig tage så letfærdig på tilværelsen? ... Var hendes indre verden så meget større end den ytre?" (side 13)

En åpning så knallsterk at det nesten var vanskelig å lese videre ... Hvor ble det av morens følelser for datteren på veien? Når Tara ikke lot seg manipulere til å komme hjem, sto hun i realiteten helt alene i verden, fullstendig uten støtteapparat rundt seg da hun senere selv skulle bli mor, og depresjonen slo inn over henne. Å være alene med et lite barn, full av fødselsdepresjon, og uten barnets far som støtte - det blir etter hvert for meget for den unge Tara. Det hun i alle fall forstår til fulle er at hun ikke ønsker å leve sine foreldres liv. 

En periode forsøker Tara å livnære seg som skuespiller, men hun klarer ikke å skille mellom rollene hun får og virkeligheten, og karrieren tar slutt før den i realiteten har begynt. Hun inngår også et proformaekteskap uten en gang å forsøke å få noe ut av det selv. Som om hun er i besittelse av en grenseløs "godhet" (eller dumskap) som til syvende og sist bare fører med seg elende ... 

Scenene som utspiller seg mellom Tara og nyfødte Siri, der Tara noen ganger er faretruende nær å gå inn i en psykose eller bli oppslukt av angsten, er hjerteskjærende. Virkelighet og fantasi flyter sammen, og i et øyeblikk har hun bare lyst til å flykte fra barnet sitt, inntil et forsiktig klynk fra barnet får henne til å gå tilbake. I mellomtiden har husverten anmeldt henne til myndighetene, fordi vedkommende har hørt lille Siri skrike i timesvis uten opphold. Hun blir oppsøkt av en sundhetssykepleier, og det blir konkludert med omsorgssvikt. Barnet blir tatt fra henne i en periode. Så dukker barnets far opp og han "lignede én der var blevet trukket igennem byens rendestener". (side 109)

Gjentatte ganger blir Siri tatt fra Tara. Siris far Tore reiser til New York, men med løfte om å komme hjem. Tara er ensom og begynner å innlate seg med fremmede menn. Hun klarer ikke å holde på jobber over tid, og er avhengig av sosialhjelp. Hun og Siri flytter fra den ene elendige leiligheten etter den andre, og det er heller unntaket enn regelen at de har eget bad. En periode får de det bedre og det er da de får tilbud om å flytte inn til familien Faber. Inntil det viser seg at herr Faber forventer at Tara stiller opp seksuelt ... Da Siri er i tenårene får de omsider tilbud om et ordentlig sted å bo. Og for første gang får Tara lyst til å skape et hjem som de aldri skulle flytte fra. Her blir de også boende inntil Siri flytter ut. 

Mor og datter har diametralt forskjellig temperament. "Siri var hurtig i hovedet og klar og fast i replikken. Tara var langsom og lettere omtåket når de var på tomannshånd. Så snart hun var alene med Siri, blev hun reduceret til en tom tønne, blottet for all fornuftig tankevirksomhed." (side 189) Men i stedet for å bli sint eller provosert, trekker moren seg enda mer inn i seg selv. 

På et tidspunkt ønsker Siri å ta et oppgjør med sin mor. 

"Du har aldrig interesseret dig for mig, om jeg var glad eller ked av det eller vred, havde du slet ikke ressourcer til at registrere. Det gik aldrig op for dig at du havde et barn, jeg lå under din radar (Siri omtalte altid deres forhold i datid), så kom ikke her nu bagefter, hvor det kan være lige meget, og prøve at forstå hvordan jeg har det." (side 192) Hun beskylder moren for ikke å klare å innse at hennes barndom er hennes, og ikke den som moren speiler seg i. "Siri var det spejl livet holdt op for hende, og som hun skulle dømmes på." (side 192) Der Siri som barn trengte ordnede, strukturerte forhold, der har Tara kun hatt kaos å tilby ... 

Siri flytter hjemmefra, og etter dette går det nedover med moren. Hun lider under fraværet av datteren, som etter hvert gjør det stort som performance-kunstner. Datterens løsrivelsesprosess innebærer at hun ikke orker kontakt med moren. Deres måte å leve livene sine på er ikke lenger kompatible med hverandre, om de noen gang har vært det ... 

Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av handlingen i boka. Ikke annet enn at moren bokstavelig talt står i fare for å gå til grunne nå som livet ikke lenger har noen mening for henne, og hun roter seg borti den ene håpløse tilfellet (les: menn) etter det andre ... I tillegg kommer at hun er psykisk syk, og aldri riktig klarer å samle seg. 

Senere skjer det noe mellom mor og datter som viser at blod er tykkere enn vann, og at det er vanskelig - for ikke å si umulig - å "si opp" et mor-datter-forhold - nær sagt uansett hvor dysfunksjonelt det måtte være. Så er det kanskje likevel morens evne til å nøye seg med så lite som til slutt berger forholdet deres, slik at det atter kan være til glede og ikke bare til besvær. Tara har så lite av de klassiske mors-genene (som f.eks. "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg"-følelsesmessig-utpressing, dvs. evnen til å skape massiv skyldfølelse - slik Taras mor gjorde overfor henne - tvert i mot er hun utstyrt med et behov for å redde alt og alle, selv om hun selv synker til bunns på grunn av det) at hennes nærvær er til å holde ut - tross alt ... Taras morskjærlighet er uendelig og tar aldri slutt, selv om den ikke alltid har kommet på den måten Siri har hatt behov for  ... Og kanskje ... kanskje er ikke mor og datter så ulike heller, når det kommer til stykket - i alle fall ikke dersom man trekker fra Taras psykiske sykdom og manglende evne til å stå i ting over tid. 

I de første nesten hundre sidene er Tara jeg-person og forteller. Senere fortelles historien i tredje-person entall - hovedsakelig fra Taras perspektiv, og mot slutten også fra Siris perspektiv. Dette er et fortellergrep som noen kanskje vil oppfatte som litt rotete, men som jeg likte godt. Årsaken er at vi får se Taras liv fra flere sider, og dette gjør det enklere å forstå henne. Tara er en person som hjelper andre heller enn å sørge for å komme seg videre i eget liv. Kanskje kompenserer hun også for gammel skyld fordi hun ikke klarte rollen som mor, gjennom å hjelpe andre? Vi kommer tett inn på et menneske som sliter psykisk, og som burde ha fått mer hjelp fra det offentlige, særlig da Siri var et lite barn. Dermed får historien også et snev av skarp samfunnskritikk, fordi det blir så tydelig hvordan de dårligst stilte i samfunnet har det. Det er en svært vond historie som fortelles, og som - til tross for forsoningen til slutt - handler om en grenseløs og selvutsettende mor, som ikke har fått til livet sitt, og om en datter som ikke på noen måte ønsker å bli som sin mor, og som på veien inn i voksenlivet er nødt til å skape avstand til moren for selv å få puste. 

Forfatteren har i et intervju i Kristelig Dagblad 8. april 2016 uttalt at Taras mor er et indirekte portrett av hennes egen mor. Hun har også ønsket å skildre skammen man kan føle når man ikke klarer å fylle morsrollen.

I intervjuet uttaler Kirsten Thorup også følgende:

”Tara er socialt set på mange måder et udsat og sårbart individ, men hun har samtidig en trang til at hjælpe andre. Og det ligger heldigvis dybt i mennesket, at man hjælper andre, hvis man kan se, at der er et behov. Det er naturligt for mennesker at hjælpe hinanden. Ellers ville samfundet heller ikke kunne fungere. Og Tara forsøger at hjælpe sig selv ved at hjælpe andre.”

Sværere har Tara det som sagt ved at tage sig af sin datter, Siri. Og der er flere steder tale om, at mor og datter bytter roller, så det er datteren, der må tage sig af sin mor.

”Det er også med til at skabe dramaet i romanen. For det er meget svært for børn, hvis de skal være forældre for deres forældre. Men det skal datteren her for moderen, der hele tiden svinger mellem at holde sig oppe og gå ned.”

Det er mye symbolikk i boka, som særlig kommer frem i skildringen av Siris kunst. En høne spiser sitt eget egg/avkom og fremstår som en kannibalistisk mor. I en annen performance-opptreden bruker Siri sin langtkomne graviditet som en del av sitt kunstverk. "I de snart ti år hun hadde utviklet sin performancekunst, hadde hun arbejdet med at lægge barndommen i aske. Hun startede hver ny performance fra et nullpunkt, i en bevægelse fra intet til noget. Hun gestaltede en ordløs poesi hinsides længsel og sorg. Hendes kunst- og livsprosjekt var en slags omvendt sorgarbejde, en besværgelse af barndommens tomme skape og tunge overfrakker." (side 382)

Kirsten Thorups roman "Erindring om kærligheden" er en viktig, godt skrevet roman som får oss til å forstå både morens og datterens perspektiv. Begge er på sine vis ofre for omstendighetene. Tara er ikke et ondt menneske. Hun kunne bare ikke bedre. Siri er heller ikke et utakknemlig eller egoistisk barn. Men for at hun selv skal overleve og komme seg løs fra arvesynden i sin mors familie, må hun løsrive seg. Det innebærer at hun må skyve moren sin fra seg. Romanen viser til fulle hvordan det er de vi elsker høyest som sårer oss mest. Finnes det tilgivelse for det største sviket av alle: en mors svik overfor sine barn? Og: er det ikke nettopp gjennom tilgivelsen av foreldrene og deres mange mangler at det er mulig å stige frem som et modent og voksent menneske, som fullt ut tar ansvar for sitt eget liv? 

Jeg håper at riktig mange får øynene opp for denne boka når den kommer ut på norsk senere i år. Boka har mange lag, og det gjør den velegnet som boksirkel-bok. Det finnes garantert like mange ulike opplevelser av denne boka som det finnes lesere. De første 50-70 sidene er tunge å komme gjennom, men så løsner det og da klarer du ikke å legge den fra deg. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Danmark: 2016
Originaltittel: Erindring om kærligheden 
Språk: dansk
Forlag: Gyldendal (i Danmark)
Antall sider: 462
ISBN: 978-87-02-22772-7
Boka har jeg kjøpt selv

Denne boka kommer ut på norsk i juni 2018 - på forlaget Gyldendal

Kirsten Thorup (Foto: Lærke Posselt -
jeg har lånt bildet av Gyldendal forlag)

Jon Fosse: "Trilogien"

FOR en lytter-opplevelse!

Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien". (Se mer om dette på Wikipedia.)

Jeg sakser fra begrunnelsen til juryen (for Nordisk råds litteraturpris), som mente at trilogien er et høydepunkt i nyere norsk romanlitteratur:

"Årets prisvinner er et sjeldent godt eksempel på hvordan formmessig nyskapning kan gå hånd i hånd med et innhold som evner å berøre på tvers av tid og sted. I en prosa med klare poetiske kvaliteter og med en bevisst og lekende innstilling til historien, fortelles en kjærlighetshistorie som spenner over alle og ingen tider. Forfatteren har som få andre evnet å meisle ut en egen litterær form. Klangbunn fra Bibelen og kristen visjonsdiktning forenes med spenningsskapende elementer og poetiske bilder, på en måte som åpner fortellingen om to som elsker hverandre, mot verden og historien."

"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake" (linken peker til min bloggomtale av den), og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!

Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historien(e) han forteller i denne trilogien er bortenfor tid og sted. Vi aner ikke når handlingen foregår, og mangelen på detaljer som kan fortelle oss noe om dette gjør at bøkene er helt tidløse. Nå hører vi riktignok om Bjørgvin, og da dukker selvsagt følgende spørsmål opp: hvor er nå det? Store norske leksikon gir svaret: 

"Bjørgvin, som i gamle litterære kilder vekslet med bl.a. Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. I de eldste islandske håndskrifter var navneformene Biorgvin, Biorgyn, Biorgin, men fra midten av 1300-tallet blir navnet ofte skrevet med tegnet for ø-lyd. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, Bergen, som er gjengse i eldre engelsk og tysk, men som også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Formen Bern har vært meget utbredt i norske dialekter, og den er sannsynligvis med på å forklare enstavelses tonelag i bynavnet Bergen i dag."

I første del av trilogien - "Andvake" - møter vi Alida og Asle som har flyktet fra hjembygda. Alida, som aldri har følt seg elsket av sin mor, skal føde når som helst. De ankommer Bjørgvin, og her starter en desperat jakt på et sted å bo og et arbeid, slik at Asle skal kunne forsørge Alida og barnet de venter.  Ingen vil gi dem husly. Deres desperasjon forsterkes gjennom et manende og repeterende språk. Det er et intenst driv over fortellingen, der Asle er villig til å gjøre hva som helst for å kunne ta vare på sin elskede Alida og det ufødte barnet.

I "Olavs draumar" har Alida født sønnen Sigvald. Hun og Asle har fått seg et sted å bo i Bjørgvin, og begge har skiftet navn. Nå heter de Åsta og Olav. Asle/Olav ønsker at de skal bli oppfattet som rette ektefolk (selv om de ikke er gift), og han jakter på ringer. Underveis støter han på Gamlingen, som utvetydig truer med å avsløre hvem han egentlig er og hva han har gjort. En dag får dette svært uheldige konsekvenser ... 

I "Kveldsvævd" er Alida og sønnen Sigvald på vei tilbake til Dylgja, stedet hun og Asle en gang rømte fra. Både hun og Asle er for lengst døde, og det er datteren Ales som forteller historien. Som alenemor hadde Alida ikke mye å stille opp med, og tilfeldigheter fører henne i favnen til en betydelig eldre sambygding som ønsker at hun skal bli taus hos ham etter at moren hans er død. Samtidig opplever Alida at hun fremdeles er sammen med Asle, selv om han er død. 

" ... Alida tenkjer at ho og Asle framleis er kjærester, dei er med kvarandre, han med henne, ho med han, han i henne, tenkjer Alida ... og ho merkar vinden og vinden er Asle, han er der, han er vinden, om han ikkje finst, er han der likevel ..." 

Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens. 

Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det? 

For øvrig var jeg sikkert ikke alene om skvette til da Ales uttrykker følgende på slutten:

"... og dottera skal visstnok ha fått ein son og han heiter visst Jon og skal vera spelemann han og og så skal han han visst ha fått gjeve ut ei bok med dikt, ja folk gjer no på så mykje, tenkjer Ales ..."

Dette fikk meg til å undres over om Jon Fosse egentlig skriver om sin egen slekt ... om det er ham selv det her siktes til ... 

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere følgende fra NRK-kritikeren Knut Hoems glitrende anmeldelse av "Kveldsvævd" fra januar 2014:

"Slik bølger disse fortellingene til den sene, post-puritanske Fosse frem og tilbake mellom lys og mørke helt til de to smelter sammen til en egen verden, Fosses verden, hvor vi først ser det lyse i det mørke, så ser vi det mørke i det lyse, for så å erkjenne at det er ganske mye mørke i det mørke. Alt dette i en type litteratur som har den utpregete fordelen den ikke ligner på noe annet av det som skrives ellers i Norge eller i verden forøvrig."

Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!

Andre bokbloggere som har skrevet om triologien er Artemisias Verden, Reading Randi, Ellikken og Bøker & Bokhyller. (Det overrasket meg for øvrig stort at ikke flere bokbloggere har lest og omtalt denne trilogien.) Både "Andvake", "Olavs draumar" og "Kveldsvævd" har gått som teaterstykker på Det norske teatret i Oslo.

Utgitt: 2015/2016

Forlag: Samlaget (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)

Oppleser: Anderz Eide

Spilletid: 5 t 5 min.

ISBN: 9788252189155 (papirutgave)

ISBN: 9788242163394 (lydfil)

Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, men har kjøpt papirutgaven selv.

Jon Fosse (Foto: Tom A. Kolstad)

Kim Leine: "Profetene i Evighetsfjorden"

Om dansk koloniherre-dømme på Grønland på slutten av 1700-tallet

Kim Leine (f. 1961) ble for alvor kjent utenfor Danmarks grenser da han i fjor mottok Nordisk råds litteraturpris for sin roman "Profetene fra Evighetsfjorden". Ikke fullt så kjent var det da at han egentlig er norsk, født som han er i Seljord i Telemark. Han flyttet til Danmark som 17-åring og utdannet seg siden til sykepleier. Senere flyttet han til Grønland, hvor han bodde i 15 år, før han atter returnerte til Danmark i 2004 og debuterte som romanforfatter med "Kalak" tre år senere, i en alder av 46 år. Siden kom han ut med ytterligere to romaner ("Valdemarsdag" i 2008 og "Tonu" i 2009). "Profetene i Evighetsfjorden" er hans fjerde roman. (Kilde: Wikipedia)

Morten Pedersen, mannen som senere skal kalle seg Morten Falck fordi han erkjenner at man ikke kommer seg opp og frem her i verden med et sen-etternavn, ankommer København i juni 1782. I Kongens København skal han gjøre unna sine teologistudier, før han etter hvert setter kursen mot Grønland for å fullbyrde sitt prestekall. Men før han kommer så langt skal han medvirke til å forderve en ung kvinne som han siden kaster vrak på - angivelig av hensyn til henne selv, men i realiteten for at ingen skal stå i veien for ham. Hun er helt avsindig i sin kjærlighet til ham, mens han ønsker å beskytte henne mot "de ville", som grønlenderne ble kalt den gangen. Denne kvinnen - Abelone - gikk det siden riktig dårlig med, som med de fleste kvinner på den tiden som lot seg forføre av en mann som ikke hadde til hensikt å gifte seg med henne likevel. 

Reisen til Grønland varsler på et vis i all sin gru om det som skal komme. For det holder på å gå riktig galt på overfarten, som tar vesentlig lenger tid enn forutsatt. Med rørende omsorg tar Morten Falck seg av kua Roselil, som til syvende og sist redder hele mannskapet fra den sikre død. 

På Grønland starter et nytt kapittel i pastorens liv - på et sted hvor selveste Hans Egede hadde mislyktes i å kristne landet. Vi følger Morten Falck gjennom hans dagboknotater. "De ville" fremstilles paradoksalt nok som mer siviliserte enn danskene som var sendt for å kultivere dem. Prestene tar for seg av koloniens kvinner, og skalter og valter med menneskeskjebner "i guds navn". Slik holdes et helt folk nede av de danske kolonistene, som satt med nøkkelen til den evige frelsen. Kim Leine beskriver kulden, skitten og det yrende dyrelivet - fra lus til større dyr - med hele spekteret av metaforer og andre litterære virkemidler, slik at dette nærmest kunne kjennes på kroppen mens jeg leste. Men på tross av all dysterheten, leste jeg mye munterhet mellom linjene. 

"Selve kolonien er skitten og uproduktiv, plaget av svir og lidderlighet, både blant det dansk-norske mannskapet og befolkningen. Det later til at de har satt seg fore å drikke og hore seg selv til døde. Egentlig har han belaget seg på at det sto ille til. Landets eldste koloni har hatt et dårlig rykte helt siden grunnleggelsen da to dusin tukthusfanger ble sendt opp i den hensikt å benytte dem som billig arbeidskraft. I løpet av de første ti årene døde ni tiendedel av de innfødte i distriktet, og gamle Egede reiste hjem som en desillusjonert mann uten konen som strøk med i en av epidemiene. Antakelig er stedet tross alt i en bedre forfatning nå enn det var den gangen. Ikke at det sier så mye." (side 111)

Morten Falcks intensjoner om å holde seg på den smale sti er ekte nok, men også han dras inn i umoral og drukkenskap etter som årene går. Kanskje stikker ikke kallet som prest så dypt, siden han tross alt drømte om å bli lege i sin tid? På Grønland skal han for øvrig tidsnok få anledning til å praktisere noe legekunst, blant annet gjennom en illegal abort. 

Det er et brutalt samfunn som skildes, og det å bli dømt til gapestokk på Grønland var omtrent det samme som å bli dømt til døden. For kulden sørget for at man frøs ihjel lenge før straffen var fullbyrdet. 

"De henter straff-fangen i spekkhuset der han sitter i skredderstilling og ser frem for seg. Da de tar tak under armene hans, reiser han seg villig opp og kjemper ikke i mot da de fører ham bort til gapestokken. Bjerg kjenner en kraftig dunst av alkohol. Det må være presten som har bedøvet ham. De binder ham til stokken og etterlater ham i regnværet. Litt senere har det samlet seg en del innfødte tilskuere på klippene bak kolonihuset. De ser på fangen med tomme ansikter. Han klager seg langtrukkent og stillferdig. Det høres ut som han gråter." (side 279)

De gir ikke ved dørene, de danske kolonistene, og lidelsene de påfører lokalbefolkningen gjennom sin misforståtte misjonering, har bare så altfor klare paralleller til mye av det samme som har skjedd i nær sagt alle kanter av verden, der Vesten mener å sitte med fasiten på hva som er rett og galt når store naturressurser skal forvaltes på vegne av ulike urbefolkninger. 

Grønlenderne er naturlig nok ikke tilfredse med å være underlagt danske kolonimakter, og gjennom det grønlandske ekteparet Habakuk og Maria Magdalena blir vi vitne til grønnlendernes kamp for friheten. Ekteparet etablerer en menighet i Evighetsfjorden, som etter hvert blir koloniens største. Morten Falck involveres i denne kampen, og hans integritet settes for alvor på prøve: skal han støtte de danske kolonimaktene, eller grønlendernes frihetskamp? Valget blir på mange måter tatt for ham, for kjøpmannens ufine kamp for å beholde egen makt går så langt at han på mange måter blir nødt til å støtte grønlenderne. Å støtte kjøpmannen blir nemlig en umulighet. Samtidig er det en kamp han uansett ikke kan vinne. Og i Danmark regjerer på den tiden kong Christian VII - betegnet som "den gale kongen", den kongen bl.a. Per Olov Enquist har skrevet om i sin berømte roman "Livlegen", og som siden er filmatisert.

Det er ikke et pent portrett Kim Leine tegner av Danmarks koloniherredømme, som varte frem til 1953 (men virkelig selvstyre kom så sent som i 2009). Nå slutter riktignok denne romanen noen tid etter 1795 (men med en epilog fra 1815), idet København brenner ned, og Morten Falck nylig har kommet tilbake til hovedstaden, men det vi får innblikk i er tilstrekkelig til å danne seg et bilde av misjoneringens pris for inuittene/grønlenderne. Danskene fremsto ikke på noen måte som ledestjerner for lokalbefolkningen som de hadde i oppdrag å kristne, og de tok for seg av koloniens kvinner etter eget forgodtbefinnende. Historiene som fortelles gjør inntrykk!

Kim Leine skriver overbevisende og godt, men jeg understreker at dette ikke er en veldig lett tilgjengelig bok. Det er først og fremst tykkelsen av boka - 589 sider i papirutgaven og nesten 22 timer som lydbok - som medvirker til dette inntrykket. Selv valgte jeg i alle hovedsak å høre den som lydbok, men jeg hadde også en papirutgave tilgjengelig underveis i lesingen. Det er nok enklere å få kontroll på persongalleriet når man leser papirutgaven, enn når man lytter til lydboka. Samtidig er det faktisk bare noen få nokså sentrale skikkelser som går igjen, slik at det å få oversikten over dette er en helt overkommelig oppgave. For meg som elsker å lære noe nytt - også når jeg leser skjønnlitterære bøker - er denne boka en virkelig skatt! Kim Leine har nemlig ikke bare gjort grundig research, men han har også bodd på Grønland i en årrekke selv. Dermed har han inngående kjennskap til det grønlandske samfunnet, og dette skulle danne et godt grunnlag for å skrive en historisk roman slik at den oppleves autentisk. At han fikk Nordisk råds litteraturpris for denne boka burde ikke overraske noen! 

Og helt til slutt: Den erfarne oppleseren Anders Ribu gjorde lesingen til en fest! Denne boka er blant de beste jeg har lest!

Utgitt i Danmark: 2012 
Originaltittel: Profeterne i Evighetsfjorden
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Kim Leine
Antall sider: 589 /Spilletid: 21 t 46 min.
Oppleser: Anders Ribu
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Kim Leine (Foto: Junge, Heiko/NTB Scanpix)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Ellen Sofie Lauritzen - 24.09.2012 - Årelating med brennevin som bedøvelse - Kloakkstanken damper ut av disse boksidene
- VG v/Arne HUgo Stølan - 28.01.2013 - Kåte misjonærer 
- NRK v/Marta Norheim - 30.10.2013 - Nordisk råd overrasket litteraturkritikerne
- NRK v/Inger-Marit Knap Sæby m.fl. - 30.10.2013 - Nordisk litteraturpris til norsk-dansk forfatter
- Tine sin blogg - 28.11.2013 
- Aftenposten v/David Back og Ahmed Fawad Ashraf - 30-10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris
- Solgunn sitt - 26.04.2013 
- Bergens Tidende v/David Beck - 30.10.2013 - Dansk-norsk vinner av Nordisk råds litteraturpris

Kjell Westö: "Svik 1938"

En imponerende roman!

Om forfatteren og hans bokutgivelser:

Kjell Westö (f. 1961) er en av de fremste finlandssvenske forfatterne i dag, og han "står i en særklasse som en skildrer av vår moderne historie og hvordan storpolitikken griper inn i menneskenes innerste liv", kan man lese på bokas smussomslag. Han har ikke bare skrevet flere prisberømte romaner, men også dikt, noveller og essays, og bøkene hans er oversatt til rundt 15 språk. Tre ganger er han blitt nominert til Nordisk Råds litteraturpris - senest for "Svik 1938" i 2014 (og denne gangen vant han!), som i tillegg også er nominert til Finlandia-prisen og August-prisen. For "Der vi en gang gikk" mottok han Finlandia-prisen, og denne boka er dessuten filmatisert (følg linkene og les mine omtaler både av bok og film). "Faren ved å være Skrake" (2000), "Lang" (2002" og "Gå ikke alene ut i natten" (2009) er tidligere oversatt til norsk, mens de øvrige åtte bøkene han har utgitt ikke er det. 

Kommer på Litteraturhuset:

I anledning lansering av "Svik 1938" i Norge, vil Kjell Westö bli å treffe på Litteraturhuset i Oslo onsdag 12. mars kl. 19.00. Jeg har skaffet meg billett til arrangementet, og ser frem til å høre på samtalen mellom Westö og Åsa Linderborg (forfatteren av selvbiografien "Meg eier ingen"). 

Om Svik 1938:

I bokas åpningsscene - 16. november 1938 - har advokat Claes "Klabben" Thune ankommet kontoret, og registrerer at sekretæren hans - fru Wiik - ikke har dukket opp. Fru Wiik pleier alltid å være presis, og etter å ha ringt henne uten å få svar, bestemmer Thune seg for å dra hjem til henne for å se hva som har skjedd. 

Mer får vi ikke vite før vi rykkes åtte måneder tilbake i tid - nærmere bestemt til 16. mars. Advokat Thune har nylig ansatt fru Wiik som sekretær i firmaet sitt. Han vet ikke mye om henne fra før av - bare at hun er dyktig og at hun har de kvalifikasjoner han er på jakt etter. Hun er dessuten 37 år og er diskret, slik det sømmer seg for datidens underordnede. Ingen ønsket egentlig å få vite noe som helst om sekretæren. Hun bare var til stede, gjorde det hun ble satt til og sørget hele tiden for at egne behov kom i annen rekke. 

Fru Mathilda Wiik dukker av og til opp i boka som Miljafrøken, og det er når vi er tilbake i 1918, under den finske borgerkrigen. I små glimt får vi innblikk i hva som skjedde med henne mens hun var fange i en leir opprettet av "de hvite" (dvs. de borgerlige, som et stykke på vei hadde støtte av tyskerne), fordi hun havnet på feil side av konflikten (hun var nemlig barn av en "rød" familie - de røde representerte venstresiden, som ble støttet av russerne). Det var med nød og neppe at hun i det hele tatt overlevde. Ca. 37 000 finner døde og de fleste var "røde" som befant seg i de "hvites" leire, leste jeg i en svensk bokanmeldelse av "Svik 1938". Fru Wiik sliter med å holde traumene fra den gangen under kontroll, fordi det skjedde så mye skamfullt som hun ønsker å glemme og fortrenge, like mye for egen del som av redsel for at andre skal få rede på hvem hun egentlig er. 

Hver tredje onsdag i måneden har Thune møter med sine kamerater i deres såkalte Onsdagsklubb. Da kjøper de inn mat og drikke, diskuterer det som rører seg i samfunnet og drikker seg på en snurr. Fru Wiik registrerer hvor oppslukt medlemmene av Onsdagsklubben er når de møtes, så oppslukt at de knapt merker at hun kommer og rydder unna oppvask og annet underveis. Belysningen er dunkel, det brenner i kakkelovnen og bare det beste er godt nok. 

I tur og orden presenteres vi for de andre medlemmene av onsdagsklubben. Det er ikke de samme seks som startet klubben, for ikke bare er Bertel Ringwald død, men Hugo Ekblad-Schmidt giftet seg i sin tid med en pariserinne og flyttet fra landet. Psykiateren og barndomsvennen Robert Lindemark, mannen som senere skulle stikke av med Thunes kone Gabi, journalisten Guido Röman og poeten Joachim "Jogi" Jary er fremdeles med, og i mellomtiden har også forretningsmannen Leopold Grönroos og legen Lorens "Zorro" Arelius blitt tatt opp i kretsen. 

"Thune presenterte klubbmedlemmene for henne i tur og orden, alle så nær som Grönroos. Han presenterte Robert Lindemark med tittelen overlege, men kunne ikke la være å føye til "og levemann". Thunes tonefall var svakt ironisk. De andre mennene som visste hvordan tingene lå an, oppfattet det og tittet forsiktig på hverandre. Lindemark holdt masken, og fru Wiik lot ikke til å merke noe. 

Så presenterte han henne for mennene, ikke uten stolthet: Vår utmerkede nyervervelse her på kontoret. Fru Wiik har ikke vært mer enn syv uker, men har allerede rukket å gjøre seg uerstattelig." (side 26)

Da klubbmedlemmene reagerer på Thunes "vi", forteller han at nevøen Rolle Hansell skal begynne i firmaet til sommeren. Dette skal bli et vendepunkt i firmaet, tenker Thune. 

Det er ikke til å komme forbi at etter hvert som advokat Thune og fru Wiik tilbringer en del tid på kontoret, blir de mer fortrolige med hverandre enn noen av dem kanskje hadde tenkt på forhånd. De er begge svært ensomme mennesker, som trenger medmenneskelig kontakt. Men uansett hvor frilynt og liberal Thune forsøker å innbilde seg at han er, merker vi et klasseskille mellom de to, skjønt mye handler om forutinntatte holdninger om hvordan den andre egentlig lever. Og mens Thune nesten forgår av savnet etter sin eks-kone og vanskene med å forholde seg til Lindemark, konetyven, sliter fru Wiik med sin fortid og ikke minst broren Konni og hans ustyrlige temperament. Mens hun har hemmelige stevnemøter med den mystiske Kapteinen, og er livredd for at dette skal komme ut ... Ektemannen har hun ikke sett siden han forsvant for atskillige år siden. Ja, hva skjedde egentlig med ham?

Jogi Jary er en sart kunstnersjel av en jøde, som går ut og inn av psykiatrisk, og vi aner at han er manisk-depressiv. Og i klubben viser det seg at Arelius har noen holdninger om Nazi-Tyskland og Hitler som de andre finner nokså lite spiselige ... Riktig ille blir det imidlertid først da Thunes etterlengtede nevø Rolle omsider begynner i advokatfirmaet, og ting ikke utvikler seg riktig slik Thune hadde tenkt. For han liker heller ikke Rolle Hansells holdninger til det som skjer i Europa, der krigen kommer nærmere og nærmere - mens befolkningen enda ikke har slikket alle sårene etter borgerkrigen 20 år tidligere ... 

"Advokatfirma Thune & Hansell. Det lød slagkraftig, det lød solid. Men dessverre gikk ikke advokat Hansell og Mathilda særlig godt overens. Hansell forholdt seg nedlatende til sekretæren og tiltalte henne i en kort og kommanderende tone. Og Mathilda reagerte med å bli stillere og stillere for hver dag som gikk. 

Etter noen uker hadde hun begynt å lure på om sjefen virkelig ikke hadde lagt merke til at en kjølig taushet hadde senket seg over kontoret. Hansell var ingen vanlig ansatt, han var i tillegg medeier i firmaet. Men det var fortsatt Thune som bestemte, det hadde han understreket overfor Mathilda uken før Hansell ble ansatt. Men Thune var så konsentrert om sitt, dels om klientene, dels om denne artikkelen han hadde begynt på - den var for Svenska Pressen og handlet om den europeiske situasjonen, hadde han sagt da Mathilda dristet seg til å spørre - at han var nesten blind og døv for verden rundt seg. Mathilda savnet de åpne samtalene fra i vår og på forsommeren. Men samtidig var hun lettet. Jo mer de snakket, jo større var faren for at Thune fikk greie på ting hun ikke ville han skulle vite. " (side 208)

Min oppfatning av boka:

"Svik 1938" handler kort og godt om svik i alle ordets betydninger, mens Nazi-Tyskland ruster til krig uten at noen egentlig skjønner hva som foregår. Antisemittismen begynner så smått å blomstre også i Finland, noe som ikke minst merkes når den egentlige vinneren av 100-meteren under et idrettsstevne tildeles fjerdeplassen - til manges bestyrtelse. En hendelse som også er hentet fra virkeligheten, bare for å ha nevnt det!

Men aller mest er "Svik 1938" en roman om splittelse. Splittelse av verden, splittelse av familier, splittelse av vennekretser, splittelse av ekteskap - og sist men ikke minst: splittelse av jeg´et. Vi ønsker å fremstå samlet og troverdig, men hvem er vi egentlig når det kommer til stykket? Når vi settes under et tilstrekkelig press? Hva bor det i oss når det kommer til stykket? Hva er det som får oss til å reagere som vi gjør? Og hva er det som gjør at ondskapen kommer til syne hos noen, men ikke hos andre? Ikke minst når dette kommer på spissen i en brytningstid som i 1938, rett før andre verdenskrig er et faktum ... 

Det som imponerte meg aller mest i "Svik 1938" er skildringen av persongalleriet, hvor forfatteren graver dypt i sinnene til noen av de mest sentrale personene i boka - som advokat Thune og fru Wiik, som helt klart må anses som romanens hovedpersoner. Lite er slik det kan se ut som, og uhyggen som bygger seg opp kulminerer til slutt i et klimaks ingen kunne ha sett for seg underveis. Selv om dette ikke er en thriller eller en krimroman, følte jeg at spenningen bygget seg opp på en måte som gjorde det vanskelig å legge fra seg boka. 

Kjell Westö tegner for øvrig et meget troverdig tidsbilde av en forgangen tid, hvor det meste kunne skje, og det hele er fortalt på en nokså lavmælt måte, hvor vi bokstavelig talt kan ta og føle på stemningen. Jeg er rett og slett imponert over romanen, som tegner et meget interessant bilde av Finland i en brytningstid rett før utbruddet av andre verdenskrig. De språklige og litterære kvalitetene gjør denne boka til virkelig noe av det bedre jeg har lest! 

Utgitt i Finland: 2013 
Originaltittel: Hägring 38
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt: Erik Krogstad
Antall sider: 310
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Kjell Westö

Andre som har skrevet om boka:

- Solgunn sitt - 11. juni 2014 - Fortidens stemme 
- Bok-Karete - 20. april 2014 
- Bentebing´s Weblog - 9. desember 2014

Tarjei Vesaas: "Is-slottet"

Vesaas på sitt beste?

Tarjei Vesaas (f. 1897 d. 1970) regnes som en av Norges fremste forfattere, og når jeg teller opp alle bøkene han rakk å utgi i perioden 1923 og frem til sin død, kommer jeg til 41 bøker (jf. Wikipedia). Selv har jeg kun lest en liten håndfull av disse - "Is-slottet", "Fuglane" og "Dei svarte hestane" - alle for over 30 år siden. De to første regnes blant hans hovedverk, og Vesaas vant også Nordisk råds litteraturpris for "Is-slottet". Den er dessuten filmatisert. For prispengene laget han legatet Tarjei Vesaas´debutantpris, kan jeg lese på Wikipedia. 

Fordi en av mine boksirkler har bestemt seg for at neste bok vi skal lese er "Kimen" av Vesaas, fant jeg ut at jeg ville lese "Is-slottet" om igjen. Forbausende nok husket jeg det meste av handlingen - rett og slett fordi den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Og det til tross for at Vesaas ikke akkurat fremsto som en av mine favorittforfattere mens jeg fremdeles var i tenårene. Det er virkelig synd at det har tatt så lang tid før jeg nå vender tilbake til ham. At han skriver nynorsk er ikke lenger et hinder. Tvert i mot gjør det romanene hans ekstraordinært vakre og poetiske. I tillegg borrer Vesaas dypt i psyken til menneskene i bøkene sine ... 

I "Is-slottet" er det de to 11 åringene Siss og Unn som står i fokus. Den dagen Unn kommer til den lille navnløse bygda, føler Siss at det er noe spesielt med henne, og det går ikke lang tid før hun ønsker å bli venninne med henne. Men Unn er så fjern og utilnærmelig, og Siss føler umiddelbart at hun må gå varsomt frem. 

Unn har nettopp mistet sin mor etter et kortvarig og dramatisk sykdomsforløp. Siden moren ikke var gift, har hun ingen andre i hele verden enn tanten, som hun kaller moster. Moster er enke, og Unn er hennes øyesten fra første stund. Siss er den som fører an i klassen, men hun forvirres av at Unn ikke vil være med på leken med henne og de andre i klassen. Unn er og blir svært lukket om seg og sitt. 

En dag sender Unn en lapp til Siss, hvor hun spør om Siss vil komme hjem til henne samme ettermiddag. Siss er svært lykkelig over at hun endelig skal få mulighet til å bli bedre kjent med Unn, og forventningsfull møter hun opp hjemme hos Unn og moster. Mens jentene er inne på Unn sitt rom, skjer det nokså uventede ting. Ikke bare kler de seg nakne for hverandre og speiler seg sammen, og kommer sånn sett følelsesmessig svært nær hverandre. Men Unn har en hemmelighet hun ønsker å dele med Siss - noe hun har vært med på og som vil gjøre at hun ikke kommer til himmelen, tror hun. Siss blir redd og springer hjem. 

Dagen etter orker ikke Unn å gå på skolen. I stedet går hun til fossen, et sted hvor klassen har snakket om at de skal dra en dag. Ved fossen er det et fantastisk is-slott, som har frosset til i løpet av vinteren. Unn går inn, men roter seg etter hvert bort og klarer ikke å finne veien ut igjen. Vi skjønner at hun fryser ihjel der inne et sted. 

Først etter skoledagens slutt blir det klart for læreren og klassekameratene til Unn at hun ikke har vært hjemme, mens moster skjønner at hun ikke har vært på skolen. En stor leteaksjon blir igangsatt, men uten at noen finner spor etter Unn. Siss blir utsatt for et krysspress fra alle kanter fordi man aner at Siss vet noe som hun ikke vil fortelle. Men Siss verken kan eller vil fortelle noe som helst, og tiden som kommer - da det går opp for alle at Unn ikke kommer til å dukke opp - isolerer hun seg fordi hun har dårlig samvittighet overfor Unn. 

Det dramaet som utspiller seg i den lille bygda etter hvert, røper stor innsikt i menneskepsyken fra forfatterens side. Siss, som i utgangspunktet er en veltilpasset ung jente oppvokst i et varmt og godt hjem, går nesten til grunne i sorgen etter at Unn er borte, der hun tillegger seg selv og sin egen rolle avgjørende betydning i forhold til om Unn noen gang kommer tilbake. Selv ikke da hun under en skitur med klassen får øye på Unn, innefrosset i isen, kan hun helt tro at Unn virkelig aldri kommer tilbake. Og hva med moster, som har sagt at når det ikke lenger er noe håp om at Unn kommer tilbake, da vil hun selge huset og forlate bygda for godt? Relasjonen som oppstår mellom Siss og moster er rørende, og kanskje er det nettopp en samtale dem i mellom som gjør at Siss til slutt finner tilbake til sitt gamle jeg. I bakgrunnen buldrer fossen og is-slottet som gradvis smelter bort og til slutt dundrer ned i fossen ... 

Jeg valgte å lese denne boka som lydbok. Ingen kunne passet bedre som oppleser enn nettopp Liv Bernhoft Osa. "Is-slottet" har vært en stor leseopplevelse for meg! Og det beste av alt: jeg fikk virkelig lyst til å lese mer av Tarjei Vesaas! Forfatteren som skriver så varsomt om skjøre mellommenneskelige relasjoner, og om mennesker som ikke helt passer inn ... Her blir det terningkast seks!

Utgitt for første gang: 1963
Lydboka er utgitt: 2009
Oppleser: Liv Bernhoft Osa
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 36 min. (papirutgaven inneholder 156 sider)

Tarjei Vesaas

Andre som har skrevet om boka:

- Bøker & Bokhyller - 7. oktober 2013 - 50-årsjubileum for Is-slottet!

Merethe Lindstrøm: "Dager i stillhetens historie"

Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2012
Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ... 

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på. 

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt. 

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 215

Merethe Lindstrøm

Kerstin Ekman: "Hendelser ved vann"

Om uoppklarte drap og hemmeligheter


Utgitt i Sverige: 1993
Originaltittel: Händelser ved vann
Oversatt til norsk: 2004
Oversetter: Gunnel Malmström
Forlag: Bokklubben (Århundrets bibliotek)
Antall sider: 425
Priser: Nordisk råds litteraturpris, Augustprisen, Svenska Deckarakademins pris

Boka "Hendelser ved vann" er ansett som en av 1990-tallets ti beste bøker, og Kerstin Ekman mottok bl.a. Nordisk råds litteraturpris for den. Boka inngår dessuten blant de hundre bøkene som er valgt ut til Boklubbens "Århundrets bibliotek". Ekman har skrevet mer enn 25 bøker i løpet av sitt forfatterskap, og regnes som en av Sveriges mest sentrale forfattere.

I bokas første del befinner vi oss i en liten bygd i Nord-Sverige på begynnelsen av 1970-tallet. Til Svartvattnet ankommer Annie sammen med sin datter Mia for å arbeide som lærer i et kollektiv. Skepsisen som møter dem fra bygdas innvånere er til å ta og føle på. 

Så skjer det et groteskt dobbeltmord. Et ungt par blir funnet drept ved et vann, og de første øyenvitnene på stedet er nettopp Annie og Mia. Hva har Annie egentlig sett?  Uhyggen senker seg over det fra før av dystre stedet etter dette, og drapene forblir uoppklarte de neste tyve årene. Det hele kommer til å prege Annie resten av hennes liv ...

      "Mia var sammen med henne da det skjedde. Annie hadde prøvd å holde det hemmelig for henne, og hun kunne neppe huske noe av det. Men hun hadde naturligvis hørt snakk om det etterpå, til lede og vemmelse. Når hun sa at hun hadde vokst opp ved Svartvattnet, ropte folk opp. Der! 
       I begynnelsen av syttiårene hadde Svartvattnet vært en døende bygd blant mange andre. Regnet falt i ansiktene rundt valborgsmessebålet. Luften luktet dieselolje. De fylte kaffebokser med oljedynket sakflis og tente på. Veiene glimtet av disse lyktene noen timer en eneste kveld i året. Ellers ingenting. 
      Og siden hadde denne bygda blitt et svart smykke. Synlig. Fylt av kraft." (side 11)

Den dystre stemningen i bygda er satt, og dette forsterkes av at en av mennene i bygda, Johan, slepes til en brønn og senkes ned i denne av Björne og Pekka. Man skjønner at denne bygda ikke lenger er et blivende sted. I alle fall ikke for Johan ... Mange har litt av hvert å skjule, men hemmelighetene forties. Her snakker man ikke tide og utide!

I del to av boka har det gått tyve år. Mia har blitt en voksen kvinne, og Annie har hele livet levd i skyggen av det uoppklarte dobbeltdrapet som hun aldri har ønsket å snakke om. Til slutt skal det bli et nytt drap som fører til at dobbeltdrapet tyve år tidligere omsider blir oppklart.

Denne boka krever virkelig sin leser! Jeg opplevde den som nokså tung å komme gjennom, rett og slett. Jeg kjenner meg derfor ikke helt igjen i beskrivelsen av page-turner-karakter som mange har gitt denne boka. Når det er sagt er jeg imponert både over språket og forfatterens evne til å tegne en uhyggestemning som får selv den lyseste sommerdag til å fortone seg som november-dyster. Uhyggen ligger der hele tiden, og vi skjønner at morderen kan være hvem som helst. I denne 425 siders dystre romanen, som et stykke på vei har en del likhetstrekk med krimgenren, tegner forfatteren et sterkt samfunnskritisk bilde av en bygdekultur som er preget av lukkethet og manglende involvering av nykommere. Mange har ting de ønsker å skjule, og dermed kastes mistanken på flere. På grunn av bokas litterære kvaliteter synes jeg den fortjener terningkast fem!

Helt til slutt har jeg lyst til å sitere fra Bokklubbens presentasjon av boka:

" .... handlingen i Hendelser ved vann, en samfunnskritisk roman som tematiserer vold og død, og som kan leses på mange forskjellige måter og plan: Den kan leses som en spennende kriminalroman, en psykologisk roman om menneskets nattsider, et familiedrama om flere generasjoner, men også som en dannelsesroman eller en kjærlighetsroman."

Kerstin Ekman

Göran Tunström: "Juleoratoriet"

Magisk realisme på Sunne i Värmland


Utgitt i Sverige: 1983
Utgitt i Norge: 1984
Originaltittel: Juloratoriet
Oversatt: Per Quale
Forlag: De Norske Bokklubbene
Antall sider: 318
Priser: Nordisk råds litteraturpris i 1984

I "Juleoratoriet" møter vi tre generasjoner med menn; først Aron, deretter sønnen Sidner og til sist Sidners sønn Victor. I 1920/1930-årenes Sunne i Värmland har Aron nettopp mistet sin kone Solveig, som sammen med det lokale koret nesten var klar til å fremføre Bachs "Juleoratoriet" i kirken. Det forhold at Solveig, korets mest begavede sanger, er død, gjør at hele det ambisiøse prosjektet skrinlegges.

Aron holder på å gå fra forstanden pga. savnet av sin kone. Sønnen Sidner lider sterkt under dette, mens datteren Eva-Liisa på sin side forsøker å bringe mer glede inn i den skadeskutte familien. Men det forhold at noe av det første Aron gjør er å selge gården, barndomshjemmet, det forrykker balansen i Eva-Liisas liv en periode. Sidner er en følsom gutt som aldri helt får innpass blant guttene på skolen. Hans hang til å sentrere absolutt alle sine skolestiler rundt Johan Sebastian Bachs liv og levned, får det til slutt til å sprekke for en av lærerne hans. Hjerteskjærende nok gjør dette at Sidner aldri mer vil skrive stiler på skolen.

Tilfeldighetene vil ha det til at Aron kommer i kontakt med en ensom kvinne på New Zealand. Tessa bor sammen med sin fordrukne bror, som utøver en altoppslukende kontroll over henne. I smug brevveksler hun med Aron gjennom flere år, og bygger ikke bare alle sine drømmer og håp rundt ham, men faktisk hele sitt liv. Da barna er store og klarer seg selv, reiser Aron av gårde til New Zealand for å treffe Tessa. Det er en lang og strabasiøs reise, og underveis rammes han av tungsinn. I stedet for å nå frem til Tessa, tar han sitt eget liv. Dette tar nesten fullstendig knekken på Tessa, som ender på asyl i en del år. Det skal imidlertid vise seg at livet har mer å by henne, ikke minst da Sidner etter andre verdenskrig reiser for å oppsøke henne ... Han har i mellomtiden fått sønnen Victor, og forholdene rundt sønnens tilblivelse er nesten som en roman i seg selv.

Dette er en bok full av overraskelser, mange fortellerstemmer (noe som tidvis var litt forvirrende) og de mest fantastiske historier. Mest av alt nokså triste historier, men innimellom også en og annen morsom og tragikomisk historie. Et av bokas komiske høydepunkter er utvilsomt da Sidner skal hjelpe Selma Lagerlöf med å gjennomgå boksamlingen og sprette opp bøker hun aldri har lest, men ønsker at andre skal tro at hun har lest. Også da den stakkars mannen Torin sitter i rettssalen og er tiltalt for å ha bortført sin egen sønn, og hele historien om hvem som egentlig var faren til barnet kom for en dag. Du godeste, for noen skjebner! Til slutt skal det bli Sidners sønn Victor som gjennom å gjøre musikken til sitt levebrød, kommer til å virkeliggjøre Solveigs drøm ...

Historiene om Aron, Solveig, Eva-Liisa, Tessa, Splendid, Fanny, Sidner og Victor er flettet inn i hverandre i denne boka. Som tidligere nevnt hadde jeg av og til problemer med å skjønne hvilken stemme som snakket til en hver tid, men i det store og hele var det ikke et veldig stort problem. Jeg ble glad i menneskene i boka, og historiene rørte virkelig ved meg. Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg tenker at denne gangen heller ikke er den siste. For dette er en bok man kan lese flere ganger og stadig oppdage nye sider. Boka er godt skrevet. Tidvis tenderer den over i genren magisk realisme, idet Solveig er nærmest allestedsnærværende til tross for at hun for lengst er død. Når jeg likevel ender med å gi "bare" terningkast fem, er det fordi jeg i perioder hadde litt vanskelig for å finne tråden, og dette forstyrret flyten i lesingen. Noe av det sterkeste med hele boka er beskrivelsen av sorg, drømmer som aldri blir oppfylt og savnet etter kjærlighet som kun deles ut i sparsommelige smuler til bokas hovedpersoner, og som etterlater dem nærmest som åpne sår. Det var sterkt!