Roy Jacobsen: "Seierherrene"

Den store klassereisen


Opprinnelig utgitt: 1991
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Bjørn Sundquist
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 19 t 25 min. (634 sider i papirutgaven)

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge den opp, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!


Denne anmeldelsen sto for øvrig på trykk i Dagbladet i 1991 (revitalisert av Dagbladet selv i 2010). Det er mange som har hatt meninger om denne boka i årenes løp - også her. 

Roy Jacobsen

Hisham Matar: "Ingen i verden"

En "gammel" bok med skremmende aktualitet 


Utkom på engelsk: 2006
Utkom på norsk: 2007
Originaltittel: In the country og men
Oversatt: Aase Gjerdrum
Forlag: Cappelen
Antall sider: 280

Ni årige Suleiman vokser opp i Libya, under Gadafis terror-regime. Gutten blir fortalt en rekke ting som han, sin unge alder til tross, skjønner ikke kan være sant. Bl.a. får han høre at faren er på forretningsreise, men hvorfor ser Suleiman ham da blant menneskene på torget?

En rekke andre ting skjer. Folk forsvinner, bøker blir borte ... Alt blir bortforklart for gutten, som likevel skjønner at ikke alt er slik det tilsynelatende ser ut til. Gjennom sine niårige øyne tolker Suleiman verden på sin egen måte ... Ikke rent lite misforstås. Her viser forfatteren en glitrende måte å beskrive det meste sett fra et barns ståsted. 

Boka er meget velskrevet og er en av de sjeldne perlene som sitter i kroppen lenge etter at siste side er lest. I ettertid har jeg skjønt at ikke rent lite er selvopplevd for forfatteren. Hans egen familie flyktet fra Libya i 1979 fordi faren ikke var entusiastisk nok for Gadafis politikk. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem. Jeg leste for øvrig denne boka i 2008, men kommer til å lese den igjen. Og igjen ...

Høsten 2011 kommer Hisham Matar ut med sin andre bok - "The Anatomy of Disappearance" - på norsk. Jeg benytter anledningen til å linke opp en artikkel om forfatteren og bøkene fra Oversetterbloggen her.

Knut Hamsun: "Sværmere"

Herlig og svermerisk!


Opprinnelig utgitt: 1904
Lydbok innspilt: 2002
Opplest av: Henny Moan
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 8 min.


I bokas åpningsscene ankommer den nye presten og hans frue kystsamfunnet Rosengård et sted i Nord-Norge. På kaia har bygdas folk møtt opp for å hilse den nye presten velkommen. Blant dem står telegrafist Rolandsen, ikke helt edru. Det er han som følger presten med følge til prestegården.

Rolandsen har tidligere fridd til Elise, den vakre datteren av handelsmannen Mack, som er bror av den Mack som holder til på Sirilund (jf. bøkene om Benoni og Rosa samt Pan). Frieriet ble imidlertid avslått, og nærmest i trass har Rolandsen forlovet seg med husjomfru Marie van Loos - også kalt "faen løs" bak hennes rygg. Van Loos er et meget strengt og humørløst fruentimmer, og det er ikke vanskelig å forstå at den godeste levemannen Rolandsen ikke legger noe særlig i denne forlovelsen. I motsetning til van Loos som med arge øyne er vitne til forlovedens hemningsløse flørting med alt og alle, og som forsøker å holde ham i ørene uten å lykkes det aller minste ...

Rolandsen har ambisjoner om å bli noe mer enn kun telegrafist. Når han ikke flyr rundt og bedårer stedets kvinner med sitt gitarspill og sin kraftige sangrøst, er han opptatt av en ny oppfinnelse. Han har nemlig oppfunnet et nytt fiskelim som er betydelig billigere å produsere enn det Mack selger. Dette skal gjøre ham rik! Problemet er bare at han ikke har penger til patentet. Han er så og si en bankerott millionær.

Da det finner sted et innbrudd i Macks forretningslokaler og livspolisen hans blir borte, utlover Mack en belønning på det dobbelte av det som har blitt ham frastjålet. Og det på tross av at det ikke står så veldig bra til med økonomien, skjønt dette er det siste Mack vil innrømme og derfor frenetisk forsøker å dekke over ved å utlove denne rause belønningen, som også vil bli tyven til del, bare han står frem. Rolandsen ser sitt snitt å sikre seg midler til patentet, og innrømmer et tyveri han ikke har begått, selv om det koster ham stillingen som telegrafist fordi all hans ære med et sverdslag blir borte. Mack er både overrasket og skuffet, men utbetaler belønningen til Rolandsen, som umiddelbart går i gang med patentsaken. I mellomtiden rømmer husjomfru van Loos bygda etter å ha brutt forlovelsen med Rolandsen, og så reiser hun til Bergen - langt bort fra skammen.

Underveis følger vi presteparet. Presten er ikke så velbeslått som han gjerne liker å gi inntrykk av, og han fortviles over prestefruens sløseri og hennes manglende evne til å styre deres hus. Alt er kaos, og hjemmet bærer preg av rot og skitt. Fruen har nemlig en tendens til å slippe det hun har i hendene hver gang hun får et nytt innfall. Nye innfall får hun absolutt hele tiden, og hjemmet deres ser ikke ut. Fruen kan ikke forstå hvorfor presten maser slik om hver minste lille bagatell.

Så kommer det frem at det slett ikke var Rolandsen som sto bak innbruddet han tilsto, og helvete er løs i den lille bygda. Samtidig er nyheten om at han er i ferd med å bli en rik mann pga. sin nye oppfinnelse i ferd med å spre seg. Og at Mack enten kan bli hans konkurrent eller kompanjong ... Mack som aldri har trengt å be noen om noe som helst i hele sitt liv ... Og så spørs det om Elise får et annet syn på Rolandsen, nå som han med ett er blitt rik?

Med unntak av "Benoni" og "Rosa", må dette være den morsomste boka Hamsun har skrevet! Hamsun er her så bitende sarkastisk at det er en sann fryd! Rolandsen beskrives som en mann som tar kraftig for seg av livets gleder. Ingen har klart å binde ham, og han inntar rollen som spillemann og ungkar, en mann som har noe som kvinnene lar seg sjarmere voldsomt av. I og med at boka er filmatisert med Bjørn Floberg i rollen som telegrafisten, er det ikke til å komme forbi at det var ham jeg hadde på netthinnen mens jeg leste boka. For øvrig må jeg si at beskrivelsen av småkjeklingen mellom presten og prestefruen var noe av det mest fornøyelige med hele boka! Den gang som nå var det pengene som rådde og som anga hvilken verdi man hadde i samfunnet, like det eller ikke like det ... Dermed var det om å gjøre å skjule at man ikke hadde så mange shillinger å rutte med når det kom til stykket. Fasaden var overmåte viktig! Hamsun harsellerer med alle - fattige og rike. Alle får sitt pass påskrevet. Aller best er han når han harsellerer med oppblåsthet, hovmod og selvhøytidelighet.

Henny Moan er kanskje ikke den rette til å være oppleser, og det ville vært en fordel om noen av de gamle klassikerne ble revitalisert gjennom nyinnspillinger. Like fullt var det morsomt å gjenlese denne boka! Her blir det terningkast seks!

Knut Hamsun: "Pan"

Uforløst kjærlighet i naturskjønne nordlandske omgivelser


Opprinnelig utgitt: 1894
Lydbok innspilt: 2000
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 2 min.

"Pan" er rett og slett den boka jeg har lest flest ganger i mitt liv. Både denne og forrige gang valgte jeg denne vakre lydbokutgaven, hvor Jan Garbareks flotte musikkstykke "Pan" toner inn og ut av kapitlene, og gjør at lytteropplevelsen er omgitt av en helt særegen stemning. Det er som om ensomheten kryper inn i ryggmargen på meg, fortrinnsvis på en god måte.

Løytnant Thomas Glahn har ankommet en jakthytte i Nord-Norge om sommeren på midten av 1800-tallet. Som skogsguden Pan ønsker han å leve i ensomhet ute i skogen, bare i selskap med hunden Æsop. Kun når han trenger det går han på jakt for å fange mat til seg og hunden. Han er trøtt av de vanlige konvensjonene, og gjennom diverse episoder blir vi vitne til at han er en nokså splittet person som kan finne på de mest forunderlige ting, til stor overraskelse både for seg selv og andre.

Løytnant Glahn slipper imidlertid ikke unna det sosiale liv, selv om han lever alene ute i skogen. Ikke langt unna ligger nemlig tettstedet Sirilund, hvor handelsmannen Mack troner. Mack har datteren Edvarda, en ung og ugift kvinne som går og venter på sin prins. En prins hun ikke helt vet hvor hun skal lete etter, annet enn at hun er sikker på at han kommer fra et annet sted enn bygda Sirilund. Da løytnanten, bokas jeg-person, dukker opp, blir han straks gjenstand for Edvardas tilbedelse. Selv om de ikke en eneste gang i løpet av boka får forløst sin kjærlighet, er den intenst til stede absolutt hele tiden. Glahn kastes ut i håp og fortvilelse, og tidvis foregår det en nokså stygg maktkamp mellom dem. Edvarda blir heller aldri helt klok på Glahn, som til sin store fortvilelse av og til får noen innfall han ikke klarer å styre. Som da han plutselig kaster Edvardas sko over båtripen ... som om han ikke har kontroll over seg selv ...

Men mens løytnant Glahn går der og venter på Edvarda, som flørter hemningsløst med de få kandidatene hun har å velge mellom (men uten å klare å velge), er han på sin side omsvermet av andre kvinner som han forlyster seg med. Smedens kone Eva og gjeterkvinnen Henriette oppsøker Glahn i hans jakthytte, skjønt det tar noe tid før Glahn skjønner at Eva er en gift kvinne. Han trodde nemlig lenge at hun var smedens datter. Like fullt er det Edvarda han elsker, men som han altså aldri får. I håp om å oppnå sympati fra Edvarda, og kanskje mer av hennes oppmerksomhet, skyter Glahn seg i foten. Nokså raskt innser han at dette er en tabbe, for det gjør bare at han må holde seg enda mer for seg selv. Og på dette tidspunktet var det faktisk ikke det han ønsket.

I bokas epilog fremkommer det at Edvarda har giftet seg med en atskillig eldre mann. Dette tar Glahn bokstavelig talt sin død av, etter at han har reist på jakt i India ...

Miljøet i boka rundt Sirilund og med Mack og Edvarda som noen av hovedpersonene, dukker for øvrig opp i Benoni- og Rosa-bøkene, som Hamsun skrev atskillige år senere. 

Denne boka slutter aldri å fascinere meg! I første rekke fascineres jeg av det poetiske språket i boka. Ikke bare er Hamsun en mester i å beskrive naturen og naturkreftene. I tillegg skriver han mesterlig om menneskenaturen, der den vipper mellom tilsynelatende normalitet og den reneste galskap. Dette går igjen som en rød tråd gjennom hele hans forfatterskap, slik jeg opplever det. Denne boka elsker jeg rett og slett! Den gjør noe med meg hver gang jeg leser den. Det gammelmodige språket gjør at handlingen får noe opphøyet ved seg, og jeg tror det er dette som utgjør en stor del av opplevelsen ved å lese Hamsuns bøker - og i særdeleshet "Pan"! Det gir meg nesten en Shakespearsk opplevelse. Igjen må jeg berømme Nils Johnsons opplesning! Her blir det terningkast seks!

Knut Hamsun: "Victoria"

En av de vakreste kjærlighets-historier som er skrevet!

Opprinnelig utgitt: 1898
Lydbok innspilt: 1999
Opplest av: Nils Johnson
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 3 t 44 min.

Første gang møllersønnen Johannes møter Victoria er han 14 og hun 10 år. Straks blir han tiltrukket av hennes fine, sarte vesen, så ulikt det han er vant til fra sin egen stand. Victoria er datter av slottsherren, og er sånn sett helt uoppnåelig for ham.

Gjennom resten av oppveksten krysses Johannes´ og Victorias veier fra tid til annen. Johannes prøver å imponere Victoria med kjekkaserier, noe som ikke er veldig vanskelig - både fordi han er eldre og hun så liten og engstelig av seg.

Senere reiser Johannes utenbys og han begynner etter hvert å gjøre seg bemerket som dikter og forfatter. Aldri har han glemt Victoria og når han skriver sine dikt, er de alltid ment for henne. Da de en dag treffes igjen, vil tilfeldighetene det slik at de kommer til å tilstå sin kjærlighet overfor hverandre. Johannes, som nesten ikke har turt å tenke tanken på at han er verdig Victoria, får høre at hun elsker ham. Han kunne knapt vært lykkeligere! Men så har det seg imidlertid slik at Victoria er forlovet med Otto, en rikmannssønn som skal redde hennes far fra konkursens rand. Hun får ikke lov av sin pappa å gifte seg med noen annen, og når hun innvender at hun ikke elsker Otto, ber faren henne tenke på sine elskede foreldre ... Og som den pliktoppfyllende datter føyer Victoria seg etter sin far. Selv om hun heller hadde ønsket at han tegnet en livsforsikring på henne og at hun kunne gått i fossen ...

Johannes skjønner at slaget er tapt og han forlover seg med en annen kvinne. Da Otto senere dør av et vådeskudd under jakten, er Victoria endelig fri ... Men selv om forholdene nå ligger til rette for at hun og Johannes omsider kan få hverandre, vil skjebnen det annerledes. For nå er det stoltheten og ikke det umulige som står i veien for deres lykke ...

Det er ikke så mange årene siden jeg leste denne boka for første gang, men når jeg nå gjenleste den, virket den enda sterkere på meg. Nils Johnson er en helt fantastisk oppleser av Hamsuns bøker, og min drøm er at han en gang skal få i oppdrag å lese August-triologien på nytt.

"Victoria" er rett og slett noe av det vakreste som er skrevet av litteratur om kjærlighet! Og det på tross av at Johannes og Victoria aldri fikk anledning til å leve ut sin kjærlighet til hverandre. Beskrivelsen av hvordan de tok vare på hvert lille smil, hvert lille dyrebare øyeblikk - som om dette var dyrebare skatter - er intet mindre enn betagende. Språket er vakkert og poetisk, og jeg tenker at denne boka må leses nettopp slik Hamsun skrev den! Det er særlig ett avsnitt jeg har lyst til å sitere:

"Ja hvad var kjærligheten? En vind som suser i roserne, nei en gul morild i blodet. Kjærligheten var en helvedeshet musik som får selv oldingers hjærter til å danse. Den var som margeritan som åpner sig på vid væg mot nattens komme, og den var som anemonen som lukker sig for et åndepust og dør ved berøring. Slik var kjærligheten!"

Det må bli terningkast seks!

Boka er filmatisert.

Carl Frode Tiller: "Innsirkling"

Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 285
Priser: Brageprisen

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

"Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie."

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Les også Marianne Søiland (ebokhyllami) og Rune Bjerkestrands omtale av denne boka. 

Markus Zusak: "Boktyven" (2007)

Med døden som forteller

I romanen er det Døden som er fortelleren, og dette gir en ganske spesiell ramme for fortellingen, som foregår i Nazi-Tyskland.

Liesel, ei lita jente på ni år, har ikke hatt noen lett start på livet. Foreldrene er sendt i konsentrasjonsleir, og broren dør mens de er på vei til fosterforeldrene. Liesel vokser opp hos en brysk fostermor og en kjærlig fosterfar. Fosterfaren hjelper henne gjennom netter med mareritt og det er i slike stunder - om nettene - han lærer henne å lese. Liesel oppdager bøkenes verden, og hun stjeler bøker så snart anledningen byr seg.

Til tross for alt det triste som skjer - jødeforfølgelsen, et land styrt av en despot, bombingen - finner Liesel og vennen hennes Rudy lyspunkter i tilværelsen. Dette gjør historien optimistisk, tross alt. Oppholdene i bomberommet, hvor Liesel leser for naboene, Rudy som mest av alt lengter etter kyss, jøden Max som lever i skjul i kjelleren - alt fortalt med en helt unik innlevelse slik at boka nærmest blir poetisk. En nydelig roman!

Boka er filmatisert!

Utgitt: 2005
Originaltittel: The Book Thief
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Lydbokforlaget (lydbokutgaven) / Cappelen Damm (papirutgaven)
Oversatt: Henning Hagerup
Oppleser: Ivar Nørve
Spilletid: 13 t 48 min. (antall sider: 539)

Markus Zusah

Carlos Ruiz Zafón: "Engelens spill" (2008)

Endelig kom oppfølgeren til "Vindens skygge", og jeg gledet meg stort til å kaste meg over boka. Vi befinner oss i tiden før handlingen i "Vindens skygge", fremdeles i Barcelona, på 1920-tallet. David Martin er 17 år og løpegutt i en avis. Hans store drøm er å skrive en udødelig roman, og da han får muligheten til å skrive en føljetong i avisen og at på til lykkes, er det noe som forløses i ham.

Senere får David i oppdrag å skrive en bestselgerroman, og han inngår i den forbindelse en pakt med den desillusjonerte forfatteren Andreas Coreli. Dette angrer han senere dypt på, for forbindelsen koster ham dyrt og ingenting går etter planen.

Ting begynner virkelig å ta av den dagen Isabella dukker opp i Davids falleferdige tårnbygning, og ønsker å bli hans sekretær. Noen er ute etter David, og spørsmålet er om han skjønner det før det er for sent.

Boka startet storveis, men etter hvert syntes jeg den flatet ut. Mye av det som gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg i "Vindens skygge", manglet rett og slett. Etter hvert ble jeg også sittende å irritere meg over språklige lettvintheter og banaliteter. Alt i alt en over middels grei bok og kanskje vel så det, men den lever etter min mening dessverre ikke opp til "Vindens skygge". Ivar Nørve gjorde for øvrig en strålende jobb som oppleser!

Robert Wilson: "Mørkets makter" (2005)

Dette er den første av i alt fire bøker, hvor forfatteren har lagt handlingen til Vest-Afrika. Bruce Medway er pengeinnkrever i Benin. Dette er en farlig måte å tjene til livets opphold på, noe Bruce snart skal få oppleve. Han havner i konflikt med Madame Severnou, og ender opp med å jakte på det han tror er liket av Steven Kershaw.

Denne boka kjedet nesten livet av meg. I ettertid skjønner jeg ikke helt hvorfor jeg gadd å lese den ferdig. Kanskje håpet jeg på at den på et eller annet tidspunkt skulle ta seg opp, men det gjorde den altså ikke.

Jeg har likevel tenkt å prøve meg på "Et lite drap i Lisboa" og "Den blinde mannen i Sevilla" senere. Disse bøkene har fått meget god omtale, og er skrevet etter disse fire bøkene fra Vest-Afrika. Men jeg lar det altså bli med denne ene Vest-Afrika-boka ...

Kjell Westö: "Der vi engang gikk" (2008)

Helsingfors i første halvdel av 1900-tallet

Dette er ikke den enkleste boka å skrive en anmeldelse på ...

Westö presenterer i boka "Der vi engang gikk" et mangfoldig persongalleri og handlingen er lagt til første halvdel av det nittende århundets Helsingfors. Sentralt står imidlertid skikkelsene Allu, Eccu og Lucie. Mens Eccu og Lucie tilhører overklassen, kommer Allu fra slummen.

Eccu har en lysende fotograf-karriere fremfor seg, men ender i stedet opp som en desillusjonert alkoholiker. Lucie går på tvers av alle vedtatte normer, og betaler en høy pris for dette. Ingen vil gifte seg med henne. Allu derimot har drømt lenge om henne, og får en del av henne når ingen andre vil ha henne. Ville fester og høy champagneføring i alkoholforbudstiden preger Helsinki i tiden etter første verdenskrig samt borgerkrigen som startet i 1918. Formuer fordufter, mens noen kommer seg opp og frem på andres bekostning.

Denne boka er nok viktigere for finnene enn for oss nordmenn, fordi Westö forteller en historie fra en tid finnene selv helst har villet glemme. Jeg likte boka svært godt, men den kunne vært enda bedre dersom Westö hadde konsentrert seg om færre personer og i stedet gått disse nærmere på klingen. Jeg synes det ble litt for mange personer og tidvis litt for overfladisk. En sterk firer på terningen fra meg.

I ettertid er boka filmatisert.

Utgitt i Finland: 2006
Originaltittel: Där vi en gång gått
Utgitt i Norge: 2007
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Jan Erik Madsen
Spilletid: 17 t 53 min.

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Knirk

Den finsk-svenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961)

Herbjørg Wassmo: "Et glass melk takk" (2006)

Dorte er ei 15 år gammel jente fra landsbygda i Litauen. Faren er død, og familien lever i stor fattigdom. Det livet de lever er like fullt preget av verdighet. En dag får hun tilbud om å jobbe på restaurant i Stockholm, og stikk i strid med hennes natur takker hun ja. Hun håper at hun skal kunne hjelpe familien sin, som står i fare for å bli kastet ut av leiligheten de bor i.

Det viser seg snart at Dortes reise ut av Litauen blir starten på et mareritt. Hun blir offer for menneskehandel og tvinges inn i prostitusjon. Vi følger Dorte gjennom noen måneder, som til slutt ender i Oslo. I mellomtiden blir hun utsatt for den mest uverdige behandling.

Boka er helt hjerteskjærende. Det verste er at handlingen ligger skremmende nær det man ofte kan lese om i avisene; om jenter som har levd i fangenskap i lang tid, utsatt for voldtekter og tvangsprositusjon. Jeg så filmen "Lilja 4 ever" for et par år siden, og boka har klare paralleller til denne filmen.

Ingen sitter uberørt tilbake etter en slik rystende beretning. Her blir det terningkast fem!

Minette Walters: "Plagede sinn" (2004)

Howard Stamp, en tilbakestående mann, ble i sin tid dømt for mordet på sin bestemor. På samme tid forsvant ei ung jente kort tid etter at hun hadde vært utsatt for grov gjengvoldtekt. Stamp hevdet hele tiden at han var uskyldig, men ble ikke trodd. Han tok livet av seg mens han satt i fengelet.

30 år senere begynner Jonathan Hughes å grave i disse gamle sakene. Kan det være en sammenheng mellom drapet og forsvinningen? Hughes er overbevist om at Stamp ble uskyldig dømt, og han begynner å stille en del ubehagelige spørsmål blant dem som kjente den forsvunnede jenta. Nokså snart kommer det frem at ingen likte henne. Hva skjuler de?

I tillegg til selve kriminalhistorien, inneholder boka temaer som rasisme og misforstått lojalitet. Hvorfor sto ingen frem med det de visste? Brikke for brikke avdekkes de gamle hemmelighetene, og vi får innblikk i de ulike personenes motiver og valg.

Anne Krigsvoll gjorde en strålende innsats som oppleser.

Kjetil Try: "La de små barn komme til meg" (2008)

En skuespiller blir borte, og teamet til Rolf Gordon Lykke blir satt på saken. Liket er sporløst borte, men skuespillerens innvoller blir funnet i fryseren hans. Alt tyder på at politiet står overfor en svært makaber mordsak.

Det viser seg snart at skuespilleren bare er første offer, for snart forsvinner en nonne. Er det en massemorder teamet står overfor? Mens etterforskningen skrider frem, forsøker teamet å holde pressen på armelengs avstand, uten særlig hell. Klarer teamet å forhindre at flere blir drept?

Dette er en svært spennende og annerledes krim. En ekstra morsom side ved boka er at handlingen er lagt til Oslo, synes jeg.

Trond-Viggo Torgersen: "Tenke sjæl" (2007)

I denne lydbokutgaven tar Trond Viggo Torgersen utgangspunkt i sangtekstene sine når han drodler over små og store temaer i livet. Med humor og varme beveger han seg gjennom sin egen barndom og oppvekst, og frem til sitt voksne liv som hhv. kjæreste, ektemann, far, lege, komiker, kjendis m.m.

Boka gikk rett hjem hos meg, som alltid har hatt sansen for og beundret Trond Viggo Torgersen. Selvironien ligger i bakgrunnen hele tiden, og det lekne og opprørske ved ham er herlig beskrevet. Han er inne på hva som gjør at vi utvikler oss, viktigheten av å ha egne meninger og stå for dette, nødvendigheten av tidvis å gå på tvers av det andre synes vi bør gjøre og ikke minst det å våge å drite seg ut. Absolutt alt han har laget av sangtekster opp gjennom tidene, er forankret i ting han selv har opplevd og som har vært viktige for ham. Alt i alt en herlig bok som bør oppleves i lydbokformat der forfatteren selv leser!

Janne Teller: "Ingenting"

Utgitt: 2005
Forlag: Bazar Forlag AS
Original tittel: "Imtet"
Antall sider: 139


Den dagen Pierre Anthon forlater klasserommet og erklærer at ingenting betyr noe og at det derfor ikke er noen vits i å gå på skolen, setter han i gang noe han ikke kan ane rekkevidden av.

Fra toppen av et plommetre roper han hver dag ut dekreter om livets manglende mening til skolekameratene som er på vei til skolen. De skjønner at noe må gjøres for å få Pierre Anthon ned fra treet, og bestemmer seg for å bevise at det finnes mange ting av betydning i livet. De starter en lek som går ut på at hver og en av dem skal legge den tingen som har størst betydning for dem i en haug inne på bygdas nedlagte sagbruk.

I begynnelsen er det relativt uskyldige ting som legges i haugen; yndlingsbøker, en dagbok, yndlingssandaler etc. Det finurlige ved leken er at det er den som har lagt den siste tingen i haugen som bestemmer hva nestemann må avgi. På et tidspunkt kommer det hele ut av kontroll, og leken antar uhyggelige former. Hvor langt er de villige til å gå? Og klarer de å få overbevist Pierre Anthon om at livet har en mening til slutt?

Mens jeg leste boka, ble jeg sittende å grunne på hvem som er målgruppen for boka. På en måte fremstår den som en barnebok pga. det nokså enkle og naivistiske språket. Samtidig er jeg ikke i tvil om at dette kan bli i sterkeste laget for barn. Jeg var også i tvil om jeg egentlig likte boka, herunder hva den egentlig forsøker å formidle. Kanskje er forfatterens prosjekt rett og slett å få leseren til å tenke og grunne over hva som betyr noe i livet. I såfall har hun lykkes godt!

Thorvald Steen: "Vekten av snøkrystaller"

Denne boka handler om en gutt hvis høyeste drøm er å bli skihopper. Etter et perfekt hopp og derpå følgende forventninger om at han virkelig kan bli en stor skihopper, skjer det noe uventet. Han faller og skader seg. Hos legen får han høre at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom som kommer til å føre til at han blir sengeliggende. Han kan aldri mer hoppe på ski.

Gutten vil i første omgang ikke dele dette med foreldrene, og skjuler diagnosen i det lengste. De har nemlig nok med sitt. Moren har psykiske problemer, og faren forsøker å skjule dette for sønnen. Når han får innblikk i guttens diagnose, ønsker han heller ikke at moren skal vite noe. Egentlig ønsker han i grunnen ikke å forholde seg til sønnens sykdom i det hele tatt.

Følgelig blir gutten gående alene med sorgen over at det som har betydd alt for ham - skihoppingen - er borte. Dette er en veldig sår roman. Spesielt sårt er det når moren kjefter på ham fordi han ikke går "ordentlig" og gymlæreren latterliggjør ham når han ikke får til øvelser han har klart tidligere. Ingen av dem vet noe om den egentlige årsaken. Like fullt engasjerte ikke boka meg. Kanskje var det som ble utslagsgivende at forfatteren selv leser opp boka, og det på en nokså treg og uengasjert måte. Han lever seg ikke inn i teksten slik jeg forventer av gode opplesere. Dette trekker ned helhetsinntrykket. 

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 466 min.
Oppleser: Thorvald Steen

ISBN: 9788202317720

Jeg lånte denne lydboka på biblioteket

Dag Solstad: "Arild Asnes, 1970"

Utgitt første gang: 1970
Lydboka er innspilt: 2009
Oppleser: Dag Solstad
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 6 t. 1 min.

Forfatteren Arild Asnes vender hjem til Norge etter et opphold i Spania i februar 1970. Han er 28 år, og bak seg har han en borgerlig oppvekst han tar sterkt avstand fra. Han definerer seg som en kulturradikaler. Problemet hans er at han ikke føler tilhørighet til noen del av klassesamfunnet - ikke til den borgerlige klassen og heller ikke til arbeiderklassen. Han kjenner knapt en arbeider.

Etter hvert søker han seg mot AKP ML-bevegelsen; ikke fordi han elsker AKP ML´ere, men snarere fordi han nærer dyp forakt for "alle de andre". Det finnes ikke noe annet alternativ for ham. Samtidig blir han aldri en aktiv deltaker, men mer en observatør.

Boka handler om tilhørighet og ideologi, og den kan helt klart leses som en parallell til en hvilken som helst ideologisk bevegelse som tiltrekker seg rotløse mennesker som befinner seg i en identitetskrise.

Mens jeg hørte meg gjennom lydboka, fikk jeg en sterk fornemmelse av at Solstads dypere hensikt med boka er å avmystifisere kommunistbevegelsen som fant sted på 60-/70-tallet, og at han dessuten latterliggjør den nærmest som guttestreker. Hans beskrivelse av hvor vanskelig det var å gjøre opprør i det liberale Norge, og hvordan bevegelsen i stedet skapte et fiendebilde av "alle de andre" for å skape økt samhørighet innad i bevegelsen, er mesterlig. Boka er for øvrig veldig interessant idet den - slik jeg oppfatter den - forsøker å gi et historisk korrekt bilde av denne tidsepoken.

Jeg synes dette er den beste boka av Solstad jeg har lest hittil! Når denne lydbokutgaven ikke får toppkarakter, er det fordi jeg synes Dag Solstad godt kunne ha overlatt selve opplesningen til en annen ... ;-) Terningkast fem!

Andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt i bloggen min:

1. Solstad, Dag: Genanse og verdighet (1994)
2. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

Mark Haskell Smith: "Våt" (2006)

Bob jobber ved dissekeringsbordet på et av Los Angeles´ patologilaboratorier. Han er underbetalt og forholdet til samboeren Maura, en onaniinstruktør, halter. En dag kommer det inn en avrevet arm med tatoveringer av en nydelig kvinne i en erotisk situasjon. Bob blir fullstendig betatt av kvinnen. Og han er besatt på å finne eieren av armen, slik at han kan komme i kontakt med kvinnen. Det skal snart vise seg at han ikke er den eneste som vil ha tak i armen eller eieren.

På vei til politiet for å avlevere det spesielle bevismaterialet, blir Bob kidnappet av meksikanske gangstere som vil ha tak i armen. Nå starter en intens jakt. Bob klarer med kløkt å unnslippe den sikre død ved å alliere seg med gangsterne.

Boka er full av grove voldsskildringer og beskrivelser av skruppelløse gangstere. Like fullt er dette først og fremst en fornøyelig bok, full av makaber og svart humor. Den kan faktisk minne litt om Carl Hiaasens bøker.

Elif Shafak: "Bastarden fra Istanbul" (2008)

I boka følger vi flere generasjoner av familien Kazanci i Istanbul - en familie dominert av kvinner og hvor mennene har dødd i ung alder, som om det hviler en forbannelse over familiens menn.

Zehlia blir gravid i 19 årsalderen, og forteller ingen om hvem faren til barnet er. Etter et mislykket abortforsøk føder hun datteren Asya, som er minst like opprørsk som moren. Asya - bastarden - vokser opp under samme tak som tantene sine; den synske og religiøse Banu, den humørløse Cerviye og den hypokondriske Feride. Moren Zehlia og bestemoren Gülsüm bor også der. Søstrenes bror Mustafa forlot Istanbul for en årrekke siden, redd som han var for å dele samme sjebne som resten av familiens menn.

Mustafa lever i USA, der han i sin tid giftet seg med Rose, som hadde datteren Armanoush fra et tidligere ekteskap med en armener. En dag ankommer Armanoush - uten foreldrenes vitende og vilje - Istanbul for å besøke stefarens tyrkiske familie, men også for å forstå sin armenske bestemors historie, herunder også sin egen historie, bedre. Det skal snart vise seg at familiene - Kazanci og Armanoush´ armenske farsslekt - er sterkere knyttet sammen enn noen kunne vite på forhånd. Familien Kazancis hemmeligheter avsløres en etter en etter hvert som handlingen skrider frem.

Det tok litt tid før denne boka tok fart for mitt vedkommende, men da den først gjorde det var jeg solgt. For maken til personskilringer, blomstrende språk og fascinerende historier! Her er det bare å gi seg hen! Vi får bl.a. innblikk i armenernes historie, som siden har skapt mye hat mellom tyrkerne og de armenerne som forlot Tyrkia for å slippe unna folkemordet på 1920-tallet. Dessuten skildres utfordringene med å vokse opp med skilte foreldre fra to ulike kulturer med mye sår fortvilelse og masse humor. Dagens Istanbul beskrives som en by full av motsetninger, men hvor motsetningene lever i fullstendig harmoni med hverandre.

Jeg fikk forferdelig stor lyst til å reise til Istanbul etter å ha lest denne boka ...