Dag Solstad: "Genanse og verdighet"

Dag Solstads mest berømte roman

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Han lever et liv som stadig blir smalere. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke lenger et ekteskap i egentlig forstand, men snarere et fellesskap som holdes sammen av vane, historie og en slags stilltiende avtale om å bli værende.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens Vildanden. Foran seg har han en skoleklasse som ikke bare er uinteressert, men nesten demonstrativt likegyldig. De ser ham ikke som en formidler av ånd og innsikt, men som en sliten, litt patetisk lærer. Et grått hinder mellom dem og det livet de egentlig vil leve.

Det er dette som provoserer ham mest. Ikke bare at de ikke hører etter, men at de reduserer ham. Fra å være en del av det han selv oppfatter som en åndselite, til å bli en irrelevant figur de ikke en gang gidder å hilse på. For Rukla er det ikke bare et pedagogisk nederlag. Det er et eksistensielt fall.

Og så har vi denne tilsynelatende ubetydelige episoden med paraplyen ute i skolegården. Han får ikke slått den opp. Det burde vært en bagatell. Men i stedet blir det en utløsende hendelse. Et øyeblikk der alle lagene av selvkontroll slår sprekker. Raseriet velter ut, ukontrollert, pinlig, altfor synlig. Og i det øyeblikket forsvinner også den siste rest av den verdigheten han klamrer seg til.

Det er mesterlig hvordan Solstad lar noe så hverdagslig romme et helt livs sammenbrudd.

Denne romanen er ikke bare et portrett av en lærer som mister fotfestet i klasserommet. Den er også et portrett av en mann som sakte mister fotfestet i livet. Forholdet til Eva Linde er en viktig del av dette. Hun, som han en gang på et vis «overtok» fra sin beste venn, som ikke orket mer og dro til USA. Rukla giftet seg med henne, men har aldri egentlig nådd henne. Hun forblir et lukket rom. Et mysterium. En kvinne han både beundrer og står utenfor.

Selv etter alle årene sammen er hun på et vis fremmed for ham. Og kanskje er det nettopp det som gjør forholdet deres så smertefullt. Han har fått henne, men han har aldri hatt henne.

For meg fremstår dette også som en roman om tid og tap. Om hvordan samfunnets respekt for kunnskap, autoritet og intellektuell tyngde sakte har blitt undergravd. Det går an å lese romanen som en kommentar til samfunnsutviklingen. Vi lever i et pludre- og kosepratete samfunn, der de store spørsmålene sjelden får plass, og der de som faktisk prøver å ta dem på alvor, lett blir møtt med latter eller irritasjon. Elias Rukla blir en tragisk representant for en type mennesker som ikke lenger passer inn i sin egen samtid.

Allerede hos Ibsen ser vi paralleller. Hos Strindberg også. Solstad plasserer seg her helt naturlig inn i denne tradisjonen. «Genanse og verdighet» handler om tap av autoritet, men også om tap av språk, mening og rom.

Kai Remlov leser denne teksten glimrende. Man hører raseriet i stemmen hans. Men også fortvilelsen, resignasjonen, bitterheten. Han gir Rukla en tyngde som gjør at man ikke bare ser ham som en latterlig figur, men som et menneske i oppløsning. Et menneske man både blir irritert på og får vondt av.

Det er tre år siden jeg sist leste denne boka, og nå, ved gjenlesning, opplever jeg at den er enda sterkere enn jeg husket. Kanskje fordi jeg nå leser den med enda mer erfaring, enda mer liv bak meg. Kanskje fordi temaene Solstad tar opp, bare har blitt mer aktuelle.

For dette er en roman som ikke bare handler om Elias Rukla og hans klasserom. Den handler også om oss. Om hva som skjer når verdighet ikke lenger har noen plass. Når genansen forsvinner. Når det ikke lenger finnes noen ramme rundt det alvorlige.

Og nettopp derfor er dette en av Solstads sterkeste romaner.

Terningkast seks!

Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.