Greg Mortenson med David Oliver Relin: "Tre kopper te"

Svulstig, klisjéfylt og veldig "amerikansk"

Da jeg i oktober 2010 fikk se et intervju med Greg Mortenson om hans heroiske innsats for å bygge jenteskoler i Pakistan, var jeg ikke sen om å skaffe meg papirutgaven av denne boka - svært sikker på at den kom til å bli lest omgående. Slik skulle det ikke gå. Da jeg kom over lydbokutgaven på biblioteket for et par tre uker siden, tenkte jeg at det sannelig var på tide å få lest den ... en gang for alle.

Jeg var knapt kommet i gang med boka før jeg fikk vite at Greg Mortenson angivelig var en svindler, og at grådigheten tok overhånd i forhold til veldedighetsmidlene han har rådd over. Dette hadde jeg ikke fått med meg tidligere. I alle fall ødela det veldig mye av opplevelsen min av denne boka, og jeg lurte til og med på om jeg skulle gidde å fortsette.

Underveis i lesningen har jeg for øvrig prøvd å lese meg opp på hva denne svindelen egentlig handler om, uten at jeg har funnet ut annet enn at det er snakk om påstander som så langt ikke er endelig bevist. Særlig er det en meget irritert giver ved navn Jon Krakauer som i sin tid donerte 75 000 dollar til organisasjonen Central Asia Institute (CAI), som har gått historiene i "Tre kopper te" nærmere i sømmene. Dette har resultert i boka "Three Cups og Deceit" (Tre kopper svik), hvor Krakauer tar for seg alt som fremlegges som fakta i "Tre kopper te", og som han altså mener er oppspinn. Som Krakauer så lakonisk uttaler: "It´s a beautiful story, and it´s a lie." Uansett - det hele koker ned til at det blir opp til hver enkelt hvem man vil tro på, for noen fasit foreligger ikke, så vidt jeg har klart å finne ut. Kanskje er det ikke så rart at en mann som har oppnådd så mye og til og med har blitt nominert til Nobels fredspris (i 2010), utsettes for mistenksomhet og til og med litt misunnelse? Og hva tror egentlig de som donerer penger til slike prosjekter? At hver dollar skal gå til bygging av skoler, mens de som står bak ikke skal ha noe å leve av?

I "Tre kopper te" forteller Davis Oliver Relin Greg Mortensons historie, som starter med et mislykket forsøk på å bestige K2 i 1993. Han ble reddet av befolkningen i landsbyen Korphe i Nord-Pakistan, og i takknemlighet over dette lovet han å komme tilbake for å bygge en jenteskole. Mortenson holdt ord, og boka inneholder historien om alle vanskelighetene og utfordringene han møtte underveis i sitt prosjekt. I dag står han bak en rekke skolebygninger og er dessuten leder av CAI.

Mistanken som hviler over Greg Mortenson preger min oppfatning av denne boka. Akkurat det klarer jeg ikke å se helt bort fra. Når det er sagt må jeg også si at jeg ble grundig skuffet over boka. Den handler for mye om Greg Mortenson og for lite om prosjektene hans. Dessuten er fremstillingen av ham så ukritisk og glorifiserende at man kan spørre seg hvem som egentlig har skrevet boka - han selv eller biografen David Oliver Relin? Det eneste kritiske som fremkommer om Greg er at han ikke akkurat er noen organisator - ofte til de andre samarbeidspartnernes store fortvilelse. Jeg reagerer også over at det er mulig å få til så mye som Greg har fått til, og samtidig fremstå nærmest som rørende naiv. Han har tross alt fartet rundt i Taliban-dominerte områder, er amerikaner og det i en periode hvor USA ikke akkurat har styrket sin posisjon som verdenspoliti - definitivt ikke i det området han har operert i.

Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, og kanskje er det riktigst å ende på noe midt i mellom. Ved denne vurderingen er det spesielt det ukritiske bildet av Greg Mortenson som trekker ned, i tillegg til at boka langt på vei handlet om noe annet enn jeg hadde håpet på. Boka er dessuten så full av klisjeer at dette tidvis kom i veien for budskapet.

Utgitt første gang: 2006
Originaltittel: Three Cups of Tea - One man´s mission to fight terrorism and build nations ... one school at a time
Utgitt på norsk: 2010

Oversatt: Gunnar Nyquist

Forlag: Gyldendal

Spilletid: 14 t 11 min.

Helt til slutt tar jeg med noen linker til artikler som bl.a. kan belyse mer av påstandene rundt dette med svindel og urettmessig bruk av donerte midler:
- NRK - 20.04.2011 - Beskyldes for løgn og pengemisbruk
- Outside - 13.04.2011 - Greg Mortenson speaks 
- Bokanmeldelse av "Tre kopper te" - NRK - 12.10.2010
- 60 minutes - 15.04.2011 - Questions over Greg Mortenson´s stories

Greg Mortenson

Stig Sæterbakken: "Usynlige hender"

Lite troverdig plott


Utgitt: 2007
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 6 t 9 min.

For ca. ett år siden forsvant en 14 år gammel jente sporløst. Ingen vet hva som skjedde med henne. Lever hun, eller er hun drept? Hva var motivet bak det hele? Politiet har lett i blinde, og det er rett før saken vurderes henlagt. Som et siste forsøk settes førstebetjent Kristian Wold på saken. Hans mandat er å snu og vende litt på steinene på nytt, for å sikre at alle eventualiteter er tatt i betraktning.

Førstebetjent Wold har til å begynne med den nødvendige følelsesmessige distansen til saken - inntil han går med på å treffe moren til den forsvunne jenta. Dette skal vise seg å bli fatalt for flere enn disse to. Moren har aldri gitt opp håpet om at datteren skal bli funnet. Kristian Wold er imidlertid der at saken snart bør henlegges; det finnes nemlig ikke en eneste ledetråd i saken. Men så vil skjebnen det slik at han forelsker seg fullstendig i denne kvinnen, som nærmest er hudløs i sin sorg. Hva har hun i det hele tatt å tilføre i et kjærlighetsforhold, der hun befinner seg dypt, dypt inne i sorgen etter datteren? Og hvordan påvirker dette Kristian Wold? Klarer han å henlegge forsvinningssaken til slutt?

I begynnelsen opplevde jeg denne romanen som besnærende og svært interessant. Jan Grønli leser fantastisk godt, og dette bidro til at opplevelsen av boka ble betydelig høynet. Men etter hvert som det hele begynte å ta av, datt hele romanen sammen som et korthus. Jeg trodde ikke lenger på plottet, og da var løpet kjørt for min del. Og slutten ... den er så spekulativ og ekkel at det kan være det samme! Selv om det meste overlates til leserens fantasi ... Jeg hørte faktisk slutten to ganger for sikkerhets skyld for å være sikker på at jeg ikke hadde gått glipp av en eneste detalj, bare for å oppdage at det hadde jeg ikke. Det var ikke mer ... Jeg har vært i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire. Første halvdel fortjener en firer, mens den siste halvdelen fortjener en treer. Det får derfor bli en solid treer.

Stig Sæterbakken

Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

Det begynte så bra ...

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Utgitt i Finland: 1995

Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija

Oversatt: Ellen Holm Stenersen

Lydboka er innspilt: 2010

Opplest: Kyrre Haugen Bakke

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 7 t 14 min.

Arto Paasilinna

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna

Knut Nærum: "Monster" (2008)

Dette er en fremtidsvisjon om hva som skjer når polarisen snart er smeltet og isbjørnene søker sørover. Nærum har lagt handlingen til 2013 og Siv Jensen er statsminister. Isbjørnene utgjør en trussel mot turistnæringen. Og når de for alvor får sansen for menneskekjøtt, begynner uhyggelige ting å skje ...

Tidvis var boka svært spennende, og beskrivelsen av hotellkongen med klare paralleller til en helt umiskjennelig nålevende hotellkonge med påtatte miljøverninteresser riktig så morsom. Men i det store og hele halter boka betydelig. Jeg savnet Nærums velkjente humor, som det var altfor lite av. En svak treer fra min side, takket være en glitrende oppleser.

Vetle Lid Larssen: "Norske helter" (2007)

Vetle Lid Larssen har skrevet mange gode bøker, men dette er ikke den beste dessverre ... selv om den i og for seg er godt skrevet.

Historien var for søkt til at den grep meg. Det som berget boka var at Mads Ousdal var oppleser.

Kajsa Ingemarsson: "Små sitroner gule" (2008)

Det meste rakner i Agnes´ liv. Hun mister jobben etter å ha avvist sjefens seksuelle trakassering, samtidig som kjæresten forlater henne til fordel for en annen kvinne. Men da alt er som mørkest, dukker det opp en unik sjanse. Agnes får nemlig tilbud om å være med på å starte opp restauranten som etter hvert får navnet "Små sitroner gule".

Meny og vinvalg settes nennsomt sammen for å gjøre akkurat denne restauranten til noe helt spesielt. Håpet er at restauranten skal vekke oppsikt og bli en suksess. Like fullt renner ikke gjestene akkurat ned dørene ...

Så begynner ryktene å svirre om at den berømte matskribenten Lola planlegger å avlegge restauranten en visitt. Agnes og de andre medarbeiderne gjør det de kan for å servere retter av ypperste klasse, men uten å føle at de lykkes 100 %. Den de antar er Lola avlegger etter hvert mange visitter, men hvor blir det av anmeldelsen hennes? Mens de venter på Lolas dom, ser det mørkt ut mht. restaurantens berettigelse ...

Denne boka fenget meg ganske enkelt ikke. Jeg tror det skyldes at historien ble for grunn, og ikke ga meg noe. Oppleseren gjorde for øvrig en svært hedelig innsats, og det var nok derfor jeg ikke la den fra meg midtveis i lesingen.

Jonny Halberg: "En uskyldig tid" (2002)

Bokas jeg-person er gift med Julie, som en dag forsvinner. Dermed begynner jakten på Julie - en jakt som leder ham til Tsjekkia. Underveis møter han Rein Skåde, en mann med en mystisk fortid og kontakter inn i den øst-europeiske mafiaen. Jakten skal vise seg å bli svært farlig. Vi får innblikk i mafiaens bordellvirksomhet på den tsjekkiske landsbygda, og blir kjent med råbarkede typer man helst ikke vil møte i det virkelige liv.

Boka er i og for seg godt skrevet og i og for seg spennende. Likevel var det noe som haltet, og som gjorde at jeg ikke helt lot meg rive med.

Harald Rosenløw Eeg: "Løp hare løp" (2008)

Bror lever på solsiden av tilværelsen på åtti-tallet. Foreldrene hans er svært velykkede både sosialt, utseendemessig og på andre måter. Bror har alt.

Men så får den vakre morens hans kreft, og den forretningsmessig vellykkede faren havner i gjeldskrise. Jenta Bror er forelsket i forsvinner, og han lykkes ikke lenger så godt på idrettsbanen.

Denne boka begynte svært bra! Men så dalte den sakte, men sikkert mot slutten. Dette har jeg da lest før!? Den siste tredjedelen av boka kjedet meg, og engasjementet jeg følte i begynnelsen ble ganske enkelt bare borte.

Toril Brekke: "Drømmen om Amerika" (2006)

Håvard drømmer om å dra til Amerika. Året er 1825. Før han reiser, forelsker han seg i Elise, og de to gifter seg. Planen er at hun og broren Ansgar skal bli med til Amerika.

Natten før avreise blir Håvard arrestert for tyveri. Da amerikabåten er i ferd med å forlate Stavanger, oppdager Elise og Ansgar at Håvard ikke er med og de får høre om tyverianklagene. De møter den nye verden alene og uten penger. Elise oppdager at hun er gravid, og har ingen anelse om hun noen gang kommer til å treffe Håvard igjen.

I boka møter vi en rekke historiske personer, men hovedpersonene er oppdiktede. Dette er historien om en håndfull nordmenn som søkte lykken i Amerika, og vi får høre hvordan det gikk med denne gjengen med kvekere i deres første år i det nye landet.

Boka er i og for seg interessant, men den kjedet meg. Det hadde intet med Anne Krigsvolds opplesning å gjøre. Kanskje er det forfatterens ambisjon om å skrive en dokumentarisk og noen lunde korrekt historisk roman som tok knekken på nerven i boka. Jeg opplevde aldri å komme helt inn på personene i boka. Det er selvsagt befriende med et moderne svar på Ole E. Rølvågs bøker over samme tema, men jeg tror ikke jeg kommer til å lese oppfølgerne til boka.

Monica Ali: "Blått som Alentejo" (2007)

Det er godt mulig at denne boka ville gjort seg bedre dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å kjøre gjennom lydbokutgaven. For meg tok boka aldri helt av, og jeg fikk litt følelsen av at det har gått litt inflasjon i bøker fra andre deler av verden.

Isabel Allende: "De ville guders by" (2004)

15-åringene Alex og Nadja begir seg ut på en ekspedisjon inn i Amazonas´ jungel for å finne et jungeluhyre. Dette er første boka i en triologi.

Jeg har alltid likt Isabel Allendes bøker, selv om jeg synes hennes bøker har vært på hell en stund. Det er derfor en del år siden sist jeg leste noen av hennes bøker. Denne boka ble jeg veldig skuffet over, kanskje fordi jeg etter hvert skjønte at dette er en barnebok - en nokså banal barnebok. Jeg syntes ikke den var spennende, og etter hvert irriterte jeg meg også over språket. En stemning blir ikke mer magisk selv om forfatteren strør om seg med ordet magisk - i tillegg til vidunderlig, vakkert etc. Følelsen av at forfatteren forsøker å konkurrere ut Indiana Jones eller noe i den gaten, ble etter hvert påtrengende. Men hun klarte heller ikke det ... Personene i boka fremsto som endimmensjonale stereotyper, veldig forutsigbare og lite levende.

Det er mulig det blir urettferdig for forfatteren at jeg ender opp med å gi en veldig dårlig karakter, i og med at jeg ikke liker fantacy-genren eller eventyr-genren, men jeg gjør det likevel. En treer på terningen fra meg for denne.

Nick Hornby: "Slam" (2007)

Sam er som 15 åringer flest; han er opptatt av seg og sitt. Skating er hans fremste interesse, men damer er heller ikke å forakte. Så langt i livet har han ikke hatt all verdens lykke på damefronten, og stor er derfor hans forundring når han får sjangs på vakre Alisa. Kan livet være herligere?

Men så begynner problemene. Han går lei av Alisa, som plutselig finner ut at hun er gravid og at Sam er faren. Mot alles råd ønsker hun å beholde barnet. Når livet går imot Sam, betror han seg til skateboardlegenden Tony Hawk - i form av en poster av idolet på gutterommet. Kan dette gå bra?

Boka begynner strålende, og mang en gang var Sams tanker og grublerier over det han står oppe i lattervekkende. Men så ble det på et tidspunkt nok, og resten av boka ble masete. Jeg gir en sterk treer grunnet svært god oppleser.

Nick Hornby: "Fritt fall" (2005)

Denne boka kommer ikke helt opp mot "High Fidelity". Mulig min opplevelse av boka ble preget av oppleseren - Trond Peter S. Munch - som jeg syntes var litt slitsom i sin iver på å gi de ulike jeg-personene forskjellige stemmer.

Cecilie Bjørnstad: "Hit - men ikke lenger" (2009)

Med novellesamlingen "HIT - men ikke lenger" debuterer forfatteren Cecilie Bjørnstad. Det var derfor med en viss spenning jeg åpnet boka og begynte å lese ...

De ni novellene som inngår i samlingen har det til felles at de er temmelig dystre. De fleste personene har dype arr i sjelen, og ikke få av novellene har et surrealistisk preg, på grensen til at jeg ikke helt tror på dem. Det er sikkert vanskelig å balansere en novelle slik at den ikke blir for forutsigbar, samtidig som jeg følte at noen av historiene gikk vel langt den andre veien. Som f.eks. "Oppsigelsen" og for så vidt også "Han er en god gutt".

Høydepunktet i novellesamlingen er utvilsomt "Ild og sviende smerte". Her fortelles historien om en pasient som er innlagt på psykiatrisk etter et sammenbrudd. Hele livet har han blitt hundset av moren og mobbet av barna i lokalmiljøet. Hvorfor grep ingen inn tidligere? Dessverre tror jeg dette er en historie som gjelder flere enn Jimmy, hovedpersonen i denne novellen.

Tittelnovellen "Hit, men ikke lenger" opplevde jeg som grotesk. Jeg skjønner ikke helt hva forfatteren vil med denne historien.

Ellers opplevde jeg novellen "Sommeren tilliten døde under en flytebrygge" som fin. Her beskrives en skjellsettende opplevelse for to barn under en ferietur sammen med faren, og som får stor betydning for relasjonen mellom dem langt opp i voksen alder. Tilliten er brutt, og hvordan kan de noen sinne stole på en far som er i stand til å sette barna sine i en så sårbar situasjon i et fremmed land?

Alt i alt vil jeg si at denne novellesamlingen har sine høydepunkter, mens en del av novellene ligger på det jevne.