"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter

Joseph Roth: "Jøder på vandring"

Essay fra 1927 - stadig like aktuelt!

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst. 

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne. 

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter." 

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon. 

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"? 

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning. 

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en "pariakaste" ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet. 

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten må ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!" 

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt. 

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese "Radetzkymarsjen". Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.

Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Juden auf Wanderschaft
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Geir Pollen 
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-7488-564-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Joseph Roth (Foto: lånt av forlaget)