Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...
Med disse ordene innledes romanen:
"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)
Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?
Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.
Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!
"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.
- Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.
- Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.
- Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.
På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)
Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.
Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.
"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)
Og senere:
"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)
Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...
Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...
Utgitt: 2013
Forlag: Kolofon
Antall sider: 153
