Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten fremmedkriger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten fremmedkriger. Vis alle innlegg

lørdag 5. mai 2018

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv


Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

torsdag 23. februar 2017

Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 


Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...


I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.


Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 


Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 


"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...


... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)


Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 


"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 


Jeg ble med Abu Saad." (side 167)


I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 


Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 


"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)


Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 


Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 


"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 


Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 


Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 


Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!


Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».gjort.


Utgitt: 2017

Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

Populære innlegg