Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten klassesamfunn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten klassesamfunn. Vis alle innlegg

tirsdag 8. juli 2014

Selma Lagerlöf: "Keiseren av Portugalia"

En klassiker innenfor naturalismen

Selma Lagerlöf (f. 1958 d. 1940) debuterte med romanen "Gösta Berlings saga" i 1891. I løpet av sin forfatterkarriere skrev hun 21 bøker, og "Gösta Berlings saga", "Jerusalem" (1901-1902) og "Keiseren av Portugalia" (1914) hører med blant hennes mest kjente romaner. Lagerlöf mottok Nobels litteraturpris i 1909 - som den første kvinnen så langt i litteraturprisens historie. De fleste romanene hennes har handling lagt til Värmland, hennes hjemtrakter. (Kilde: Wikipedia)


---------------------------

(Dette er en spoiler - så vet du det før du leser videre.)

I bokas åpningsscene skal Jan Andersson på Skrolycka bli far for første gang. Han har et ambivalent forhold til det hele, for det er så vidt han og Kattrina klarer seg i utgangspunktet. Noe kjærlighetsekteskap er det heller ikke. 

"- Jeg lurer på om det er noen som tror jeg er glad for å få denne ungen, mumlet han der han satt, og med det samme sparket han til en liten vedkubbe så den fløy helt ut på tunet. For det er jaggu den verste uløkka jeg kunne komme ut for. Da vi gifta oss, Kattrina og jeg, så var det for at vi var lei av å gå som tjenestefolk hos Erik på Falla og ville komme under eget tak, men neimen ikke for at vi skulle få unger." (side 7)

Men om Jan ikke er glad for å bli far, endrer dette seg for alltid i det øyeblikket veslejenta blir lagt i armene hans. Han vil knapt gi henne fra seg etter dette, og det vokser frem en kjærlighet så uendelig vár og rørende, som jeg knapt kan huske å ha møtt i den naturalistiske litteraturen - kanskje med unntak av forholdet mellom faren og Sjur-Gabriel, slik dette er beskrevet i Hellemyrsfolket (bind I - "Sjur-Gabriel"). 

Jan vet knapt hva godt han kan gjøre for veslejenta som etter hvert får navnet Klara Fina Gulleborg - til vanlig bare kalt Klara Gulla. Han følger henne opp i alle livets henseender, og hun vokser opp til å bli en vakker og robust jente, som utelukkende er til glede for foreldrene, der de bor i den fattigslige stua på Skrolycka, navnet som til forveksling både ligner "lykke" og "ulykke". Hadde det ikke vært for hennes fattigslige og usle byrd, kunne nok både den ene og den andre ha tenkt seg å gifte seg med henne ... Men slikt gikk selvsagt ikke an på den tiden.

Etter at Erik på Falla dør og sønnen Lars Gunnarsson overtar, blir Jan og Kattrina plutselig avkrevd for den uhyrlige sum av 200 riksdaler for grunnen som deres lille stue står på. Det er da Klara Gulla tilbyr seg å reise ut for å tjene penger slik at foreldrene slipper å bli hjemløse. I mellomtiden har en tilfeldig handelsreisende insistert på å gi henne et rødt kjolestoff som det blir sydd kjole av, og som virkelig fremhever hennes ynde og skjønnhet. En ynde og skjønnhet som provoserer spesielt presten, for han "ser" at dette ikke vil føre til noe godt for henne. Her har man å bli ved sin lest - det er det tryggeste!

Klara Gulla reiser med dampbåten "Anders Fryxell", og da foreldrene vinker henne avgårde, er de alle uvitende om alle de årene som skal gå før de ses igjen. Foreldrene er analfabet, og kan ikke lese brevet som kommer fra Klara Gulla, men må ha hjelp til dette. Skrive tilbake kan de heller ikke. 

"Nå er det bare han jeg skal lage mat til", tenkte Kattrina, "bare han jeg har å vente på. Men hva bryr jeg meg om han? Han kunne like gjerne ha reist, han med. Det var jenta som skjønte seg på han og pjattet hans, men ikke jeg. Det hadde vært bedre å være alene."

"Det ville vært lettere å gå hjem med sorgen, om jeg ikke hadde hatt gamle sure Kattrina sittende i stua," tenkte Jan. "Jentungen rådde så godt med henne at hu fikk a både blid og mild. Men nå får en vel aldri mer høre et vennlig ord fra den kanten." (side 85)

For når kjærligheten er borte, mister selv hverdagens rutiner sin mening ...

Så går tiden, og faren Jan går sakte men sikkert til grunne i sin lengsel etter datteren. Han venter på at Klara Gulla skal dukke opp hver gang dampbåten kommer. Mens resten av bygda har fått nyss i at det har gått riktig ille med henne der inne i byen. Ja, at hun er blitt en fallen kvinne. Dette kan Jan ganske enkelt ikke klare å ta inn over seg, og det er da keiserinnen av Portugalia oppstår. Selv er han keiseren av selsamme rike. 

"- Når keiserinna av Portugalia står her på brygga med gullkrone på hodet, og sju konger går rundt henne og holder kappa hennes oppe, og sju løver ligger tamme ved føttene hennes, og sjuogsøtti krigsgeneraler går foran henne med dragne sverd i hånd, da får vi se om du tør si det samme til henne sjøl, Prästberg, som du har sagt til meg." (side 122

... sier Jan til Prästberg, som var den første som kom med de uhyrlige påstandene som Jan aldri ville gjenta, "ikke engang i sine egne tanker". 

Jan lever seg virkelig inn i rollen som keiseren av Portugalia, og selv om bygdefolket gjør narr av ham, enser han dem ikke. 

"Aldri før hadde Jan på Skrolycka hatt så mye å tenke på og gruble over som nå når han var blitt keiser. 

For det første måtte han jo være ubegripelig påpasselig etter at storheten var kommet over ham, så han ikke lot hovmodet få innpass hos seg. Han måtte alltid huske på at vi er mennesker, vi er alle skapt av en og samme materie, og fra ett og samme foreldrepar nedstammer vi, og svake og syndige er vi alle, så i bunn og grunn har den ene ikke noe å rose seg av fremfor den andre. 

I hele sitt liv hadde han sett seg lei på hvordan mennesker prøvde å heve seg over hverandre, og nå ville han ikke gjøre det samme. Men han merket nok at det ikke var så lett å holde seg til den rette ydmykheten for en som var blitt så opphøyd at det nå ikke lenger fantes noen i hele sognet som var hans like." (side 139)

Klara Gulla dukker opp til slutt - etter anslagsvis 15 år uten at hun har gitt en lyd fra seg i mellomtiden. Hun er staselig kledd da hun dukker opp, og hun fører seg som en som har kommet seg til penger og verdighet. Hun har i mellomtiden fått seg et husvære og kommer for å hente foreldrene med seg. Hadde det bare ikke vært for at hun skjems så inderlig av sin far ... Han er jo ikke riktig klok, og hun blir beskjemmet da moren forteller at han ble slik fordi hun - øyesteinen hans - forsvant ut av hans liv så brått, og uten å gi livstegn fra seg. Like fullt ønsker hun å la faren bli igjen, og de to stikker av gårde med dampbåten når faren ikke er der.

I siste liten får faren nyss i at de to har reist sin vei, og han rekker frem tidsnok til å se båten legge fra kai. Angeren og samvittigheten rammer Kattrina, men uten å kunne gjøre noe ser de Jan hoppe på sjøen og forsvinne ned i dypet ... 

Deretter er det Klara Gulla som vandrer hvileløst langs bryggene mens det soknes etter farens lik. Hun har tom. en kiste klar for det øyeblikket de skulle finne ham. Innen så skjer, dør moren. På dødsleiet oppdager moren at datteren, som hun etter hjemkomsten har synes var stygg, nå er blitt pen igjen. Under begravelsen dukker kisten med faren plutselig opp. Liket av ham er funnet og foreldrene kan forenes i døden. 


---------------------------

I mitt eksemplar av boka er det et etterord ved Agneta Taube. Hun tar bredt for seg av Selma Lagerlöfs litteratur, men kommer i siste halvdel av artikkelen inn på "Keiseren av Portugalia" - et avsnitt som har overskriften "En kjærlighet som overgår all forstand". 

Taube tar for seg spenningsfeltene i teksten og symbolbruken. Jans fortvilelse over å bli far versus den grenseløse lykken han føler når barnet legges i armene hans. Det røde kjolestoffet som er årsaken til Klara Gullas triumf og fall (bl.a. fordi den samme kjøpmannen som ga henne kjolestoffet også førte henne ut i prostitusjonen da hun kom til storbyen). Vendepunktet da de 200 riksdalene skulle innkreves. Pengene kommer fra "veslejenta", men prisen de betaler er at de mister henne. Faren som dikter sin egen virkelighet. Bygdas folk som på en måte "godter seg" over det som skjer - for de husker jo jentas triumf i den røde kjolen - en triumf hun som fattigjente ikke hadde noen rett til å føle. Det paradoksale i at Jan gikk langs bryggene i alle år og ventet på at datteren skulle komme hjem, til at Klara Gulla går hvileløst rundt på samme sted og venter på at farens lik skal dukke opp. Og alt skjer i en tid der man virkelig var overbevist om at de døde kunne straffe de levende. Og i naturalistisk ånd går det selvsagt riktig ille med Lars Gunnarsson, mannen som forårsaket deres ulykke. Han får sannelig betale prisen for sin grådighet og sin hjerteløshet ...


---------------------------

"Keiseren av Portugalia" er i tillegg til å være en naturalistisk roman, skrevet i et naivistisk språk. Typisk for naturalismen er at den omhandler tragiske menneskeskjebner, der menneskene er prisgitt arv og miljø. Det bakenforliggende motivet for forfatterne som benyttet dette fortellergrepet var gjerne å vise frem det tragiske i all sin gru - i håp om at samfunnet for øvrig skulle våkne opp og ønske å gjøre noe med det. 

Som eksempel på det naivistiske ønsker jeg å trekke frem et avsnitt på side 206:

"Klokker Svartling hadde et slikt ansikt at det ikke viste mer av hans tanker enn han ville at det skulle vise, og det holdt seg helt ubevegelig mens han snakket med Klara Gulla. Men Kattrina visste nok hva han tenkte allikevel, han som var som en far for hele sognet. "Hvorfor skal en gammel mann som har både hustru og datter i live, være nødt til å komme til fremmede? Lisa er et godt menneske, men hun kan jo aldri ha slik tålmodighet med ham som hans egne." Det tenkte han. Og det gjorde han rett i å tenke."

Det blir noe barnlig over teksten, hvor det meste forklares i flere omganger og i mange ulike lag. Selma Lagerlöf behersker dette til fingerspissene, og derfor blir det aldri kunstig. Det er enkle folk vi leser om i romanen, og det er deres måte å reflektere over tingene på vi herved introduseres for. Dette gjør persongalleriet svært troverdig, og som leser blir vi dratt inn i deres uslåelige logikk. 

Jeg synes det var spennende omsider å få lest denne romanen som så mange har anbefalt meg. At jeg skulle bli engasjert at boka bokstavelig talt ble slukt, hadde jeg likevel ikke regnet med. Det er en sørgelig historie, som tiden nok har gått litt fra er jeg redd, men det er samtidig et tidsbilde på hvordan fattigfolk en gang hadde det både her til lands og i våre naboland. Var man av fattig byrd, spilte det ingen rolle at man var et godt menneske. Forholdene ble heller ikke lagt til rette for at man skulle kunne gjøre kloke valg, fordi nøden tvang en i den ene retningen som fantes ...

Selma Lagerlöf skriver lett og levende, og derfor er det alltid en fryd å lese hennes bøker. Så er det kanskje ikke så mye motstand i tekstene hennes, men dette kan man lese mer om i Tore Renbergs essay-samling "På fest med litteraturen" om tre forfattere, bl.a. Selma Lagerlöf. Stor litteratur er det like fullt!

Utgitt i Sverige: 1914
Originaltittel: Kejsarn av Portugalien
Min utgave av boka er utgitt: 2006
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Per Qvale
Etterord: Agneta Taube 
Antall sider: 229 + etterord 8 sider
Boka har jeg kjøpt selv

Selma Lagerlöf
Andre omtaler av boka:
- Elikkens bokhylle - 6. mars 2012

søndag 29. juni 2014

Emil B. Lund: "Norske edelstener"

Tilværelsens uutholdelige letthet på Oslos beste vestkant

Emil B. Lund (f. 1978) debuterte tidligere i år med romanen "Norske edelstener". Forfatteren er utdannet litteraturviter, og har stort sett vokst opp på vestkanten i Oslo, miljøet som har inspirert ham til å skrive om siste rest av norsk overklasse. 

Da jeg skulle sondere litt rundt denne boka for å finne ut om den kunne være interessant for meg, ble jeg overrasket over at det faktisk ikke var en eneste anmeldelse å finne på nettet. Og etter å ha lest romanen, må jeg si at overraskelsen er enda større, for romanen er både vittig, godt skrevet, intelligent og interessant. Det er dessuten nok krutt her til at den i det minste burde ha dannet grunnlag for litt debatt om Norges overklasse. For er den slik som det fremstilles i boka? 

"Norske edelstener tegner et bilde av gammel norsk overklasse slik den tidligere aldri er blitt fremstilt, et miljø hvor dannelsesnivået er høyt, dekadansen rår, og man sjelden er opptatt av annet enn å forsterke følelsen av egen fortreffelighet." (sitat fra bokas smussomslag)

Bokas jeg-person,Victor Sommerfelt, er en ung vellykket juss-student og samtidig den verste klysa man kan tenke seg fra Oslos beste vestkant. Født inn i en familie og med en bakgrunn som gir ham en rett eller verdi ingen andre har. Nærmere aristokratiet kommer man ikke. Alle som ikke er født inn i dette miljøet og har de riktige anene, er og blir streberske oppkomlinger. 

"Jeg burde kanskje begynne med hvor jeg er fra og hva jeg gjør og hvilke idealer som har preget mitt korte liv, men jeg tror jeg vil vente litt med det. Ikke misforstå; det er av grunnleggende betydning, ja, langt på vei det eneste som kan forklare en slik skamløs selvbesørgelse som dette nødvendigvis er, og når jeg nå har valgt noe annet, er det kun fordi jeg vet at dette snart vil være rikelig belyst. La meg derfor heller introdusere meg selv med å si følgende: Jeg er falsk, nedlatende og ubeskjeden. Jeg er intelligent, høyt utdannet, kreativ, men jeg er sterkt umotivert og finner ingen mening. Jeg kommer ingen vei. Mitt navn er Victor Sommerfelt, jeg er seksogtyve år, og som dere leser dette står jeg og ser utover parken på Fredriksgave, min fars barndomshjem og nå i hans eldre brors eie. På min høyre side, på vei ned mot tennisbanen, ligger det gamle orangeriet hvor middagen akkurat er avsluttet, for i kveld feires sommeren på Fredriksgave og gjestene er nå henvist til et lite intermezzo i frukthaven før dansen sparkes i gang i himmelsalen, naturligvis akkompagnert av den overveldende mengde sprit onkel Mogens har ansett som nødvendig." (side 5

Dermed er tonen satt i en roman, som skal handle om dekadansen, om dyrkingen av egen fortreffelighet - alt i et miljø de færreste av oss har adgang til. Hvor autentisk det hele fremstilles er dermed ikke godt å si, skjønt forfatteren selv har bedyret at han ikke tror det finnes et slikt miljø i dag, men at det han beskriver kanskje har mer relevans til hvordan det var på 1950-tallet i nettopp dette overklassemiljøet. 

Emil B. Lund tar i bruk alt som finnes av fordommer om vestkant-miljøet, som fremstår som verdifattig og i en eksistensiell krise. I alle fall gjelder dette for hovedpersonen selv, som distanserer seg fra det hele ved å fremstå liksom-kritisk. Som når han latterliggjør damenes svar på lykke, som er enda en Louis Vuitton-veske, eller noen sinnsykt dyre sko fra Paris. Mens han selv ikke går av veien for å havne i "den dypeste depresjon" når han feilaktig omtaler stilton-ost som Stelton-ost, og dermed stiller seg til spott og spe ... Han kommer ganske enkelt ikke over fadesen, som betegnes som det verste han har gjort - perfeksjonist som han er i både ord, handling og ikke minst manerer. Ikke til å undres over hans fascinasjon for unge, talentfulle menneskers selvmord ... De selvmordene "ingen forstår", for avdøde "hadde jo alt", og "så mye forspilte muligheter" osv., osv. Jo yngre og mer talentfull avdøde var, desto større tragedie ... Miljøets egen evne til å reflektere over årsakene synes fullstendig fraværende.

Det er ikke meningen at vi skal like Victor, og dersom det er en trøst tror jeg heller ikke at han liker seg selv. Mens han på den ene siden perfeksjonerer seg til fingerspissene, gjør han også alt han kan for å få omgivelsene til å mislike ham. Det inkluderer også kjæresten Anna Wang. Måten Victor betrakter henne på, vitner om et menneskesyn jeg håper ikke er representativt i miljøet som beskrives. 

"Anna Wang har ingen god dag. Hun er smakløst antrukket - i beste fall slurvete - og er overdrevent tungt sminket. Det ser imidlertid ut som om Anna selv overhodet ikke er påvirket av situasjonens alvor: Hun snakker uten stans om forskjellen på to håndvesker hun ønsker seg og prøver å kvele et latterutbrudd uten å lykkes. Jeg kjenner en stigende irritasjon over hennes manglende empati før jeg minnes hennes ubetydelighet og faller til ro. For Anna Wang er helt uten betydning. Hun er kun en statist i Victor Sommerfelts liv og uvirke. Aldri mer og aldri mindre. En statist som kan skiftes ut eller fjernes uten konsekvenser, for jeg lar meg ikke berøre, verken av forakt eller kjærlighet. Jeg tenker på hvor heldig hun er som har tilgang til min kunnskap og dannelse før jeg husker at Anna ikke er interessert i kunnskap og dannelse; hun er interessert i enkel underholdning, hun er interessert i identitetsløs mote, i sko fra Christian Louboutin og silkeskjerf fra Hermés, noe som langt på vei kunne ha blitt akseptert om hun en sjelden gang snakket om noe av den aller minste betydning. Men Anne Wang gjør ikke det. Nei, Anna Wang er det perfekte ørkenmenneske; dedikert og uten substans." (side 108)

At Anna siden forlater Victor, burde ikke overraske noen. Heller ikke Victor - som plutselig "skjønner" at han egentlig elsker Anna. Mens Anna på sin side avslører hans selvbedrag. Det eneste Victor er i stand til å kjenne er sin egen smerte over å ha blitt vraket ...

I miljøet som Victor frekventerer, er det den høyeste lykke å strø om seg med preferanser til kunst, kultur og litteratur - alt for å stå frem som begavelser av de sjeldne. Her tar Emil B. Lund dette så langt ut at vi skjønner at han paroderer miljøet og overdriver sterkt. Likevel får han frem noen poenger som gjør at man blir sittende med et inntrykk av et lite ekte miljø, hvor alt er et skuespill beregnet på å fremheve egen fortreffelighet så til de grader at man nærmest kveles i det. Det er en hel del gjenkjennelse i dette, så helt ut av intet er nok ikke dette hentet, er jeg redd. 

"Vi er 16 unge menn i den blå stuen på Twist, fjellpalasset til familien Reger, og jeg tenker at det var en graverende feil å takke ja til denne aristokratiske tradisjonen, som Christian Reger ved hver mulige anledning understreker at det er. Sett bort fra Ted Astrup og Gustav Mehren, er de fleste noen år eldre enn meg. Frederik Mustad og Otto Heiberg er her, Tom Falk og Cornelius Berg står og ler borte ved kaminen, du skjønner stilen, alt velmenende og fullt av kjærlighet. Hver høst de siste syv årene har Christian Reger samlet kremen av Norges unge, forkomne aristokrati i dette fjellandskapet hvor hans oldefar bygget sitt jaktslott. Christian Reger ønsker å leve som våre foreldre gjorde da de var unge. Han vil helst bare gå i smoking og røke fete sigarer og ikke ha noe med noen å gjøre som ikke stammer direkte fra nasjonens største familier. Det ekskluderer alle som ikke tilhører de gamle, store formuene eller kan vise til tunge nasjonsbyggende tradisjoner. Helst ser han at du er en kombinasjon av hans enkle betingelser ... " (side 197)

Aller best er Emil B. Lund når han beskriver selve miljøet og enkeltpersonene som inngår i dette miljøet. Gjennom et presist og finslepet språk, sterkt farget av et menneskesyn som er til å få grøsninger av, tegner han et bilde av et miljø vi alle på sett og vis har et forhold til eller en forestilling om, og dette gjør han så outrert at det hele blir lattervekkende i all sin patetiskhet. Det har også vært hans mening - nettopp å underholde og få frem et komikkens skjær over det hele. I så måte har han lykkes godt med sitt bokprosjekt! Ikke et øyeblikk tenkte jeg at boka bar preg av å være en debut, for Emil B. Lund virker både stilsikker og bevisst de virkemidler han har tatt i bruk. En fornøyelig tristesse over de siste gjenlevende aristokratene på Oslos beste vestkant, hvor også ironien ligger tett på! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 277
Boka har jeg kjøpt selv. 


Emil Bussoli Lund (Foto: Fredrik Arrf
Intervjuer med forfatteren:
- Forlagsliv v/Anne Østgaard - 19. februar 2014 - Møt vårens debutanter: Emil Bussoli Lund
- Kulturhuset - 24. februar 2014 - Forfatteren leser

Populære innlegg