Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Said Edward W.. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Said Edward W.. Vis alle innlegg

onsdag 15. juli 2020

Edward W. Said: "Freud og det fremmede"


Sigmund Freud og Edward W. Said

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om "Kultur og motstand", der David Barsamians intervjuer med Edward W. Said i årene 1999-2003 er samlet. I denne boka fortalte Said at han skulle holde sin Freud Memorial Lecture i Wien i 2000. Dette skulle inngå i feiringen av Drømmetydnings hundreårsjubileum, men selve arrangementet faller hvert år på Freuds fødselsdag. Ett år før ble imidlertid foredraget avlyst, angivelig på grunn av den politiske konflikten i Midtøsten. Arrangementet gikk for øvrig som planlagt, men da uten palestineren Edward W. Saids foredrag om jøden Freud. Det viste seg senere at arrangøren av frykt for ikke å få sponsorinntekter til en utstilling i Tel Aviv, avlyste Saids foredrag. Noen satt med andre ord og trakk i trådene i bakgrunnen. 

Said ble senere invitert til å holde foredraget på Freud-museet i London i stedet, og jeg har også forstått det slik at han har blitt invitert flere steder med dette foredraget. I boka "Freud og det fremmede" kan vi lese hele foredraget. I tillegg får vi mer - bl.a. et forord av Finn Skårderud.

Men først litt om forfatteren. Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) var altså palestiner, men han levde mesteparten av sitt liv i USA. Her var han på slutten av sitt liv litteraturprofessor ved Columbia University. Said døde av leukemi i 2003, etter et ganske langvarig sykdomsforløp, som heldigvis ikke forhindret ham i fortsatt å gjøre seg gjeldende som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han er spesielt kjent for to ting: sin bok "Orientalismen" og for sitt engasjement i Israel-Palestina-konflikten. 

Sigmund Freud (f. 1856 - d. 1939) var en østerriksk nevrolog og psykiater. Han var av jødisk herkomst, og anses som grunnleggeren av psykoanalysen. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelslivet og erfaringer i barndommen som årsak til hvordan mennesket utvikler sin psyke.

"Freud og det fremmede" er en tynn liten flis av en bok, men som Finn Skårderud skriver i forordet på side 15: "Boken er rask å lese, men langsommere å ta inn." Skårderuds innledning finnes i boka fra side 7  til 17, mens Saids foredrag finnes fra side 19 til 64. Bakerst i boka er det et innlegg fra Christopher Bollas fra side 65 til 68, og en kommentar til Edward Said fra den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose fra side 69 til 84.

"Du holder i en meget original bok. Palestineren Edward W. Said går til jøden Sigmund Freud for å får hjelp til å redde sitt eget folk. Denne briljante teksten - opprinnelig et foredrag på Freud-museet i London - ble noe av det siste Said skrev. Den tar sitt utgangspunkt i noe av det aller siste den kreftsyke Freud skrev, Moses og monoteismen (dyrking av en gud - min anm.). Freud hadde et mildt sagt sammensatt - "et håpløst uløst" - forhold til sin egen jødiske bakgrunn. Said griper fatt i nettopp dette, og stiller et klokt spørsmål om hvordan det kan komme noe godt ut av splittet identitet? Said ønsker å løfte denne erfaringen til noe som skaper et rikere bilde. Said er overbevist om at den fragmenterte erfaringen er et spor som må forfølges, et faktum som absolutt bør løftes opp og dyrkes, om Midtøsten noen gang skal finne fred." (side 7)

Der Said karakteriserer Freud som en ikke-jøde, mener Skårderud at Said ikke bare var et palestinsk ikon, men at det er fristende å tenke på ham som en ikke-palestiner. 

Denne lille boka har høy sitatfaktor, og det er fristende å gi seg i kast med å dechiffrere den fullstendig og sitere fra den - side opp og side ned - men det skal jeg ikke gjøre. Noen sitater må jeg imidlertid ta med, for at det skal være mulig å forstå litt av hva Said tar for seg i sitt Freud-foredrag.

"Freud var et utmerket eksempel på en tenker som betraktet sitt vitenskapelige arbeid som en form for  arkeologisk utgravning av den begravde, glemte, undertrykte og fornektede fortiden. Schliemann var et forbilde for ham, og det var ikke uten grunn. Freud utforsket sinnet, men han brukte også tid på å utfordre og nyorientere seg filosofisk innenfor etablert geografi og genealogi. På den måten er han selv velegnet for gjenlesning i ulike sammenhenger. Hans verker handler nettopp om hvordan våre liv gjennom erindring, undersøkelse og refleksjon medfører evig strukturering og omstrukturering, i både individuell og kollektiv forstand. Vi er forskjellige lesere fra forskjellige perioder av historien med forskjellig kulturell bakgrunn, men vi bør fortsatt ta utfordringen på samme måte når vi leser Freud. Det er en bekreftelse på at hans verker evner å bringe fram nye tanker og belyse situasjoner han selv aldri kunne drømt om." (side 33-34)

Nettopp dette sitatet favner svært mye, tenker jeg. Det sier noe om at alle tekster er dynamiske og formes av hvordan hver enkelt leser til enhver tid er med på å gi disse tekstene nytt liv - langt utover hva forfatteren selv så for seg. Det er også dette som skiller gode tekster fra dårlige tekster. Gode tekster gir plass til leseren, dårlige lesere gir kun plass til skribenten. Der alt fortelles og intet åpnes opp for leseren. "Don`t tell. Show!" som det ofte rådes til på skrivekursene som er så i vinden for tiden. Viktigheten av at det også finnes åpne rom der leseren selv kan fylle ut for å forme sin opplevelse av teksten ... 

Freud var selv ateist, og han ga egypterne æren for oppfinnelsen av monoteismen. Men selv om monoteismen opprinnelig var fra Egypt, mener han likevel at den historisk har tilhørt jødene. 

"Til tross for at han sier at monoteismen ikke slo røtter i Egypt, må han ha vært fullt klar over a monoteismen kom tilbake til Egypt. Først i form av primitiv kristendom (som det fortsatt finnes rester av i dag, i den koptiske kirken) og siden gjennom islam, noe han kort kommer inn på senere i teksten. Nyere egyptologiske undersøkelser viser omfattende spor i monoteisme lenge før Akhnatons tid. Dette antyder at Egypts rolle i å utvikle dyrkingen av én gud er langt viktigere enn vi hittil har trodd. Yerushalmi er mye ivrigere enn Freud etter å skrape vekk alle spor av monoteisme i Egypt etter Akhnatons død, og han bebuder at det var jødenes oppfinnsomhet som førte til at religionen ble utviklet langt utover egypternes forestillingsevne." (side 40-41)

Samtidig understreker Said at Freud er mer kompleks og kanskje også selvimotsigende. Blant annet mener Freud at jødene skal ha æren for at soldyrkingen forsvant, samtidig som han understreker at omskjæring var en egyptisk skikk og ikke en hebraisk skikk.

Freud mente at jøder alltid har tiltrukket seg populistisk hat, og at "årsaken ikke alltid har vært like godt fundert som beskyldningen om at jødene drepte Jesus." En av hovedgrunnene til antisemittismen er i følge Freud at jøder er ansett som fremmedelementer og at de er annerledes enn andre. Samtidig har jødene en enorm evne til å tilpasse seg, og der de får lov til å slå seg ned, "gir de verdifulle bidrag til sivilisasjonene omkring seg". (side 46 og 47

Alle som bodde i land i det østlige Middelhavet, var etterkommere av ulike semittiske stammer. De levde i en fredelig sameksistens. Da Israel ble etablert som en jødisk stat i 1948, ble folkene som bodde der på nytt delt inn i forskjellige raser og folk. Saids betegner dette som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vist seg å være destruktive. Mens det i Israel fortrinnsvis bodde europeere etter at palestinerne stort sett ble forvist, synes det viktigste å være å holde ikke-europeiske folk unna så lenge som mulig. De bibelske stedene som tidligere var befolket av forskjellige nasjoner og raser, var blitt fremmede og ble tvunget i eksil. Araberne slo seg sammen og har siden kjempet det Said kaller en global kamp mot kolonialismen. 

"Jeg tviler på at Freud forestilte seg at han ville få ikke-europeiske lesere. Eller at han, som ledd i kampen om Palestina, ville få palestinske lesere. Men han fikk det. Og han har det fortsatt. ... Israel ble grunnlagt i et ikke-europeisk område på grunn av den særegne europeiske antisemittismen. Det førte til at den jødiske identiteten ble politisk etablert i en stat som foretok helt spesifikke juridiske og politiske grep for å utestenge alt ikke-jødisk fra denne identiteten. Fordi Israel definerte seg som en stat av og for det jødiske folk, kunne landet tillate seg å gi immigrasjons- og eiendomsrett kun til jøder, selv om det førte til at rettighetene til tidligere og nåværende ikke-jødiske innbyggere ble krenket og avskaffet til fordel for dem som kom sist. De palestinerne som bodde i Palestina før 1948, kan verken komme tilbake (aktuelt i flyktningenes tilfelle), eller få tilgang til landområder, slik jødene kan. Dette er ikke i tråd med Freuds ånd når han provoserende minner om at jødenes grunnlegger ikke var jøde, og at jødedommen startet i kjølvannet av en egyptisk, ikke-jødisk monoteisme. Freud åpner den jødiske identiteten mot en ikke-jødisk bakgrunn, men den blir uthult, fortrengt og til og med opphevet av den israelske lovgivningen. Det offisielle Israel har så og si utvisket de komplekse lagene i fortiden." (side 52-53)

Det som står i fortsettelsen er like interessant, men jeg kan ikke like godt skrive av hele boka. Derimot oppfordrer jeg den interesserte leser til å lese boka selv. Den er tankevekkende og gjør noe med deg som leser. Så er det selvsagt ikke sikkert at alle leser Freud på samme måte som Edward W. Said, men det er uansett verdt å merke seg at han langt på vei får støtte for sine synspunkter av den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose i hennes kommentar til Saids foredrag. 

Jaqueline Rose mener at vi har urealistiske forventninger til hvordan traumatiserte mennesker vil oppføre seg. Den vanligste reaksjonen på traumer er nemlig å gjenta dem. Hun tror Freud som jøde var revet mellom følelsen av å tilhøre og ikke tilhøre, mellom jøden som en evig fremmed og jøden som ville tilhøre nasjonenes verden og som ønsket - frivillig eller ikke - å komme hje. (side 82-83). For øvrig mener hun at det å avlyse Saids foredrag den gangen "av politiske grunner", for henne fortoner seg som en trist kommentar til det hele. "Publikum gikk glipp av noe, for å si det forsiktig." (side 84) Hun ønsket at noen av vertene fra den gangen hadde hørt Said denne gangen. 

Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har skapt interesse hos noen av mine lesere for å studere denne lille boka om Freud og Said nærmere. Boka er velegnet for flere lesninger, for den er krevende og ikke helt enkel å ta til seg, selv om det er tale om en tynn liten flis. Boka er uhyre interessant!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Freud and the non-european
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Cappelen 
Oversatt: Stian og Marit O. Bromark
Antall sider: 89
ISBN: 82-02-23695-9
Jeg har kjøpt boka selv

lørdag 11. juli 2020

Edward W. Said: "Kultur og motstand. Edward W. Said i samtale med David Barsamian"


Et knyttneveslag av en bok!

Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) betegnes som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han har gitt ut en mengde med bøker.
Said ble født i Jerusalem, og han er palestiner. Han ble utdannet ved Princeton University og Harvard University, og var professor i litteratur ved Columbia University i USA. Han er grunnlegger av det akademiske feltet postkoloniale studier. Aller mest kjent er han for sin bok "Orientalismen", som handler om vestlige oppfatninger av Orienten. Det han har engasjert seg mest for mens han levde, var utvilsomt Israel-Palestina-konflikten.

"Kultur og motstand" er en samtalebok, der David Barsamian intervjuer Edward W. Said om temaer som enstatløsningen (for israelere og palestinere), intifadaen i 2000 (palestinernes opprør etter Oslo-avtalen), om den problematiske ytringsfriheten for palestinere i USA, om terrorismens opprinnelse og et palestinsk perspektiv på konflikten med Israel. Barsamin (f. 1945) er armener, og han jobber med radio-kringkasting i USA. Han er også forfatter. Denne samtaleboka kom ut i 2003, samme år som Said døde av leukemi. Den ble første gang utgitt på norsk i 2004, og mitt eksemplar er fra 2007. Boka har dessverre blitt stående ulest i mine bokhyller i lang tid - i godt selskap både med "Orientalismen" og "Freud og det fremmede" (med forord av Finn Skårderud). 

Innledningsvis ønsker jeg å trekke frem et par bøker som er svært relevante for lesningen av Saids bøker. Den ene boka er syreren Adonis sin samtalebok "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed", og den andre boka er libaneseren Amin Maaloufs essay "Identitet som dreper". Disse to forfatterne, som begge fremdeles lever, tilhører i likhet med Edward W. Said den akademiske eliten i verden. Adonis (f. 1930) er 90 år, mens Maalouf (f. 1949) er 71 år. (Lenkene peker til mine bokomtaler på bloggen min.)

Da samtalene mellom Said og Barsamian fant sted i perioden 1999 til 2003, levde Yassir Arafat (f. 1929 - d. 2004) fremdeles. Arafat var åpenbart ikke frisk. Said mente at han sto i veien for en løsning i konflikten mellom palestinerne og israelerne. Han fnøs av Oslo-avtalen, som kun bidro til at palestinerne ga fra seg rettigheter som internasjonal lov ga dem. Det var åpenbart at konflikten ikke kunne løses av myndighetene, men av akademikere og mennesker som gjennom tålmodig lærdom må berede grunnen for mer dialog. Alt for å unngå ytterligere polarisering mellom partene. Dette fordrer klokskap og en vilje til å diskutere problemene åpent og ærlig, uten skjulte agendaer.

En myte det må tas et oppgjør med er israelernes fremstilling av at de i 1948 kom til et øde ørkenlandskap som de gjorde fruktbar. Dette er ikke sant. Det bodde folk der fra før av, og da Israel ble opprettet, ble 800 000 palestinere laget på flukt. Verken Europa eller Amerika ville ha jødene, og de hadde ingen andre steder å gjøre av seg enn i det som i dag kalles Israel. Et folk som hadde bodde der i tusenvis av år, ble altså jaget fra gård og grunn. (Dette skriver den jødiske forfatteren S. Yitzhar om i sin berømte roman "Khirbet Khizah". Lenken peker til min bokomtale.)

Said stiller spørsmål ved hvorfor det er nødvendig å stenge ute palestinerne. Hvorfor ikke opprette en samlet stat der det er plass til alle? Å reversere det som allerede har skjedd, det vil si opprettelsen av staten Israel, er ikke en mulig tilnærming. Den har kommet for å bli. 

"For meg er det ... helt nødvendig at det oppnås en form for virkelig normalisering, der israelerne kan bli en del av Midtøsten og ikke et isolert fristed som bare forholder seg til Vesten og som fornekter, forakter og ignorerer palestinerne. Et av tegnene som viser dette, er at uansett hvor i Israel man befinner seg, er veiskiltene skrevet på hebraisk og engelsk. Hvis man er arabisk og ikke kan lese hebraisk eller engelsk, finner man altså ikke veien. Dette er gjort med hensikt. Det er en måte å utestenge 20 prosent av befolkningen på. Derfor er det svært viktig at israelerne intellektuelt og moralsk tvinges til å konfronteres med realitetene i sin egen historie." (side 30)

Said fremhever som et paradoks hvordan verden ser på de modige studentene som kastet stein mot tanksene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, og hvordan den ser på ungdommer i Palestina som kaster stein mot israelske soldater. Sistnevnte fremstilles aldri som modige helter i vestlige medier. 

"De fleste mennesker tenker bare at nå er jødene og araberne i gang igjen. De tenker at det er to jevnbyrdige sider og at den ene siden, den israelske, er plaget og undertrykt. Det er araberne som angriper og truer. Og minnene om holocaust og antisemittismens redsler ligger selvfølgelig i bakgrunnen. Faktisk har 1948 og grunnleggelsen av den israelske staten for alle palestinerne betydd at 78 prosent av det som har vært det arabiske Palestina, er blitt til Israel. Det har man innrømmet. Vestbredden og Gaza utgjør tilsammen omtrent 22 prosent av det historiske Palestina, og det er dette dagens strid står om. Palestinerne kjemper ikke om de 78 prosentene de allerede har mistet. De kjemper om de 22 prosentene som er igjen. Av disse 22 prosentene har israelerne fremdeles kontroll over 60 prosent av Vestbredden og 40 prosent av Gaza. Så hvis det noen gang skulle bli en palestinsk stat, ville den ikke være et sammenhengende område. Den ville være hakket opp i småbiter og kontrollert ved hjelp av veiene israelerne har bygd, som omslutter hver eneste flekk av de palestinske områdene. Derfor er palestinerne nå beleiret i sitt eget lille territorium." (side 43

Historien har vist hvor viktig det er å rette opp urett gjort mot spesifikke befolkningsgrupper. Ikke fordi det som var noen gang kan gjenopprettes, men det hjelper i det minste å få aksept for at uretten faktisk har skjedd. Tyskerne gjorde dette overfor jødene, Polen har gjort det samme. Japanerne har tatt ansvar for det de gjorde mot koreanerne. (Ian Buruma skriver om dette i sin bok "Vekten av skyld". Lenken peker til min bokomtale.) Vi vet jo alt om hvor betent dette f.eks. har vært mellom tyrkerne og armenerne. Israelerne har heller aldri beklaget noe overfor palestinerne. Tvert i mot blir palestinerne oppfordret til å legge det hele bak seg og komme videre. Hva ville skjedd dersom verden ba jødene legge Holocaust bak seg, og komme videre? Retorikken er tvert imot "vi må aldri glemme!". Og vi må virkelig aldri glemme - bare for å ha presisert det! Samtidig er det ikke til å komme forbi at palestinerne er blitt ofrenes offer. Men bare å si dette høyt gjør faren for å bli kalt antisemitt svært stor.

Hatet mot USA er kanskje den største trusselen mot fred i denne delen av verden. USAs dobbeltmoralske rolle, der myndighetene på den ene siden snakker varmt om demokrati og menneskerettigheter og på den andre siden tjener store penger på våpenhandel og er den største garantisten for Israel, gjør at terrorismen vil fortsette. 

Said stiller for øvrig spørsmål ved hva terrorisme er. Vesten definerer terrorisme når mennesker protesterer mot okkupasjon. Said mener at angrepet mot USA 11. september 2001 var terrorisme. Den var uten mål og mening. Ingen påtok seg ansvaret for handlingene, og ingen flagget motiver bak handlingene. Disse hendelsene kan imidlertid ikke sammenlignes med den motstanden et undertrykket folk gjør mot sine okkupanter. Det er en helt annen sak, rett og slett. Han mener også at den nådeløse kampen mot terrorismen som USA påtok seg verdenspolitirollen for spesielt etter 11. september, nærmest er kriminell. Men også som da USA bombet "terroristenes fabrikker" i Sudan i 1998 - fabrikker som viste seg å være en farmasøytisk fabrikk som produserte landets medisiner. Alt for å fjerne fokuset fra den pågående Monica Lewinsky-saken ... En helt meningsløs handling, som førte til at da Sudan noen uker senere ble rammet av pest, hadde de ikke medisiner til å behandle de syke. Mange mennesker døde på grunn av dette. 

"Jeg mener at man ikke kan si om mujahedin-soldatene som sloss mot Sovjetunionen i Afghanistan i 1980, at de var "frihetskjempere", og deretter si at de i dag, når de forsøker å forsvare landet sitt mot inntrengere fra andre land, er "terrorister". (side 101)

Said reagerer på at Vestens fremstilling av islam og arabere har noe nærmest polemisk over seg. Denne delen av verden fremstilles som truende. Noe av årsaken er nok at man ikke finner veldig mye informativt om den islamske verden på pensumlistene til de fleste universiteter spesielt i USA. Det er til og med vanskelig å få vist palestinske filmer på amerikanske kinoer, for ikke å snakke om amerikanske TV-kanaler. Årsaken er pengesterke støttespillere som systematisk forhindrer at slike filmer blir vist. Konsekvensen er at stereotypene fortsetter å leve i beste velgående.

"Nå forsøker man å etablere en radiostasjon og sende signaler til araberne for å vinne dem over på amerikanernes side. Araberne er ikke idioter. De amerikanske verdiene Bush snakker om, eksisterer kanskje i hodet hans og i hodene til en håndfull mennesker rundt ham. Men det araberne, muslimer og europeere i stadig større grad ser, er et land som bryter internasjonale lover. USA river i stykker den ene traktaten og nekter å undertegne den neste. Landet ser på seg selv som enestående og hevet over andre i ethvert henseende. Det er dét mennesker ser, og ikke de amerikanske verdiene, hva nå de måtte bestå i. Det vi eksporterer fra dette landet ved siden av forbruksvarer, er noe som er svært annerledes enn demokratiet og friheten amerikanerne snakker om. Jeg tror vi er på vei inn i en forferdelig tid." (side 127)

Dette uttalte Said i et intervju i 2002, og han fikk sannelig rett ... Dessverre ...

Den kristne høyresiden, sionistene, har hele tiden støttet opprettelsen av Israel. For før Messias kan komme tilbake, må alle jøder være i Palestina. "Kristi tilbakekomst skal deretter innebære en krig der alle jøder som ikke konverterer til kristendommen, vil bli drept. Og så vil den nye tidsalderen begynne. Så til grunn for denne ekstraordinære interessen for Israel ligger det et dypt og radikalt antisemittisk mål, som er å ødelegge jødene så snart alle er samlet i Sion. Det er et fornuftsekteskap mellom den kristne og den republikanske høyresiden." (side 133-134) (Dette skriver Dag Hoel om i sin bok "Armageddon Halleluja!". Linken peker til min omtale av boka.) 

Said mener at vi må skille mellom fortidens europeiske antisemittisme og oppblomstringen av nye former for antisemittisme i Frankrike og Østerrike, der hatet er rettet mot jødene fordi de er jøder, og de oppfatningene om Israel i dag som er rådende i Midtøsten, og som egentlig ikke retter seg mot jødedommen som sådan, men mot den israelske stats handlinger. Dette siste handler om opprør mot en okkupasjonsmakt, ikke om et opprør mot en rase. Den fordømmelsen som f.eks. katolisismen har stått for overfor jødene, eksisterer ikke i islam. Jødene har der alltid blitt regnet som "bokens folk".

"Det som forundrer meg, er den palestinske fortellingens standhaftighet, de mange ulike vendingene den tar og det faktum at den ikke er en organisert fortelling ettersom vi er et statsløst folk i eksil. Vi må fortsette å fortelle historien på så mange måter som mulig, så overbevisende som mulig og så fengslende som mulig for å holde oppmerksomheten rettet mot den; det er nemlig alltid en fare for at den bare forsvinner.

Jeg tror at en av den intellektuelles roller i dag er å utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss på lidelsens natur og ved å minne oss på at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner."
(side 161-162)
Som et paradoks nevnes også palestinske Elia Suleimans film "Gud griper inn". I den palestinske filmfestivalen "Dreams of a Nation", som Columbia University arrangerte i 2003, ble Suleiman kalt "en av vår tids mest enestående forfattere/skuespillere/regissører". Like fullt ble filmen nektet deltakelse i kategorien beste utenlandske film i Oscar-konkurransen, med den begrunnelse at det ikke finnes noe land som heter Palestina ... Said var for øvrig også invitert til å holde et foredrag om Freud i Wien, men dette ble avlyst på grunn av den spente situasjonen i Midtøsten. Som om foredraget hadde noe som helst med dette å gjøre. Årsaken var at israelske sponsorer nektet å gi penger til et annet prosjekt i Tel Aviv dersom Said fikk holde dette foredraget.

Jeg håper at jeg gjennom denne presentasjonen av boka "Kultur og motstand" har tent interessen hos flere til å ønske å lese den. Boka er fremdeles tilgjengelig på norsk. Jeg har skrevet om mange bøker om Israel-Palestina-konflikten på bloggen min. Det har jeg for øvrig også gjort om Holocaust og jødeforfølgelsen, i tilfelle noen skulle tvile på balansen i det jeg skriver om. Det går nemlig an både å mene at jødenes skjebne under andre verdenskrig er hjerteskjærende og vond, og aldri må glemmes, og å fordømme hvordan Israel behandler palestinerne. Dersom det er noe jeg beundrer Edward W. Said for, så er det nettopp evnen til å balansere dette. Han er nyansert, klok, humanistisk og har et nydelig menneskesyn, uansett hvem eller hva han snakker om.

"Kultur og motstand" er et knytteneveslag av en bok, dessverre like aktuell i dag som da den kom ut i 2003. Les den!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: 2003
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 200
ISBN: 978-82-495-0499-2
Jeg har kjøpt boka selv.

Populære innlegg