Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten debatt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten debatt. Vis alle innlegg

lørdag 5. november 2016

Om litteraturkritikkens vilkår på Boksalongen 3. november 2016

Lanserings-panelsamtale på Litteraturhuset i Bergen.
Panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010

Jeg befant meg tilfeldigvis i Bergen torsdag kveld, og da var veien til Boksalongen på Bergen Litteraturhus relativt kort. Denne kvelden ble det arrangert en panelsamtale i anledning utgivelsen av Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010. Boka har nettopp kommet ut på Universitetsforlaget. Den forteller kritikkens egen historie gjennom 140 år, og kvitterer blant annet ut følgende temaer (fritt sakset fra forlagets presentasjon av boka på nettsidene deres):

- hvordan ble våre litterære klassikere lest før de ble klassikere?
- hvordan har kritikere tilpasset seg nye medier og offentligheter?
- var kritikken krassere før?
- hvem var kritikerne?
- hvilke tendenser har preget kritikkens historie?

"Boken starter med den politisk engasjerte kritikken som utfoldet seg under det moderne gjennombrudd og følger utviklingen fram til vår egen tid. Store omveltninger i mediene har endret rammevilkårene for kritikken, og sosiale medier og bokblogger har skapt hodebry for profesjonelle bokanmeldere.

«Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er en fortelling om en rekke møter og sammenstøt: mellom bøker og kritikere, mellom kritikere og forfattere, mellom kritikere og lesere, og kritikere imellom. Vi støter på rasende moralister, hånlige åndssnobber og vennlige diplomater. Vi kan også lese forbløffende historier om litteraturkritikk i form av sensur og beslagleggelser. I kritikkhistorien er det tidvis høy temperatur og mye som står på spill."
(sitat fra forlagets presentasjon)


Det er mange bidragsytere i boka, som har hatt en redaksjon bestående av kritikkhistorikerne Sissel Furuseth, Eirik Vassenden og Jahn Thon. Disse tre samt kritikerne Ingunn Økland (Aftenposten) og Bernhard Ellefsen (Morgenbladet) var invitert til panelsamtalen på Boksalongen. Kristoffer Jul-Larsen var ordstyrer.

F.v. orstyrer Kristoffer Jul-Larsen, Aftenposten-kritiker Ingunn Økland,
Morgenblad-kritiker Bernhard Ellefsen og redaktørene og kritikkhistorikerne
Sissel Furuseth, Jahn Thon og Eirik Vassenden (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Boksalongen presenterte sitt arrangement med følgende ord:

Litteraturkritikken har stor makt over hvilken litteratur vi leser og snakker om. Hva skjer med kritikken i avisdødens og de nye medienes tid? Og vil leserne finne fram til den viktige litteraturen når kritikken publiseres på nye måter og i alternative formater? Litteratur-kritikken har vært en betydningsfull avis- og tidsskriftsjanger i 250 år, under stadig vekslende vilkår, i ulike formater og publikasjoner. Hva kan vi si om kritikkens fremtidsutsikter ved å undersøke dens historie? Den nye boka Norsk litteraturkritikks historie 1870–2010 gir et unikt innblikk i kritikernes, avisenes og tidsskriftenes skiftende forhold fra det moderne gjennombruddet til vår egen tid.


Underveis i panelsamtalen noterte jeg så blekket sprutet, og jeg vil i det følgende forsøke å gjengi noe av det mest sentrale som jeg fikk med meg. Jeg understreker at jeg selv er fullt og helt ansvarlig for gjengivelsen av hvem som sa hva, og hvordan dette ble formulert (i den grad det måtte ha sneket seg inn et lavere presisjonsnivå eller uklarheter av noe slag).

En av de tre redaktørene, Eirik Vassenden, introduserte boka før panelsamtalen begynte. Flere ulike linjer er undersøkt, og redaksjonen har valgt å styre etter noen overordnede prinsipper. Den største utfordringen har vært å bearbeide og korte ned det enorme skriftlige materialet som foreligger om litteraturkritikk og dens rammevilkår. 

Noen av temaene som har vært gjenstand for analyse er ulike normer, verdispørsmål, kriterier, retorikk, former og typer for kritikk. Tidsskriftene skiller seg ut som kritikkens institusjon, og har et helt eget rammeverk sammenlignet med typiske aviskritikker. En lang rekke tekster er gjennomgått. Likeså sentrale debatter i tiden, som har preget kritikkens vilkår. Det er mye kompakt og uensartet tekst som er redigert for å lage det som er blitt til kritikkens historie i denne boka. Rent historiefaglig har man også ønsket å si noe om hva kritikken bør og må være. 

Ordstyrer Kristoffer Jul-Larsen stilte innledningsvis det nokså åpne spørsmålet "hva er den historiske lærdommen?" og "hva er den mest refleksjonsrike delen av boka?". 

Litteraturkritiker Bernhard Ellefsen påpekte at boka blir en påminnelse om forbilder, bekreftet og frisket opp gjennom forbildenes praksis. Litteraturkritikk er en form for journalistikk, fordi den som sjanger har alt i seg for å kunne høre inn under den journalistiske rammen. "Hvorfor er det så sentralt å møte kritikerne igjen?" spurte ordstyreren. Ellefsen påpekte at litteraturkritikk handler om et bredt og intellektuelt apparat. Den faren kritikerne må være oppmerksom på, er at man kan bli for smal. Derfor er det viktig å stimulere til sult på kunnskap. De beste kritikerne er inspirerende, fordi de har store personligheter som de møter litteraturen med, mente Ellefsen. 

"Hvilke historiske poeng er de mest løfterike?" spurte ordstyreren. Litteraturkritiker Ingunn Økland opplyste at hun lette etter viktige kvinner, og at hun fant mange - blant annet Margrethe Vullum (f. 1846 d. 1918) (linken peker til Wikipedia, men det er også en annen artikkel om henne i Norsk biografisk leksikon, som er interessant å lese). Vullum var en samtidig med Kristiania-bohemen i en tid der mange bøker ble beslaglagt. Kritikerne var tause om dette, og det er derfor vanskelig å finne ut hva de mente om de beslaglagte bøkene. Vullum anmeldte Christian Kroghs "Albertine", og harselerte over alle beslagleggelsene i sin kritikk av boka. Økland gledet seg over å lese om Vullum, hennes tankekraft og mot.

Kritikken har spilt en stor rolle for litteraturen, mente Sissel Furuseth. I grenselandet mellom litteraturformidling og litteraturkritikk, drives samfunnsutviklingen i en god retning. Kvinnelige kritikere sto ikke frem med fullt navn før i 1890-årene. Anonymiteten ga de kvinnelige kritikerne mye frihet, og dermed var de med på å etablere og drive frem den liberale kritikken, som var preget av viktige verdier. Innad i miljøet visste alle selvsagt hvem de var, men navnene sto altså ikke på trykk i avisene. 

Jahn Thon tok til orde for at det er et stort paradoks at 1970-årene - det kanskje mest folkelige av alle tiår i nyere historie - er den mest "elitiske perioden" som har eksistert innenfor litteraturkritikkens historie. Det har egentlig alltid vært eliten som har styrt kritikken, og langt tilbake var det embetsmennene som sto for denne. Hva er en god og en dårlig bok, og hvorfor? At en liten elite sitter med definisjonsmakten på dette, mente Thon inneholder en merkelig dobbelthet. 

Dette fikk ordstyreren til å stille følgende spørsmål: "Er kritikerne representanter for eliten?" Ellefsen opplyste at hans avis (Morgenbladet) avviste alle tilløp til moderne innslag frem til 1980, men at det siden bare har gått fremover. Dette utløste spontan latter i salen. Ellefsen mente at kritikerne bør agere som en representant for leserne. Samtidig skal litteraturkritikken som fag tjene pedagogikkens sak. Uansett - det er leserne man som kritiker må skrive for. Innenfor litteraturkritikk er det for øvrig mange fallgruber. Dersom formålet med kritikken er å gi bøker bistand eller nødhjelp, blir det kjedelige kritikker. Prosjekter som styres av målsetninger som å "bringe frem debutanter" eller på annen måte prøver å gjøre litteraturen en tjeneste, dør fort. 

Vassenden viste til at det var en tid der det var forlagene selv som skrev kritikkene. Avisene slapp dermed å betale for kritikken. Denne kritikken forsøkte å gi leserne innblikk i alle bøkene de visste at de aldri kom til å få tid til lese men gjerne ville vite noe om (som del av sin dannelse? - min kommentar). 

Økland var opptatt av hvor mange lesere avisene faktisk mister i overgangen fra papir til nett. Litteraturkritikk går veldig dårlig i vår tid, og det går faktisk enda dårligere på nett. En anmeldelse av Anne B. Ragdes siste bok i Aftenposten fikk 5000 klikk/treff, mens Karl Ove Knausgårds siste bok fikk 15 000 ... Økland nevnte en hel rekke eksempler på andre bøker som nok er noe smalere, og som gjennomgående får noen få hundre treff. Hun mener dette tyder på at kritikken er for en elite. Det som altså truer anmelderi på nett, er få lesere, mener Økland. (Mens jeg mener at det er betalingsmurene ... Man må betale for å få lest kritikkene man søker opp på nettavisene. Treff på bokblogger har ingen slike hindringer. Jeg mener at dette kan forklare vridningen i markedet. Samtidig er det vel svært få bokbloggere som er i nærheten av å få 5000 treff på sine innlegg, annet enn helt unntaksvis. Det vanlige er at antall treff ligger et sted mellom 2-300 til opp mot 6-700, er egen erfaring i alle fall. Og min blogg har greit med lesere sammenlignet med andre bokblogger registrert på Bloggurat.)

En representant fra Schibsted (jeg fikk ikke med meg navnet hennes) reiste seg opp og fortalte at det i konsernets 63 aviser er stort innholdsfokus fra toppledelsen. Hva er kjøpsutløsende? I den sammenheng går kultur ganske dårlig. Det fungerer ikke. Alt handler om bunnlinjen. 

Ellefsen mente at viktige verdier står på spill. Kritikk vil alltid være et underskuddsforetakende. Rubrikkannonser har alltid finansiert kritikken. Dette fikk Vassenden til å utbryte: "Kan avisene i det hele tatt forvalte litteraturkritikk?"

Økland viste til den store kritikkdiskusjonen som kom i fjor etter at VG annonserte at de skulle redusere antall litteraturanmeldelser i sin avis. Dette har likevel ikke skjedd! VG anmelder ganske bredt, og mye mer enn tidligere. Ble redaksjonen påvirket av debatten som fulgte, slik at de ombestemte seg? Samtidig tok hun til orde for dette med terningkast, som hun er en stor motstander av. De fleste bøker havner på rundt terningkast fire. De er greie nok, men ikke fantastiske. I klikk-verdenen vinner alltid de kritikkene som profileres med terningskast fem og seks. (Min kommentar: Det har vært en stor diskusjon også blant bokbloggerne om bruk av terningkast, og de fleste har sluttet med dette. For egen del ble jeg økende irritert over forlagenes lettvinte henvisning til mine terningkast når de blurbet utsagn fra bloggen min i salgsfremmende øyemed. Det er greit med sitater - bare for å ha nevnt dét - men da må det være sitater med mer substans.)

Ordstyreren lurte på om dagens nivå på litteraturkritikk er slappere enn det var før? Jahn Thon påpekte at det kommer ut flere bøker i dag enn noen sinne. Selv har han sittet i Brage-juryen, og han er ikke lenger tilhenger av innkjøpsordningen. Det kommer ut så mye intetsigende litteratur at det kan være det samme. Dessuten er det for mange middelmådige bøker. Det skrives i dag både lange og gode kritikker, men mange ganger klarer han ikke med sin beste vilje å finne ut om boka som kritiseres er god eller dårlig. Som regel er kritikkene svært innholdspreget og slapp, uten noen form for konklusjon. 

Økland mente at det er mye slapp kritikk, og at det er en velvillighetskultur ute og går. Selv er hun spesielt glad for Morgenbladet, som tar kritikken på alvor. Selv Klassekampens Bokmagasin stryker litteraturen etter hårene. Ja, hun synes kritikken var bedre før. Vassenden fulgte opp og mente at kritikken i dag er slapp og intetsigende. 

Finnes det noen dårlige perioder i kritikkens historie? spurte ordstyreren. Furuseth mente at det tidligere var større mangfold av aviser, og at mange da slapp til med kritikker. I dag gjør avisdøden sitt til at færre slipper til. Det er en del kritikere som har det hun kaller "gode lesninger". Samtidig er det en del klisjéer og fraser som går igjen. 

Økland viste til at Vagant har fått sparken fra Cappelen Damm, og at vi dermed risikerer å miste viktige arenaer for kritikk.  

Ordstyreren spurte paneldeltakerne hvem de mente er den beste kritikeren gjennom tidene?  De fleste mente at Arne Garborg (f. 1851 d. 1924) står i en særstilling. Furuseth påpekte at hun er veldig glad i det moderne gjennombruddet i litteraturkritikkens historie. Dette førte til at kritikken ble mer resonnerende og analytisk. Eguenia Kielland (f. 1878 d. 1969) var svært moralistisk, men samtidig en god og skarp leser. Hun brukte makten sin på en positiv måte og ble dermed en viktig institusjonsbygger. 

Ellefsen ga uttrykk for at han var avmålt til tre redaktører som er opptatt av at lengde er lik kvalitet. Han mente at en god anmelder feirer sine rammebetingelser. Kritikkens kvalitet bør altså ikke måles i lengde. 

Thon mente at kritikken er et elitemedium. Kvalitet er et av de viktigste kriteriene, og kritikken kan derfor oppfattes som folkeopplysning for å øke fokus på kvalitet

Furuseth mente at mange opplever at kritikken ikke har relevans for dem, og nevnte bokblogging. Det skapes nye arenaer. Dersom kritikken ikke oppleves som relevant, vil leserne gå til bokbloggene. Dette fikk Ellefsen til å påpeke at kritikkens død og bokbloggene ikke har noe som helst med hverandre å gjøre. Blogg er kun et medium, og blogging har aldri truet litteraturkritikken. Blogging er en form for boksamtaler som er flyttet fra det private rom og ut i offentligheten. Mye handler dessuten om formidling av litteratur, og ikke kritikk i begrepets egentlige forstand. For øvrig er kritikkbegrepet ullent, påpekte Ellefsen. 

den estetiske smaksdommen være med for at man kan snakke om kritikk? Ja, mente Vassenden. Uten en konklusjon snakker vi ikke om kritikk. Dersom et blogginnlegg har med en smaksdom eller en konklusjon, snakker vi om kritikk. 

Hva er sammenhengen mellom journalistikk og kritikkbegrepet? spurte ordstyreren. Dette handler om hvem kritikken henvender seg til. Man skriver en tekst for leseren, og har først og fremst en forpliktelse overfor leseren. Det er noe annet enn litteraturvitenskap. Ellefsen mente at kritikeren prøver å være relevant for leseren, ikke for forfatteren. Kritikeren må forklare og begrunne hvorfor han mener den han mener, og han kan ikke ta noe for gitt. Økland identifiserer seg som en akademiker, men mener at hun også har forfatteren i tankene når hun skriver. Hun sørger derfor for å holde en redelig tone. Når hun skriver, ser hun for seg alle de ivrige leserne som er klare til å kaste seg over kritikken hennes, sa hun smilende. Vassenden mente at de som nok er mest interessert i å lese kritikker, er kritikerne selv. 

Helt til slutt kom det et lite knippe spørsmål fra salen, og så var panelsamtalen over. 

Noe av det viktigste jeg satt igjen med var at jeg har lyst til å lese boka. Det kommer jeg også til å gjøre. Dersom det ikke hadde vært for prisen - kr 645 for et eksemplar - hadde jeg tatt boka med meg med det samme. Spesielt interessant opplevde jeg kritikernes refleksjon over sine roller, om hvem de mener at de skriver for og hva som er målet med deres kritikk. Jahn Thon var et forfriskende element i samtalen, fordi han kom med en del provokative uttalelser, som røsket litt opp i diskusjonene. 

Jeg kunne nok ha ønsket meg en ordstyrer som hadde stilt litt mer presise spørsmål, og som hadde hatt et klarere mål med diskusjonen. I stedet opplevde jeg at det hele ble litt slapt. På den annen side fikk alle de tilstedeværende komme til orde uten å bli avbrutt, og det hadde jo også en verdi i seg selv. Kanskje burde temaet bokblogging fått litt mer fokus, i alle fall i forhold til hvordan leserne finner frem til de bøkene de ønsker å lese. Men dette tenker jeg nok bare fordi jeg er bokblogger selv ... 

Fra panelsamtalen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

søndag 11. januar 2015

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)
Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 


Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 


William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)
William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 


Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 


Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 


Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!


En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

søndag 21. april 2013

Hvem blir voldelige islamister?

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i helga, og etter visningen av filmen "Horses of God", var det debatt med temaet "Hvem blir voldelige islamister". Jeg siterer fra festivalbrosjyren side 13:

"Etter den arabiske våren håpet mange at voldelig islamisme ville være historie. Fredelige demonstrasjoner og demokratisk deltakelse skulle erstatte den voldelige motstanden. Dessverre har vi sett flere eksempler de siste årene på at bildet ikke er så enkelt. Angrepet i Algerie viste med all tydelighet hvor relevante voldelige islamistiske grupper fortsatt er. Med utgangspunktet i filmen Horses of God spør vi hvor voldelig islamisme kommer fra. Kan det forklares ut fra religion og silamistisk ideologi, eller er det er resultat av fattogdom og marginalisering? Er det en økende tendens etter den arabiske våren eller ser vi tross alt en nedgang? Vi har samlet internasjonale og norske forskere med lang erfaring og mye kunnskap om voldelige motstandsgrupper for å belyse disse spørsmålene og vi vil også åpne for spørsmål fra salen."

I panelet satt Beverly Milton-Edwards (Professor of Politics ved Queens University i Belfast - særlig anerkjent for sitt arbeid om voldelig islamisme i Israel-Palestina), Samuli Schielke (antropolog ved Freie Universität i Berlin - har fokusert på islamistiske bevegelser i hele sin forskerkarriere, med et særlig fokus på Egypt), Laila Bokhari (norsk-pakistansk forsker med islamisme som spesialfelt - forfatter av Hellig Vrede) og Sindre Bangstad (sosialantropolog og postdoktorstipendiat ved SAI, Universitetet i Oslo - forfatter av Sekularismens Ansikter). Bangstad var ordstyrer under debatten, som foregikk på engelsk. 

Innledningsvis ble det påpekt at filmen "Horses of God" er basert på virkelige hendelser (16. mai 2003), referert som Casablanca bombings på Wikipedia. Hvor typisk er det som skjedde i filmen? 




Beverly Milton-Edwards understreker at det er vanskelig å karakterisere noe som typisk når det gjelder den radikaliserte islamismen. Det hun fant overraskende med historien som fortelles i "Horses of God", var den manglende sammenhengen mellom politikk og selvmordsbombingen. Her synes hun filmen mangler noe vesentlig. Selv om hun betegner filmen som mektig, påpeker hun at selve politikken er den sosialøkonomiske "linken" til handlinger som den vi er vitne til i filmen. 

Laila Bokhari, som har jobbet mest i Pakistan og Afghanistan, mener at det er mye i filmen som minner om tendenser man ser andre steder i verden. Her er det nokså åpenbart at "staten" er usynlig, og vi møter elementer av desperasjon hos personene som ender som martyrer. Viktigheten av å høre til, her beskrevet som en sterk gruppetilhørighet, å høre til noe som er større enn en selv og som kan gi stoltheten tilbake - alle disse elementene er med i "Horses of God". 

Samuli Schielke stiller spørsmål ved hvorfor man bare snakker om voldelig islamisme, men ikke om f.eks. voldelig kommunisme el.l. Slik han ser det har alle grupperingene som opptrer i voldelige terroraksjoner det til felles at militære elementer er fremtredende. Han viser til at salafisme opprinnelig var en fredelig sak, men at dette i dag brukes i det vi betegner som farlige organisasjoner. Bevegelsen lover gruppens medlemmer lykke, og det som er fremtredende i gruppen er tanker om "dem og oss". Kontakten mellom gruppens medlemmer betegner han som intim og han bruker begrepet "soft violence". 

Beverly Milton-Edwards påpeker at vi lever i en kaotisk verden, og at filmen dypest sett handler om maskulinitet. En sterk del av filmen handler om hva det betyr å være mann. Fra første start er konteksten slossing, også på fotballbanen. Senere ut i filmen vises en bevisst manipulasjon av unge menn. Hun mener det er viktig å være seg bevisst at filmen ikke handler om at millioner av muslimer ønsker å bli martyrer. Tvert i mot handler det om manipulasjon. 
Laila Bokhari og Beverly Milton-Edwards
Laila Bokhari mener at det er viktig å se på konteksten. Det er ikke slik at "alle" muslimers høyeste ønske er å bli martyrer. 

Sindre Bangstad påpeker at få av mennene i filmen har en eneste sjanse til å leve som de mennene de ønsker å være ... 

Samuli Schielke uttaler at det handler om menn som blir tatt ut av sitt miljø. Innenfor islam er det først og fremst fredelige mennesker det er tale om. Radikalisme handler dessuten egentlig om menn som ønsker å bli bedre mennesker, som slutter å drikke og dope seg, som slutter med kriminelle handlinger ... Vanligvis er det ikke tale om terrorisme. Han drar sammenligninger til Baader-Meinhof-bevegelsen. Først da gruppen måtte gå under jorda, ble de voldelige. Tilsvarende kan man se for andre bevegelser som har endt opp med å bli voldelige. I "Horses of God" skildres noe tilsvarende. 

Beverly Milton-Edwards mener at vi i Vesten har blitt helt fiksert på voldelig islamisme etter 11. september 2001. Hun mener at voldelig islamisme rett og slett "bare" er et nytt politisk våpen, og at for mye fokus på selvbordsbombingen i seg selv på et vis ødelegger dialogen. 

Sindre Bangstad påpeker at filmen viser at en av dem som er valgt ut som martyr og selvmordsbomber virkelig tviler. Deretter blir gruppen ytterligere isolert.


Samuli Schielke og Sindre Bangstad
Laila Bokhari uttaler at det er vanlig at slike grupper isolerer de fremtidige martyrene i den siste fasen før selve aksjonen. Slik sikrer man at de utvalgte ikke skal ombestemme seg, men ha fokus på "the Mission" og unngå tvil. Hun mener at filmen er nydelig på dette punktet, nettopp fordi den viser frem tvilen. Det hele er ikke så opplagt likevel!

Samuli Schielke hevder at selvmordsbombing ikke er en veldig spesiell måte å utøve vold på. Det er dessuten ingen konsensus i forskermiljøet mht. hva man skal kalle dette med selvmordsbombing. Han trekker paralleller til trening av soldater som skal drepe (f.eks. i forbindelse med Vietnamkrigen) - men med den vesentlige forskjellen at soldaten skal unngå å bli drept selv. Samuli mener at vi burde stille spørsmål ved hvorfor en type vold angivelig er verre enn en annen. 

Beverly Milton-Edwards minner om at vi lever i en sekularisert verden, og at når man ser på Irland, IRA, sultestreiker etc. og sammenligner dette med selvmordsbombing, så handler dette alltid om store ofre. Det er imidlertid vanskelig for oss i Vesten å forstå det ultimate offer som ligger i å gi sitt eget liv til en sak. På spørsmål om det er noe spesielt islamsk ved selvmordsbombing, svarer hun nei - overhode ikke! Det spesielle med islamistisk selvmordsbombing er imidlertid at man fyller handlingen med islamsk budskap. Man kan selvsagt ikke nekte for at islam er blitt brukt til dette. Hun minner om de tamilske tigrene, som driver med den samme type vold, men altså uten dette spesifikke religiøse innholdet. Men hvorfor må man drepe seg? I følge Milton-Edwards er det å miste sitt eget liv et offer, og dette elementet finner man også igjen i IRAs kamp mot Storbritannia. 


Laila Bukhari mener at det å ofre sitt eget liv, å bli martyr, sender et meget sterkt budskap tilbake til samfunnet. På spørsmål om dette med selvmordsbombing er et typisk "mannsyrke", svarer hun at det er flest menn som begår slike handlinger. Man finner imidlertid også eksempler på kvinnelige selvmordsbombere (jf. filmen "Attack"), særlig i Palestina, men også blant de tamilske tigrene. Hun har også sett noen få eksempler på dette i Pakistan. Som regel har kvinnene støttende roller og de opererer sjelden i frontlinjen. Er kvinnenes motivasjon annereldes enn mennenes? Bukhari mener at dette er vanskelig å si fordi det foreligger lite forskning på området. Dessuten tror hun at kvinnene blir stilt andre spørsmål enn mennene i de tilfellene hvor noen har forsøkt å grave seg ned i tematikken. Det som det imidlertid kan se ut til, er at kvinnene som er med i terrororganisasjoner gjerne har mistet sine ektemenn, eller har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Man har f.eks. sett dette i Tsjetsjenia. Ved å ofre seg kan kvinnene gjenvinne sin tapte ære. Det hele handler om "the Act of War", slik man ser i Palestina. (Og for egen del viser jeg til boka "Allahs sorte enker" av Julia Jusik.)

Samuli Schielke mener at filmen "Horses of God" mangler et element av overbevisning om hva som var rett og galt for dem som var utvalgt til martyrer. 


En spennende og ikke minst lærerik debatt var over
Var filmen overbevisende nok i forhold til hvordan radikal islamisme oppstår? Arrangørene for Arabiske filmdager opplyste helt på slutten at filmen ikke er valgt ut for å gi alle svar på dette, men mer for å reise debatt. Svarene ble heller ikke gitt under debatten, men for egen del fikk jeg øynene opp for flere sider av en særdeles vanskelig problematikk. All ære til arrangørene som satte opp et panel etter filmen "Horses of God" - en debatt som fikk meg til å tenke mer dyptpløyende over tematikken enn hva filmen alene ville ha fått meg til. 


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/45228dd998cf0e6e6a034e34055c6fc870cb23e5

lørdag 5. januar 2013

Amal Aden: "Det skal merkes at de gråter - Om likestilling blant somaliere i Norge"

En pamflett om likestilling blant somaliere i Norge

I denne lille pamfletten tar Amal Aden (f. 1983) til orde for at likestilling også bør gjelde blant somaliske kvinner i Norge, samtidig som hun understreker at problemene somaliske kvinner står overfor er universelle for mange minoritetskvinner, ikke bare blant somaliske og muslimske kvinner.  


"Likestilling i minoritetsmiljøer er et aktuelt og utfordrende problem, og det er bekymringsfullt at temaet ikke debatteres mer. Man prater om religion og hodeplagg, men hva med frigjøring? Frihet til selv å velge hvem man vil elske. Frihet til å ta utdanning. Frihet til å bestemme over egen kropp. Frihet til å velge jobb. Frihet til å ytre seg. Det er forskjell på frigjøring og likestilling. Jeg mener at minoritetskvinnene først må frigjøre seg, deretter kan de kjempe for likestilling." (side 10)

Til tross for at Koranen ikke taler om kvinner som mindreverdige i forhold til menn, til tross for at den taler om gjensidig respekt - til tross for alt dette er det et faktum at mange muslimske kvinner likevel utsettes for både mishandling, voldtekter og undertrykking, uten at noen er der for å forsvare deres rettigheter. Heldigvis gjelder ikke dette flertallet, men det er først og fremt de lidende og ikke minst tause kvinnenes sak Amal Aden tar til orde for i sin bok "Det skal merkes at de gråter". 

Boka inneholder først og fremst en rekke historier - den ene mer tankevekkende enn den andre, fordi dette handler om kvinner som lever i Norge, men som likevel opplever alt annet enn den friheten som er så selvsagt for norske kvinner. Boka og dens historier er en beretning om holdninger jeg trodde hørte hjemme i middelalderen, og vi får også høre om nokså skremmende holdninger i forhold til norske kvinner spesielt og det norske samfunnet generelt. Rasismen er mer til stede fra innvandrerne mot nordmenn, enn omvendt, noe som langt på vei skyldes manglende innsikt og kunnskaper. Amal Aden beskriver en norsk naivitet som bidrar til å opprettholde mønstre vi egentlig trodde at vi kjempet mot. Og hun forteller hvordan menn faktisk kan drive med flerkoneri - med NAVs velsignelse. Og oppi alt dette lider kvinnene sterkt. Og i neste omgang barna ... 

Jeg er en stor beundrer av Amal Aden som tross drapstrusler fra det norsk-somaliske miljøet, skriver den ene boka etter den andre for å belyse problemene som innvandrerkvinner lever med. Uten norskopplæring og uten nettverk er kvinnene prisgitt den mannen de måtte være gift med. Samtidig trekker hun frem en hel del lyspunkter om kvinner som faktisk har klart det "alle" mente at de ikke kom til å klare: å bli integrert, lære språket, få seg jobb, klare seg selv. Det som imidlertid går igjen i historie etter historie er at disse kvinnene nødvendigvis må kvitte seg med ektemennene sine for å få dette til. Men igjen - det finnes noen få unntak fra dette også. 

Selv om boka ikke er noe litterært storverk og selv om språket er enkelt og analysene ikke så dyptpløyende at det gjør noe, er den like fullt et sterkt vitnesbyrd om et samfunnsproblem som det er på tide at politikerne gjør noe med. Men så lenge kvinnene ikke tør å stå frem fordi de ellers risikerer å bli drept av sine egne, er det dessverre få ansikter å forholde seg til i kampen for frigjøring ... I den konteksten er Amal Aden en av de få som våger og som dermed har utvist et formidabelt mot. At det har hatt og fremdeles har sin pris - det skjønner man etter å ha leste denne boka. Måtte flere følge i hennes fotspor og våge å gi frigjøringskampen et ansikt! Det blir med dette som de fleste fremskritt som har skjedd opp gjennom historien: når mange nok protesterer samtidig, skjer det noe!

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 114

Intervju med forfatteren i Klassekampen 8. mars 2011 - Kvinners lidelser skal merkes

Amal Aden

onsdag 22. februar 2012

Hanne Nabintu Herland: "Alarm! Tanker om en kultur i krise"

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integrer- ingstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herlan
d mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virke
r det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket. 

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller
 øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I mo
tsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer. 

For øvrig synes
jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette. Jeg gir boka terningkast fire



Utgitt: 2010
Forlag: Luther
Antall sider: 202


Hanne Nabintu Herland

Populære innlegg