Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgitt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:
- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012

Parinoush Saniee

Mahbod Seraji: "Tak over Teheran"

Hyllest til kjærligheten 

Vi befinner oss i Teheran i 1973, få år før den iranske revolusjonen. Pasha Shahed er 17 år gammel, og han og Ahmed er bestevenner. Det fineste de vet er å ligge på taket og snakke om jenter før de sovner.

"Å sove på taket er vanlig i Teheran om sommeren. Den tørre varmen som preger dagene, blir kjøligere etter midnatt, og de av oss som sover på taket, våkner med morgensolen i ansiktet og frisk luft i lungene. Moren min liker det ikke i det hele tatt, og hver kveld minner hun meg på at "hundrevis av mennesker faller ned fra takene hvert eneste år". Bestevennen min Ahmed og jeg utveksler skjulte smil ved hver advarsel før vi går opp trappen for å tilbringe natten under et teppe av stjerner som ser ut som de er nær nok til at vi kan ta på dem. Gradvis blir gaten under oss et lappeteppe av gatelys, skygger og lyd. En bil brummer sakte nedover den øde strekningen, varsomt for ikke å vekke noen, samtidig som en løshund et stykke unna bjeffer iherdig." (side 11)

Ahmed er forelsket i vakre  Faheemeh, og han tæres i stykker av fortvilelse da han skjønner at en annen mann og hans familie er i forhandlinger om hennes hånd. Så får Pasha ham til å stå opp som en mann og kjempe for sin kjærlighet, og dermed får den vordende brudgom og hans familie kalde føtter. De trekker seg - med før det blir Ahmed grundig rundjult av Faheemehs brødre. Like fullt - han vinner både jenta og hennes families tillit til slutt - i en tid hvor de forelskede ikke har sjanse til å bli kjent med hverandre før alvorlige løfter om livslang kjærlighet avgis, men kun er prisgitt noen blikk og forsiktige smil.

Pasha er forelsket selv, men dette er enda mer umulig enn i Ahmeds situasjon. Jenta er Zari, som bor i nabohuset, og hun har vært forlovet med "Doktoren" så lenge hun har levd. Problemet er at Pasha liker Doktoren svært godt, og har voldsom respekt for ham. Han føler at han svikter vennen ved å forelske seg i en som er hans.

Sommeren 1973 reiser Doktoren bort - angivelig for å undervise noen landsmenn på landet - og så åpner det seg muligheter for guttene til å treffe sine hjertets utkårede. Zari har invitert Fateemeh til seg for at Ahmed og hun skal få være sammen. Pasha får også være med - nærmest som en "femte hjul på vogna". Han er i syvende himmel! Tenk å få være nær Zari! Og etter at den verste genansen er overstått, blir Pasha og Zari kjent med hverandre. Dette fører til at Pasha, som har forlest seg på vestlig litteratur - forbudt sådan, bare blir enda mer forelsket. Men elsker Zari ham? Hun snakker om Doktoren, erkjenner at hun er heldig at det er ham hun er lovet bort til siden han er både god og snill, men hun skjønner samtidig at det Ahmed og Fateemeh er noe helt annet ... Hvordan kan man vite at man elsker noen?

"Tak over Teheran" er en nydelig roman om kjærligheten, uten at den noen gang blir klisjefylt eller "klissete". Pashas brennende kjærlighet overfor Zari er svært vakkert beskrevet. Bakteppet i romanen er den politiske situasjonen Iran befant seg i på den tiden. Sjahen var eneveldende diktator, og angiveri overfor det hemmelige politiet - det politiet som "egentlig ikke" eksisterte - førte med seg mange menneskelige tragedier. Blant annet fører det til at Zari tar et valg som får forferdelige konsekvenser for alle dem hun har rundt seg. Den idylliske sommeren 1973 tar nemlig slutt, og da er det den brutale virkelighet som venter ...

Forfatteren selv er født og oppvokst i Iran, men flyttet til USA i en alder av 19 år. Mange ressursterke mennesker flyktet fra Iran før den iranske revolusjonen i 1979, fordi det allerede da var åpenbart hvilken vei det gikk. Her som i så mange andre land ble folkets revolusjon stjålet av feil mennesker ... En roman som "Tak over Teheran" kunne verken vært skrevet under sjahens enevelde eller i dagens Iran uten store konsekvenser for forfatteren selv. For øvrig interessant å lese om persernes hang til å dyrke lidelse nærmest som en kunstart!

Denne boka er som tidligere nevnt nydelig skrevet, og jeg kommer til å ha øyne og ører åpne for denne forfatteren i fremtiden. "Tak over Teheran" ligger i grenseland mot terningkast seks, men jeg nøyer meg likevel med terningkast fem. Årsaken er en litt banal og for utrolig slutt, som skuffet noe. Men hvis du ønsker deg en langt på vei feelgood-roman fra Iran, dog med alvorlige undertoner, er dette boka for deg! Jeg anbefaler den varmt!

Utgitt: 2009
Originaltittel: Rooftops of Teheran
Oversatt: Maria Øygarden
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 367

Mahbod Seraji

"Circumstance" (Regissør: Maryam Keshavarz)

Om forbudt kjærlighet i dagens Iran
16 årige Atafeh er datter i en velstående familie i Teheran. Hun og foreldreløse Shireen er bestevenninner. I en periode av livet som for de fleste ungdommers vedkommende - uansett hvor de kommer fra i verden - er preget av oposisjon og løsrivelse, kan man saktens spørre: hvordan gjør ungdommer opprør i et strengt muslimsk land? Er det rom for opprør over hode? Filmen "Circumstance" viser med all tydelighet at jovisst er det det! Om man ikke akkurat kan si at hemmelige nattklubber florerer i Teheran, så er det i alle fall en hel del tilbud for spenningssøkende ungdommer og unge voksne. Og med trusselen om at moralpolitiet når som helst kan dukke opp, blir det hele kanskje ekstra spennende?

Venninnene Atafeh og Shireen er utad veldig tekkelige, men så snart de befinner seg på en fest, kaster de i likhet med de øvrige tilstedeværende kvinnene sløret - og under alt dette er det glitter og stas, stramme kjoler og høye hæler. Det drikkes, flørtes og klines - samtidig som dobbeltmoralen gjør at det gjelder ikke å gå for langt, særlig dersom man er kvinne.

Venninnene står hverandre veldig nær, og etter hvert aner vi en gryende forelskelse mellom de to. De eksperimenterer med hverandres kropper hver gang anledningen byr seg. Det er et farlig "spill" de bedriver, og som kan få helt fatale konsekvenser dersom de blir oppdaget. Homofili er nemlig forbudt og tabubelagt. Ingen synes imidlertid å legge særlig merke til utviklingen mellom dem - ikke før Atafehs eldre bror kommer hjem. Han har vært på avvenning som rusmisbruker, og er blitt svært religiøs mens han har vært borte. Til familiens store bekymring ber han nå fem ganger om dagen, og alt som skjer rundt ham bedømmes ut fra hans strenge religiøse blikk. Han fornemmer umiddelbart det som skjer mellom søsteren og hennes venninne, og hvorfor skjønner vi etter hvert ... Han har også egne planer mht. Shireen ...

Regissøren Maryam Keshavarz vokste opp i USA, men hun tilbrakte sine barndoms somre i Shiraz i Iran. Dette er den første spillefilmen hun har laget. Felles for skuespillerne som deltar i filmen er at de er født av foreldre som forlot Iran i forbindelse med revolusjonen i 1979. For regissøren var det viktig at skuespillerne, som alle snakket flytende persisk, fikk opplæring i hvordan man i dag snakker i Iran. Hun regnet med at filmen kom til å bli forbudt i Iran, men at ulovlige piratkopier kom til å florere likevel.

Det er mange temaer som kommer opp i denne filmen - i tillegg til hovedtemaet som er lesbisk kjærlighet. Her blir vi vitne til strenge kjønnsrollemønstre, korrupsjon, dobbeltmoral, ufrihet i forhold til egne valg osv. Kvinner som er prisgitt sine menn, og som fra det ene øyeblikket til det andre (les: ved å bli gift) får sin livsutfoldelse fullstendig skrinlagt ... Og som kan oppleve at ektemannen forvandles til en despot dersom hun ikke følger de pålegg hun får ... Dermed blir temaene i filmen meget eksistensielle, og berører i alle fall meg ekstra sterkt. I rettferdighetens navn må det nevnes at personene vi får møte i filmen representerer hele spennet - fra ultramoderne mennesker til strengt religiøse - og at det er spenningsfeltet mellom disse ytterpunktene som sånn sett gjør filmen. Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøet som tegnes virker svært autentisk og det rent filmtekniske er med på å skape stemningen som omgir hovedpersonene. En økende uhygge etter hvert som handlingen skrider frem ... "Let no love fall victim to circumstance ... "

Så vidt jeg vet har "Circumstance" ikke vært vist på norske kinoer. DVD´en har nylig hatt release. Filmen har allerede fått et par priser, og jeg tipper at disse ikke blir de siste.

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sharayet
Nasjonalitet: USA, Iran, Libanon
Genre: Drama
Skuespillere: Soheil Parsa, Reza Sixo Safai, Sina Amedson, Sara Kazemy, Nikohl Boosheri, Keon Mohajeri, Nasrin Pakkho
Spilletid: 101 min.

"Ten" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Om kvinners situasjon i dagens Teheran

"Ten" er - talende nok - delt inn i ti scener, som alle finner sted i en bil med en kvinnelig sjåfør bak rattet. Passasjerene i bilen er kvinnens sønn, hennes søster, en brud, en prostituert og en kvinne på vei til bønn. Kvinnen selv er skilt og gift på nytt, og sønnen bor hos sin far. Sønnen dukker opp i forbindelse med samværsavtaler, men ønsker kun å bli kjørt til besteforeldrene. Han er meget fiendtlig innstilt overfor sin mor, som åpenbart har mye hun ønsker å forsvare. Alt for mye, tatt i betrakning av sønnen er så ung ... Han forsøker å sette grenser overfor moren, men til liten nytte. Hun øser like fullt ut av seg alt hun måtte ha av frustrasjoner. Selv om konflikten mellom mor og sønn får relativt stor plass, er det like fullt kvinnenes situasjon i dagens Teheran som er det hovedtemaet, det som går igjen som en rød tråd gjennom hele filmen. 

Vi får aldri vite hvorfor kvinnen kjører rundt med ulike passasjerer, men det ligger i kortene at det er dette hun lever av - å drive en slags transportvirksomhet. I dialogene med kvinnene hun kjører rundt med får vi innblikk i mange ulike kvinneskjebner i dagens Iran. På tross av at Iran er et moderne samfunn, er kvinnenes stilling lite fri. Man får ikke skilsmisse med mindre man kan påvise noe alvorlig galt med sin ektefelle, og på den annen side er viktigheten av å bli gift helt essensiell. Dette forstår vi bl.a. i møtet med den vordende brud, som i begynnelsen er tøff som bare det, der hun prediker at alle forhold handler om å gi og ta, og at det er banalt å elske. Men da hun skjønner at kjæresten hennes ønsker å vrake henne, bryter hun fullstendig sammen. Vi forstår også dette i møtet med kvinnen som drar til et mausoleum for å be - når skuffelsen over at kjæresten ikke vil gifte seg med henne likevel for alvor går opp for henne. Aller mest sårt er det likevel å være vitne til hvordan sønnen til den kvinnelige sjåføren driver fra henne, full av forakt som han er over at hun har foretatt de valg hun har gjort ...

Det er den iranske regissøren Abbas Kiarostami som står bak denne filmen. Han er mest kjent for sine halvdokumentariske filmer. Blant annet kan jeg lese på Wikipedia (på den engelske siden) at den kvinnelige sjåføren i "Ten" (spilt av Mania Akbari) brukte sin egen livssituasjon som basis for filmens sekvenser med den unge gutten, som er hennes sønn i hennes virkelige liv (Amin Maher). Noen av dialogene er improvisert der og da, og dette bærer filmen også preg av. Det er lite av elegante replikkvekslinger slik vi er vant til å se i velregisserte filmer. På den annen side er f.eks. kranglene mellom moren og sønnen til å få fullstendig avsmak av, der de begge nærmest driver hverandre til vanvidd. Og sånn sett kanskje svært realistisk i situasjoner hvor fraskilte foreldre river og sliter barna sine i stykker?

Det er åpenbart at det å lage helt spesielle filmer er Abbas Kiarostamis varemerke. Tidligere har jeg sett "Shirin", som er en av de mest spesielle filmene jeg har sett (og som ikke falt helt i smak hos meg), og "Møte i Toscana" eller "Certified Copy" som er originaltittelen, og som jeg likte svært godt. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Typisk for Kiarostami er realistiske og humanistiske filmer, ofte om barn, som kan ta opp temaer som fattigdom, jordskjelv, ulykkelig kjærlighet, sjølmord osv. på en original og gripende måte med innslag av humor. Han lager både dokumentarer og spillefilmer ute i den iranske virkeligheten, der han konfronterer moderne mennesker fra det kulturelt vestlige Teheran med landsbyboere. Han bruker mange amatører, bilder uten regi fra gateliv og folkeliv og naturpanoramaer. Han filmer ofte både samtaler og lange sekvenser uten ord inne i biler, noe som gir ham mulighet til å gå tett inn på ansikter og personer og vise dramatiske landskaper.

Kiarostami er også fotograf og poet. Både i bilder og filmer viser han blant annet den uvanlige skjønnheten i det tørre og treløse iranske landskapet.

Han blir ofte omtalt som en etterfølger av de italienske neorealistene, men filmene hans er også svært nyskapende, og skiller seg en god del fra moderne vestlig film."

Jeg har ytterligere fire filmer av Abbas Kiarostami liggende på vent - "The wind will carry us", "The taste of cherry", "10 on Ten" og "ABC Africa" - som jeg ser frem til å se og blogge om! Med unntak av den siste, er handlingen i samtlige filmer lagt til Teheran.

"Ten" fortjener i alle fall terningkast fem, slik jeg vurderer det. Det er kanskje ikke først og fremst glitrende rolletolkninger som har vært avgjørende for min vurdering, men heller det originale uttrykket og spennende og overraskende dialoger svært annerledes enn det jeg er vant til. Denne filmen fengslet meg rett og slett. 

Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Genre: Drama
Skuespillere: Mania Akbari (kvinnelig sjåfør), Amin Maher (kvinnens sønn)
Spilletid: 89 min.

"Spurvenes sang" (Regissør: Majid Majidi)

Iransk landsbysjarme


Innspilt: 2008
Originaltittel: Avaze gonjeshk-ha
Nasjonalitet: Iran
Språk: Farsi
Skuespillere: Reza Naji, Maryam Akbari, Kamran Dehghan, Hamed Aghzai
Spilletid: 93 min.

Karim jobber på en strutsefarm utenfor Teheran. Selv om han og familiens hans er fattige, har de i grunnen det de trenger likevel. Ingen trenger i alle fall å sulte. En dag skjer imidlertid det fatale at en av strutsene rømmer. Karim får ansvaret for dette og mister jobbem. Omtrent samtidig har hans datter klart å miste høreapparatet sitt i forbindelse med lek, og det koster mange penger å skaffe et nytt. Situasjonen er fortvilet!

I forbindelse med en tur innom Teheran oppdager Karim ved en tilfeldighet at han kan tjene penger på å frakte folk hit og dit på motorsykkelen sin. Helt andre pengebeløp enn dem han har vært vant til er i omløp, og dermed oppstår det også en del fristelser som det skal mye til for å klare å stå i mot. Og Karim, som vanligvis har pleid å dele generøst med seg, blir plutselig mer påholden og gjerrig. Dette liker hans kone svært dårlig.

Denne søte, lille filmen har absolutt både snert og moral. For til slutt blir det på en måte Karims grådighet og trang til å ha alt for seg selv som bokstavelig talt holder på å ta livet av ham. Og dermed får han all mulig bruk for den generøsitet menneskene rundt ham er i stand til å gi ...

Dette er en liten perle av en film om en enkel mann og hans skjebne på landsbygda utenfor Teheran. Kanskje blir livet på landsbygda i overkant mye romantisert i denne filmen, men det får så være. Alt trenger jo ikke å bestå i elendighetsbeskrivelser heller. Når det gjelder skuespillertalenter vil jeg spesielt fremheve barna som deltok. Deres skuffede ansikter da de skjønte at fiskene de hadde kjøpt i håp om å bli millionærer, måtte slippes løs for at de ikke skulle dø ... helt ubetalelig! En del av scenene i filmen var hjerteskjærende vakre - som da Karim jakter på den forsvunne strutsen over åskammene utenfor Teheran. Det er noe ved menneskene som beskrives i denne filmen, som i alle fall gikk rett hjem hos meg. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem!

"Women without men" / "Kvinner uten menn" (Regissør: Shirin Neshat)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike, Tyskland, Østerike
Språk: Persisk/engelsk
Originaltittel: Zanan-e bedun-e mardan
Skuespillere: Pegah Ferydoni, Arita Shahrzad, Shabnam Tolouei, Orsi Tóth
Spilletid: 95 min.

Det historiske bakteppet i denne filmen er de politiske forholdene i Iran i 1957. Sjahen flyktet da de millitære gjorde et statskupp, men vendte som kjent tilbake etter en tid. Det sies at det var i denne perioden grunnlaget for den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble skapt. Da forlot sjahen Iran for godt, og siden har landet vært styrt av religiøse ayatollaher.

Vi møter fire kvinneskjebner. Fakhri lever i et kjærlighetsløst ekteskap. Akkurat hvor meningsløst livet og ekteskapet med hennes humørløse og surt fordømmende ektemann har vært, går for alvor opp for henne da hennes fordums elskede dukker opp igjen i Iran etter mange år i utlendighet. Dette gir henne mot til å gå fra sin mann og etablere seg i et falleferdig herskapshus med en vidunderlig hage ute på landet.

Her dukker Zarrin opp, mer død enn levende. Hun har flyktet fra et liv i prostitusjon, skrekkslagen etter at hun ikke lenger klarte å se ansiktene til kundene sine. Og etter hvert finner også Faezeh veien dit. Hennes venninne Munis er død, etter å ha tatt livet av seg grunnet de strenge forholdene broren har latt henne leve under. Som 30 åring og ugift var Munis lite verdt som kvinne og menneske. Faezeh, også hun ugift, kan ikke vende hjem til sine etter en voldtekt. Hun er nå en kvinne uten ære ... og uten fremtid.

Livene til disse kvinnene flettes sammen. Selv om de er svært ulike, har de likevel mye felles nettopp fordi de er kvinner i et land som Iran. Etter hvert trenger omverden seg inn på deres fredede lille plett, og dette får noen konsekvenser ingen av kvinnene hadde forutsett.

Kvinneskjebnene vi får innblikk i er ikke ekstreme på noe vis. Tvert i mot er de nokså hverdagslige i et land hvor kvinneundertrykkelse lever i beste velgående. Ikke å få bestemme over sin egen skjebne, sine egne valg, hvilke drømmer man skal få lov til å forfølge, hvilken ektefelle man skal slå seg til ro med ... Jeg tror knapt Vestens kvinner kan forestille seg dette. For hva blir egentlig igjen når all individuell frihet tas fra en, og det knapt finnes andre former for frihet heller? Uttrykket i filmen er malerisk og magisk. Kun det aller nødvendigste av replikker er med. Jeg ble veldig berørt mens jeg så på filmen. Fordi regissøren Shirin Neshat selv er perser, har hun maktet å fortelle en svært nyansert historie. Det er absolutt håp! For selv et undertrykket folk - kvinner som menn - har sine metoder og lar seg ikke kue så lett, selv om det kan se slik ut på overflaten. Det har selvfølgelig ikke vært mulig å lage denne filmen i Iran, og Neshat lever selv i eksil i dag.

Terningkast fem.