Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2018. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2018. Vis alle innlegg

søndag 13. mai 2018

Bernhard Ellefsen: "Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap"

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese. 

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet). 

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen. 

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken. 

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18) 

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v. 

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?). 

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.  

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen. 

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer. 

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt! 

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

(I ettertid har jeg blitt oppmerksom på et innlegg av Bernhard Ellefsen i Aftenposten datert 8. mai 2018, der han tar til motmæle mot Atle Christiansens påstand om at frykten for å fø er et overklasse- og luksusproblem. Les det!)

Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 141 sider
ISBN: 978-82-02-58113-8
Jeg har kjøpt boka selv


Bernhard Ellefsen (Foto: Anna-Kulia Granberg/Blunderbuss)

fredag 13. april 2018

Azra & Maria Gilani: "En muslimsk mors kamp"

Viktig bok om kampen mot æreskulturen! 

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp". 

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands. 

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med. 

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje? 

Som Azra skriver på side 200 i boka: 

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv. 

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av. 

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring. 

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor. 

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ... 

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere. 

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-419-1471-3
Boka har jeg kjøpt selv


Azra Gilani (Bildet har jeg lånt av forlaget)