Marte Michelet: "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet"

En av de viktigste bøkene som ble utgitt i Norge i 2018!

Det er noen år siden jeg leste Marte Michelets debutbok "Den største forbrytelsen", som handlet om ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust. Hun fikk Brageprisen for den boka. Marte Michelet (f. 1975) er for øvrig journalist, kommentator og forfatter. 

I 2018 kom Michelet ut med sin andre bok - "Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet". Med min interesse for andre verdenskrig generelt og Holocaust spesielt, måtte jeg selvsagt få med meg denne boka! At den har fått en del kritikk rundt forbi, er for øvrig som forventet. Man rører nemlig ikke ved det norske narrativet om Hjemmefrontens heltedåder ustraffet her i landet. 

Begrepet Hjemmefronten er benyttet som betegnelse både for den organiserte og uorganiserte motstanden som ble ytt overfor de tyske okkupantene under andre verdenskrig. Milorg og Sivorg var en del av den organiserte motstandsbevegelsen. I den ene enden av skalaen befant grupper seg som utførte konkrete aksjoner mot tyskerne, og som også sørget for å få avslørte motstandsfolk ut av landet. Det kunne også omfatte utgivelse av illegale aviser, og lytting på illegale radioapparater. I den andre enden befant folk seg som utøvet mer symbolsk motstand - f.eks. ved å gå med en spesiell type topplue, ha binders på jakkeslaget o.l. Disse ble kalt jøssinger. (Marte Michelet benytter denne forståelsen av Hjemmefronten i sin bok, og definisjonen samsvarer med Wikipedias definisjon.)

Utgangspunktet for Marte Michelets siste bok er en uttalelse som Gunnar Sønsteby kom med i et intervju krigshistorikeren Ragnar Ulstein gjorde med ham på begynnelsen av 1970-tallet. Der fremgikk det at Sønsteby fikk beskjed om jødeaksjonen (som fant sted i Norge i oktober 1942) tre måneder før den ble satt i verk. Denne uttalelsen står som en klar motsetning til det alle hevdet etter krigen og i særdeleshet i forbindelse med krigsoppgjøret i de norske domstolene: "Vi visste intet!" Denne uttalelsen gjorde at ingen ble dømt for medvirkning til drapet på de norske jødene ... At Hjemmefrontens menn skulle ha visst dette og ikke foretatt seg noe, kom forfatteren ganske enkelt ikke over. Da hun begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling ... 

Og som om dette ikke var nok, visste også den norske eksilregjeringen i London om at jødene i Europa ble deportert til "spesielle anlegg i det tyskokkuperte Polen, der de ble myrdet med gass". De visste også om Hitlers plan om å utrydde alle jødene i Europa. Likevel ble dette ikke nevnt i radiosendingene fra London. Hva kunne ikke ha skjedd dersom London-regjeringen hadde ønsket å mobilisere det norske folk til å hjelpe jødene slik at de kunne unnslippe den skjebnen som ellers ventet dem? At det i det hele tatt ble reddet jøder i Norge kan vi derfor ikke takke verken London-regjeringen eller Hjemmefronten for, men antinazistiske tyskere, blant annet en greve i Berlin (Von Moltke). 

For å forstå hva som skjedde under krigen, er det greit å ha med seg noen fakta. Da krigen brøt ut i Norge, skal det ha befunnet seg rundt 2100 jøder i Norge. 770 av disse ble deportert til tyske utryddingsleire, og kun rundt 30 av dem overlevde. I tillegg døde en del jøder i Norge, og det anslås at 760 døde som følge av jødeforfølgelsene i Norge. (Kilde: Wikipedia) 

Den såkalte jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851, etter iherdig kamp fra Henrik Wergelands side. Paragrafen ble gjeninnført under Vidkun Quislings NS-regjering i mars 1942. Den ble stående inntil frigjøringen av Norge, og endringen av Grunnloven ble da ansett ulovlig. Quisling ble dømt for dette. 

Det hersket en antisemittisme i hele Europa i mellomkrigstiden, og Norge var dessverre intet unntak. Det gjorde ikke akkurat saken noe bedre at Trygve Lie, sjef for Utenriksdepartementet i eksilregjeringen i London, mislikte jødene sterkt. De fleste nordmenn kjente ingen jøder personlig, og det viste seg at de nordmennene som faktisk stilte opp for enkeltpersoner blant jødene under den tyske okkupasjonen, var folk som kjente jøder og hadde stor respekt for dem. 

Drapet på Halden-toget 22. oktober 1942, der en norsk politimann ble skutt og drept av grenselosene Karsten Løvestad, ble brukt av de tyske okkupantene for alt det var verdt, og ble fremstilt som et jødisk angrep på staten. Aksjonen mot jødene startet 26. oktober. En av dem som ble drept under flukt var sønnen til Feldmann-ekteparet. Dette fikk dem til å ønske å flykte, og de ble drept av mennene som skulle hjelpe dem ... Angivelig fordi ekteparets desperate oppførsel kunne kompromittere fluktruten ... Disse to hendelsene ble brukt til å karakterisere alle norske jøder som ekstremt vanskelige og risikable å hjelpe. For det første oppførte "de" seg ikke som gode norske borgere, og innebar en ekstraordinær risiko å ta med over grensen. Og for det andre sprakk de så lett under forhør, og ville da avsløre alle sine hjelpere. Disse generaliseringene gjorde det svært vanskelig for andre jøder å få hjelp i de kritiske dagene, før døren lukket seg for alvor bak alle dem som ikke flyktet i tide. 

Et annet narrativ som ble brukt mot de norske jødene var at de ikke flyktet, selv ikke da de visste hva som kom til å skje med dem ... Men poenget var at nazistene var strategiske. Først arresterte de alle mennene og tok fra familiene alt de eide og hadde. Deretter innførte de en plikt om å melde seg daglig for kvinnene. Kvinnene ønsket ikke å forlate sine menn, og håpet i det lengste på at de ville bli løslatt. Dessuten hadde de ikke lenger midler til å komme seg unna. Derfor ble de værende ... 

Carl Fredriksens Transport, kodenavnet for en flyktningeoperasjon under krigen, får virkelig gjennomgå i Marte Michelets bok. Operasjonen startet 28. november, dvs. en måneds tid etter de første arrestasjonene av norske jøder. To lastebiler ble brukt og flyktningene ble kjørt til Orderudseter, som ligger noen hundre meter fra svenskegrensen. Deretter måtte flyktningene gå til fots. Carl Fredriksens Transport reddet ca. 1000 mennesker, og 358 av disse var norske jøder. I januar 1943 ble flyktningetransporten avslørt. (Kilde: Wikipedia) Etter krigen fikk de medvirkende i denne aksjonen heltestatus. Det historien ikke fortalte noe om, var den enorme profitten som fulgte med, og som ikke sto i forhold til utgiftene eller risikoen som ble tatt. Og innkomstene kom fortrinnsvis fra de norske jødene. De andre slapp å betale. 

Det er høy sitatfaktor i Marte Michelets bok, og den fortjener å bli lest flere ganger - av mange! Selv valgte jeg å høre lydbokutgaven, men jeg har også skaffet meg papirutgaven av boka. Jeg har selv lest en hel del om hvordan Norge håndterte jødeforfølgelsen under krigen, og jeg visste også på forhånd at eksilregjeringen i London forsømte seg grovt i forhold til varsling. Det Marte Michelet gjør i sin bok er å gå så grundig til verks at det i ettertid ikke kan herske noen som helst tvil om at mange visste hva som var i gjære ... 

Man kan selvsagt bare spekulere i dag, for fasiten får vi jo aldri, men det bør likevel være hevet over enhver tvil at flere jødiske liv kunne ha vært reddet dersom bare bitte litt mer hadde vært gjort i de kritiske dagene høsten 1942. Alle unnlatelsene der og da og unnskyldningene i ettertid holder ikke! Flere jøder kunne ha vært varslet. Og selv om det ikke var Hjemmefrontens primære oppgave å frakte sivile flyktninger ut av landet, kunne de ha gjort mer. De engasjerte seg jo da det gikk rykter om at alle studentene skulle tas av nazistene. Håndteringen av denne gruppen står i grell kontrast til håndteringen av jødene. Ikke bare det, for mens jødene ble flådd for så og si alle sine eiendeler for å få hjelp til å flykte, måtte studentene ikke betale noe som helst. De jødiske flyktningene ble utnyttet til gangs økonomisk, og de som ikke kunne betale, fikk heller ikke hjelp. 

På slutten av sin bok skriver forfatteren dette:

"Arbeidet med denne boken har, kanskje noe paradoksalt, gitt meg økt respekt for de kløktige, strategiske, selvoppofrende menneskene som gikk i bresjen for å skape den norske motstanden. Det er mulig å holde fast ved den respekten og samtidig akseptere at mange av de samme menneskene verken evnet eller ønsket å mobilisere for jødene. En okkupasjonshistorie som ikke stadig nyanseres og vurderes med nye øyne, størkner til en selvbedragersk jubileumskultur.

Vi må slutte å tenke at motstand mot den autoritære, høyreradikale, rasebaserte samfunnsvisjonen var, eller er, selvsagt for nordmenn. Først da kan vi forstå hva som faktisk sto, og fortsatt står, på spill" (side 344)

Det handler om at vi en gang for alle må skrive en ærlig krigshistorie, ikke er krigshistorie slik vi hadde ønsket at den var. Selv vokste jeg opp med foreldre av etterkrigstiden, og som strødde om seg med diverse visdomsord. Som at "når krybben er tom, bites hestene". Vi mennesker viser oss ikke fra vår beste side når kampen om knappe goder skal utkjempes. Det har vi også sett i nyere tid, der flyktningekrisen plutselig ble et spørsmål om hvem som skulle ha hva, hvem som var verdige og hvem som ikke var det. Til syvende og sist handler dette om vårt menneskesyn og viktige verdier. Det handler om hva vi står for, hvilke kamper vi tar og i bunn og grunn hva som gjør oss til mennesker - på godt og vondt. Det er nettopp derfor bøker som den Marte Michelet har skrevet, er så viktig. Den minner oss om alt dette! 

Min påstand er at Marte Michelets bok er en av de viktigste bøkene som ble utgitt i 2018! Hun skriver godt, overbevisende og med godt belegg fra tilgjengelige kilder! Jeg anbefaler denne boka på det varmeste! Fanny Waager fungerte svært godt som oppleser! 

Utgitt: 2018 
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oppleser: Fanny Vaager
Antall sider: 412
Spilletid: 12 t 48 min.
ISBN/EAN: 9788205504103 (papirutgave)
ISBN: 9788242169488 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Marte Michelet (Foto: Astrid Snipsøyr)

Ketil Bjørnstad: "Verden som var min - Åttitallet. Historien om et liv. Historien om en tid."

Strålende oppfølger i Verden som var min-serien!

"Åttitallet" i serien Verden som var min av Ketil Bjørnstad er en del av en romansyklus som skal handle om alle ti-årene forfatteren har lagt bak seg. Tidligere har han utgitt "Sekstitallet" og "Syttitallet", og i mellomtiden har også "Nittitallet" kommet ... uten at jeg helt har klart å henge med. Akkurat dét akter jeg å gjøre noe med! "Redningen" for meg denne gangen var å velge lydbokutgaven, og det er det mulig at jeg også kommer til å gjøre med den neste boka. Selv om dette er bøker jeg egentlig ønsker å lese selv, fordi jeg personlig ikke føler at Anders Ribu´s oppleserstemme ble riktig for meg ... Jeg liker å høre forfatterens egen fortellerstemme når jeg leser akkurat disse bøkene, fordi de er så personlige. 

Som i de tidligere bøkene i serien, tar Ketil Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv. Han var en svært ung mann da han gikk inn i 1980-årene, bare 27 år gammel, men hadde allerede rukket å utgi syv romaner og ni "skiver". Dette var jo før CD`ene kom. Mon tro om ikke hans formidable produksjon i kombinasjon med bare syv årig folkeskole senere ble årsaken til at kritikerne var spesielt hard overfor ham? For meg som har fulgt hans forfatterskap gjennom flere tiår - helt fra begynnelsen av 1980-tallet og frem til i dag - og som også har likt bøkene hans svært godt, har det vært underlig å være vitne til spesielt måten enkelte kritikere har hamret løs på ham. Ordene som er blitt brukt, det massive i kritikkene ... Det har vært spesielt. At det har vært både vanskelig og sårt for forfatteren i alle disse årene, har jeg ingen problemer med å forstå. Jeg kan heller ikke erindre at noen annen forfatter har fått gjennomgå på samme måte. I tillegg har jeg følt på at også leserne av bøkene blir latterliggjort. Forstår vi ikke forskjellen mellom god og dårlig litteratur? Og hva er nå egentlig god og dårlig litteratur? Uansett - kritikken mot Ketil Bjørnstads bøker står i grell kontrast til hvordan bøkene hans er blitt mottatt internasjonalt. For meg er og blir han en høyt skattet forfatter, som jeg gjerne vender tilbake til - gang på gang. At han skriver bøker som som har mye undertekst og som tåler å bli gjenlest, forteller meg at det handler om kvalitetslitteratur. 

Noe av det jeg kanskje savnet i de to foregående bøkene i serien "Verden som var min", var at forfatteren skulle gi enda mer av seg selv. Det gjør han til gjengjeld til gangs i "Åttitallet"! Selv om han også her holder noe tilbake, spesielt når han kommer inn på egen utroskap ... Det er mange hensyn å ta, og fordi han selv overhode ikke har sansen for litteratur som utleverer andre (eksempelvis Edouard Louis og hans utlevering av foreldrene sine i boka "Farvel til Eddy Bellegueule", eller en ikke navngitt norsk forfatter som ikke kan forstås som andre enn Vigdis Hjorth og hennes roman "Arv og miljø"), er dette en naturlig konsekvens av hans egne holdninger og verdier. Leseren levnes imidlertid liten tvil om hva som har skjedd, men detaljene får vi ikke. Jeg opplevde dette som helt greit, og forstår ikke kritikken jeg har lest rundt dette, og som etter mitt syn kun handler om egen nysgjerrighet og ikke om kvalitet eller ikke kvalitet ved virkelighetslitteratur. 

Jeg opplevde det som naturlig og også svært befriende at Ketil Bjørnstad beskriver egne følelser knyttet til anmelderi av hans egne bøker på åttitallet. Dette gjelder selvsagt ikke alle norske anmeldere, men noen få som har hengt på ham i alle år, og som har slaktet alt han har skrevet. Dersom han hadde vært for generell og ikke navngitt anmelderne han siktet til, ville mange lesere trodd at det gjaldt flere. Nettopp av den grunn var det nødvendig å navngi dem. Ingenting av det han skriver om dette, overrasket meg. Det usaklige i de kritikkene det vises til, har nemlig slått meg litt for mange ganger. Som at bøkene er Wikipedia-avskrifter og at han ville ha strøket i norsk dersom dette hadde vært en eksamensoppgave. Det er da det reneste sludder! For øvrig er også Ketil Bjørnstad innforstått med at man aldri går i klinsj med en anmelder, og han har derfor holdt seg i skinnet i alle disse årene. Men i en personlig bok der det faktisk er meningen å være utleverende, bør ingen være overrasket over at han skriver om egne følelser rundt dette. Noe annet ville vært rart. 

"Åttitallet" er, i tillegg til å dra den røde tråden gjennom Ketils liv, også en slags minnebok om hva som skjedde - både i Norge og internasjonalt - i denne perioden. Aleksander Kielland-ulykken og drapet på John Lennon i 1980, og avslutningen med massakren på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989 - bare for å nevne noe. 

1980-tallet var mitt tiår, og jeg hadde derfor stor glede av den kavalkaden jeg ble dratt gjennom i boka. Dessuten var det nostalgisk å bli minnet om flere av romanene hans, som det er altfor lenge siden jeg leste. "Bingo! eller En dyd av Nødvendighet" (1983), "Oda!" (1983), "Det personlige motiv" (1985), "Vi anklager! Treholtsaken og rettssikkerheten" (1986), "G-moll-balladen" (1986), "Oppstigning fra det usynlige" (1988) og "Stormen" (1989) - bøker jeg leste - alle som en - på åttitallet, og som jeg fremdeles har stående i mine bokhyller. Spesielt "Oda" og "Stormen" har jeg lyst til å lese om igjen. Mens jeg leste boka lyttet jeg også til "Mine dager i Paris" (1983), "Natten" (1985) og "The Shadow" (1990). Dette var for øvrig tiåret der han samarbeidet med Lill Lindfors, Ole Paus, Lava, Stavangerensembelet, Sissel I. Andersen og Randi Stene. Mange av skivene hans fant frem til min platesamling i denne perioden. Musikken er så variert og har en spennvidde det er få forunt å ha. "Natten" er en av mine favoritter! Det er også "Mine dager i Paris", med Ole Paus´ umiskjennelige, rustne stemme!

I boka følger vi Ketil Bjørnstad i hans hjemlige liv på Sandøya, der han lever med "den andre", kvinnen i hans liv som ikke ønsker å bli navngitt i bøkene hans. Og vi blir introdusert for katten Movitz, som slåss for sitt revir og den beste hunnkatten på øya, som tilfeldigvis er hans egen mor ... Livredd som Ketil er for å bli tykk, stikker han fingeren i halsen og kaster opp - lenge før spiseforstyrrelsen bulimi var allment kjent. Han ante ikke at han hadde en sykdom, han ville bare ikke bli tykk igjen, som han hadde vært som ung gutt ... Vi møter også en mann som i perioder lever over evne, og som tross sin fortid som raddis, har sansen for det gode luksusliv. Som bor på de beste hoteller, som nyter den beste vin, oppsøker fine restauranter, helst ikke vil bli oppfattet som kjip og som strør rundt seg med penger han strengt tatt ikke har råd til å bruke. Samtidig beskriver han snobberi med en god porsjon humor. Som da han bor på Hotel Ritz og får gjennomgå av personalet fordi han ikke har press i buksene sine, mens en amerikansk familie, der familiefarens skjorte er tilgriset med ketchup, slipper unna ... Fordi de var amerikanere! Hva annet kunne man forvente? Eller når Kjell Bekkelund kaller ham inn til hovedstaden fra Sandøya samme dag, og det ligger i luften at han har store planer for ham. Og Ketil avspises med en meget kort visitt, en kopp kaffe og en kjeks før han kastes ut - mens kjøkkenet dufter av den nydeligste mat og bærer bud om en middag han ikke er invitert til. Et bilde på makten i egen person, som bare kan knipse og som umiddelbart får det som man vil ... 

Noe av det sterkeste med hele romanen er beskrivelsen av Treholtsaken, og Bjørnstads engasjement i denne saken. Han skulle ikke bli den eneste. Mange skarpskodde jurister mente at det ble begått et justisdrap av Treholt og at bevisene ikke holdt mål. En av disse var Mads Andenæs, som i dag er professor ved Det juridiske fakultet i Oslo. Hvilken pris betalte han for sitt engasjement? Det får han nok aldri noe eksakt svar på, i og med at finanskrisen etter jappetiden kom nesten samtidig, og førte til at antall konserter sank betydelig. Temperaturen i kritikken av hans litteratur steg samtidig, og fra å være en forfatter  som stadig kunne regne med å få bøkene sine utgitt som månedens bok i Bokklubben, var ikke dette like selvsagt lenger. En NRK-serie om Edvard Grieg ble også avlyst ... 

Jeg ser at enkelte kritikere mener at boka med sine 797 sider er for lang. Jeg er ikke enig i dette. Med de to foregående bøkene har Bjørnstad lagt seg på en linje og et konsept som krever dette omfanget, og da er det dette vi får. Styrken i "Åttitallet" er at den er så ærlig. Rent bortsett fra når forfatteren ønsker å beskytte noen som aldri har bedt om offentlighetens oppmerksomhet, er han utleverende som få. Vi får anledning til å bli kjent med ham slik han er eller var, og han gir alt. Det står det respekt av! Det skal ikke bli lenge til jeg starter på "Nittitallet"! Så mye er sikkert! 

Lydboka er 28 timer lang, men gikk som en drøm. Boka var med meg over alt, og jeg slukte den! Det eneste jeg skulle ønske er at Lydbokforlaget hadde funnet en oppleser som jeg mer hadde kunnet identifisere med forfatteren. Samtidig er Anders Ribu en flott oppleser - det er jo ikke dét. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Bloggeren Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 797
Spilletid: 28 t 5 min.
ISBN: 978-82-03-36233-0 (papirutgave)
ISBN: 978-82-42-173549 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget

Ketil Bjørnstad (Foto: Frøydis Urbye)

Bernhard Ellefsen: "Imot døden. Om fortvilelsens litterære fellesskap"

Tanker om hva dødsangst gjør med et lesende menneske

Når en av Norges skarpeste kritikere debuterer litterært, går det selvsagt ikke upåaktet hen. Hvor mange av Bernhard Ellefsens bokanmeldelser i Morgenbladet har jeg ikke lest i årenes løp? Noen ganger har jeg blitt både irritert og indignert fordi bøker som jeg har elsket, nærmest er blitt dissekert på "verste" litteraturvitenskapelige vis, for å si det sånn. Andre ganger har jeg revet meg i håret og lurt på hvordan jeg skal klare å forstå hans høyttravende tekster - som f.eks. da jeg leste hans anmeldelse av Kirsten Thorups roman "Erindring om kjærligheten". Men aller mest har Ellefsens tekster fornøyet meg stort! Ikke bare fordi han ofte er svært humoristisk, men også fordi han ser ting som jeg ikke har oppdaget gjennom egen lesning. Dette gir meg mange ganger lyst til å lese aktuelle bøker på nytt, selv om jeg nettopp har lest dem. Andre ganger får jeg ideer til bøker jeg bør lese. 

Bernhard Ellefsen (f. 1984) har master i litteraturvitenskap fra 2008, og han skrev masteroppgave om den jødisk-amerikanske forfatteren Philip Roth. Fra 2008 har han skrevet bokanmeldelser i Morgenbadet, og i tillegg har han skrevet artikler for Vinduet, Vagant og Prosopopeia. Han ble kåret til "Årets litteraturkritiker" av Norsk Kritikerlag i 2014, og han vant Arne Hestenes´ journalistpris i 2016. (Kilde: Wikipedia) Ellefsen har for øvrig en egen nettside, der han har samlet linker til avistekster og artikler (flertallet ligger dessverre bak betalingsmur i Morgenbladet). 

Da jeg ble oppmerksom på at Bernhard Ellefsen var i ferd med å utgi et essay med tittelen "Imot døden", gikk tankene naturligvis i retning av Tomas Espedals bøker "Imot naturen" (2011) og "Imot kunsten" (2009). Likheten er imidlertid tilfeldig, og disse bøkenes innhold har absolutt intet med hverandre å gjøre. Så har da også Ellefsens essay undertittelen "Om fortvilelsens litterære fellesskap", noe som forteller oss at dette er en bok om døden og litteraturen. 

"Jeg er ikke midtveis i livet ennå, ikke engang etter det nokså pessimistiske anslaget vi kan lese ut av åpningen på Dantes Guddommelige komedie. Jeg har små barn som løper rundt meg halve dagen og lager slike livsbekreftende lyder som bare barn kan lage. Jeg er ikke syk. Jeg løper noen mil i uken, og kroppen min plager med sjelden med mer enn en og annen forkjølelse. Jeg har ikke opplevd noen stor, uforutsett sorg. Hvorfor dukker likevel tankene på døden opp så ofte, gjerne når jeg egentlig har hendene eller hodet fullt av langt mer nærliggende ting? Det har vært sånn siden jeg ble tenåring, og jeg vet at jeg overhodet ikke er alene om tankene. Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom - selv om den kan være det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt. At den ferdig levde delen av tiden vår blir stadig lengre, at det som gjenstår, krymper inn, og at det er slutten som ligger foran oss. Et eller annet sted der fremme. Og ikke til å unngå." (side 10-11)

Dermed er en slags ramme satt for tematikken i dette essayet om døden (tilknytningen til litteraturen kommer senere i essayet). Det handler om det eksistensielle som ligger i vår måte å leve livene våre på i den vestlige verden. Luksusproblemer? Ja, kanskje - men like fullt svært reelt for mange av oss. Den boka som litteraturkritiker Atle Christiansen (med cand.mag. i litteraturvitenskap) etterlyser i sin anmeldelse av boka i Aftenposten 7. mai 2018, ville i så fall vært en helt annen bok (kanskje Christiansen skulle skrive den selv?). Ellefsens essay har ikke hovedfokus på sykdom og lidelse, men på den alminnelige dødsangsten som folk flest sliter med. Og så skriver han en hel del om hva litteraturen sier om tematikken. 

For Ellefsen er bøkene et selvfølgelig sted å oppsøke når han tenker på de vanskeligste spørsmålene. Han tror ikke at litteraturen er et ekskluderende sted. (side 17-18) 

"Antakelig er ulike lesere drevet av ulike indre krefter i møte med litteraturen, uten at det nødvendigvis styrer hvilke spesifikke temaer vi oppsøker i bøkene. Snarere tror jeg det er slik at vi nærmer oss diktekunsten med et behov som kaster et særlig lys over lesningen. For min del har de store romanene alltid stått i et slags dødens lys." (side 19)

Selvsagt har Ellefsen helt rett i dette. Jeg tror også at dette er forklaringen på hvorfor en og samme bok kan gi ulike lesere så helt forskjellige opplevelser. Vi kjenner først og fremst på det som berører oss mest, det vi interesserer oss for, det som er årsaken til at vi i det hele tatt oppsøker litteraturen. Nå tror jeg likevel at de fleste lesere oppsøker litteraturen for å bli underholdt, for å oppleve en spenning som driver handlingen fremover, for å få tiden til å gå osv. Men alle har det ikke sånn. Noen (av oss) leser ikke for gledens skyld alene, men for å lære noe om livet, få anledning til å videreutvikle tankene og oppfatningene rundt interessante temaer som opptar oss. Andre har tenkt mer enn oss, de har borret dypere i en spesiell tematikk og de har noe å fortelle oss, som gjør at vi kan videreutvikle oss. Det handler ikke bare om ren kunnskap, men om tanker, filosoferinger, undringer, analyser m.v. 

Det finnes et hav av litteratur - mest dårlig sådan, dessverre - om sorger og eksistensielle kriser som kjente og ukjente mennesker har opplevd. Jeg er takknemlig for at Ellefsens bok ikke er av en slik karakter, men at han løfter tematikken inn i litteraturen. Slik belyser han ulike måter å betrakte døden og dødsangsten på. Men han skriver også om sorgen ved å miste noen man er glad i - f.eks. når han omtaler Joan Didions selvbiografiske bok "De magiske tankers år" (en bok jeg leste i 2009 og også har omtalt på bloggen min - den ga meg ikke så mye den gangen, men det ville kanskje vært annerledes dersom jeg hadde lest boka om igjen?). 

Underveis byr Ellefsen på seg selv, som når han skriver om tvillingene sine og deres dramatiske fødsel, når han oppsøker gamle fornminner i nærheten av der han bor og i særdeleshet når han snakker om egen dødsangst og hva dette gjør med ham. Dette opplevde jeg som fint. Han er selvsagt ikke i nærheten av å være så utleverende som f.eks. Karl Ove Knausgård, men jeg kjente likevel av og til på noe av det samme som jeg pleier når jeg leser Knausgårds tekster. Noe av dette har kritiker Atle Christiansen i den tidligere nevnte anmeldelsen i Aftenposten kalt "selvopptatt livstapping". Han mener at essayet er "bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har". Videre mener han at essayet ikke gjør noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasse- eller luksusproblem. Det er da jeg lurer til dels ganske mye på hvem Christiansen skriver for. Jeg tror nemlig at de lesere som finner frem til Ellefsens bok om døden, er nokså lik Ellefsen selv og i overkant opptatt av litteraturen. For disse leserne er essayet meget relevant, og det på mange nivåer. Et essay om "sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre nærmeste, svik som pulveriserer tiltroen til et menneske, rusmisbrukere som pådrar seg en ny (rus)identitet og tapper sine nærmeste for livsglede", slik Christiansen synes å etterlyse, kan eventuelt noen andre skrive. Det er i så fall en helt annen bok. Ellefsens essay blir uansett ingen kioskvelter, og det har vel heller ikke vært hans ambisjon med dette bokprosjektet, antar jeg.  

Henvisningene til litteraturen er mange, og på slutten av boka er det tre sider med oversikt over siterte verk. Her finner vi blant annet Leo Tolstojs roman "Ivan Iljitsjs død", Ivan Turgenjevs "Fedre og sønner", Colm Tóibíns "Marias testamente", Philip Roths "Hvermann" og "Sabbaths teater", Linn Ullmanns "Nåde", Maggie Nelsons "Argonautene", Frank Kermode "The Sense of an Ending", Jon Fosses "Morgen og kveld" og en og annen film - bare for å ha nevnt noen. 

Kommer vi noe nærmere svaret på hva døden egentlig er? Kanskje ikke. Ingen har jo kommet tilbake og fortalt hvordan det var å være død ... Det eneste vi har å forholde oss til, er hvordan vi opplever andres død. Hva er igjen av et levd liv når et menneske er borte? Hva kan dette si oss om når vi selv en dag blir borte? Alt og alle som har betydd noe for oss blir med ett borte, og den eneste som ikke har noen reell opplevelse av hva dette vil si, er vi selv. I alle fall dersom vi tror at det ikke er noe annet som venter oss på den andre siden, men at døden betyr slutt, punktum, ingenting mer. 

Ellefsen snakker om verdenstapet, som han mener er større desto rikere liv vi har levd. Et menneske som ikke opplever at livet gir så veldig mye (lengre), vil kanskje ikke oppleve tapet av livet som så forferdelig? Kanskje er tanken på døden til og med forbundet med lettelse? Ellefsens tanker virker gjenkjennelige og nokså enkle å forholde seg til. Like fullt tror jeg ikke at dødsangsten generelt sett er mindre for mennesker som har mindre å glede seg over i sitt jordiske liv. Kanskje er tanken på at man er fullstendig alene den dagen man skal dø, ikke til å holde ut? For egen del tenker jeg mye på hva som vil skje med boksamlingen min den dagen jeg er borte. Blir den spredt for alle vinder? Tanken er uutholdelig! Det eneste som er verre er tanken på å miste min evne til å lese, evne til å reflektere over ting som betyr noe, evnen til å snakke ... Jeg tenker på slag, svekkede kognitive evner og vaskulær demens ... Grøss og gru! En skjebne mye verre enn døden!

Bernhard Ellefsens essay "Imot døden" har gitt meg mye å tenke på og mange ideer til bøker jeg bare må få lest. Særlig gjelder dette Philip Roths roman "Sabbaths teater", som bød meg imot da jeg forsøkte meg på den for mange år siden, men som i dag nok vil gi meg mer. Ellefsen skriver godt, og han setter fingeren på mange relevante problemstillinger. Boka rommer kun 140 sider, og kunne kanskje med fordel ha vært en god del lengre. Jeg er uansett tilfreds med vinklingen og avgrensningen av tematikken, slik han åpenbart har valgt. Ingen - heller ikke kritikerne - bør undervurdere valgene forfatteren her har gjort. Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra Ellefsen! Hva med et essay om litteraturen og beskrivelsen av dysfunksjonelle familier, der åpningsreplikken kunne være det berømte sitatet fra Tolstois "Anna Karenina: "Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Jeg anbefaler essayet "Imot døden" varmt! 

Og bare for å ha nevnt det: Kari Løvaas har anmeldt boka i Morgenbladet nr. 17 i år (" ... det sagt er Ellefsens essay på alle måter oppkvikkende lesning!") og Tom Egil Hverven har anmeldt boka i Klassekampens Magasinet 5. mai i år (som synes at Ellefsen også burde tatt med dikt og drama i sitt essay).

(I ettertid har jeg blitt oppmerksom på et innlegg av Bernhard Ellefsen i Aftenposten datert 8. mai 2018, der han tar til motmæle mot Atle Christiansens påstand om at frykten for å fø er et overklasse- og luksusproblem. Les det!)

Utgitt: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 141 sider
ISBN: 978-82-02-58113-8
Jeg har kjøpt boka selv

Bernhard Ellefsen (Foto: Anna-Kulia Granberg/Blunderbuss)

Azra & Maria Gilani: "En muslimsk mors kamp"

Viktig bok om kampen mot æreskulturen! 

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp". 

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands. 

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med. 

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje? 

Som Azra skriver på side 200 i boka: 

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv. 

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av. 

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring. 

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor. 

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ... 

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere. 

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Utgitt: 2018
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-419-1471-3
Boka har jeg kjøpt selv

Azra Gilani (Bildet har jeg lånt av forlaget)