Det er alltid knyttet stor spenning til Ketil Bjørnstads bokutgivelser. Ekstraordinært spennende er det at han har ambisjoner om å utgi seks bøker, hvor han tar for seg hvert ti-år av sitt liv. Som undertittelen indikerer, skriver han ikke bare om sitt eget liv, men også om den tiden han har levd i. En anmelder kalte dette i sin tid "å ta en Knausgård", men jeg vil på det sterkeste understreke at det er tale om vidt forskjellige bøker. Der Knausgård i Min kamp-serien riktignok tar utgangspunkt i sitt eget liv, men samtidig gjør beskrivelsen av dette til noe universelt som alle kan kjenne seg igjen i - der tar Bjørnstad utgangspunkt i sitt eget kunstnerliv som er alt annet enn universelt, og så løfter han dette inn i den samtiden han har levd i og forteller samtidig historien om norsk musikkliv fra innsiden. Akkurat dette har gjort at jeg har gledet meg ekstraordinært mye nettopp til "Syttitallet", fordi det skjedde så mye spennende på 1970-tallet. Jeg ble for øvrig svært begeistret for hans "Sekstitallet". (Linkene peker til mine bokomtaler.)
Ved innledningen til 1970-tallet var Ketil Bjørnstad 18 år. Han er sterkt overvektig og han er forelsket. I Aimée ...
"Han følger henne med blikket. Hun er midt på broen nå. Hvorfor går hun tur alene, hun også? Hun har jo venner. Han vet til og med navnet på noen av dem. Han trodde det bare var ham selv og et par andre idioter som gikk slik, både morgen og kveld; tanketurer som førte ham langt ut på viddene, selv om han aldri kom lenger enn til Monolitten.
Det første han tenker, er at han må gjemme seg. Hun må ikke se ham slik. Det var denne julen han ble sittende med faren og Tormod og spise ribbe på kjøkkenet til langt på natt. Moren som regnet med at fire kilo ville holde helt til Nyttårsaften, men allerede natten til Første Juledag var den fortært." (side 7-8)
Lengselen etter vakre kvinner hadde våknet i ham, og selv ble jeg sittende og tenke på Aksel Vinding-triologien, hvor så mye inspirasjon er hentet fra forfatterens eget liv. Mens han drømmer om Aimée, tilbringer han atskillige timer alene på kino, der han ser franske filmer med Catherine Deneuve i hovedrollene ... Filmer som er så langt fra mainstream at han stort sett sitter nokså alene i kinosalen også. På et tidspunkt våkner en lyst i ham til å ha sjangs på dem han forelsker seg i, og det er da han bestemmer seg for at han skal slanke seg. Etter noen opp- og nedturer klarer han til slutt å kvitte seg med 54 kilo - i løpet av et knapt år. Dette klarer han ved hjelp av astronaut-dietten, en ekstremvariant av lavkarbo. Siden skulle livet hans handle om en dyptfølt angst for igjen å bli tykk. Overfor Aimée oppnår han imidlertid ingenting.
"Og det skjer heller ingenting. Han kommer ingen vei. Ikke engang med roser. Hun vil snakke om den boken han hadde gitt henne forleden kveld, Catch 22, hvordan Joseph Hellers roman hadde gjort inntrykk på henne. Galskapen i denne paragrafen, selve Catch 22, som presenteres på en flystasjon på den italienske øya Pianosa under andre verdenskrig. Hvis man var sinnssyk, kunne man bli fritatt fra å fly. Alt man hadde å gjøre, var å be om det. Men så snart man gjorde det, var man ikke lenger sinnssyk. Da måtte man fortsette å fly. Man måtte altså være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis man ikke gjorde det. Men hvis man var frisk, måtte man fly. Og hvis man fløy, var man sinnssyk, og behøvde ikke å gjøre det. Men hvis man ikke ville det, var man frisk og måtte." (side 156)
De neste årene tilbringer Ketil i barndomshjemmet på Frogner, hvor han og flygelet har okkupert en hel etasje i huset. Mormoren flytter også inn hos dem. Gjennom et fortellergrep som veksler mellom tredjeperson entall og jeg-person, kommer vi tett på forfatteren i noen svært sårbare år av hans musikerkarriere og etter hvert også forfatterkarriere. Løsrivelsen fra andres forventninger skjer gradvis etter at Ole Paus kommer inn i livet hans, men fremdeles sliter han med å følge sitt eget hjerte fullt og helt. Som at han skuffer faren med ikke å fullføre gymnaset - heller ikke som brevkurs som faren betaler. Som at han bryter med forventningene om at han skal bli klassisk pianist og i stedet slår seg på jazzen. Han gjør det han selv ønsker, men det gjør vondt å skuffe andre.
I dette andre bindet i det som skal bli en seksbindsserie, gir Ketil Bjørnstad atskillig mer av seg selv, og han avslører forhold i sin fortid som det må ha gjort vondt å skrive om. Å bli slank førte ikke til at selvtilliten som mann kom over natten, men etter hvert ble han mer selvsikker. Han innledet et samboerskap og flyttet til Sandøya på Sørlandet. Kvinnen omtales konsekvent som "den andre" fordi hun ikke har ønsket å opptre med fullt navn i hans bok. Dette er kjærlig ivaretatt av forfatteren som på sin side berømmer henne for alt hva forholdet deres tilførte hans liv ... Og påvirkningen fra Ole Paus, som fikk ham til å gå utradisjonelle veier ... For meg som har lest om islomani (i forhold til øyene i Skottland) i sommer, var det ekstra spennende å lese om forfatterens forhold til det å bo nettopp på en liten øy, der alle kjente alle.
Alle vi som har fulgt Bjørnstads forfatterskap og musikerkarriere i en del år, kjenner godt til hans fascinasjon for Kristiania-bohemen. Dette munnet blant annet ut i den legendariske trippel-LP´en "Leve Pategonia" og bøker om henholdsvis Oda Krogh, Hans Jæger og Edvard Munch. Selv elsket jeg både musikken og boka om Oda, mens jeg har et heller lunkent forhold til de to andre bøkene (men som sikkert burde ha fått en ny sjanse). Påvirkningen kom fra ingen ringere enn Ole Paus.
Kjente kulturpersonligheter dukker opp i "Syttitallet". Vi møter blant annet Jon Eberson, Arild Andersen, Radka Toneff, Erik Bye... alle kulturpersonlighetene som satte sitt bestemte preg på 1970-tallet, og som vanket på Club 7. Og jammen dukker ikke også Jens Bjørneboe opp mens Ketil sitter barnevakt for Ole Paus og hans kone Henny Moan. Scenen som beskrives gir meg flashback til Bjørnstads bok "Barnevakt, en bok jeg har lest et par ganger og også har omtalt på bloggen min. I denne romanen er det riktignok en kvinne som sitter barnevakt, men scenene som utspiller seg er lett gjenkjennelige når man kjenner det som må ha vært inspirasjonskilden. Det handler om et fortettet nattlig møte mellom en lærer og en tidligere elev. Beskrivelsen av det kyniske musikermiljøet, der utroskapen florerer, kjenner jeg også igjen fra romanen "Ensomheten".
Redaktør Vindalen i Aschehoug forlag skulle etter hvert få stor betydning for Bjørnstads forfatterskap.
"Husk det, Ketil, at litteraturen kan gi deg denne følelsen av et annet menneskesinn, med styrker og svakheter. Ofte liker man forfatteren bedre enn selve boken. En bok uten en synlig forfatter i teksten, kan lett bli en kjedelig bok."
Og akkurat dette lyttet han ekstra til. (side 565)
Og tenke seg til at Ketil Bjørnstads aller vakreste sangtekst og melodi - "En sommernatt ved fjorden" - var nær ved å ende i søppelbøtta ...
Etter å ha lest "Syttitallet" kan jeg konkludere med at jeg ikke ble skuffet. Boka innfridde mine forventninger og vel så det! Jeg opplevde dette andre bindet i serien som enda bedre enn "Sekstitallet", og tror at årsaken er svært sammensatt. Fordi jeg selv var eldre på 1970-tallet, ga dette meg økt grad av gjenkjennelse i teksten. Og kanskje handler det ikke rent lite om at jeg fra før av er veldig fascinert av den norske jazzmusikken fra denne tiden. Jeg hadde dessuten glede av den gjenkjennelsen som jeg opplevde i parallellene mellom forfatterens eget liv og de romanene han har skrevet, og som jeg gjennom flere år har hatt så stor interesse for. Jeg liker også Ketil Bjørnstads fortellerstemme svært godt, og synes han skriver veldig lett og ledig. Kanskje er det også noe i det som redaktør Vinding prediket overfor den litteraturdebuterende forfatteren - at jeg som leser har veldig sans for forfatteren og føler at jeg har tilbrakt et helt liv sammen med bøkene hans? Det er nok noe der! Nettopp derfor opplever jeg heller ikke at det blir for mye med nesten 800 sider om hans "Syttitallet". Tvert imot kunne det godt ha vært mer, for det ble i snaueste laget om de siste årene av 1970-tallet.
Jeg anbefaler også denne boka på det aller varmeste, og gleder med veldig til "Åttitallet"!
Randi har også skrevet om boka på sin blogg. Boka er tilgjengelig som lydbok. Dessuten har Tine skrevet om boka.
Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 796
ISBN: 978-82-03-36081-7
Jeg har mottatt et leseks. fra forlaget/forfatteren
 |
| Ketil Bjørnstad (Foto: Trine Hisdal) |
Enig med deg, denne var helt topp. Jeg hørte den som lydbok med A. Ribu som leste den, fantastisk. Dette er min ungdomstid som jeg kjenner så godt og jeg kjenner meg så igjen og folka naturligvis. selv om jeg aldri har truffet Ketil, men miljøet var ikke så stort.
SvarSlettBoka hans er både interessant og spennende, synes jeg. Jeg ble 16 år idet 1970-tallet tikket ut, så jeg husker naturligvis mye mer av denne tiden enn hva jeg gjorde på 1960-tallet. Det han skriver om traff meg derfor enda mer denne gangen.
SlettIkke annet å si enn at jeg er helt enig med deg. Denne var bedre enn den første, men kanskje det var mer action på 70-tallet, eller i livet hans som ungdom fremfor som barn? Regner med han har Åttitallet klar til oss, mitt "favorittall" :)
SvarSlettKanskje svaret er at dette tiåret var mer eksistensielt for forfatteren selv, fordi han tok noen valg bort fra det som var forventet av ham. Dermed ble skildringen sterkere og mer åpen. I tillegg til at jeg som leser identifiserte meg med mer av det han skrev denne gangen ... Jeg tror det er noe der, som gjør at jeg opplevde "Syttitallet" som enda bedre enn "Sekstitallet".
SlettJeg har ikke lest disse enda, men de står høyt på leslista mi. Tenker det blir årets adventsbøker. Gleder meg virkelig. Har lest mange av Bjørnstad, og falt for trilogien om musikken, så jeg vet at dette blir rett i blinken!
SvarSlettDa har du mye å glede deg til! :-)
SlettJeg skal lese din fyldige bloggpost mer nøye, når jeg har skrevet min egen omtale - man vet nesten ikke hvor man skal starte i omtalen, det er så utrolig mye å ta for seg - dette blir jo et stor-verk.
SvarSlett:-) Det er mye å ta tak i! Men du trenger jo ikke å skrive om alt heller. Visst er det begynnelsen på et storverk!
SlettRepeterte den gode omtalen din her, før jeg leste Åttitallet - det gjør heller ikke noe for meg at bøkene i denne serien er lange - men jeg hører det er flere som vegrer seg litt for slike mursteiner. (Det er gode "gå-bøker", symes jeg)
SvarSlett:-) Jeg gleder meg til å ta fatt på "Åttitallet"! Jeg kommer til å jafse den unna i store, grådige biter!
SlettJeg har slukt boken 80-tallet i en uke; me like! Og kommer til å holde av mennesket Ketil Bjørnstad. Nu vil jeg lese " Oda" igjen, og gledemeg til 90- tallet. ��
SvarSlettJeg skal snart begynne på Åttitallet selv, og gleder meg veldig! "Oda" er en av mine Bjørnstad-favoritter! :-)
Slett