John Boyne: "Hendelsenes Hus"

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere. 

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt. 

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ... 

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ... 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering. 

Utgitt på engelsk: 2009
Originaltittel: The House of the Special Purpose
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Kristina Quintano
Oppleser: Oddvar Helland
Forlag: Front Forlag
Spilletid: 14 t 12 min.

John Boyne

Irène Némirovsky: "Le Bal"

To flotte noveller med visse selvbiografiske trekk


Utgitt i Frankrike: 1930/1931
Utgitt i England: 2007
Originaltittel: "Le Bal" og "Les Mouches d`automne"
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books
Antall sider: 106
Ingen av novellene er publisert på norsk

Novellesamlingen "Le Bal" inneholder to noveller; tittelnovellen "Le Bal" og "Snow in Automn". Begge ble utgitt mens forfatteren var i live.

I "Le Bal" møter vi familien Kampf som forbereder et ball i håp om å få innpass blant sosieteten i Paris.

Rosine giftet seg i sin tid med jøden Alfred Kampf mot sin families vilje. Sammen har de datteren Antoinette, som er 14 år. Mens alle andre tapte store familieformuer på børsen på slutten av 1920-tallet, klarte Alfred Kampf å tjene seg rik - bokstavelig talt på andres ulykke. Fra å ha vært en del av arbeiderklassen, jobber spesielt Rosine frenetisk med å klatre oppover på den sosiale rangstigen. Og et strålende ball er hva hun mener skal til.

Rosine er en meget forfengelig kvinne. Hun er ikke lenger ung, og hun plages av at hennes skjønnhet er i ferd med å falme. Mens hun planlegger ballet, funderer hun på om det vil være mulig for henne å skaffe seg en yngre og vital elsker, eller om det er for sent.

Datteren Antoinette er full av romantiske drømmer. Hun vil så gjerne delta på dette ballet. Moren ønsker imidlertid ikke at datteren skal være med, kanskje fordi hun er sjalu på hennes ungdom? Hun forholder seg ikke til at Antoinette er en gryende ung kvinne, og behandler henne som et lite barn. Og da Antoinette forsiktig forsøker å overtale moren til å la henne få lov til å være med likevel, blir hun overhøvlet av moren på verst tenkelige vis. Hun er virkelig ikke verdt noe som helst i morens øyne, og moren krenker henne på det groveste med sin munnbruk. Dermed skapes det et hat-forhold mellom datteren og moren, som skal vise seg å få fatale konsekvenser da kvelden hvor ballet skal finne sted opprinner ...

I "Snow in Automn" følger vi en russisk adelsfamilie som må flykte fra Moskva etter den russiske revolusjonen, fortrinnsvis sett gjennom tjenestepiken Tatianas øyne. Familien Karine havner til slutt i Paris, hvor de prøver å overleve etter å ha mistet hele familieformuen. Etter hvert forsvinner også selvrespekten og familien går sakte, men sikkert til grunne. Det forhold at de ikke gir slipp på fortiden, gjør dem nemlig lite i stand til å klare seg i sitt nye hjemland. Tatiana på sin side drømmer i grunnen bare om å få oppleve snø på høsten en siste gang ...

Disse to novellene er totalt forskjellige i sitt uttrykk. I "Le Bal" er det en dramaturgi som bygger seg opp gjennom hele novellen. Spenningen er til å ta og føle på, særlig etter hvert som katastrofen nærmer seg mot slutten. Jeg leste en gang at Irène Némirovsky hadde et svært vanskelig forhold til sin mor, og at hun i denne novellen på en måte tar en slags hevn over henne.

Novellen "Snow in Automn" beskriver mer en stemning, og med et veldig presist språk - hele tiden sett gjennom Tatianas skarpt observerende øyne - beskrives hvordan det er å være russisk flyktning i Paris, en gang rik og velstående og nå fattig. Jeg antar at det er mange selvbiografiske trekk i denne novellen, i og med at forfatteren selv kom som flyktning fra Kiev til Frankrike sammen med sin familie som en direkte følge av den russiske revolusjonen.

Novellen "Le Bal" har for øvrig mange fellestrekk med Némirovskys roman "David Golder", som også handler om en jødisk oppkomling-familie, og hvor personene i boka ikke akkurat fremstår som særlig sympatiske. I "Snow in Automn" kjenner jeg igjen en god del trekk fra romanen "Storm i juni", særlig den delen som handlet om de rikes tafatthet da krisen var et faktum.

Jeg likte denne lille novellesamlingen svært godt, og mener at "Le Bal" fortjener terningkast seks, mens "Snow in Automn" fortjener terningkast fem.

Bøker jeg har omtalt av samme forfatter tidligere i bloggen min (klikk på titlene, og kom direkte til aktuelle bokomtale):

1. David Golder (1929)
2. Hett blod (2008)
3. Sjelenes herre (1939)
4. Storm i juni (2004)
5. The Courilof Affair (1933)

Irène Némirovsky: "The Courilof Affair"

Om terrorens mange ansikter


Utgitt i Frankrike: 1933
Utgitt i England for første gang: 2007
Oversatt fra fransk til engelsk: Sandra Smith
Forlag: Vintage Books, London
Antall sider: 168 + etterord av Sandra Smith 

Léon M lever i eksil i Nice i Frankrike under dekknavnet Marcel Legrand. Før han døde i 1932 rakk han å skrive sin biografi om skjellsettende hendelser i hans liv i tiden før den russiske revolusjon.

Historien hans starter med at vi befinner oss i Russland i 1903. Det russiske folk er i harnisk på grunn av maktmisbruk fra myndighetene. Uskyldige fengsles, tortureres og forsvinner, og det slås umenneskelig hardt ned på alle tendenser til opprør. Léon er sønn av russiske revolusjonære, og han har fått i oppdrag å likvidere Russlands utdanningsminister, Valerian Alexandrovich Courilof, før et større planlagt studentopprør. Under dekke av å være lege klarer han å få jobb hos ministeren.

I tiden som følger pleier Monsieur Legrand (dvs. Léon M) den syke ministeren, som har ulidelige magesmerter og er meget overvektig og tungpusten. Ministeren lider av leverkreft, men dette er det ingen som vil konfrontere ham med av frykt for å bli satt til å operere ham. Og ministeren har egeninteresse av å fremstå som frisk og ved god helse, fordi det motsatte kan koste ham hans posisjon. Legrand føler i begynnelsen sterk motvilje mot ministeren og hans kone. Gradvis erstattes imidlertid hans motvilje med sympati, og spørsmålet er om han klarer å gjennomføre sitt oppdrag når det kommer til stykket.

Denne lille romanen, som aldri har rukket å bli oversatt til norsk, fremstår egentlig ikke i seg selv som veldig oppsiktsvekkende. Oppsiktsvekkende blir den først når man ser tilbake på tiden den ble skrevet. Kanskje er dette den aller første boka som er skrevet om terrorisme? Det er i alle fall helt klart at Némirovsky var forut for sin tid! Oversetteren Sandra Smith har i sitt etterord til boka skrevet om dette. Hun drar paralleller til Jean-Paul Sartres "Les Mains Sales" (eller Dirty Hands som den het på engelsk) som utkom i 1948, og Albert Camus´"Les Justes" (The Just Assassins) som utkom i 1949. Dessuten problematiserer hun om Sartre og Camus hadde lest Némirovskys "The Courilof Affair". Det er ikke mulig å vite noe om dette, men det er like fullt mye som tyder på at så skjedde. Ikke minst fordi en biografi som nylig er utgitt om Némirovsky inneholder opplysninger om at en fransk litteraturkritiker i 1938 sammenlignet to andre verker av Némirovsky og Sartre (hhv. La Proie og La Nausée) og ga uttrykk for at han foretrakk Némirovskys verk. Det er derfor naturlig å tenke seg at Sartre kjente Némirovskys verk, mener Sandra Smith.

For øvrig kan det være verdt å få med seg at Némirovskys bok er basert på en virkelig hendelse. I 1901 ble nemlig en russisk utdanningsminister drept av en student.

Boka reiser en del moralske spørsmål rundt temaet terrorisme, og særlig sett i lys av de senere hendelser i verden både før og etter 11. september 2001, er den fremdeles svært aktuell. Boka er, sin enkelhet til tross, godt skrevet. Jeg mener den fortjener terningkast fem.

Et lite hjertesukk til slutt: Jeg håper virkelig at flere av Némirovskys bøker blir oversatt til norsk! Det fortjener både Némirovsky og hennes lesere! Nemirovsky døde som kjent i Auschwitz i 1942, utelukkende fordi hun var jøde ...