Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Arabiske filmdager 2016. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Arabiske filmdager 2016. Vis alle innlegg

søndag 24. april 2016

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 


Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 


Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.


Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 



Huset i Roshmia-dalen
Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 


Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt
Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 
Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 


Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.
Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.


I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:


"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 


Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 


Innspilt: 2014

Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

"Possessed by Djinn" (Regissør: Dalia Al Kury)

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn

Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden."

På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... 

Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: 

"Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp.

Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. 

Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner
Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. 

Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner
En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... 

Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i
kontakt med dem. 
Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. 

Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... 

Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC)
Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. 

Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. 

Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Possessed by Djinn
Nasjonalitet: Jordan, Tyskland
Sjanger: dokumentar
Spilletid: 75 min.

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?


I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:


"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 



Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 
Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.


Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?
Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 


Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder
Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.


Barna leker krig
Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.


Primitive forhold i flyktningeleirene
De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 


Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 


Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 



En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)
Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 


Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 


Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!


Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

mandag 18. april 2016

"Borders of Heaven" (Regissør: Farès Naanaa)

Om å miste et barn

Filmen "Borders of Heaven" ble vist under Arabiske Filmdager i Oslo i helgen - som en av tre tunisiske filmer. De to andre var "As I open my eyes" og "Hedi" (linkene peker til mine omtaler av disse filmene). 

Den tunisiske regissøren Farès Naanaa er nærmest et ubeskrevet blad. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut særlig mer enn at "Borders of Heaven" er hans debutfilm. Jeg er for øvrig svært imponert over hva han har fått til! Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Ekteparet Sara og Samy har vært gift i syv år, og sammen har de datteren Yasmeen på fem år. De er svært lykkelige. Ikke bare er datteren deres store stolthet og glede, men ekteparet har også et solid forhold og sitter greit i det økonomisk. Saras foreldre stiller opp med penger når det trengs, mens Samys mor stiller opp med pass av barnebarnet når de trenger det. 

I filmens åpningsscene er de i et middagsselskap på stranda. Datteren deres kjeder seg og ønsker å leke i strandkanten. Hun småsynger der hun leker med sanda ... 

Yasmeen 
I senere scener i filmen skjønner vi at noe skjedde der på stranda. Noe helt forferdelig ... Antakelig en drukningsulykke. Detaljene får vi aldri vite. Sorgen og skyldfølelsen som ekteparet rammes av, holder på å ødelegge dem fullstendig. Hvorfor passet de ikke bedre på datteren? 

Sara og Samy sliter etter at datteren er borte
Mens Sara forsøker å komme videre, drukner Samy sorgen sin i alkoholrus. I tilbakeblikk får vi se episoder fra livet deres, mens datteren levde. Dette er minner som dukker opp, og alltid er lille Yasmeen nesten som en liten prinsesse i all sin uskyld. Hun stiller typiske og gjenkjennelige spørsmål fra barnsmunn. "Farmor, hvorfor er du alltid alene?" "Hvorfor følger månen etter oss, pappa?" 

Forsøker å trøste hverandre, uten å lykkes
Mens Samy drikker seg fra sans og samling, driver han kona Sara lenger og lenger fra seg. Er ekteskapet til å redde? Klarer de å finne tilbake til det de en gang hadde sammen, eller er alt ødelagt? 

Lotfi Abdelli og Anissa Daoud spiller ekteparet Samy og Sara, og det er sterke rolletolkninger vi er vitne til i filmen. Tematikken er universell, og selv om man selv ikke har opplevd å miste et barn, er det ikke vanskelig å forestille seg hva dette gjør med en. I alle fall ikke å etter å ha sett denne filmen! Spesielt imponert ble jeg over Lotfi Abdellis rolletolkning, der han spiller på hele følelsesregisteret. Han har også mottatt en pris i kategorien beste skuespiller for rollen i denne filmen under Dubai International Festival 2015.

Vanligvis handler slike dramaer om at det er kvinnene som sørger mest, mens mennene prøver å komme videre. Så bebreider kvinnene mennene sine for ikke å sørge nok, og så ryker ekteskapet. Her er det omvendt. Det er Samy som har det tøffest. Ikke fordi kona ikke var like glad i datteren, men hun har antakelig flere bein å stå på når sorgen rammer henne. Det har ikke Samy. Han stenger alt inne i seg. Først da hans mor tar fatt i ham og også introduserer hans døende far og noen gamle familiehemmeligheter for ham, løsner det ... Så spørs det altså om det er for sent ...

Samy besøker sin far på dødsleiet
Det er lite som tyder på at denne filmen kommer til å bli satt opp på norske kinoer. Det er synd. Det vi i alle fall kan håpe på er at filmen blir tilgjengelig på DVD. Selv er jeg takknemlig for at jeg fikk se den under Arabiske Filmdager 2016! Se den dersom du selv får sjansen!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Chbabek el Jenna
Nasjonalitet: Tunis
Språk: arabisk, fransk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Lotfi Abdelli (Samy), Anissa Daoud (Sara)
Spilletid: 83 min.

søndag 17. april 2016

"Hedi"/"Min arabiske vår" (Regissør: Mohamed Ben Attia)

Om arrangert ekteskap og "frivillighet"

Den tunisiske regissøren Mohamed Ben Attia (f. 1976) har flere kortfilmer bak seg, og "Hedi" er hans første spillefilm. For denne filmen har han mottatt pris i kategorien beste debutantfilm under den 66. Internasjonale Filmfestivalen i Berlin. Hovedrolleinnehaveren Majd Mastoura har dessuten vunnet Sølvbjørnen for sin rolletolkning av Hedi. Min spådom er at denne filmen kommer til å gå sin seiersgang over alt hvor den blir vist. Tematikken er nemlig brennaktuell! Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap? 


Hedi skal gifte seg, og det er moren som har arrangert alt. Slik hun i grunnen har tatt hånd om sin hjemmeboende sønns liv siden han var en liten gutt ... Hedi er knapt i stand til å treffe egne valg, fordi moren alltid definerer det som er best for ham. At det inni ham bor en mann som er kunstnerisk anlagt, en følsom mann som ønsker seg noe mer ut av livet - det er hun knapt i stand til å ta inn over seg. Hun er heller ikke i stand til å forstå hva det gjør med ham at hun stadig klager over hvor lite han duger til, og hvor fantastisk hans bror er, som er bosatt i Frankrike.




Moren til Hedi har tatt hånd om livet hans helt siden han ble født
Bryllupet er planlagt ned til minste detalj. Bruden er vakker som få - det står ikke på dét. Egentlig er det ikke lov for Hedi og henne å møtes før bryllupet, men de møtes likevel i smug om kveldene i hans bil. Hedi har aldri opplevd å elske en kvinne, og lenge tror han at det hele er som det skal være. Men hvorfor er han så deprimert? Så fullstendig uengasjert i det som skjer? Ikke en gang da broren hans kommer hjem for å være med på bryllupet, endres noe i Hedi. 



Hvorfor er ikke Hedi lykkelig?
Hedi er bilselger og er mye på farten i jobben sin. Dette gjør at han må bo en del på ulike hoteller. Mens han er på reise, får han hete meldinger fra sin vordende brud. Hun elsker ham, lengter seg syk etter ham ... Men hun kjenner ham jo ikke, tenker Hedi. Hva vet hun egentlig om ham? Og hva vet han om henne? Handler det bare om å slippe unna en familie der moren og faren krangler hele tiden? At hun flykter fra noe og ikke til noe? Hvordan kan hun vite at hun elsker Hedi, når Hedi selv ikke føler noe som helst? Og hvilken fremtid kan han se frem til, der han som nygift skal flytte inn i andre etasje i morens hus, hvor hun kan fortsette å kontrollere alt han gjør? 



Endelig kjenner Hedi seg levende og glad!
På hotellet hvor Hedi bor, treffer han den frilynte Rym. Hun jobber innenfor turistnæringen, men er egentlig fra Frankrike. Det oppstår heftige følelser mellom de to, og et lidenskapelig forhold innledes. Hedi er så forgapt i henne at han blåser i jobben som en heller mislykket bilselger. De bader, snakker og elsker, og Hedi forsøker så godt han kan å glemme alle forpliktelsene han er viklet inn i. Han svarer ikke på telefoner fra arbeidsgiveren eller fra familien. I mellomtiden blomstrer han opp og kjenner at han virkelig lever. Rym er nysgjerrig på drømmene hans, og hun vil vite alt om ham. Samtidig forvirrer det Hedi at hun ikke har noen klar plan for livet sitt. Han har alltid vært omgitt av planer. Andres planer riktignok, men absolutt planer!



Ikke helt greit å være Rym ...
Halvhjertet drar Hedi tilbake til familien og gjør også et forsøk på å snakke med Khedija, sin vordende brud. Hvilke drømmer har hun? Utover at hun ønsker å gifte seg og få barn? Ingen, oppdager Hedi ... Hun er heller ikke nysgjerrig på hans drømmer. 




Hva i alle dager skal han gjøre?
Underveis blir vi vitne til hva alt dette gjør med Hedi og forholdet til Rym, kvinnen han elsker. I første rekke da hun får vite at han står rett foran ekteskapsinngåelse, til han begynner å vakle og skjønner at han faktisk må ta et valg. Er han i stand til å velge henne fremfor familien og dens vilje?

Det er en ytterst delikat problemstilling
vi blir vitne til i denne filmen. Uansett hva Hedi velger, blir det ikke lett. Det er ikke bare han som skal leve videre med konsekvensene av sitt valg, men det skal en hel rekke andre mennesker også gjøre. Og hva er egentlig kjærlighet - i det lange løp?

Jeg ønsker ikke å si så mye mer, fordi jeg ellers risikerer å spoile filmen. 


Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og dette gjelder ikke bare Majd Mastoura  som spiller Hedi. Denne filmen er helt fri for politiske undertoner, og det er kun det familiære og relasjonelle som står i fokus. Dramaet er dyptgripende og det berører sterkt, siden det handler om noe så eksistensielt som retten til å velge sin ektefelle selv. Jeg vil likevel understreke at jeg med begrepet "tvang" ikke tenker på ytre tvang i form av trusler og den slags - mer om en opplevd tvang, hvor det å protestere får store konsekvenser. I alle fall når protestene kommer rett før det planlagte bryllupet ... Og i og med at Hedi det meste av sitt liv er blitt styrt av moren i ett og alt, er det ikke så enkelt å skulle sette seg opp mot henne ... Da er det greiest å vike unna, unngå konfrontasjon, ta den mer feige utveien ... 

Denne filmen er en av tre tunisiske filmer blant de i alt 20 filmene som Arabiske Filmdager har kunnet by på i år. De to andre er "As I open my eyes" og "Borders of Heaven". Jeg fikk med meg alle tre, og skal også skrive om den siste en av de nærmeste dagene. Som en av arrangørene påpekte før visningen av "Borders of Heaven": At det ble tre tunisiske filmer denne gangen, er ikke et resultat av et bevisst valg. Det lages bare utrolig mye god film i Tunis for tiden, og da ga det i grunnen seg selv denne gangen. 

Selv om de fleste av filmene ikke blir satt opp på ordinære filmvisninger på norske kinoer, håper jeg i det minste at mange av filmene blir tilgjengelig på DVD i tiden som kommer. Jeg anbefaler også dere som leser mine filmanmeldelser og som er sterkt interessert i film (og gjerne andre typer filmer enn de typisk "hollywoodske"), merker dere titlene på filmene. Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Filmen er tilgjengelig på DVD med tittelen "Min arabiske vår". (Kommentar tilføyd 25.10.2017)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Inhebek Hedi
Norsk tittel: Min arabiske vår
Nasjonalitet: Tunis, Belgia, Frankrike
Språk: arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Majd Mastoura (Hedi), Rym Ben Messaoud (Rym), Sabah Bouzouita (Baya), Omnia Ben Ghali (Khedija), Hakim Boumsaoudi (Ahmed)
Spilletid: 93 min. 

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 


Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld
Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 


Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine
Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 


Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.
Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 


Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.
Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.


Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt
Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 


Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe
Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)
Spilletid: 79 minutter

lørdag 16. april 2016

"The Idol" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Feel good fra Gaza

For to år siden ble regissøren Hany Abu-Assads film "Omar" vist på Arabiske filmdager, som festivalens åpningsfilm. Regissøren var hedersgjest under filmfestivalen, og ble intervjuet etter den sterke filmen. (Linken peker til min omtale av denne filmen, som jeg så under de arabiske filmdagene i 2014.) 

Selv om "Omar" var en av de nominerte filmene til Oscar i klassen beste utenlandske film 2014, ble den (så langt jeg har klart å finne ut) ikke vist på norske kinoer. Kanskje nettopp takket være denne nominasjonen, er regissøren omsider satt på kartet som en man bør regne med, for hans siste film - "The Idol" - har premiere på norske kinoer den 22. april! Og bare for å ha presisert det: Det var på tide! Filmer som dette får et helt annet filmpublikum til å komme strømmende tilbake til kinoene, i stedet for å sitte hjemme og se på DVD´er på fredags- og lørdagskvelder!

I år presenteres altså den siste av Hany Abu-Assads filmer; "The Idol". Filmen er basert på den sanne historien om Mohammed Assaf, som vant den arabiske Idol-konkurransen i 2013 (Linken peker til Wikipedia-siden om sangeren). 

Første halvdel av filmen handler om Mohammeds oppvekst i Gaza. Familien hans klarer seg,  men har ikke flust med penger. Mens Mohammed, søsteren Nour og vennene deres springer rundt i gatene og leker, har de en stor drøm: å slå igjennom som band. 


Mohammed, Nour og vennene deres
Nour er en skikkelig gutte-jente, til morens store fortvilelse. Hun vil gjerne at datteren skal oppføre seg som jente, fordi hun må berede sjansene til en gang å bli gift. Nour synes dette er skikkelig kjipt, og det er faren hennes som sørger for at hun får fortsette å raljere i gatene på sykkel sammen med guttegjengen, og at hun får lov til å spille i bandet sammen med broren sin. Mens de sykler rundt i gatene i Gaza, er det ikke til å unngå at øynene våre trekkes mot alle de ødelagte bygningene i gatene.


Hvordan skal de få tak i skikkelige musikkinstrumenter? Her legges det en slagplan!
Vennegjengen opptrer på ulike gatehjørner, hvor de later som om de spiller på ekte musikkinstrumenter. Drømmen er imidlertid å få kjøpt en gitar, et trommesett og en forsterker. De selger stekt fisk på stranda for å skrape sammen tilstrekkelig med shekel, men opplever å bli lurt da de gir fra seg pengene til en mann som tilbyr seg å hjelpe dem. 

Mohammeds gudsbenådede stemme er innbringende!
Det kommer tidlig frem at Mohammed har en gudsbenådet stemme. Mohammed opptrer i moskéen, der han resiterer Koranen med sin vakre stemme. Endelig tjener de penger, og kan kjøpe ordentlige instrumenter! Dermed kan de opptre som et skikkelig band i brylluper. 

En sangpedagog ønsker å ta Mohammeds stemme opp til nye høyder, og Mohammed er med et stykke på vei. Men så blir søsteren hans syk. Hun lider av nyresvikt, og trenger en ny nyre. Dette koster mye penger, og er det noe familien deres ikke har, så er det så mye penger. Selv om hun tilbys dialyse, visner hun gradvis bort og dør hun til slutt. 

Mohammed er blitt voksen og drømmer om en musikk-karriere
I andre halvdel av filmen har det gått noen år, og Mohammed har blitt 23 år. Han går på universitetet og tjener penger til studieavgiften ved å kjøre taxi. Han har meldt seg på audition til den arabiske utgaven av Idol, men han kommer seg ikke til Operahuset i Kairo. I stedet forsøker han og bandet seg med en overføring via skype til TV-studioet som plukker ut talenter til konkurransen, men forsøket mislykkes. Mohammed gir opp. Han kommer ingen vei i Gaza ... Å komme seg ut fra Gaza, kan han bare glemme. 

En dag møter han en jente som fikk dialyse på det samme sykehuset som Nour. Hun er blitt en flott ung kvinne, og det oppstår noe mellom dem under denne taxituren. Hun gir ganske enkelt Mohammed mot til å skjønne at han synge! Han la verden høre ikke bare hans, men "vår" stemme!

Det våkner noe i Mohammed, og han bestemmer seg for at han skal rekke audition i Kairo. Underveis støter han på mange utfordringer, men fasiten kjenner vi jo. Han klarte å komme seg ut av Gaza, han fikk være med på konkurransen og han vant! I dag er han en veletablert verdensstjerne. 

Ikke la min spoling av historien forhindre deg i å se denne filmen! Den inneholder nemlig så utrolig mye mer enn den ytre rammehistorien. Humoren og varmen preger filmen fra start til slutt. Og ja - noen ganger blir det litt klisjéfylt og overdrevent feel good, men dette reddes av at historien faktisk er sann. Dette er en historie om en fattig gutt fra Gaza, som trosset alle hindringer og som nådde sine mål. Ja, mer enn det! Mohammed ønsket bare å synge, men ble i tillegg en verdensstjerne som i dag lever godt på sin sang. Underveis ble han overveldet av angst fordi han ikke visste om han ville klare å bære alles drømmer på sine skuldre.

Jeg har prøvd å finne ut om det er gitt ut et soundtrack til denne filmen, uten å lykkes. For nysgjerrige musikkelskere anbefaler jeg i stedet å gjøre et søk på Mohammed Assaf i Spotify. Den arabiske musikken hans er virkelig vidunderlig! 

For øvrig vil jeg understreke at Tawfeek Barhom gjør en flott rolletolkning som Mohammed Assaf. Det gjør også den unge skuespilleren i rollen som den 10 årige-Mohammed og hun som spiller søsteren Nour. Ellers bærer nok en del av skuespillerprestasjonene preg av å være dekket inn av amatører, uten at dette ødelegger helhetsinntrykket av filmen. Selv ble jeg sjarmert i senk og rørt til tårer av denne herlige filmen, som også har et dypere alvor bak all feel good´en. Det politiske budskapet er imidlertid aldri påtrengende. Det er heller ikke elendigheten i Gaza. Men vi ser den - ikke minst i form av ødelagte bygninger, krøplinger som går rundt i gatene og det nærmest umulige i å klare å komme seg ut av området, selv for å delta i en uskyldig sangkonkurranse. Uten at dette hadde kommet frem, ville filmen virkelig ha blitt en stor klisjé. Dette er nemlig en vesentlig del av livet for dem som bor i Gaza, og det kan man ikke skjule - selv ikke i en feel good-film som denne. Verdensstjernen Mohammed Assaf kan for øvrig heller ikke i dag bevege seg fritt ut og inn av Gaza. 

Denne filmen, som ble vist i Norge for første gang i går ettermiddag, vises under arabiske filmdager på Victoria kino i morgen søndag 17. april kl. 21.00. Og så kommer den på norske kinoer fra 22. april! Dersom du ikke går spesielt ofte på kino - få i alle fall med deg denne! Musikken er helt utrolig, historien er sann og du får innblikk i noen skjebner som de fleste av oss har godt av å få med oss!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Ya Tayr El Tayer
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Tawfeek Barhom (Mohammed Assaf), Qais Attaallah, Hiba Attaallah, Ahmad Qasem, Abdel Kareem Barakeh, Saber Shreim, Ahmed Al Rokh, Nadine Labaki
Spilletid: 100 min.

Populære innlegg