Inge Schilperoord: "Mudderhund"

Når driftene kommer i veien for et normalt liv ... 

Nederlandske Inge Schilperoord (f. 1973) er kriminalpsykolog, og hun skriver både i fagblader og aviser, kan jeg lese på bokas smussomslag. "Mudderhund" er hennes debutroman. Boka ble ansett som årets bok i Nederland da den kom ut i 2015 (med tittelen "Muidhond"). Forfatteren mottok Bronseuglaprisen for beste debut, og har i tillegg vært blant finalistene til fire andre priser. "Mudderhund" er oversatt til ni språk foreløpig, og det blir garantert flere oversettelser. Så oppsiktsvekkende god er den nemlig! 

Det er svært sparsomt med informasjon om forfatteren på nettet. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka anmeldt i kun én norsk avis - Morgenbladet (dessverre bak betalingsmur, jeg har ikke lest den) - og av en norsk blogger (Elise Cathrin). Det forundrer meg sterkt at denne boka ikke har vakt større oppmerksomhet (og at det ikke finnes noen oppføring om henne på Wikipedia).

Min omtale er et stykke på vei en spoiler, selv om jeg ikke røper slutten. Dermed er du advart!

Om boka

Jonathan har nettopp sluppet ut av fengselet etter å ha sittet inne - tiltalt for overgrep mot et barn. Etter et utall rettsmøter som har ført frem til frifinnelse i ankedomstolen - på grunn av bevisets stilling - er han fri ... "inntil videre". Den tidligere fastsatte fengselsstraffen og vilkåret om tvungent psykisk helsevern har falt bort. Alt fordi ingen har kunnet finne trøyen som det "etter offerets forklaring skulle sitte fellende spor på" ...  (side 12) Saken kan bare gjenåpnes dersom det skulle dukke opp flere bevis. 

Mens Jonathan satt inne, ønsket han ikke besøk av sin mor. Da han møter henne igjen for første gang på flere måneder, og hun er overlykkelig. 

"Du er tilbake." Øynene hennes lyste. Han smilte igjen, litt forlegen, ubekvem med situasjonen. Gutten min. Han snøftet, som om han var ti år gammel, og ikke tretti. Smilet hans måtte være bredt, slik hadde han tenkt det på forhånd. Men ansiktsmusklene føltes stive og ville ikke samarbeide. Hun hadde vært alene hele denne tiden, tenkte han, det var hans skyld. Nå måtte han gjøre det godt igjen. Det minste han kunne gjøre, var å være litt vennlig. (side 16)

Huset der Jonathan og moren bor, skal snart rives og de må flytte. Det meste er i sterkt forfall, men det er ingen vits i å reparere noe som helst. Ikke har de penger heller. Dagene fylles med rutiner som gjør den ene dagen lik den neste. Det handler om å stå opp, gå turer med hunden Milky, gå på jobb, spille kort med moren, støvsuge, lage mat ... Dessuten har Jonathan en skrivebok, der han skriver opp ting. Det handler om viktigheten av hyppige gjentakelser, om å lage seg vaner. Han har nemlig feil tanker, som han må trenge bort gjennom disse daglige rutinene. Alt dette lærte han mens han var under psykiatrisk oppfølgning i fengselet. Han får absolutt ingen oppfølgning etter at han slapp ut fra fengselet, men har et sterkt, sterkt ønske om å leve et så normalt liv som mulig.

Overgrepet mot Betsy, som den lille jenta het, snakker de ikke om. Moren bekymrer seg for at sønnen alltid er så alene. Han har ingen venner på sin egen alder. Ingen venner i det hele tatt - ikke i noen alder, bare for å ha presisert det ... Men han har Milky og etter hvert også fisken Tinca, en suter eller mudderhund-fisk i karpeslekten, som bor i et akvarium på Jonathans rom. Det blir overmåte viktig for ham å holde liv i fisken, som er skadet da han fanget den.

I nabohuset bor Elke sammen med moren sin. Elke er ni år, og hun er fryktelig ensom. Det er ingen andre barn i nabolaget, og moren hennes er stort sett alltid på jobb. Elke elsker å gå tur med Milky. Hun er i det hele tatt svært glad i dyr. Elke oppsøker Jonathan i hver ledige stund, og hun vil så gjerne være med på å mate Tinca. Hennes nærvær gjør Jonathan engstelig for tilbakefall, og han jobber med seg selv og tar i bruk alt han lærte mens han var under tvungent psykisk helsevern i fengselet. Noen ganger prøver han å støte Elke fra seg, men hun tar ikke signalene. Hun har jo ingen andre.

Han hadde satt frem funnene deres, beundret dem og fortalt om dem. Hun så på, full av forundring, og gikk så bort til ham og kysset ham på kinnet. "Pent," hvisket hun. Først fortrakk han ikke en mine. Men ansiktet hennes var så nært hans. Og så ga hun ham et kyss til, strøk hunden over hodet, og ville så sitte hos ham. På fanget. Han hadde aldri hatt et mykt, levende vesen som henne så tett på seg. Hun var så lett.

Dommeren hadde avgjort at han hadde utnyttet henne. Men for ham var det som om det var noe stort, umåtelig, noe uutsigelig utenfor ham som hadde utnyttet ham. Han ville aldri kunne forklare eller sette skikkelig ord på det. Men det var noe som plutselig hadde gjort det lette, lette han følte inni seg, tyngre, helt uten videre, uten hans medvirkning, bak hans rygg. Dette hadde han aldri kunnet si til psykologen, han ville trodd at han kom med unnskyldninger, eller at han "eksternaliserte", som de kalte det, at han ikke tok ansvaret for sine handlinger. Likevel var det akkurat slik han hadde opplevd det. Hvordan kunne det være feil? (side 119)

Elke kommer stadig innom for å se hvordan det går med Tinca. Det er ulidelig varmt, og fisken tåler ikke varme. Det er imidlertid helt umulig for Jonathan å få temperaturen i akvariumet under den kritiske grensen på 23 grader. Parallelt med at Tinca blir mer og mer skranten, går det i utforbakke med Jonathans selvkontroll ... Moren er bekymret for sønnen og ønsker ikke at han skal slippe ungen inn i huset. 

"Jeg ønsker å se deg slik jeg alltid har sett deg, som min egen snille gutt, men jeg vet ikke om jeg klarer det lenger." (side 169)

Hvordan skal det gå med Jonathan? Og Elke?

Mine tanker om boka

De fleste - også medfanger i fengslene hvor pedofile soner sin straff - anser seksuelle overgrep overfor mindreårige barn som noe av det mest nedrige et voksent menneske kan gjøre. Pedofili straffes ofte etter opptil flere bestemmelser i straffelovens kapittel 26 i norsk rettsvesen. Samfunnets reaksjoner er sterke, og den verste straffen er ikke nødvendigvis fengselstraffen, men den sosiale utstøtelsen etterpå. Men bare for å ha presisert det: det å være pedofil er ikke ensbetydende med at man er en fare for sine omgivelser. Det handler om selvkontroll, personlig modenhet og et genuint ønske om å leve på riktig side av lovverket. Noen trenger å gå i terapi for å klare dette, og/eller gjennomgå kjemisk kastrakjon, men mange klarer seg uten noen av delene.

Inge Schilperoord har i "Mudderhund" tegnet et psykologisk meget troverdig portrett av en pedofil mann som har begått et seksuelt overgrep overfor et barn. Han er selv fortvilet over at han ikke har klart å kontrollere sine seksuelle lyster. Han er glad i barn, og det siste han vil er å skade dem han er glad i. Det var ikke dette livet han ønsket seg.

Selv om Jonathan har begått et seksuelt overgrep overfor en mindreårig, slipper han altså fri igjen - fordi det ikke finnes avgjørende bevis mot ham. En ting er at han ikke får sin straff - noe ganske annet er at han faller utenfor oppfølgningsopplegget han utvilsomt hadde trengt for ikke å ende opp som overgriper på nytt. I "Mudderhund" følger vi ham og hans tanker om det som skjer rundt ham, hvordan han tiltrekkes av Elke og føler ømhet for henne, hvordan han stålsetter seg for å ha kontroll ... Han ønsker å støte henne fra seg slik at selvkontrollen ikke skal bli satt på harde prøver han kanskje ikke klarer å nedkjempe, men dette fører bare til at hun klamrer seg enda mer til ham. Så lenge de har et felles prosjekt - at Tinca skal overleve - går det tålelig greit. Men så går det mot slutten for Tinca, og da er det som om noe brister i Jonathan.

Inge Schilperoord klarer det kunststykke å få oss til å kjenne sympati for Jonathan. Han er egentlig et stort barn i en forvokst mannskropp, som har vokst opp med en mor som aldri har vært til stede for ham "på ordentlig". Hun som i grunnen ønsker at han skal være "hennes lille gutt", og som antakelig aldri har forholdt seg til at han i mellomtiden har blitt en voksen mann på 30 år. Vi aner at moren drikker. Hun sitter enten som en zombie foran TV`en eller spiller endeløse kabal-rekker med seg selv. Noe annet liv har hun ikke. Rundt dem forfaller det meste, og til og med bikkja er i en sørgelig forfatning - skitten og ekkel og lite tiltalende å kose med ... Men Elke bryr seg ikke om det, sulteforet som hun er på kjærlighet. Hun bryr seg heller ikke om at vennen hennes er en mann som er minst tre ganger så gammel som hun selv. Hun er ikke den eneste som er sulteforet på kjærlighet ...

Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ...

"Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Boka er en del av Aschehougs Sidespor-serie.


Utgitt i Nederland: 2015
Originaltittel: Muidhond
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Eve-Marie Lund
Antall sider: 208
ISBN: 9788203372315
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Foto: Keke Keukelaar/De Beeldunie

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 

"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)

Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.

" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)

Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?

Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 

Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 

"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)

Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 

Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 

"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)

Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 

Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

S. Yitzhar: "Khirbet Khizah"

Hebraisk mesterverk er omsider oversatt til norsk!

Utgitt i Israel: 1949

Originaltittel: Hirbet Hize´a
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Aschehoug

Antall sider:  95

I "Khirbet Khizah" følger vi en liten gruppe israelske soldater under invasjonen av det vi i dag kjenner som Israel. Med råskap og ufølsomhet jager de palestinerne på flukt, for deretter å overta deres landområder.

"Etter en stund var vi fremme ved en høyde, og der krøp vi sammen under en kaktushekk og skulle akkurat til å spise nistematen vår da denne mannen, en viss Moishe, troppsjefen, samlet oss og gjorde rede for situasjonen, terrenget og oppdraget. Det fremgikk da at de få husene vi kunne se nederst i skråningen på en annen høyde, var et sted som het Khirbet Khizah, og alle jordene omkring og alle avlingene tilhørte den landsbyen, hvor det var rikelig med vann, god jord og kyndig gårdsdrift som hadde sikret stedet et ry nesten på høyde med innbyggerne, som etter sigende var noen store kjeltringer som hjalp fienden og ikke skydde noen form for djevelskap når det bød seg en anledning; om de for eksempel skulle støte på noen jøder, kunne du være sikker på at de gjorde kort prosess på dem - for det var deres natur, slik var de bare." (side 8)

Etter hvert nøyer troppen seg ikke bare med å jage palestinerne på flukt - de plaffer dem ned ... "sånn for sikkerhets skyld".

"Maskingeværet vårt åpnet med noen rolige, nærmest harmløse skudd, som om det ikke var meningen at de skulle skade noen. Først smadret det vinduet i et kalket hus (lyseblå arabisk kalk) med grønne skodder, og så trommet det løs på et høyt hus i soltørket leire, og i neste nå meide skuddene seg gjennom et åpent smug og smalt mot gjerdene og veggene og inn mellom trærne som solen begynte å bade, selv inne i det tette løvverket." (side 23)

Underveis får jeg-personen i boka samvittighetskvaler. Det kan ikke være rett at de, jødene, skal jage et folk ut i landflyktighet ... Og når han ser de gråtende mødrene og barna, landsbyens syke og gamle - hvilken skade er de i stand til å gjøre? Samtidig blir han vitne til sine medsoldaters forakt for palestinerne, som ikke betraktes som fullverdige mennesker på lik linje med dem selv. Da palestinerne, som skulle være så farlige og djevelske, ikke yter motstand i det hele tatt (fordi de ikke har våpen), foraktes dette også ...

Boka er basert på virkelige hendelser som fant sted i 1948. For å få tilgang på Israel, det forgjettede land, ble palestinerne som bodde der fra før av, jaget ut av sine landsbyer. De hadde jo ikke sittet ved forhandlingsbordet da landet ble delt. Slik ble Israel dannet ...

Det mest oppsiktsvekkende med boka er at den er skrevet av en jøde, tenker jeg. Denne lille boka har vært regnet som et hebraisk mesterverk, og forfatteren er belønnet med en rekke israelske litterære priser. Ikke overraskende var boka en brannfakkel den gang den kom ut, og den har ført til mange viktige samfunnsdebatter i Israel. Selv om dette alene er en god grunn til å lese boka, vil jeg også fremheve at den i all sin råskap nesten er poetisk. Litterært holder boka høy kvalitet. Her blir det terningkast fem!

S. Yitzhar

Boka er senere utgitt i Aschehougs Sidespor-serie.