"Glassland" (Regissør: Gerard Barrett)

Når foreldrene drikker ... 

For tiden ser jeg mye irsk film, og jeg skriver om dem her på bloggen min. Denne gangen har jeg funnet frem til "Glassland" (2014) av den irske filmregissøren Gerard Barrett (f. 1987). Barrett har - sin unge alder til tross - gjort seg bemerket i filmbransjen. For debutfilmen "Pilgrim Hill" (2013) vant han Rising Star Award på the 10.th Irish Film & Television Awards. 

Tematikken i "Pilgrim Hill" og "Glassland" ligner i utgangspunktet. Mens hovedpersonen i førstnevnte film hjelper sin invalidiserte far, handler "Glassland" om en ung mann som prøver å få sin alkoholiserte mor på rett kjøl igjen. Det meste ses fra de unges synspunkt. 

John er taxisjåfør, og han lever sammen med sin alkoholiserte mor Jean. Livet til Jean ble ikke helt slik hun drømte om. I sine yngre dager elsket hun å danse, og hun følte seg som skapt for et liv med mye moro. Etter hvert fikk hun to sønner, sistnevnte med Downs syndrom, og oppdaget da at ingen stilte opp for henne. Mannen forsvant, og hun endte opp med å støte fra seg sitt andre barn. Som om han var skyld i at mannen forlot henne ... John besøker sin bror på institusjonen hvor han er plassert, og broren skjønner ikke hvorfor moren ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre ... 

Jean drikker konstant, og hennes livsførsel er i ferd med å ta fullstendig knekken på henne. John er oppgitt, og flere enn en gang redder han livet hennes ved å få henne på sykehus i siste liten. Han er sint og oppgitt over moren, og orker snart ikke mer. Hva er det som likevel får ham til å bli? Jo, innimellom får vi noen glimt av fine ting de to har sammen. Når moren er i gjenge igjen, og gjerne når hun har drukket litt, men ikke for mye, ser vi konturene av hvem hun kunne ha vært uten sin alkoholisme. En beleven kvinne med godt humør og en fin karisma ... Inntil det bikker over og hun atter er dødrukken. Da er det ikke noe moro mer. 

Under en av sykehusinnleggelsene blir John utsatt for press fra en lege, som ønsker å sende moren hans på rehabilitering. Problemet er bare at det koster mye penger. Penger verken han eller moren har ... Ikke har de helseforsikring heller ... Dette er morens siste sjanse, og etter å ha tvilt seg frem, tar John opp et lån fra sjefen sin for å betale oppholdet. Pengene håper han å klare å kjøre inn med taxien. 

Tematikken i denne filmen er ganske velkjent i irsk sammenheng, men det pleier å være mennene - ikke kvinnene - som er hovedpersonen når det kommer til fremstilling av rusproblemer. Her er det moren som drikker, og det så voldsomt at hun setter livet på spill gang på gang. Vi får også innblikk i hvordan det er å være "barn" i en slik familie, der alvoret kommer så altfor tidlig inn i deres liv. Når de voksne tar så stor plass med sine massive problemer, blir det ikke plass til bekymringsløs ungdomstid, der det meste burde ha handlet om å gjøre overgangen fra ung til voksen så smidig og trygg som mulig. John og Jean har på mange måter bare hverandre. Men i tillegg tar John seg av broren, som moren ikke vil ha noe med å gjøre. Ansvaret er tyngende, og spiser ham fullstendig opp. Samtidig har han egentlig ikke noe valg. Han må redde moren før det er for sent, selv om prisen er høy. Moren på sin side er glad for hjelpen, men kan ikke love noen ting ... 

Dramaet i denne filmen er hjerteskjærende, og man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha sett den. Mor og sønn fremstilles glitrende av skuespillerne Toni Collette og Jack Reynor. Ingenting pakkes inn, og samtidig spilles det overhode ikke på billige, sentimentale strenger. Underveis satt jeg med mange spørsmål, som ikke ble kvittert ut. Jeg kunne bare ane hvordan det må ha vært for John å leve med denne moren, som gjorde at det aldri ble tid til hans eget liv. Uten hans inntekter ville de ikke engang hatt mat på bordet, for moren brukte all sin sosialstønad til alkohol. Hver gang han kom hjem handlet det om å sjekke ut hvor moren befant seg, og hvilken tilstand hun var i. Jeg kjente på ektheten i miljøfremstillingen, og i problemstillingen som sådan. 

En viktig og velspilt film jeg anbefaler varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Glassland
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Jack Reynor (John), Toni Collette (Jean) m.fl.  
Spilletid: 93 min.

Niels Fredrik Dahl: "Mor om natten"

Om en sønns forhold til en depressiv mor

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill. 

Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor. 

"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte."  (side 10)

Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet. 

Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var. 

Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest? 

Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":

«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»

I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde. 

Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:

Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.

Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode. 

Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne. 

Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer! 

Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden.

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 226
Spilletid: 4 t 2 min.
Oppleser: Øystein Røger
ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

"Hedi"/"Min arabiske vår" (Regissør: Mohamed Ben Attia)

Om arrangert ekteskap og "frivillighet"

Den tunisiske regissøren Mohamed Ben Attia (f. 1976) har flere kortfilmer bak seg, og "Hedi" er hans første spillefilm. For denne filmen har han mottatt pris i kategorien beste debutantfilm under den 66. Internasjonale Filmfestivalen i Berlin. Hovedrolleinnehaveren Majd Mastoura har dessuten vunnet Sølvbjørnen for sin rolletolkning av Hedi. Min spådom er at denne filmen kommer til å gå sin seiersgang over alt hvor den blir vist. Tematikken er nemlig brennaktuell! Hvor går grensen mellom frivillighet og tvang når det gjelder arrangerte ekteskap? 

Hedi skal gifte seg, og det er moren som har arrangert alt. Slik hun i grunnen har tatt hånd om sin hjemmeboende sønns liv siden han var en liten gutt ... Hedi er knapt i stand til å treffe egne valg, fordi moren alltid definerer det som er best for ham. At det inni ham bor en mann som er kunstnerisk anlagt, en følsom mann som ønsker seg noe mer ut av livet - det er hun knapt i stand til å ta inn over seg. Hun er heller ikke i stand til å forstå hva det gjør med ham at hun stadig klager over hvor lite han duger til, og hvor fantastisk hans bror er, som er bosatt i Frankrike.

Moren til Hedi har tatt hånd om livet hans helt siden han ble født

Bryllupet er planlagt ned til minste detalj. Bruden er vakker som få - det står ikke på dét. Egentlig er det ikke lov for Hedi og henne å møtes før bryllupet, men de møtes likevel i smug om kveldene i hans bil. Hedi har aldri opplevd å elske en kvinne, og lenge tror han at det hele er som det skal være. Men hvorfor er han så deprimert? Så fullstendig uengasjert i det som skjer? Ikke en gang da broren hans kommer hjem for å være med på bryllupet, endres noe i Hedi. 

Hvorfor er ikke Hedi lykkelig?

Hedi er bilselger og er mye på farten i jobben sin. Dette gjør at han må bo en del på ulike hoteller. Mens han er på reise, får han hete meldinger fra sin vordende brud. Hun elsker ham, lengter seg syk etter ham ... Men hun kjenner ham jo ikke, tenker Hedi. Hva vet hun egentlig om ham? Og hva vet han om henne? Handler det bare om å slippe unna en familie der moren og faren krangler hele tiden? At hun flykter fra noe og ikke til noe? Hvordan kan hun vite at hun elsker Hedi, når Hedi selv ikke føler noe som helst? Og hvilken fremtid kan han se frem til, der han som nygift skal flytte inn i andre etasje i morens hus, hvor hun kan fortsette å kontrollere alt han gjør? 

Endelig kjenner Hedi seg levende og glad!

På hotellet hvor Hedi bor, treffer han den frilynte Rym. Hun jobber innenfor turistnæringen, men er egentlig fra Frankrike. Det oppstår heftige følelser mellom de to, og et lidenskapelig forhold innledes. Hedi er så forgapt i henne at han blåser i jobben som en heller mislykket bilselger. De bader, snakker og elsker, og Hedi forsøker så godt han kan å glemme alle forpliktelsene han er viklet inn i. Han svarer ikke på telefoner fra arbeidsgiveren eller fra familien. I mellomtiden blomstrer han opp og kjenner at han virkelig lever. Rym er nysgjerrig på drømmene hans, og hun vil vite alt om ham. Samtidig forvirrer det Hedi at hun ikke har noen klar plan for livet sitt. Han har alltid vært omgitt av planer. Andres planer riktignok, men absolutt planer!

Ikke helt greit å være Rym ...

Halvhjertet drar Hedi tilbake til familien og gjør også et forsøk på å snakke med Khedija, sin vordende brud. Hvilke drømmer har hun? Utover at hun ønsker å gifte seg og få barn? Ingen, oppdager Hedi ... Hun er heller ikke nysgjerrig på hans drømmer. 

Hva i alle dager skal han gjøre?

Underveis blir vi vitne til hva alt dette gjør med Hedi og forholdet til Rym, kvinnen han elsker. I første rekke da hun får vite at han står rett foran ekteskapsinngåelse, til han begynner å vakle og skjønner at han faktisk må ta et valg. Er han i stand til å velge henne fremfor familien og dens vilje?

Det er en ytterst delikat problemstilling vi blir vitne til i denne filmen. Uansett hva Hedi velger, blir det ikke lett. Det er ikke bare han som skal leve videre med konsekvensene av sitt valg, men det skal en hel rekke andre mennesker også gjøre. Og hva er egentlig kjærlighet - i det lange løp?

Jeg ønsker ikke å si så mye mer, fordi jeg ellers risikerer å spoile filmen. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og dette gjelder ikke bare Majd Mastoura  som spiller Hedi. Denne filmen er helt fri for politiske undertoner, og det er kun det familiære og relasjonelle som står i fokus. Dramaet er dyptgripende og det berører sterkt, siden det handler om noe så eksistensielt som retten til å velge sin ektefelle selv. Jeg vil likevel understreke at jeg med begrepet "tvang" ikke tenker på ytre tvang i form av trusler og den slags - mer om en opplevd tvang, hvor det å protestere får store konsekvenser. I alle fall når protestene kommer rett før det planlagte bryllupet ... Og i og med at Hedi det meste av sitt liv er blitt styrt av moren i ett og alt, er det ikke så enkelt å skulle sette seg opp mot henne ... Da er det greiest å vike unna, unngå konfrontasjon, ta den mer feige utveien ... 

Denne filmen er en av tre tunisiske filmer blant de i alt 20 filmene som Arabiske Filmdager har kunnet by på i år. De to andre er "As I open my eyes" og "Borders of Heaven". Jeg fikk med meg alle tre, og skal også skrive om den siste en av de nærmeste dagene. Som en av arrangørene påpekte før visningen av "Borders of Heaven": At det ble tre tunisiske filmer denne gangen, er ikke et resultat av et bevisst valg. Det lages bare utrolig mye god film i Tunis for tiden, og da ga det i grunnen seg selv denne gangen. 

Selv om de fleste av filmene ikke blir satt opp på ordinære filmvisninger på norske kinoer, håper jeg i det minste at mange av filmene blir tilgjengelig på DVD i tiden som kommer. Jeg anbefaler også dere som leser mine filmanmeldelser og som er sterkt interessert i film (og gjerne andre typer filmer enn de typisk "hollywoodske"), merker dere titlene på filmene. Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Filmen er tilgjengelig på DVD med tittelen "Min arabiske vår". (Kommentar tilføyd 25.10.2017)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Inhebek Hedi
Norsk tittel: Min arabiske vår
Nasjonalitet: Tunis, Belgia, Frankrike
Språk: arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Majd Mastoura (Hedi), Rym Ben Messaoud (Rym), Sabah Bouzouita (Baya), Omnia Ben Ghali (Khedija), Hakim Boumsaoudi (Ahmed)
Spilletid: 93 min. 

Jamie Ford: "Sanger til Willow Frost"

Om å være alene i hele verden ... 

I disse dager er Jamie Ford (f. 1968) ute med sin andre roman - "Sanger til Willow Frost". Mange vil sikkert kjenne ham igjen som forfatteren bak romanen "Hotellet på hjørnet av bitter og søt", som utkom i 2009. 

Mens debutboka primært handlet om japanske innvandrere i USA, handler "Sanger fra Willow Frost" om kinesiske innvandrere i USA. Forfatteren har gjort grundig research for å tegne et tidsriktig miljø, slik dette må ha fortonet seg for kinesiske innvandrere i USA på 1920-tallet og i årene etter. 

Innledningsvis møter vi barnehjemsgutten William som bor på barnehjemmet Sacred Heart, som drives av noen strenge nonner. Vi befinner oss i 1930-årene i USA, og det er fem år siden William kom på barnehjemmet. Ikke en dag har gått uten at savnet etter moren har gnaget i ham. Hvorfor forlot hun ham der? Var hun ikke glad i ham? Lever hun eller er hun død? Kommer hun noen gang tilbake for å hente ham?

De strenge nonnene skremmer tidvis vettet av både William og de andre barna med alle truslene om å sende dem til fattighuset dersom de ikke oppfører seg pent. Det er ikke mye kjærlighet å få for disse barnehjemsbarna, og som orientaler er man virkelig nederst på rangstigen blant de usleste i samfunnet. Den bryske fremtoningen nonnene har overfor barna generelt og William spesielt, er påtakelig. 

En dag barna på barnehjemmet er på kino, får William et glimt av en orientalsk sangerinne på en reklameplakat. Helt umiddelbart tenker han at dette må være moren hans, og da han kommer over et bilde av henne, rammer han det inn og har det ved siden av sengen sin. Drømmen om å treffe moren slipper ikke taket. Da det viser seg at hun skal opptre i Seattle, bestemmer han seg for å rømme fra barnehjemmet slik at han kan komme i kontakt med henne. Han og den blinde jenta Charlotte stikker av, kommer seg inn til byen og tar inn på et slitent hotell. De har ikke mange penger, men dette rekker akkurat. Dagen etter lykkes det William å komme i kontakt med Willow (som egentlig heter Liu Song), og da viser det seg at han har rett i sin antakelse om at hun er moren hans. 

Møtet mellom mor og sønn blir opptakten til historien om Liu Songs liv, om hva som skjedde den gangen hun ble gravid etter en voldtekt, og ikke minst hva som gjorde at hun til slutt så seg nødt til å sende sønnen på barnehjem. Det er en tragisk historie om en tid da det verken var lett å være ugift mor, innvandrer i et fremmed land eller å være totalt alene uten å være omgitt av kjærlige slektninger som kan stille opp når det røyner på. Dersom det ikke hadde vært for at Willow er utstyrt med en overjordisk skjønnhet og en sangstemme av de helt sjeldne, ville hun ha gått til grunne en gang for alle. Barna blir innhentet av nonnene og brakt tilbake til barnehjemmet, men nå vet William i det minste hvor han kan finne moren. 

Etter som historien ruller fremover, tegnes det et bilde av håpløshet, hvor barna er totalt prisgitt de voksnes valg. Som for eksempel når Charlottes far kommer for å hente henne etter et lengre fengselsopphold, og relasjonen på alle måter bærer preg av noe som ikke stemmer. Aner vi et incestiøst forhold her? Men hva kan man gjøre? Han er jo faren hennes! Og hva hjelper det William at moren hans er rik og berømt når hun ikke har rett til å ha ham likevel? 

Det er noe Dickensk over skjebnene til personene i denne romanen, men bare nesten. Tidvis ligger klisjéene farlig nær, men det tipper heldigvis aldri helt over i det melodramatiske. Skjønt kanskje er det slik at mangelen på skikkelig intens fortvilelse gjør at romanen også mangler den nerven jeg hele tiden lette etter? Hvorfor gjør ingen av personene i boka et realt oppgjør? Hvorfor hyler og skriker de ikke når urett begås mot dem? Eller er det slik at dette harmonerer dårlig med den kinesiske kulturen - at det gjør man bare ikke? Jeg savnet i alle fall mer emosjoner! Dette kombinert med et språk uten for mange utbroderier eller litterære virkemidler, gjorde at mange av situasjonene ble litt flate og jevne og uspennende, selv om jeg absolutt ser at forfatteren er god på å beskrive nærmest film noir-stemninger. 

Jeg synes dessuten at persongalleriet beskrives i vel stereotype termer. Her er man enten snill og vakker, eller ond og stygg. Den eneste som bryter med dette mønsteret er faktisk faren til Charlotte, som fremstår mer sammensatt; et monster i pen innpakning? Pen, sjarmerende ... og manipulerende ... og slem sånn egentlig. 

Aller mest interessant var morens historie - altså Willow Frosts historie. Her var det stoff nok til en roman i seg selv! Mens jeg lyttet meg gjennom boka, var det hennes historie jeg så frem til å høre mer om. 

Boka fungerte helt greit som lydbok, og jeg er fra før av fan av Duc Mai-The som oppleser. Likevel ble jeg ikke overvettes begestret for denne boka, dessverre. Som tidligere nevnt synes jeg den manglet nerve, og helhetsinntrykket trekkes ned av måten persongalleriet beskrives på. At boka skal være en tåreperse er jeg faktisk ikke enig i. Dette er for øvrig en bok det er mange meninger om, skjønt det ikke er mange anmeldelser å finne enda siden boka er så fersk. Jeg vil uansett henvise den nysgjerrige leser til noen av linkene jeg har tatt med nedenfor. For meg ble dette en helt grei underholdningsroman på det jevne.

Utgitt i USA: 2013
Originaltittel: "Songs of Willow Frost"
Utgitt i Norge: 2014 
Oversatt: Monica Carlsen
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 10 t 2 min. (380 sider i papirutgaven)
Takk til forlaget for lytteeks.!

Jamie Ford

Andre innlegg om boka:
- VG v/May Grethe Lerum - 21.01.2014 - Forfatteren skaper et skjelvende nærvær i teksten - "en tåreperse av en bok"
- Dagsavisen v/Gerd Elin Sandve - 18.01.2014 - Mer bitter enn søt
- Bokelskerinnen - 20.01.2014 
- Tine´s blogg - 19.01.2014 - en fantastisk andrebok av Jamie Ford
- Reading Randi - 28.01.2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014