Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill.
Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått så mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor.
"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte." (side 10)
Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet.
Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var.
Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest?
Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":
«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»
I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde.
Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:
Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.
Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode.
Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne.
Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer!
Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden.
Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 226
Spilletid: 4 t 2 min.
Oppleser: Øystein Røger
ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget
Flott omtale Rose-Marie! Jeg er ikke glad i denne typen romaner når de blir for personlige, så for meg utleverte Niels Fredrik Dahl akkurat nok. Gleder meg til neste bok, for denne her gikk rett hjem hos meg :)
SvarSlettDu har lest denne boka, du også, skjønner jeg!
SlettJeg tror vi snakker forbi hverandre. Jeg er ikke ute etter "utlevering" av forfatteren. Derimot er jeg ute etter en litterær tekst som tar det hele ende lenger inn i det smertefulle, der det gjør vondt. Når en forfatter skriver på en slik måte, kan det bli veldig stor litteratur av det. Virkelighetsfaktoren kompliserer det hele, men her har mange forfattere brukt mange ulike fortellergrep. Blant annet kan de si at historien er basert på virkeligheten, men at de har tatt seg dikteriske friheter som ikke nødvendigvis har med virkeligheten å gjøre. Dermed unngår man det klamme preget som direkte utlevering fort kan føre til.
Du sier at du ikke er glad i denne type romaner "når de blir for personlige". Slik jeg leser Dahls roman, forstår jeg ham slik at han har strevd med å være for personlig med moren, og faktisk også med seg selv. Sterk grad av alkoholmisbruk er gjerne et uttrykk for at man sliter med nærhet til egne følelser. Da handler jo det hele om nettopp å våge det - å våge å gå inn i det personlige der det smerter som mest. Den dimensjonen i boka savnet jeg. Jeg synes vi kom et lite stykke, men ikke tilstrekkelig til at bokprosjektet løftet seg opp på et annet og høyere nivå. Og som sagt - det handler ikke om utlevering - det handler derimot om å gjøre historien til noe mer enn "bare" en historie om forfatteren og hans mor.
Interessant omtale Rose-Marie. Mulig du beskriver den lille distansen jeg også følte på, men som jeg tenkte handler mer om meg selv enn om romanen. Det tok litt tid å lese den, sikkert av flere grunner (tid, overskudd, skrivestil etc, at jeg ville få med meg alt, ordentlig) Samtidig så synes jeg det var en sterk bok, absolutt.
SvarSlettHan skildrer godt alkoholproblemet,mekanismene, der er han dønn ærlig synes jeg. Og han utleverer ikke mor mer enn nødvendig, det synes jeg er bra, for vi skjønner jo nok hva det handler om.
Takk for link!
Takk for deg, Anita! Jeg var mer enn klar for å gå inn i denne historien, men opplevde at jeg kom et stykke, men ikke så mye lenger. Likevel er det en sterk historie. Absolutt! Når det gjelder alkoholmisbruket så beskriver han selve misbruket veldig åpent, men ikke så mye om hvorfor det ble slik. I et intervju jeg leste om ham, sier han riktignok at han syntes synd på seg selv, og kanskje var det noe der.
SlettUansett - jeg var ikke ute etter noe kjendiseri med avsløringer da jeg leste denne boka. Jeg synes tematikken er interessant - det er det dette handler om for meg. Hva gjør det med barna når foreldrene er dysfunksjonelle? Hva er det som gjør at noen klarer seg tilsynelatende godt, mens andre ikke gjør det? Hva er det som gjør at man får mot til å gyve løs på livet, orke å stå opp hver dag - også når livet er trådt? Hva er det som gjør at noen kommer videre - selv når det ser mørkest ut - mens andre synes å synke til bunns? Jeg tror ikke at svaret er kjærligheten. Kjærligheten har aldri hjulpet når det står mellom rusen og livet. Anstrengelsen og viljen må komme innenfra - ikke utenfra.
Det er klart at det kompliserer et skriveprosjekt som dette at moren er en høyst reell person. Hvor langt skal man gå? Men det er altså her han kunne ha tydd til fiksjonen. Han hadde for den saks skyld ikke behøvd å skrive en bok om seg selv og sin mor, men gjort som så mange andre før ham: skrevet en fiktiv roman, der det sto ham fritt til å bevege seg i den retningen han måtte ønske. Det er ikke for alle å skrive som Knausgård! Men boka hadde nok blitt enda bedre dersom han ikke hadde holdt igjen.
Jeg var på bokbad med ham ganske nylig, og han snakket om hvordan han skriver, at han bruker mye av seg selv, og at denne boka ble til på grunn av nattboken som han fikk og tok frem etter mange år.
SlettJeg er enig i deg ang motivasjon for å lese en slik bok. For meg handler det også om det samme som du beskriver; å få innsikt, forstå mer, få flere perspektiv. Selv om dette er innenfor mitt fagområde, så er hver historie unik.
Ang rusen- det var jo bare det som interesserte ham i perioder. Intet annet betyr så mye. Det er ganske interessant, synes jeg, at han selv er så ærlig på det.
Hvorfor han drakk, hvorfor noen blir alkoholavhengige, det er vel ikke noen enkle svar på det. Hos ham: Selvmedisinering, var vel det nærmeste han kom et svar i bokbadet. Han har tenkt på om alkoholavhengigheten kunne gå i arv, men kom frem til at det var det depressive hos moren, som gikk i arv til han. Alkohol løftet ham ut av det en stakket stund.
--
Ang kjendiseri. Det tok meg faktisk en stund å huske at han er gift med Linn Ullmann. Det er ikke interessant for meg. Dahl var forfatter før han traff henne.
Men når han skriver om forholdet til henne som han gjør, da er det nesten uungåelig å tenke på henne. (selv om det ikke er slik mellom dem som han skriver- vi vet jo ikke hva som er fiktivt og hva som er fra eget liv) Men det er ikke noe jeg bryr meg så mye om.
Jeg tror de fleste som blir avhengig av rus, driver med selvmedisinering. I bunnen kan det nok ligge alt fra alvorlige psykiatriske diagnoser til tristhet/depresjon/melankoli. Noen kjøper seg lykkelig, noen spiller seg lykkelig, noen spiser seg lykkelig - og noen ruser seg. Alt handler om dopamin, som enkelte har mindre av enn andre, og som derfor gjør dem mer utsatt for avhengighet.
SlettJeg elsker bøker som borrer dypt i menneskesinnet. Jeg leser denne typen bøker for å forstå mer - både av meg selv og andre. Foreldre-barn-relasjonen er svært sårbar når ikke alt fungerer som det bør gjøre. I den sammenheng er kjendis-faktoren helt uinteressant.
Grundig omtale, jeg likte også denne veldig godt husker jeg.
SvarSlettTakk! Ja, god bok, dette!
Slett