Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Laxness Halldór K.. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Laxness Halldór K.. Vis alle innlegg

søndag 3. mai 2015

Halldór K. Laxness: "Sin egen herre"

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:


«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien. 

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet. 

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer." 

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille. 

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist. 

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott. 

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp. 

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Min utgave av boka - det er fra denne side-
henvisningene viser til.
Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ... 

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ... 

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Utgitt første gang på Island: 1934/35
Originaltittel: Sjálfstætt fólk
Utgitt første gang på norsk: 1954
Denne utgaven er utgitt i 2004
Forlag: Tiden (sideantall 604)
Oversatt: Tone Myklebost
Innledende essay: Einar Már GuðmundssonISBN: 9788210047893
Finnes også som en del av Bokklubbens Verdensbiblioteket
ISBN 9788252563238 - er tilgjengelig til 99 kroner akkurat nå -
det er fra denne utgaven mine sidehenvisninger er. 
Boka har jeg kjøpt selv.

Halldór K. Laxness (Foto: ukjent)
Omtale av boka:
- Klassekampen v/Tore Renberg - 12. mars 2004 - Selvstendighetens pris - «Sin egen herre» er en politisk roman, men Laxness' stemme, og mangslungne fortellerholdninger, gjør at den blir et rikt verk om den evige islending. Betrakter man for eksempel romanen som en diskusjon om selvstendighetsspørsmålet, vil jeg tro det er rikelig med anledninger for både EU-tilhengere og EU-motstandere til å få styrka egen argumentasjon og å få seg en på kjeften. Når alt kommer til alt, er romanverket først og fremst et stort episk karakterdrama. Det innerste hjertet i boka, som gjør at 600 sider føles som en presang, er forholdet mellom sørgejenta Ásta Sóllilja og hennes gråstein av en far, Bjartur. Dette forholdet er fullt av dynamikk, nødvendighet, overraskelser, og vanskelige følelser, og det kjennes som om Laxness forteller noe sant om hvordan det er å være glad i andre folk, selv om vi gjør hverandre vondt. Bjartur, stakkar, han har gjort så mye galt at om handlingene hans havna i hendene på et noenlunde velfungerende rettsvesen, ville han bli bura inne for medvirkning til drap og for å ha behandla sine nærmeste som hester og hunder. Men det blir han ikke. Laxness framstiller ham sånn at leseren får godt med tid til å skjelle ham ut fra sin posisjon i sofaen: Hei, Bjartur, skjerp deg! Faen ta, mann, det er kona di! Herregud, din syke islending, dattera di trenger deg! Men så blir man også fascinert av ham. Mannen som ikke snakker så ofte, men hvis han gjør det, så står han ute på tunet og roper til kona gjennom ytterdøra, og bryr seg ikke om hun hører hva han sier. Mannen som synes at fortidens måter å gjøre ting på er best. Mannen som liker best gammeldagse dikt på rim, og synes at moderne diktning er noe vrøvl. Mot slutten av romanen, når det har gått riktig ille og han ikke lenger har kontakt med dattera Ásta Sóllilja, lager hverdagspoeten Bjartur et vers til henne. Han har kanskje begynt å innse ett og annet? Han ber sønnen Gvendur kvede verset om han treffer søstera når han er nede i bygda. Det slutter sånn som dette:«for hva er vel rikdom og makt og husom du ikke eier en blomst i ditt krus?» Det er hardt å være selvstendig.@sitat:Bjartur er en person man i det virkelige livet ikke ville sett på med vernebriller@

mandag 25. juni 2012

Tore Renberg: "På fest hos litteraturen"

En litterær aperitif

Jeg skjønte det med en gang jeg tilfeldigvis snublet over denne boka sist fredag: denne boka kom ikke til å havne i mine lange køer av uleste bøker, nei! Allerede samme kveld var jeg i gang med lesingen, og tross tett program i de påfølgende dagene, er boka allerede ferdiglest. Riktignok ei tynn lita flis på 133 sider, men d
og!

Når jeg nå skal for
midle noen av mine inntrykk, holdt jeg på å gi denne omtalen overskriften "et litterært festmåltid", inntil jeg innså at det ikke ville være en dekkende beskrivelse. Jeg endte altså opp med overskriften "en litterær aperitif", dvs. en liten smakebit på disse tre forfatterne som Renberg har plukket ut til denne boka, og som er basert på tre foredrag (kalt Tore Con Amore) han holdt på Litteraturhuset i Oslo våren 2009 om hhv. Balzac, Lagerlöf og Laxness. Det har blitt en personlig reise inn i tre forfatterskap, hvor Renbergs særegne stemme preger fremstillingen.

Og glad er je
g for at jeg ikke hadde rukket å lese Morgenbladets sure anmeldelse sist fredag, uten at jeg tror at jeg hadde latt meg avskrekke av den grunn. Tore Renberg er nemlig en av "mine" forfattere, og jeg elsker fortellerstemmen hans! Uansett hva bedrevitende, surmagede anmeldere måtte mene! På hvilke premisser er det vedkommende anmelder for øvrig nærmest slakter boka? Som om forfatteren skulle ha hatt som mål å skrive seg inn i litteraturvitenskapen, men mislyktes totalt? Dette er imidlertid tre foredrag om tre sentrale forfattere som har betydd mye for Renberg, og som han i en nokså muntlig og munter fortellerstil gjør det han kan for å selge inn til potensielt nye lesere. Og det gjør han etter mitt skjønn både med verdighet og stil! Selv har jeg med skam å melde aldri lest noe av Balzac, mens jeg så vidt har stiftet bekjentskap med Lagerlöf og Laxness. Og når jeg kan konstatere at Renberg har lyktes med å få meg enda mer nysgjerrig på disse forfatterne hvis bøker jeg faktisk har flere uleste bøker av i hyllene mine, ja, så er det fordi han er knakende god i sin overbevisning. Forfattere som Renberg for øvrig mener fremkaller grunnfølelsen "fest" i sin litteratur - derav bokas tittel "På fest hos litteraturen" ...

Førstemann ut er Balzac. I motsetning til de to andre mottok han aldri noen Nobelpris i litteratur (den var ikke oppfunnet enda den gangen han levde). Ja, han ble vel i grunnen ikke hedret i noen særlig grad mens han levde, forgjeldet som han etter hvert ble. Balzac hadde én visjon med sin litteratur: "Det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Det er ikke noen lystig fest Balzac fremkaller, men mer en svart fest, der han i forblommende ordelag beskriver menneskenaturens mest nedrige sider.

Underveis støter vi på mange digresjoner, som på side 22-23, hvor Renberg skriver følgende:

"Jeg ble,
som så mange andre aspiranter til det litterære livet, overbevist om at den modernistiske kanon var en høyerestående litteratur, en bedre, sannere og vakrere litteratur enn den taskete, enkle, episke fortellingen. Jeg gikk på limpinnen og trodde at å skrive forvansket litteratur som utforsket seg selv, eller for eksempel språkets grenser, uten dramaturgisk konsekvens, uten klart tegnede karakterer, uten sujett eller handling, var både skjønnere og vanskeligere. Siden jeg har lett for å dedikere meg til det jeg tror på, gikk jeg inn i denne forestillingen om stor litteratur med effektiv tyngde. Dette hendte i den sene ungdomstiden og i studentdagene mine i Bergen. Jeg ble en slave av den littærer retningen som en gang begynte som et opprør mot den borgelige romanen, den retningen som en gang myrdet slike som Balzac fordi de var usanne og forenklede og sentimentale og melodramatiske og det ene med det andre. Dette tåpelige, dels selvpålagte slaveriet varte i noen få år. Det var en nødvendig epoke, og lignet ikke så rent lite på en tidligere epoke da jeg gjorde mitt beste for å bli kristen, med alt hva det medførte av plager og grublerier. Jeg slet meg gjennom den ene tungtfordøyelige og ubegripelige og hermetiske romanen etter den andre, jeg overbeviste meg selv om at det de sa var sant, overbeviste meg selv om at dette var stort og at jeg en dag kom til å forstå det, i den tro at litteratur ikke var kommunikasjon, som min lærer Arild Linneberg ved Universitetet i Bergen hadde fortalt meg, i den tro at den gode litteraturen må yte ekstrem motstand, slik man ukentlig kunne lese på prent i Morgenbladet eller kvartalsvis i Vinduet og Vagang. Men perlevenner ble vi i siste instans ikke, modernismen og jeg. Vi hadde forsøkt lenge, men en dag var det nok. En dag våget jeg meg tilbake til den nedvurderte fortellingen, ned til de dumme, ned til de enkle, ned til en verden av dikotomier og bulder og brak, ned til den medrivende litteraturen; jeg oppdaget festen igjen." 

I det følgende beskriver han hva som karakteriserer Balzacs litteratur - det autentiske, det sanne i formidlingen, dramaturgien som er så emminent i hans bøker - en forfatter Renberg lenge trodde var både kjedelig, uvesentlig og utdatert. Og så endret alt seg etter at han leste "Far Goriot". Og som forfatterskapsleser og ikke en enboksleser, endte han selvsagt med å sluke hele Balzacs forfatterska
p. Og jeg som har Far Goriot ulest i boksamlingen min, skjønner at jeg absolutt bør foreta meg noe i sakens anledning, og det ganske snart.

Selma Lagerlöfs forfatterskap preges av det Renberg har valgt å betegne som motstandsløshet, en karakteristikk som står i dyp kontrast til det som er opplest og vedtatt er stor litteratur blant dem som mener å ha greie på det. F.eks. Kjærstad som hevder at det for å være stor litteratur, må være motstand i teksten, og at det ofte kreves like mye arbeid å lese en bok som å skrive den. Når man leser Lagerlöf slipper man imidlertid å bla tilbake og lese avsnitt på nytt for å forstå hva hun har forsøkt å formidle. Men kan det bli stor litteratur av slikt? Nåja, hun fikk jo faktisk Nobels litteraturpris, så noe må det absolutt ha vært med hennes bøker, tross alt. For Lagerlöf var det et stort poeng å skrive for et stort publikum, og hun jobbet hardt for å få det til. Ikke dermed sagt at dette er lettvekterlitteratur av den grunn!

Når Renberg trekker inn egne opplevelser rundt Lagerlöf og i særdeleshet sin gamle mormors drøm om å besøke Mårbacka før hun døde, så opplever jeg dette som en berikelse i teksten. For på den måten får han frem hvilken glede denne forfa
tteren har skapt hos mange lesere, unge som gamle, og ikke minst hvordan han selv fra å ha fordommer mot Lagerlöf endte opp med å elske henne og lese alle bøkene hennes. Slike historier fascinerer meg! Og jeg som fra før av bare har lest "Gösta Berlings saga" av henne, men som har "Jerusalem" liggende ulest et eller annet sted, må se å få gjort noe med dette også!

Den forfatteren Renberg utvilsomt k
larer å skape størst nysgjerrighet rundt for mitt vedkommende, er utvilsomt Laxness, nok en forfatter jeg kun har lest en bok av (selv om jeg egentlig er en forfatterskapsleser), nemlig "Brekkukotkrønike". Den var til gjengjeld så fantastisk at det i grunnen er underlig at jeg aldri kom lenger enn til den i Laxness´forfatterskap. "Sin egen herre" er definitivt en bok som bør leses! Ikke bare fordi Renberg betegner den som Nordens beste roman, men fordi han har lykkes med å gjøre min nysgjerrighet meget stor også her.

I følge Renberg preges Laxness´forfatterskap av råskapen. Dessuten er han en mester både hva gjelder det rent språklige, karakterskildringene og i dra
maturgien - i tillegg til at han har et politisk budskap. Mange forfattere kan skrive, men er ikke like heldige med dramaturgien, dvs. evnen til å bygge opp en historie som har noe av pageturner-kvalitetene ved seg. Da Renberg angrep Hamsun for manglende evne til å skrive en drivende historie, holdt jeg nesten på å svelge rødvinen i vrangen. Men - jeg kom til at jeg må ha ham unnskyldt! Han er for ung - ikke 40 enda. Hamsuns forfatterskap vokser nemlig i takt med 40 årskrisen, som i større eller mindre grad rammer de fleste av oss, enten vi vil innrømme det eller ikke. Det Hamsun mangler av ytre handling, tar han nemlig igjen i mangfold på det indre plan. Og er det noe som skjer i 40 årene så er det nettopp at oppmerksomheten i stor grad flyttes fra det ytre til det indre planet. Derav en påfølgende panikkfølelse av typen "er dette virkelig alt livet skal ha å by meg?" Og i kjølevannet følger det for den lesende delen av befolkningen gjerne et behov for å grave seg ned i eksistensielle temaer i litteraturen. Det er her bl.a. Hamsun kommer inn i bildet.

Dette er en herlig lit
en bok som jeg anbefaler alle litteraturelskere på det aller, aller  varmeste! Jeg er heller ikke snau og tildeler den ubekjedent terningkast seks! Ikke forvent en bok som blir stående i litteraturvitenskapen som en kanon, men forvent heller en bok som formidler glede og entusiasme for tre forfattere som fortjener å få litt mer blest og oppmerksomhet rundt seg. Boka er preget av en muntlig fortellerstil - av den enkle grunn at den inneholder tre presumptivt muntlige foredrag. Tre foredrag jeg skulle gitt ganske mye for å oppleve i reprise "live", om det skulle la seg gjøre en eller annen gang ... (hint! hint!)

Ut
gitt: 2012
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 133


Tore Renberg

tirsdag 29. juni 2010

Halldór K. Laxness: "Brekkukotkrønike"






Utgitt på Island: 1957
Første gang på norsk: 1964
Denne utgaven: 2008 (laget spesielt for Bokklubbens Mestermøter)
Originalens tittel: Brekkukotsannáll
Forlag: Bokklubben
Oversatt: Tone Myklebost
Bilder av Ørnulf Opdahl
Antall sider: 304

”En klok mann har sagt at nest etter det å miste sin mor, er det få ting som er sunnere for små barn enn det å miste sin far. Selv om jeg på ingen måte kan være enig i disse ordene, faller det meg likevel ikke inn å si dem direkte imot. Selv ville jeg uttrykt denne læren uten agg til verden eller kanskje heller uten den smerte som ligger i ordenes blotte klang.”

Med disse ordene åpnes “Brekkukotkrønike”, hvor Álfgrimur forteller historien om sin oppvekst hos besteforeldrene sine på slutten av 1800-tallet på Island.

Bestefaren Björn i Brekkukot var ingen hvem som helst. Han var en stolt mann som nektet å la markedskreftene påvirke prisen på fisken han solgte til sambygdingene. Om det var godt eller dårlig fiske; prisen var den samme. Det var heller ikke flust med penger på gården, men de klarte seg. Bestefaren hadde den besynderlige oppfatningen at det ikke var bra for en mann av hans stand å omgås for mye penger på en gang. Han var rognkjeksfisker av yrke, og Álfgrimur drømte om å bli rognkjeksgubbe som ham. Det skulle imidlertid vise seg at bestemoren hadde andre planer for ham. Hun ønsket at han skulle bli noe, og sendte ham på Latinskolen. Álfgrimur ble ikke det minste entusiastisk. Like fullt skulle det vise seg at han hadde ekstraordinære talenter i å lære hva det skulle være. Dessuten hadde han musikalske talenter.

Gar ðar Hólm, en slektning av Álfgrimur, vender hjem på korte visitter innimellom sin store internasjonale karriere som operasanger. Opp gjennom årene skal han komme til å bety mye for Álfgrimur og hans utvikling. Álfgrimur forteller for øvrig mange historier om personer som dukket opp på Klokkergården i løpet av hans oppvekst. De fleste preget på en eller annen måte hans syn på verden og den virkelighet han sto oppe i. Med bøttevis med humor skildres den ene spesielle typen etter den andre, og jeg holdt tidvis på å le meg fillete.

Vi aner at det er noe som ikke stemmer helt med Garðar Hólm. Er han virkelig den store berømtheten alle vil ha det til?

Underveis ber Garðar Hólm Álfgrimur spille på kirkeorgelet mens han synger:

"Kan hende var det den eneste gangen i mitt liv at jeg hadde hørt sang. For så sann var denne sangen, at den gjorde all annen sang kunstig og tilgjort .... Og så dypt skar denne sangen i meg, at jeg ikke så noen annen mulighet enn å trå orgelvraket av all min sjel og kraft for å kunne overdøve denne sangen, eller i alle fall hamle opp med den i håp om at jeg skulle greie å stå meg.

Hva sang han? spør folk. Jeg spør tilbake, betyr det noe? Nei, der fantes ikke noe trykt sangprogram. ... "


Denne romanen er rett og slett mesterlig både når det gjelder innhold og litterære kvaliteter. Man får følelsen av at ikke én setning er tilfeldig, samtidig som alt glir lekende lett. Dette er ikke en roman man harver gjennom i full fart. Til det er boka for kompleks og den fortjener faktisk at man dveler litt ved teksten før man leser videre. Boka gir et svært autentisk - og interessant! - bilde av forholdene på Island på slutten av 1800-tallet, fra tiden før fiskenæringen ble mer industrialisert.

Ørnulf Opdahl har dekorert den praktutgaven av boka som er fra Bokklubbens Mestermøte-serie. Hans illustrasjoner bidro til å forsterke stemningen i boka og det typisk islandske. Jeg hadde også mye glede av Halldór Guðmundssons sluttord, hvor han redegjør for forfatterens bakgrunn på Island og hans forfatterskap. Laxness mottok Nobels litteraturpris i 1955, og Brekkukotkrønike var den første boka han skrev etter dette.

Jeg gir boka toppkarakter!