Spektakulære Chesil Beach, Dorset - Storbritannia (artikkel 6)

Strevsomt å bevege seg fremover på rullestein-stranda,

fordi beina hele tiden synker ned i steinene ... Her går vi 

oppover til strandas høyeste punkt, før vi kunne gå

ned til vannkanten.

Dersom det ikke hadde vært for Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach", hadde jeg nok ikke vært oppmerksom på denne stranda i det hele tatt. Men som det lesende mennesket jeg tross alt er, har jeg alltid følt at det er noe ekstraordinært ved det å ha vært på et sted hvor en spesiell romans handling har funnet sted. Derfor var det nokså selvsagt at vi måtte innom denne stranda på vår rundreise i Storbritannia i siste halvdel av juni i år! 

Det er ikke så mye jeg har skrevet om Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" på denne bloggen. Det forsøksvise sammendraget ble for øvrig skrevet lenge før jeg begynte å blogge for alvor - mens jeg var engasjert i Bokklubbens opplegg, hvor en omtale helst ikke skulle inneholde mer enn 200 tegn. Jeg har derfor skumlest boka for å få opp noen knagger som jeg kan henge handlingen på. Boka handler i korte trekk om et ungt par som har giftet seg, og hvor det går skikkelig galt på bryllupsnatten - så galt at ekteskapet aldri blir fullbyrdet. Bryllupsreisen er lagt til et (oppdiktet) hotell ved Chesil Beach, og i det avgjørende øyeblikket der de forsvinner ut av livene til hverandre, er det denne spesielle stranda som er åstedet. 

Vi besøkte stranda i området mellom fastlandet og 

halvøya på tuppen. Som kartet viser, ligger stranda utenfor
fastlandet, som den "streken" vi ser. Dette er helt unikt.

"Ved Chesil Beach" er delt inn i fem deler eller kapitler, og det er først i det femte kapittelet fra side 135 at stranda omtales. 

"Hun så ham komme bortover stranden, til å begynne med ikke mer enn som en blålig flekk som av og til så urørlig ut mot den mørke grusen ... Det siste dagslyset ulmet langs vannkanten, og bak henne, langt mot øst, syntes prikker av lys fra Portland ..." (side 137)

Og videre på side 155:

"Han gikk fram og tilbake på den utmattende grusen, kastet steiner på havet og ropte skjellsord. Så sank han sammen ved treet og gled inn i en tåke av selvmedlidenhet, helt til han klarte å fyre opp raseriet igjen. Han sto ved vannkanten og tenkte på henne, og merket ikke at vannet skylte over skoene hans. Til slutt trasket han langsomt tilbake over stranden og stanset ofte for i tankene å henvende seg til en streng, nøytral dommer som skjønte seg fullkomment på saken hans. Han følte seg nesten edel i all sin ulykke."

Trolsk stemning over stedet

Og helt til slutt (dette er en spoiler!) på side 162 - så vakkert formulert at det gjør vondt å lese det:

"Det er slik et helt livsløp kan endres - ved ikke å gjøre noe. Han kunne ha ropt til Florence på Chesil Beach, han kunne ha gått etter henne. Han visste ikke, og ville ikke vite, at idet hun rømte fra ham, sikker i sin fortvilelse på at hun var i ferd med å miste ham, hadde hun aldri elsket ham høyere eller mer hjelpeløst, og at lyden av stemmen hans ville frelst henne slik at hun kunne ha gått tilbake. I stedet ble han stående i kald og selvrettferdig taushet i sommerkvelden, mens han så henne haste bortover stranden der lyden av hennes strevsomme ferd druknet i de små bølgeskulpene, helt til hun var en utydelig, stadig mindre prikk mot den veldige, rette gaten av grus som glitret i det bleke lyset."

Tett tåke den dagen vi var ved Chesil Beach

Jeg vet ikke helt hva vi ventet da vi kom til Chesil Beach, et sted jeg på ingen måte hadde lest meg opp på på forhånd. Vi hadde imidlertid ikke ventet oss dette - at hele stranda var en eneste lang rullestein-vold - 15 meter på det høyeste - og at man måtte streve seg opp mot toppen av strandryggen, før man omsider kunne bevege seg ned mot vannkanten. Streve fordi de små rullesteinene hele tiden vil gi litt etter når man kommer til fots, og sånn sett nesten suger kraften ut av beina mens man går ... 

Tåka lå tett nede ved sjøen, og det ga stedet en nærmest magisk stemning - nesten litt Ian McEwansk, slik det ofte er i bøkene hans. Hvor man altså bak en tilsynelatende vellykket fasade alltid må forvente å finne de dypeste ulykker ... 

Nede ved stranda satt hobby-fiskerne - noe vi så vidt kan 

skimte i tåka

Mens vi gikk langs stranda, følte vi oss nokså alene (noe tåka selvsagt bidro sterkt til), og overraskelsen var derfor stor da vi kom ned til vannet og så at det var mange hobbyfiskere der. De fisket med stang, sto langs bredden med passelige avstander seg i mellom - inntil tåka slukte all utsikt i alle retninger. 

I følge Wikipedia er stranda 29 km lang. Her kan man også lese mer om de geologiske forholdene samt det faktum at stranda og dens formasjon beskytter et par nærliggende tettsteder mot hardt vær fra Atlanterhavet - ja, at uten strandas rullestein-voll - eller kanskje rettere: en molo laget av naturen selv - ville disse tettstedene ganske enkelt ikke kunnet eksistere. Denne nettsiden er også interessant for alle som ønsker å lese seg mer opp på temaet Chesil Beach. Et fascinerende sted jeg aldri kommer til å glemme ... 

Og dersom du ønsker å høre den spesielle lyden av bølgeskvulp langs Chesil Beach, kan du se denne lille YouTube-filmsnutten:

At været tidvis står hardt på lags "The Fleet", skulle man heller ikke være i tvil om etter å ha sett denne videosnutten: