Kjetil Gyberg: "Kapitalens metropolis - Byer i den nye verdenslitteraturen"

Mesterlig om den nye verdenslitteraturen

Da jeg første gang ble presentert for denne boka, var det med ordene "denne boka er midt i blinken for deg som både elsker å reise og lese!" Det hadde vedkommende helt rett i! For som jeg har kost meg med den underveis i min lesning! 

Kjetil Gyberg (f. 1972) har hovedfag i litteratur fra Universitetet i Oslo. Han har jobbet som frilansjournalist de siste ti årene. "Kapitalens metropolis" er hans første bok.

Åtte storbyer i verden danner grunnlaget for boka, som handler om hva som preger den nye verdenslitteraturen i dag. Dette er byene Beijing, Mumbai, Istanbul, Kairo, Johannesburg, Lagos, Sâo Paulo og Santiago de Chile. Selv har jeg bare vært i Beijing og Istanbul, og fant stor glede i å lese om gjenkjennelige ting, lese om bøker jeg selv har et forhold til, forfattere jeg er glad i osv. Men selv om jeg kanskje ikke akkurat går rundt og drømmer om å reise til f.eks. Sâo Paulo (mest av alt fordi jeg forbinder byen med hardkokt kriminalitet) eller for den saks skyld Lagos (av samme grunn), er det utrolig spennende å lese også om disse byene, og ikke minst bli kjent med for meg relativt ukjente forfattere, som jeg nå er blitt svært nysgjerrig på! Og trodde jeg at jeg kjente "mitt Chile", siden jeg har lest noen bøker av chilenske forfattere i årenes løp ... Da kan jeg bare advare med en gang: glem magisk realisme! Det er ikke lenger dette litteraturen herfra handler om! Det har den forresten ikke gjort på riktig lenge. 

"Dette er en bok om byer og litteratur. Om byer som særlig i løpet av de siste drøyt to tiårene har gjennomgått enorme forandringer, og om en litteratur som har forsøkt å holde tritt med disse voldsomme omveltningene som flere steder har gått mange ganger raskere enn da den kapitalistiske storbyen vokste frem i Europa på 1800-tallet og ble et sentralt motiv for klassiske vestlige forfattere ..." (side 11)

"Resultatet av denne utviklingen er tidvis en kosmopolitisk litteratur der en hvilken som helst storby tilsynelatende kan utgjøre kulissene for en langt på vei identisk, global middelklasse-sensibilitet. Men denne homogene, elitistiske kosmopolitisme representerer for mange av de forfatterene jeg har interessert meg for det samme som for globaliseringskritikeren Saskia Sassen: En trussel. For kapitalens "nye globale kultur" styrer nå mange steder byutviklingen og presser ut et mer demokratisk mangfold. Mot dette setter litteraturen en by sett nedenfra, gjennom øynene til litterære skikkelser som gateselgeren, service-arbeideren, den lavere middelklassens forsofne kvinner og menn, og den kriminelle i byens utkant - med andre ord den nyliberale byens nye, sammensatte underklasse." (side 13)

Forfatteren har kartlagt stedene de sentrale forfatterne og deres karakterer taler fra i den viktigste litteraturen som er blitt produsert i det globale Sør i løpet av de tre siste tiårene. Han har selv reist rundt i byene han har omtalt, og han har så langt det har latt seg gjøre iscenesatt møter med forfatterne han har trukket frem. Han har reist gjennom slumområder der dette har vært nødvendig for å forstå konteksten i bøkene, og det har ikke vært uten risiko. Hans utgangspunkt har vært at selv ikke de politiske elitene på disse stedene er i stand til å formidle den kompleksiteten som preger livene til dem som lever der, i hver sin ytterkant av klassesamfunnet. Han mener at den nye verdenslitteraturen blir "et privilegert vindu inn i den nye urbane konfliktsonen". (side 15)

Beijing betegnes som ulikhetens by, og de enorme sosiale og kulturelle forskjellene mellom menneskene som lever i denne byen, preger dagens litteratur. Her er det faktisk ikke bare snakk om klasseforskjeller, men om to parallelle univers. Spesielt handler dette om de mange migrantarbeiderne som har kommet til Beijing, og som ikke har fullverdig status som borgere av byen. De får ikke skoletilbud, helsetilbud, trygd el.l. Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne hvilken psykisk og materiell utrygghet dette skaper ... Xu Zechen regnes som en av Kinas mest lovende forfattere, og Jing Yongming er en annen. Yu Hua er en tredje. Førstnevnte står bak bøkene "Running Through Beijing" og "Nine Stories of Flower Street".  Yu Huas bøker er de eneste som faktisk er oversatt til norsk, og selv har jeg kun lest "Brødre". 

Når man snakker om Istanbul, kommer man selvsagt ikke bort fra Orhan Pamuk og spesielt hans bøker "Istanbul" og "Noe fremmed i mitt sinn". Eller for den saks skyld Elif Shafaks "Bastarden fra Istanbul". Tilsvarende gjelder Alaa Al Aswanys berømte roman "Yacoubian-bygningen" når det er tale om Kairo. Eller "Hvit tiger" av Aravind Adiga når det er tale om Mumbai (eller Bombay, som byen het tidligere). Det handler om grådige utbyggere som fortrenger fattige mennesker som har strømmet til byen og lever i slumområdene i det som en gang var byens ytterkant. Og det handler om yrker som går av moten, fortrengt av kapitalismen og dens konsekvenser. Dessuten om outsidere som ikke passer inn. 

I etterordet skriver forfatteren dette:

"Som Berman uttrykker både Pamuk og Adiga ambivalens i dette møtet med kapitalens voldsomme, forvandlende krefter. Begge har et dobbelt blikk på det som har blitt sluppet løs på deres respektive byer: Det er snakk om noe som ødelegger det gamle og som skaper noe nytt på både godt og vondt. Ifølge Berman er dette en form for ambivalens som man må lære seg å leve med i den moderne, kapitalistiske storbyen, for historien er her ganske enkelt identisk med modernitetens og kapitalismens evige omkalfatrede malstrøm. En evolusjonær eller revolusjonær historieforståelse tar ganske enkelt feil. 

Det siste synes for tiden å bli bekreftet i dagens storbyer i det globale Sør. Fra Beijings overvåkede migrantarbeidere til Santiagos løsarbeidere synes organisert opprør nedenfra å være noe nær umulig. Heller ikke de som setter sin lit til den nye globale middelklassen - den som nå er "mer folkerik, rikere, bedre utdannet og mer forbundet gjennom teknologi enn noen gang", og som ifølge Francis Fukuyama vil stå i spissen for kravet om nye politiske og sosiale rettigheter - synes for tiden å ha funnet historiens sanne subjekt. For revolusjonen på Tahrir-plassen i Kairo og opptøyene på Taksim-plassen i Istanbul feilet fordi en liten opprørsk elite i siste instans ikke fikk med seg de brede sosiale lag, i det som uansett først og fremst var en kamp for demokratiet, en størrelse som i dag ikke umiddelbart synes å kunne løse kapitalismens utfordringer." (side 219-220)

(Marshall Berman er forfatter og i 1982 ga han ut en bok om byer og litteratur, som het "All That Is Sold Melts into Air - The Experience of Modernity".)

Og derfor vil verden fortsatt fremstå som urettferdig, fikk jeg en trang til å tilføye. Og i dette spenningsfeltet produseres det stadig viktig litteratur, som er i stand til å ryste og sjokkere, og som oppfattes som eksistensiell ... I Beijing handler det om utenforskapet til migrantene, i Mumbai handler det om minoritetene satt opp mot det nye hindu-nasjonalistiske hegemoniet, i Istanbul handler det om landets kosmopolitisk fortid satt opp mot nasjonens snevre identitetspolitikk, i Kairo handler det om kampen for en mer inkluderende by, i Johannesburg settes hvit litteratur opp mot svart litteratur, i Lagos handler det om avgrunnen mellom fastlandet og øyene, i Sâo Paulo handler det om spenningsfeltet mellom sentrum og periferi og i Santiago handler det om det stigmatiserende skillet mellom las poblaciones og resten av byen. (side 220-221) Større forskjeller mellom fattige og rike, og det forhold at middelklassen rett og slett er blitt borte mange steder, går igjen som tematikk. Dette skaper sosial uro og kriminalitet, og fører til at de rike bygger seg egne enklaver, strengt bevoktet og dermed uinntakelig for de andre ... Man lever så og si i to parallelle univers, som ikke lenger er i berøring med hverandre. 

Som et slags paradoks avslutter forfatteren med en beskrivelse av Tjuvholmen og Bjørvika i Oslo, som antar noen av de samme dimensjoner - bare i mye mindre målestokk - som man kan se i andre verdensbyer. Et lite rikmannssamfunn kun beregnet på de få. "Så hvor har det egentlig blitt av den sosialdemokratiske byen? Finnes den kanskje bare i litteraturen?" (side 222) Det må bli en annen bok, sier han helt til slutt ... 

"Kapitalens metropolis" er en mesterlig bok som setter den nye verdenslitteraturen inn i en interessant kontekst. Forfatteren har solid kjennskap til det politiske bildet i de åtte byene han skriver om, og han har trukket frem helt sentrale forfattere det er all grunn til å se nærmere på. Mens jeg leste boka, googlet jeg på de forfatterne som Kjetil Gyberg skriver om. Det var ganske nedslående å oppdage hvor få av disse bøkene som er oversatt til norsk. Norske forlag burde virkelig studere denne boka grundig og sørge for at flere av bøkene som nevnes, blir gjort tilgjengelig for norske lesere! 

Kjetil Gyberg skriver levende og godt, og selv om det er komplekse forhold han skriver om, mener jeg at boka er godt tilgjengelig for alle som interesserer seg for politikk, har et visst samfunnsengasjement og er interessert i å lese romaner med dette som bakteppe. Selv opplevde jeg boka hans som den reneste pageturner. Jeg vet allerede nå at jeg kommer til å ta den frem igjen neste gang jeg kommer over en bok med handling lagt til noen av byene han skriver om. Kapitlene kan nemlig leses som frittstående innføring i den sosiale og politiske situasjonen i de åtte byene som er omtalt. Det vil gi større utbytte når man skal lese bøker der disse byene og deres komplekse utfordringer utgjør bakteppet. 

For øvrig må jeg si at jeg er svært overrasket over at ingen norske medier har anmeldt Gybergs bok. Dette er jo en helt klassisk bok som i alle fall Morgenbladet og/eller Klassekampen burde ha grepet fatt i! Det går bare ikke an å overse en så kunnskapsrik, godt skrevet og interessant bok i sjangeren litteratur om litteratur! 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er den perfekte julegave til en som har alt, og som elsker god litteratur og som dessuten er glad i å reise (enten fysisk eller imaginært)! 

Utgitt: 2018
Forlag: Solum Bokvennen
Antall sider: 239
ISBN: 978-82-7488-785-5
Jeg har mottatt et leseeks. av denne boka. 

Kjetil Gyberg (Foto: Yngve Leonardsen)

Dan Ringgaard": "Litteratur - Tænkepauser"

Litteratur om litteratur

Den første Tænkepause-boka utkom i Danmark i september 2012. Det er forskere fra Aarhus Universitet som på 60 sider formidler sin viten om alt fra tro, håp og kjærlighet til myrer og monstre, kan vi lese på denne nettsiden. Det kommer 10 Tænkepauser ut pr. år, og disse omtales som "hurtig viden uden filter". Nå er serien under oversettelse til engelsk. Det går an å abonnere på serien og den finnes også i lyd. En oversikt over alle utgivelsene finnes på Wikipedia. Så langt har det kommet ut 56 Tænkepause-bøker. 

Jeg hadde aldri hørt om denne serien da jeg her om dagen var så heldig å få et par utgaver i presang. Den ene het "Litteratur" (bok nr. 23 i Tænkepauseserien) og den andre het "Loven" (bok nr. 21 i Tænkepauseserien). Valget var nok ikke tilfeldig, siden jeg er en litteraturelskende jurist. 

Dan Ringgaard er professor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet, og han har utgitt noen bøker tidligere. Ringgaard har en egen nettside. 

Tænkepauseboken "Litteratur" presenteres slik av forlaget:

Litteraturens epoke er forbi. Vi har forladt Gutenberg-galaksen og er rejst ud i det uendelige digitale univers, hvor andre medier med lynets hast har overhalet bogen ─ og med den litteraturen, som vi kender den. Men litteraturen lever videre, påstår Dan Ringgaard, lektor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet. Den er ikke forbeholdt hvide sider mellem et nydeligt omslag. Litteratur er den kunst, vi til hver en tid laver med sproget. Og så er den en særlig måde at læse verden på, som er værd at holde fast i, uanset hvilke nye kredsløb vi går ind i.

I boka skriver Ringgaard blant annet om hva litteratur var og kan, hva det vil si å lese verden litterært, om boka, skriften og lesningen og om ordene utenfor boka. 

Hvilken plass har bøkene i våre hjem? Ringaard åpner med å beskrive et borgerlig hjem for over 100 år siden, der veggene var dekket med bøker - helst bak glass - og hvor det også mest sannsynlig var et piano. Så fylte reoler med bøker hjemmene - ikke bare de borgerlige, og det var ikke lenger en mengde med likeartede skinninnbundne bøker som fylte dem, men fargerike bøker - også pocketbøker. Inntil også bøkene forsvant og reolene - i den grad de fremdeles er der - inneholder helt andre ting. Han erkjenner at den rene veggen uten noen ting ligger et stykke frem i tid. Like fullt er det tale om avslutning av den gutenbergske epoken, som startet med oppfinnelsen av trykkekunsten i 1450. 

Mens vi tidligere oppsøkte fellesskapet for å lese i bøker, som ikke var allemannseie, er det å lese i dag en ensom ting. Ringgaard snakker om "ensomhetens gave", og i den forbindelse trekker han frem Paul Austers roman "Ensomhetens grunn" (eller "Opfindelsen af ensomhet" som den heter på dansk). Det handler om en treårings innvielse i litteraturens verden, der han stadig gjør fremskritt og går over fra bilder til ord, og lar fantasien få større plass. "Litteraturen har en stor aktie i opfindeslsen av ensomhed", skriver Ringgaard. Han nevner også Virginia Woolfs tanker rundt et eget rom, selv om dette kanskje handlet mer om et sted hun kunne skrive i fred enn nødvendigvis å lese i fred. (Linken peker til min omtale av Woolfs essay "Et eget rom".)

"Man er sjældent så intenst til stede i verden, som når man læser. Måske er det derfor de, der ikke læser, finder oss anstødelige. Vi er upassende, nærmest erotisk opslugt af vores til og med nytteløse gøremål." (side 18)

Og videre på side 21:

"Noget af det særlige ved læsning er, at den kan give verden en bestemt form ved at udelukke en hel del støj. Enhver læsning bearbejder vores bevidsthed, ændrer den en lille smule ved at ændre den indstilling, vi ser verden igennem. At læse er ikke bare at afkode tegn, det er også selv at blive omkodet."

Innholdet i litteraturen har også endret seg i tidens løp. Opprinnelig handlet det om å skriftliggjøre en muntlig fortellertradisjon. Litteraturen slik vi forstår den i dag, er derimot et relativt nytt fenomen. I dag handler f.eks. litteratur ikke i så stor grad om lagring av viten som tidligere. Bilder og lyd spiller en stadig større rolle i vårt samfunn.

" ... litteratur handler også om noget og ofte om, hvad det vil sige at være menneske, hvem vi er, og hvad livet er. Vi læser litteratur for at lære at leve." (side 33)

Blant annet er det veldig spesielt å få innblikk i andre menneskers innerste tanker. Det får vi ikke i det virkelige liv. 

Hva er det litteraturen kan? Den kan f.eks. åpne våre øyne for verden ved å vise den på en annen måte enn vi er vant til. "Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måte end den sedvanlige, nettop for at gøre det mulige for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forveien mener at kende den, ville den bekrefte den rutine, som gør os blinde for den." (side 38)

Blir man bedre mennesker av å lese litteratur, fordi man lærer empati? Gjennom å lese bøker må man f.eks. sette seg inn i hva andre tenker og føler. Det er nok ikke lesningen i seg selv som eventuelt gjør en til et bedre menneske, men evnen til å ta empatien med seg ut av boka. Selv blir jeg ganske forundret når jeg møter lesende mennesker som lett fordømmer andre mennesker. Likevel må jeg medgi at de mest fordømmende menneskene jeg kjenner, leser sørgelig lite litteratur. Uten at det er mulig å si noe om hva som skyldes hva ...

Noe av det beste som kan skje er at leseren i stedet for å binde seg til en sannhet, kan befris fra fastlåste forestillinger og settes i bevegelse mellom mulige sannheter. (side 41) Ringgaard nevner f.eks. at danske offiserer som ble sendt til Bosnia i begynnelsen av 1990-tallet, alle hadde med seg Ivo Andrics historiske roman fra 1945 om multietnisitet på Balkan. Boka het "Broen over Drina". "Læs den, og du vil ved meget mer om, hva der foregår på Balkan, end hvis du læste nok så mange historiske avhandlinger og politologiske artikler." (side 40) (Linken peker til min omtale av Ivo Andrics bok.)

"At læse litteratur er at læse med en mistanke om, at der står noget mellom linjerne. Teksten er ikke, hvad den giver sig ud for. Men det er ikke som med en gåde. En gåde har en løsning. Litteratur har en lesning. Og sådan en holder aldrig op. Den slutter ikke med et endelig svar, men fortsætter i stedet til et nyt spørgsmål, fordi man hele tiden opdager noget, man har overset, noget, der ikke passer med, hvad man en overgang troede. Det er, som om teksten ikke vil falde til ro, men hel tiden gør et nyt forsøg på at sige det samme." (side 44)

Slik er det jo med virkelig gode bøker. De blir bedre og bedre for hver lesning. Ja, noen bøker vokser til og med etter at man har lest dem for første gang. Da fortsetter boka å leve oppe i leserens hode etter at siste side er vendt. Det er vidunderlig - hver gang!

I essayets nest siste kapittel - "At læse verden litterært" - skriver forfatteren at litteraturen har overlevd seg selv. Det betyr ikke at den er død eller ligger for døden, for den har jo faktisk overlevd. Men det betyr at den ikke lenger setter dagsorden. Det skyldes at de historiske omstendighetene som skapte litteraturen, ikke lenger er til stede. Så hvilken rolle kan litteraturen spille? Ringgaard påpeker at litteratur er en måte å forholde seg til verden på. De moderne mediene har f.eks. ikke sprunget ut av ingenting. Det som har gått forut er bøker, bøker og atter bøker. (side 50)

I dag har TV-serier avløst romanen som stedet for kompliserte plott og nyanserte karaktertegninger, skriver Ringgaard på side 57. Samtidig finner TV-seriene fornyelse ved å gripe til romanen ... Fiksjonen utvikler seg på kryss og tvers av mediene. Det handler med andre ord ikke om at noe gammelt dør og noe nytt gjenoppstår. Noe av den samme utviklingen som litteraturen nå gjennomgår, har f.eks. maleriet for lengst vært gjennom. Fotografiet tok som kjent livet av det fotografisk gjengivende maleriet, og var med på å påvirke kunsten i retning av det abstrakte. Maleriet er ikke død, men har gjenoppstått på en annen måte. Ringgaard nevner Karl Ove Knausgaard, som har sagt at han ikke gidder å skrive fiksjon. "At skrive uden fiktion er at skrelle de yderste lag af og se, hva det litterære så egentlig er." (side 59) Litteraturen er med andre ord ikke død, men har bare utviklet seg i en mer hybrid form, med en blanding av ord, bilder og lyd. "Jeg forestiller mig, at meget sprogkunst bliver i bogen et godt stykke tid endnu." (side 59)

Jeg elsker å lese bøker om litteratur, og denne er rett og slett en liten perle! Sitatfaktoren er stor, for her er det mye visdom og mange kloke ord som er samlet mellom permene. Dette lille essayet om litteratur har åpnet opp for en enorm nysgjerrighet for flere av Tænkepause-bøkene i serien! 

Utgitt i Danmark: 2014 
Forlag: Aarhus Universitet
Antall sider: 60
ISBN:978-87-7124-383-3
Jeg har fått boka i gave