Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Sider

lørdag 25. januar 2020

"West Beirut" (Regissør: Ziad Doueiri)

Film om den libanesiske borgerkrigen

Ziad Doueiri (f. 1963) er en libanesisk filmregissør, som har vakt stor internasjonal anerkjennelse ved flere anledninger. Ikke bare er han en spennende regissør, men det er selvsagt noe med historiene han formidler i sine filmer. De er dagsaktuelle samtidig som tematikken står seg over tid. Vi i den vestlige verden er sultefôret på film og litteratur som kan få oss til å forstå mer av det som foregår i den arabiske verden. Selv får jeg egentlig aldri nok. Jeg tror også at nøkkelen til fred og fordragelighet i verden er en større nysgjerrighet og forståelse for andres perspektiver. Polariseringer, generaliseringer og stereotype fremstillinger av "de andre" fører utelukkende til større avstand og mer fiendskap. Det er jo ikke det vi ønsker. 

Arabiske filmdager nærmer seg (18. - 22. mars 2020), og her er det rikelig anledning til å få med seg kvalitetsfilmer som fanger opp det som rører seg i den arabiske verden. Det var i den forbindelse jeg første gang ble oppmerksom på regissøren Ziad Doueiri. Filmen jeg sikter til er "L´Attentat"/"The Attack"/"Attentatet" som kom i 2012. Jeg så filmen på Arabiske filmdager i 2013, og har skrevet om filmen her på bloggen. Filmen bygger på Yasmina Khadras roman med samme navn (jeg anmeldte den boka her på bloggen i 2010). Tematikken er selvmordsbombing. 

I 2018 var Doueiri igjen aktuell med en ny film, og dette var "L´Insulte"/"Fornærmelsen". Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Filmen handler om en konflikt mellom en libaneser og en palestinsk flyktning. Den er helt mesterlig! Filmen er tilgjengelig på DVD. 

Etter at mannen min og jeg besøkte Beirut/Libanon på slutten av fjoråret, våknet min interesse for å finne frem til flere libanesiske filmer. Jeg kjente allerede til Doueiris film "West Beirut", fordi jeg i mange år har forsøkt å få tak i denne filmen på DVD. Helt tilfeldig kom jeg over fullversjonen av filmen på YouTube. Da var ikke veien lang til å få sett denne spesielle filmen, som handler om borgerkrigen i Libanon, som varte fra 1975 til 1990. Det var denne filmen som Ziad Doueiri debuterte som filmregissør med i 1998.



I filmens åpningsscene starter den libanesiske borgerkrigen, og året er 1975. Skritt for skritt blir vi dratt inn i den virkeligheten som åpner seg for byens innbyggere, primært sett gjennom noen ungdommers øyne og da spesielt Tareks. Byen blir raskt delt i to, og det er farlig å bevege seg over grensen mellom øst og vest i Beirut. I Øst-Beirut holder de kristne til, mens Vest-Beirut har en mer blandet befolkning. Tarek og vennen Omar tar opp mye av det som skjer på Super 8-filmer. Da skolen blir stengt, streifer de rundt i byen. Det er ikke ufarlig ... 

Anarki hersker, og det er den sterkestes rett som gjelder. Væpnede gjenger terroriserer deler av byen og har laget sjekkpunkter for å forhindre bevegelse mellom bydelene. Bomber går av der man minst venter det. Spenningen er til å ta og føle på, og ting man tidligere tok for gitt, gjelder ikke lenger. Tareks foreldre krangler om de skal bli eller flykte. Moren ønsker at de skal komme seg vekk, mens faren ønsker å bli. Her har familien hans levd i generasjoner, og alt de har er her. 

Tarek er sunnimuslim og tilhører middelklassen i Beirut. En av naboene er en eldre kvinne, som opptrer temmelig ubehøvlet og skriker og skjeller ut alt og alle absolutt hele tiden. Hun er shiamuslim, og blir fremstilt usympatisk. Tarek utvikler et vennskap med May, som er kristen og foreldreløs. Vennskapet er vakkert beskrevet, men det er også farlig i den tiden de lever i. 

Selv om også dette er en krig der religion blir brukt til å skape skarpe fronter, skjønner vi at det egentlig ikke er dette det hele dreier seg om. Derimot handler det om sosiale vilkår i samfunnet, om hvem som har innflytelse og hvem som er tapere rent sosialt. De kristne og sunniene har flere rettigheter i samfunnet enn shiaene, og det er på mange måter kjernen i hele konflikten. 

Alle gode intensjoner drukner i det som aller mest blir en tragedie for alle som er så uheldige å befinne seg i sentrum av krigshandlingene. Hver eneste dag er det en risiko for at hjemmet blir sprengt i stykker ... I møte med borgerkrigaktivister er det viktig å tone ned hvilken tilhørighet man har i samfunnet, fordi en eneste feil kan bety den sikre død. 

Filmen er utrolig sterk! Ingenting er så ødeleggende for et land som en borgerkrig, og dette skildres på tankevekkende måte. Det fine med denne filmen er at den - kanskje med unntak av fremstillingen av den shiamuslimske kvinnen - er balansert. Såpass at den faktisk har blitt anerkjent av alle parter i konflikten, slik jeg har forstått det. Jeg anbefaler filmen sterkt!

I New York Times, datert 3. september 1999, kan du lese mer om filmen! 

Innspilt: 1998
Originaltittel: West Beirut
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk og fransk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Rami Doueiri (Tarek), Mohamad Chamas (Omar), Rola Al-Amin (May) m.fl.
Spilletid: 105 min.

fredag 24. januar 2020

Beirut - et meget spennende reisemål i Midtøsten!

Dueklippene - Raouche Rocks - men ikke en due å se ...
Jeg har i flere år hatt en sterk fascinasjon for Midtøsten, og har lenge hatt lyst til å reise til flere av landene i denne regionen. All den politiske uroen og ikke minst borgerkrigen i Syria har gjort at jeg har vært betenkt. Er det trygt nok å reise til Midtøsten? Hva bør man være ekstra oppmerksom på? Er det noen av landene det er enklere å reise til? Osv. 

(Alle bildene i denne artikkelen har jeg tatt selv.)


Beirut Souks
På forsommeren i fjor bestemte mannen min og jeg oss for at vi skulle bestille en tur til Beirut. SAS hadde da hatt en rute dit en god stund, og det måtte bety at det var trygt, tenkte vi. Lite ante vi da at uroen skulle blusse opp igjen i Libanon og spesielt i Beirut i oktober 2019. 


Utsikten fra hotellet vi bodde på i bydelen Hamra
Alle demonstrasjonene i Beirut gjorde oss noe betenkt, men vi valgte likevel å reise den 14. desember 2019. Det skulle vi virkelig ikke angre på! For en by og for et land! Og menneskene! Hyggelige og vennlige - alltid! Oppholdet vårt varte til 22. desember, og det vi opplevde og lærte mens vi var der, ville vi ikke ha vært foruten. 


Piknik i en av Beiruts mange parker
På forhånd leste vi oss opp på UDs reiseråd. I korthet går disse ut på at man bør unngå å reise til provinsen Nord-Libanon, Sør-Libanon sør for elven Litani (med unntak av byen Tyre) samt Bekaa-dalen nord for Zaleh, med unntak av hovedveien til Baalbek og Baalbek by. Tilsvarende gjelder de sydlige delene av Beirut by. Dessuten må man unngå å nærme seg grensen til Syria og helst holde seg minst 10 km unna. På UDs sider står det ikke nærmere om hvorfor, men dette fant vi ut på en engelsk blogg. Der ble bl.a. Hizbollah-kontrollerte områder nevnt. UD oppfordrer også til at man skal holde seg unna store folkesamlinger. Selv om disse kan virke fredelig nok i utgangspunktet, kan det fort utarte seg og oppstå farlige situasjoner. 

Mange stengte gater i Beirut - og da benyttes piggtråd
Vi reiste altså med SAS via København, og det tok litt mer enn fire timer med fly fra København til Beirut. Vi valgte å bo i bydelen Hamra, som ligger et lite stykke fra Beirut sentrum. Demonstrasjonene som pågikk mot landets ledere (motivert ut fra en ønske om å få slutt på korrupsjonen), tok som regel utgangspunkt i Martyrplassen som ligger midt i sentrum av byen. Vi bodde mao. i trygg avstand fra denne. Men bare for å ha presisert det: vi gikk nesten daglig over Martyrplassen på dagtid, og det opplevdes helt trygt. Tilstedeværelsen av militært mannskap var sterkt. Her har folket en fortid med en borgerkrig som varte i 15 år (fra 1975-1990), og det er åpenbart at viktigheten av at landet nå ikke skal ende i fullstendig kaos, er stor. 

Et gatebilde i bydelen Hamra
Men først litt om Beirut. Beirut er hovedstaden i Libanon, og det bor mer enn to mill. innbyggere i denne byen, som er den største i landet. Byen regnes som en av de mest sammensatte i Midtøsten, fordi det er så mange etniske og religiøse retninger her. (Kilde: Wikipedia). Etter borgerkrigen ble byen nærmest delt i to, med Øst-Beirut hvor flertallet av de kristne bor, og Vest-Beirut hvor muslimene bor. Verken de kristne eller muslimene er ensartede grupper. Akkurat dette er det viktig å være klar over, for dersom det er noe som skaper splid mellom mennesker så er det generaliseringer og stereotype fremstillinger. 

En gate i Beirut
I Libanon bor det et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. Ca. 15 millioner libanesere lever i andre land ... På grunn av landets beliggenhet er det svært mange mennesker som har flyktet til Libanon. Palestinere i sør og syrere i øst, i all hovedsak. 

Revolusjonsveggen - tettpakket med symboler og protester
Mens vi var i Beirut, blusset urolighetene opp igjen og det ble noen sammenstøt mellom demonstranter og politi/militære. Dette merket vi som turister svært lite til, rett og slett fordi vi holdt oss unna sentrum etter mørkets frembrudd. Et par ganger kunne vi fra hotellvinduet vårt se at demonstranter brant bildekk nede på gata. Dette utartet seg aldri til å bli farlig. Vi holdt oss uansett inne på hotellet og nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 

I området ved Beirut Souks, Downtown Beirut
Det var svært få turister i Beirut mens vi var der. Kanskje var det nettopp derfor vi hele tiden ble møtt med så ekstraordinært mye vennlighet? Fortvilelsen over at turistene har sviktet byen var nemlig sterk. 2-300 000 mennesker hadde blitt arbeidsledig på grunn av urolighetene, og i butikkene langs Beirut Souks var det nesten ikke en turist å se. Flere ganger opplevde vi at folk kom bort til oss på gaten for å spørre hvor vi kom fra. "Why are you here?" spurte de. Hadde vi kanskje fått billettene svært billig? 

Heltene på Martyrplassen - full av gamle kulehull
De første dagene var vi noe usikre på om vi skulle våge å melde oss på arrangerte turer. Vi snakket med hotellpersonalet og konfererte med folk som har reist en del, og så bestemte vi oss. Det angrer vi ikke på, for disse turene beriket oppholdet voldsomt! 

En bokhandler i Beirut
Vi besøkte for øvrig Chateau Musar på egen hånd. Denne vingården ligger i Ghazir, ca. 2,5 mil nord for Beirut. Druene som benyttes i vinindustrien dyrkes i Bekaa-dalen. Vi fikk en omvisning og en interessant smaking, og det var i det hele tatt stort å være der! 

Guiden var både hyggelig og kunskapsrik. Hun har jobbet for familien Hochar i 25 år. 
Guiden fortalte oss historien om familien Hochar, som eier Chateau Musar, om Libanons mange tusenårige vintradisjoner og om inspirasjon fra Bordeaux. Familien Hochar plantet sin første vingård i 1930, men det var først i 1979 at vinen oppnådde internasjonal anerkjennelse. I dag anses vinen fra Musar som helt unik og blant verdens beste. 

I vinkjelleren ligger vinene og godgjør seg - mens de samler støv
En av dagene valgte vi å gå langs havet og opp til Raouche Rocks, eller Pigeon Rocks/Dueklippene som de også kalles. Vi fant frem til en restaurant med best mulig utsikt. 

Kysten langs Beirut by er vakker
Der ble vi sittende i et par timer og nyte utsikten utover havet. 

Et par venninner på nabobordet
I Beirut - og Midtøsten for øvrig - er det veldig populært å røyke vannpipe når man er på restaurant. Vi prøvde ikke dette, men nøyde oss med å betrakte unge som gamle, kvinner som menn, som åpenbart nøt å røyke denne spesielle vannpipen. 

Et trehodet troll
Jeg har lenge lurt på hvordan et trehodet troll egentlig ser ut, og dette er vel det nærmeste jeg har kommet! :-) Rundt omkring i Libanon var det noen riktig fine skulpturer, som uttrykk for at denne stygg-pene byen er opptatt av å ta seg ut etter mange år med borgerkrig og bygninger ingen har sett seg i stand til å reparere enda - selv om det er 30 år siden krigen tok slutt. 

Ruiner bak luksusbutikkene
Langs strandpromenaden fant vi fjonge og påkostede butikker. Bak disse kunne vi se ødeleggelser fra borgerkrigen ... En påminnelse om ikke å ta noe for gitt, tenkte vi. 

Libanons største moské
Ved Martyrplassen ligger Mohammad Al-Amin-moskeen. Dette er den største moskeen i Libanon, og det er sunnimuslimene som benytter den. Moskeen ble bygget av ottomanene på 1800-tallet. Vi kom oss dessverre ikke inn i den fordi den var stengt på grunn av urolighetene. 

Ruinene i Anjar
Etter noen dager i Beirut dro vi på vår første utflukt. Det var en organisert tur med et anerkjent reiseselskap. I og med at det var så få turister i Beirut, var gruppen vår ganske liten og fikk plass i en liten minibuss. Første stopp var ruinene i Anjar i Bekaa-dalen. Her var det en bosetning i begynnelsen av 700-tallet e.Kr, som ble forlatt etter ca. 40 år. Dette kalles Umayyad-perioden. Det helt spesielle med disse ruinene er at de har ligget urørt siden de ble forlatt. Dermed vet man at alle funn kun kan relateres til denne bosetningen. 

Ruinene i Anjar - med Mount Libanon i bakgrunnen
Byen ble bygget i begynnelsen av den islamske perioden, og er et vitnesbyrd på islamsk kunst og arkitektur. Anjar ligger bare 5 km fra grensen til Syria, og veien fra Beirut til Damaskus gikk gjennom denne byen. Ruinene ble oppdaget på slutten av 1940-tallet. De står på UNESCOs verdensarvliste

Bacchus-tempelet i Baalbeck
Det neste stedet vi besøkte var ruinene i Baalbeck. Disse romerske ruinene ligger litt nord for byen Zaleh i Bekaa-dalen. I Baalbeck by bor det for øvrig i dag ca. 80 000 mennesker, fortrinnsvis shia-muslimer. 

Utsmykning i Baalbeck
De mest kjente bygningene blant Baalbecks ruiner er Bacchus-tempelet og Jupiter-tempelet. Bacchus-tempelet ble bygget på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr., mens man antar at Jupiter-tempelet ble bygget mellom 16 og 60 år f.Kr. Ruinene i Baalbeck står selvsagt også på UNESCOs verdensarvliste. Opp gjennom årene har mannen min og jeg besøkt noen ruiner, og dem vi så i Baalbeck er blant de mest imponerende vi har sett. Det handler om mengdene av ruiner og hvor godt bevart disse er. 

           Det antas at denne skulpturen er av Kleopatra. Årsaken er slangen som er avbildet. 
           Kleopatra døde av et slangebitt.
Etter Baalbeck dro vi til Chateau Ksara, den eldste vingården i Libanon. Der fikk vi en omvisning og en meget turistifisert vinsmaking, som egentlig var nokså skuffende - i alle fall sammenlignet med det vi opplevde på Chateau Musar, som var noe helt annet. 

Ruinene i Baalbeck
Dagen etter sto Byblos for tur. Byen, som ligger 3,5 mil nord for Beirut, er også kjent under det lokale navnet Jbeil og som Gibelet. Byen ligger i regionen Mount Lebanon. Det antas at det var bosetning her mellom 8800 og 7000 år f.Kr. Byen har vært bosatt kontinuerlig siden 5000 år f.Kr. (Kilde: Wikipedia) Ruinene i Byblos står også på UNESCOs verdensarvliste

Byblos ligger vakkert til ved sjøen
Byblos kalles også den føniske byen, fordi det antas at det var fønikerne som aller først bosatte seg her. 

Det er en del forpliktelser forbundet med å stå på UNESCOs verdensarv-
liste. Dette atriet hadde man neppe fått lov til å flytte i dag, men det ble
   altså gjort i sin tid.   


På denne utflukten var vi også innom Harissa og Jeita-grotten. 

Jomfru Maria i Harissa
Harissa er Libanons mest hellige sted. Her står en hvitmalt bronsefigur av jomfru Maria. Dette stedet er ikke bare hellig for de kristne, men også for muslimer og jøder, slik vi fikk forståelse av. 

Gondolen i Harissa
Fra Harissa går det en gondolbane ned fra fjellet. 

Utsikt fra gondolen
Utsikten fra gondolbanen var spektakulær! 

En skulptur som står ved inngangen til Jeita-grotten
Det var dessverre ikke lov å fotografere inne i Jeita-grotten, så jeg legger ved en link til stedet. Dette er den flotteste dryppsteinsgrotten vi noen gang har vært inne i! 

Gate i den armenske bydelen
Bydelen Bourj Hammoud, der armenerne bor, er virkelig verdt et besøk! Denne bydelen er mye mer spennende enn de intetsigende luksusbutikkene i Beirut Souks, som man kan finne hvor som helst i verden. 

En av Bourj Hammouds nydelige gater
Bygningene, fargene, luktene, folkene - alt fremstår slik jeg hadde forventet at en større del av Beirut skulle være preget av. Mens jeg er inne på det med lukter, så må jeg nevne at vi aldri på noe tidspunkt kjente vonde lukter av f.eks. søppel eller dårlig hygiene mens vi var på vår reise. I den armenske bydelen var det om mulig enda renere enn andre steder i byen. 

En av mange butikker med tørkede frukter og nøtter i den armenske bydelen
Det man tar med seg hjem fra Beirut er uten tvil tørkede frukter! Aldri har jeg smakt så gode dadler, fikener, aprikoser og annet! 

Café Garo
Det kanskje mest kjente stedet å kjøpe tørket frukt er på Café Garo! Her sto folk i kø for å komme inn. 

Gatebilde i den armenskebydelen
Det var et myldrende liv i denne bydelen, og det var ikke for nybegynnere å kjøre rundt i disse gatene. 

Vi ble svært imponert over denne mannens bakekunster! Da han var ferdig,
insisterte han på at vi måtte få et brød i gave. Det smakte utmerket!
I Beirut er det spesielt to museer man bør få med seg - i alle fall dersom man er interessert i kunst - og det er Nasjonalmuseet og Sursockmuseet. På sistnevnte var det for tiden en interessant Picasso-utstilling

Mumier på Nasjonalmuseet
Det som gjorde sterkest inntrykk på Nasjonalmuseet var historien om hva ildsjeler gjorde for å berge kunstskattene under borgerkrigen. Vi fikk se en video om den redningsdåden. 

Et barnelik 
Ellers slo det oss hvor få gjenstander libaneserne har i sitt nasjonalmuseum - spesielt med tanke på alle ruinene som er gravd opp i dette landet. En del kulturskatter er nok stjålet underveis, men ikke få finnes i vestlige museer i dag ... 

Interiør på Sursockmuseet
Helt til slutt må jeg nevne maten! Maten i Midtøsten er nok godt kjent for de fleste, selv om man aldri har satt sin fot i denne regionen. Jeg nevner falaffel, hummus, brødet, kebab, krydderne ... Det er åpenbart mye påvirkning fra det tyrkiske kjøkken her. 

En slags pizza med zaatar - et krydder som blant annet inneholder vill-timian
og ristede sesamfrø. 
Vi oppdaget likevel noen nye ting - som krydderet zaatar! Det brukes på det meste, og vi elsket det! Såpass at vi selvsagt måtte ta med oss noe hjem - i tillegg til et par kokebøker. 

Frokostbufféen på hotellet vårt (Staybridge Suites)
Vi var veldig heldig med hotellet vårt, som hadde en rikholdig frokostbuffé. Kosefaktoren var stor!

Streetfood-kongen Barbar
Nedenfor hotellet vårt holdt Barbar til. Her serveres streetfood på høyt nivå! Som chicken shawarma (for noen smaker! himmel og hav!), kebab (med skikkelig kjøtt - ikke farse) og alskens godsaker!

Gresk salat
Lunchene vi fikk servert på utfluktene våre var avanserte og velsmakende meze-retter. Det vanlige på slike utflukter er jo at vi blir tatt med på steder hvor maten er smakløs og elendig - men altså ikke her! 

Her gikk vi en smule bananas!
Jeg kunne ha fortsatt å skrive side opp og side ned om innrykk fra turen, men jeg lar det bli med dette. 

Jeg håper at jeg har klart å få flere til å få lyst til å reise til Beirut ved å skrive dette innlegget! 

Takk for følget!

Rose-Marie og Terje
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. 

Sentrum av Beirut
Demonstranter på Martyrplassen
Her forberedes julefeiringen på Martyrplassen
Det såkalte egget i Beirut - opprinnelig tenkt som kino, men slik ble det aldri.
Noen av bøkene som fikk bli med hjem
Kunst i Beiruts gater

Populære innlegg