John Steinbeck: "Om mus og menn"

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn". 

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve. 

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap. 

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort. 

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg.  Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt. 

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre. 

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med. 

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere! 

Utgitt i USA: 1937
Originaltittel: Of Mice and Men
Utgitt første gang i Norge: 1939
Mitt eksemplar ble utgitt: 1995
Forlag: Pax
Oversatt: Haakon Bugge Mahrt
Antall sider: 113
ISBN: 82-530-1974-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

John Steinbeck (Foto: ukjent)

"Øst for Eden" (Regissør: Harvey Hart)

Filmklassiker 


Innspilt: 1981
Originaltittel: East of Eden
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, miniserie
Skuespillere: Jane Seymour (Cathy), Bruce Boxleitner (Charles Trask), Timothy Bottoms (Adam Trask), Soon-Tek Oh (Lee), Hart Bochner (Aron Trask), Sam Bottoms (Cal Trask)
Spilletid: 6 t, 7 min.
Basert på John Steinbecks roman "East of Eden"

Cyrus Trask har to sønner; Adam fra første ekteskap og Charles fra andre ekteskap. Adams mor tok sitt eget liv rett etter at han ble født. Ekteskapet med Charles´ mor er ikke lykkelig, for den gamle patriarken bestemmer det meste. Adam og Charles vokser opp som to rivaliserende brødre. Charles er svært sjalu og Adam er litt for ettergivende overfor ham. Faren ser en svekling i Adam, og verver ham derfor som soldat for å få ham lutret, slik at han kan bli en skikkelig mann. 

Mens Adam er i krigen og sloss med indianerne, går Charles hjemme på gården og jobber seg halvt fordervet for å få gårdsdriften til å gå rundt. Mens han tidligere hatet broren sin, begynner han nå å savne Adam. Så dør den gamle etter en kortere periode som enkemann, og da Adam omsider vender hjem, viser det seg at de har arvet en formue.

Charles møter sin bror med fornyet respekt, og de samarbeider svært godt om gårdsdriften. En dag dukker en forkommen kvinne opp utenfor døren deres. De aner absolutt ingenting om Kate, og fra første stund er de uenige i om de skal hjelpe henne eller vise henne bort. Adams hjerte blør imidlertid for denne vakre, hjelpeløse kvinnen, og det ender med at de tar seg av henne. Hvilken fortid hun har flyktet fra, har de ingen anelse om. Etter hvert skal det vise seg at denne kvinnen skal komme til å forgifte livene deres. For bak hennes vakre ytre, befinner det seg en svært ond kvinne!

Adam gifter seg med Kate, og lar broren kjøpe ham ut av gården. Deretter reiser de vestover for å finne et egnet sted å slå seg ned. I mellomtiden er Kate blitt gravid. Hun er desperat og vil absolutt ikke ha barnet. Etter et mislykket forsøk på abort, føder hun intet mindre enn to gutter - Caleb og Aron. Deretter forlater hun mann og barn under meget dramatiske omstendigheter.

Guttene vokser opp, uvitende om at deres mor er en luksusprostituert i nabobyen. Moren har ved hjelp av kløkt, sluhet og ikke rent lite ondskap klart å få kloa i et bordell, som hun eier. Selv om guttenes far har gjort alt han kan for å skjule at deres mor ikke er død, men lever som hore i nabobyen, er det litt for mange andre som kjenner til hemmeligheten og som vet ... Slik kommer moren nok en gang til å få ødeleggende effekt på livene deres ...

Filmen er basert på Nobelprisvinneren John Steinbecks udødelige roman "East of Eden". Jane Seymour spiller her kanskje sin livs beste rolle noensinne som Caleb og Arons ondskapsfulle og følelseskalde mor. Hun får til kunststykket å smile samtidig som hele ansiktet lyser av ondskap. Rollen innbyr sånn sett til karakterskuespilleri på høyt plan! Og hun er ganske enkelt fantastisk i rollen! En annen skuespiller som også var glitrende, Soon-Tek Oh, er mannen som spilte familien Trasks kinesiske tjener Lee. Han fulgte familien i tykt og tynt, lojal til det siste, og ofte var det hans visdom og klokskap som reddet Adam fra å begå den ene dumheten etter den andre i en slags misforstått stolthet hinsides all fornuft.  En del av rollene, også den Jane Seymour spiller, fremstår for øvrig som nokså karikerte. I en del tilfeller trakk dette helhetsinntrykket mer ned enn opp. 

Jeg har vurdert en god stund på om filmen fortjener terningkast fire eller fem, men har endt på en sterk firer. Filmen ble noe langtekkelig, og jeg opplevde også at kulissene i filmen fremsto som noe kunstige og "papp-aktige". Dette i tillegg til at jeg synes det karikerte preget på enkelte av rollene ikke helt passet, gjør at filmen ikke når opp til terningkast fem.

For øvrig må jeg nevne at den delen av historien som handler om Caleb og Aron som voksne gutter er filmatisert tidligere med James Dean i rollen som Caleb. 

"East of Eden" (Regissør: Elia Kazan)

James Deans første film


Innspilt: 1954
Norsk tittel: Øst for Eden
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: James Dean, Julie Harris, Raymond Massey, Richard Davalos
Spilletid: 102 min.

Noe av det morsomste med DVD´enes popularitet er at gamle filmer blir gjort lett tilgjengelig for alle, og sånn sett kommer til heder og verdighet igjen. Så også med denne gamle filmen fra 1954, med ikonet James Dean i en av hovedrollene. "East of Eden" var den første av i alt tre filmer han rakk å spille inn i løpet av sin 17 måneder korte filmkarriere. De to andre filmene er "Rebel without a cause" og "The Giant". Han døde som kjent i en tragisk bilulykke, bare 24 år gammel. Enda mer tragisk er det at han aldri rakk å oppleve den suksessen han gjorde som skuespiller. Dvs. han fikk med seg noe av blesten rundt "East of Eden", men rakk ikke en gang å oppleve at de to andre filmene ble gjort tilgjengelig for offentlighet.

Jeg har sett alle James Dean-filmene for mange år siden. Men det er så lenge siden at jeg selvsagt ikke husker noe som helst. Denne filmutgaven av "East of Eden" omfatter den siste tredjedelen av John Steinsbecks roman med samme navn. Det er et far-sønn-forhold som står i fokus, og tittelen "East of Eden" henspeiler på kampen mellom bibelske Kain og Abel, den dårlige og den gode sønnen, og hvor Kain slo ihjel Abel og deretter reiste til et sted øst for Eden ...

Brødrene Cal (spilt av James Dean) og Aron (Richard Davalos) vokser opp som to rivaliserende brødre på en ranch ved byen Salinas i Nord-California. Året er 1917 og trusselen om at Amerika kan komme med i krigen mot Tyskland er overhengende. Guttene er morløse, og deres far har fortalt dem at moren er død. Faren elsker Aron dypt og inderlig, mens han har store problemer med å elske sin sønn Cal. Cal vokser derfor opp uten særlig tilgang på farens kjærlighet, og dette bedrer seg ikke akkurat når det viser seg at Cal er den opprørske typen. Faren soler seg i glansen av sin egen fortreffelighet og godhet, og i den sammenhengen kommer Cal sørgelig til kort. Hver gang ... De gangene han faktisk prøver å gjøre noe bra, blir han alltid mistrodd. Ingenting er bra nok.

Ved en tilfeldighet får Cal vite at moren slett ikke er død, men lever i beste velgående. Hun har sågar flyttet til nabobyen Monterey, hvor hun driver et hus av det mer tvilsomme slaget. Han oppsøker henne, kanskje mest for å få bekreftet at han ligner sin mor. Kanskje dét er grunnen til at hans far aldri har klart å elske ham? Fordi han ligner for mye på den kvinnen som en gang svek faren og reiste sin vei? Og som derfor må ha vært en ond kvinne? Cal setter imidlertid i gang mer enn han er i stand til å forutse når han kontakter moren. Og så spørs det hva som må til for at han skal klare å vinne sin fars kjærlighet ... Er det i det hele tatt mulig?

For å si det slik: jeg skjønner meget godt hvorfor James Dean ble en stjerne og et ikon etter denne filmen. Han er jo nesten gjennomsiktig i sin ensomhet, sårbarhet og lengsel etter farens kjærlighet. Å fremstille ungdommer på denne måten på film på midten av 50-tallet var visstnok svært nytt. Frem til da ble forholdet mellom voksne og barn/ungdommer gjerne fremstilt veldig idylliske og ut fra høye idealer om hvordan ting burde være. Med tanke på at James Dean ble et forbilde for sin generasjons unge, så var det kanskje nettopp ved å gi det opprørske et ansikt? Det er sagt om James Dean at han både i denne filmen og i "Rebel without a cause" egentlig spilte seg selv.

Med filmen fulgte en DVD til, hvor det gis en innføring i James Deans biografi, filmene han spilte inn og med intervjuer av folk som kjente ham. Det ga et interessant bilde av hvem han var. Som de fleste store kunstnere var han kanskje ikke blant de mest sosialt begavede, og med et vanskelig sinnelag. Men like fullt et geni på lerretet!

Jeg gir terningkast fem. Ikke fordi filmen ikke er kjempebra (for det er den!), men tiden har gått litt fra denne filmen. Det er noe med det overtydelige uttrykket som den gangen måtte til for å kompensere for dårlig bildekvalitet. Dette kommer man på en måte ikke forbi når man i dag skal vurdere filmer som er over 50 år gamle ...

John Steinbeck: "Perlen"

Dette er en tankevekkende bok om hva som skjer når lykken plutselig står i døren hos en familie i et miljø hvor alle er like fattige og ikke har all verdens utsikter til bedre kår. Skildringen av hva som skjer med den fattige familien som har funnet en verdifull perle, og ikke minst med omgivelsene, er fascinerende. Til slutt ønsker den fattige familien at de aldri hadde funnet perlen, fordi den bare bringer ulykke. Misunnelse fra omgivelsene har da ødelagt alt for dem.

Til å begynne med syntes jeg Thoralv Maurstads opplesning var vel svulstig, men det vennet jeg meg fort til.

John Steinbeck: "Dagdrivergjengen"

Danny og svirebrødrene hans lever på siden av det etablerte samfunnet i en liten by i California. Kameratgjengen - Dagdrivergjengen - lyver og stjeler, og alt handler om å skaffe seg mer å drikke.

Så arver Danny en gammel rønne av et hus, og inviterer kameratene til å bo der. Tidvis er konfliktnivået høyt, og som regel utløses konfliktene av misunnelse og sjalusi over at noen av dem har noe de andre ikke har, og som vedkommende ikke er villig til å dele med de andre. Det være seg drikkevarer, kvinner, penger etc. Men dersom en av gutta har noe og er villig til å dele med seg, er samholdet og lojaliteten rørende. Selv om guttene er fattige og ikke eier nåla i veggen, er dette ikke til hinder for at de ofte er svært så lykkelige. Historiene er ofte lattervekkende, særlig når episoder om å skaffe mer å drikke skildres. Oppfinnsomheten er tidvis uten grenser, som da en støvsuger fravristes han som har dame, for å skaffe mer vin til alle. For hva skal vel kompisen med en elektrisk støvsuger når han ikke en gang har innlagt strøm i huset?

Dette er en herlig liten bok, som gikk rett hjem hos meg, selv om guttene ikke er mors beste barn. Christoffer Staib leste boka med varm innlevelse.

John Steinbeck: "Alle tiders torsdag"

Vi er i Cannery Row i det solfylte California, og Doc har nettopp vendt tilbake fra krigen. I miljøet som Doc er en del av, møter vi et svært så fargerikt persongalleri som stort sett består av mennesker som lever på siden av det etablerte, outsiderne.

Doc har det ikke bra, og vennene er bekymret for ham. han er ensom og deprimert, og har forandret seg. Vennene er skråsikre på at det Doc egentlig trenger er en kvinne. Doc på sin side avviser vennenes forsøk på å hjelpe ham.

For å muntre opp Doc, bestemmer vennene hans seg for å lage en skikkelig fest for ham - en alle tiders torsdag ...

Steinbecks bøker er fornøyelige, og han beskriver outsidernes liv og levnet på en overbevisende måte. Denne boka har de ingredienser jeg forventer av en Steinbeck-bok: bøttevis med humor og varme!

John Steinbeck: "Om mus og menn"

Boka rommer historien om George og Lennie, som lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Lennie er tilbakestående, og alle lurer på hvorfor George gidder å ta seg av ham. Men Lennie er en stor mann med kjempekrefter og som jobber for minst to, mens George er nokså liten og puslete - og det er tross alt hyggeligere å være to. Dessuten deler de to en drøm om å få seg en egen farm en dag.

Lennie elsker dyr, spesielt dyr med myk pels som han kan kose med. Gang på gang opplever han imidlertid at han tar livet av sine små venner, uten at det var meningen. Mang en gang har George reddet ham ut av vanskelige situasjoner, men like mange ganger har de vært nødt til å flykte med en hel bygd i helene.

En dag er imidlertid ikke George der, og oppasserens kone som ikke skjønner at Lennie er tilbakestående, blir vel nærgående. Og så går det forferdelig galt ...

Dette er en rørende fortelling av den typen Steinbeck er så god til å skrive. Jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest en stor roman i en liten bok.