Marte Michelet: "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust"

Et rystende stykke Norges-historie!

Marte Michelet (f. 1975) er journalist, kommentator og nå også forfatter etter at hun i høst debuterte med sakprosaboka "Den største forbrytelsen - Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust". 

Boka har fått mange velfortjente lesere etter at Michelet mottok Brageprisen for den i høst. Under min lesing av boka har jeg både hatt lydbokutgaven og papirutgaven tilgjengelig. Etter å ha begynt å høre den som lydbok, skjønte jeg fort at det ville være en fordel også å ha papirutgaven, så den kjøpte jeg sporenstreks. Mitt eksemplar er 4. opplag! Det sier en hel del om hvor godt forfatteren har truffet med denne boka.

I bokas forord skriver Michelet følgende: 

"I mange tiår hadde vi glemt dem. Jødene som ble deportert fra Norge og drept i nazistenes utryddelsesleirer, ble ikke en del av norgeshistorien. Deres skjebne ble en fortelling om et fremmed folk, tyskerne, som kom hit og forsøkte å utslette et annet fremmed folk, jødene. Det ble en forbrytelse som ikke angikk oss, som vi kunne skyve fra oss og legge på én gal mann: Hitler." (side 7)

Men var det virkelig så enkelt? En utfordring for dem som ønsker å grave i historien for å finne ut hva som egentlig skjedde, er at verken historikere, forfattere, filmskapere, journalister eller andre har viet temaet særlig interesse i årenes løp. Noen enkeltskjebner kjenner vi riktignok til - ikke minst Herman Sachnowitz historie (fortalt av Arnold Jacoby) "Det angår også deg", Jan Erik Volds "Ruth Maiers dagbok" og Trygve Brattelis "Fange i natt og tåke" - bare for å nevne noen. Men få - om noen? - har satt Norges befatning med "jødeproblemet" under andre verdenskrig i en større sammenheng. Marte Michelet påpeker at det først er de siste tiårene vi kan snakke om en reell Holocaust-forskning i Norge, men understreker samtidig at denne er sparsom. "Det finnes heller ingen oppdatert, grundig og helhetlig framstilling av det norske Holocaust, og utgangspunktet for denne boka er å bøte på det." (side 8) Så kan selvsagt enkelte mene at heller ikke denne boka er fullstendig, og kanskje ikke i tilstrekkelig grad nevner dem som faktisk hjalp jødene, men så får andre ta opp den tråden og fortsette det arbeidet Marte Michelet har satt i gang, tenker nå jeg. Disse kritikerne etterlyser en helt annen bok, mens Michelets bok handler om ofrene og gjerningsmennene. 

Da nazistene inntok Norge, bodde det nesten 2000 jøder i Norge. Antallet var lavt fordi Norge ikke akkurat hadde noen forhistorie som ønsket dem velkommen. Av disse klarte 1100 jøder å flykte fra Norge, mens noen svært få klarte å holde seg i skjul til krigen var slutt. Dette var ikke enkelt all den tid mer enn 10 % av befolkningen i Norge var Wehrmacht-soldater under den andre verdenskrig. Tyske soldater var overalt - i hver minste lille krok av landet. For akkurat så viktig var Norge og dets kyst i krigen mot de allierte med engelskmennene i spissen - nøkkelen til suksess, slik tyskerne så det den gangen. 

772 jøder ble deportert til Tyskland med Donau, og blant disse endte 767 i Auschwitz. Bare 34 av de deporterte overlevde. (se side 273) Når man regner med dem som ble henrettet på norsk jord, ble tilsammen 765 jøder i Norge ofre for Holocaust. 

Marte Michelet har valgt å skrive om Braude-familien, fordi det aldri har blitt skrevet noe om dem tidligere. Og grunnen er at hun ønsket å skrive om helt vanlige mennesker - ikke om de eksepsjonelt begavede eller de mest uskyldsrene. Hun har også valgt å følge to gjerningsmenn - den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner og den norske statspolitimannen Stian Bech jr. Noe av det mest slående mens Michelet jobbet med boka, var at det ikke finnes noen bilder av aksjonene mot jødene i Norge. Hun har dessuten vist til den tyske historikeren Peter Longerich, som har uttalt at jødeutryddelsen ikke kan forstås som et "skrivebordsdrap" diktert fra Tyskland. Faktum er at det finnes betydelige forskjeller mellom de ulike landene og regionene der folkemordet fant sted. Uten alle de hundretusenvis av lokale hjelperne i de ulike landene, ville det aldri ha vært mulig å utrydde så mange jøder ... 

Jeg visste på forhånd at Norge var særdeles ivrig etter å bli kvitt jødene under andre verdenskrig. Når så mange som 1100 jøder klarte å komme seg unna før deportasjonen, skyldes det hjelp fra det vi må kunne kalle helter, og Michelet skriver om et lite knippe av disse også. Dee burde imidlertid ha vært mulig å redde de resterende nesten 800 jødene, dersom bare viljen hadde vært til stede. Andre land med hundretusenvis av jøder hadde større utfordringer enn oss, men i land som Danmark og Nederland sto folket sammen på en helt annen måte og mange flere ble reddet, slik jeg har forstått det. 

Underveis i lesingen ble jeg rystet helt inni margen. Det har jo alltid vært mange spekulasjoner rundt hvor mye myndighetspersoner, soldater og andre visste om det som foregikk i de tyske konsentrasjonsleirene. Det har vært en hel del fokus rundt Auschwitz-Birkenau, men lite rundt tre andre regelrett rene utryddelsleire som ble utradert før tyskerne trakk seg tilbake, etterfulgt av russiske tropper. Marte Michelet dokumenterer at den norske eksilregjeringen som satt i London, fikk vite om uhyrlighetene. Likevel ble det aldri sendt ut noen advarsel til de norske jødene. Ingenting - absolutt ingenting - ble gjort.

Helt konkret dreide det seg om en melding fra minister Finn Koren ved den norske legasjonen i Bern, Sveits, til utenriksminister Trygve Lie i London, sendt den 17. august 1942 med følgende innhold:

"Fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går ut på sluttlig å "likvidere" hele dette befolkningsslag. Hva der foregår i Warszawas ghetto trosser etter sikre meddelelser enhver beskrivelse. Omtrent en tredjedel av befolkningen der anslås hittil å være omkommet." (side 230)

Og videre:

"Et større antall vites med sikkerhet å allerede være drept hvad enten dette er skjedd med gass, som visstnok er den hensiktsmessige og hurtigste framgangsmåte, eller ved stryknin. Jødene skal øyensynlig etter Hitlers mening ved ethvert middel søkes utslettet fra jordens, eller i alle fall den europeiske jordens overflate." 

Tre dager etter rapporterte den svenske konsulen i Stettin om at det foregikk massemord i Polen med gassing av jødene. 

Det er sjokkerende å lese at verken Trygve Lie eller London-regjeringen foretok seg noe som helst for å advare jødene slik at de kunne komme seg unna i tide. 

Det andre jeg opplevde som sjokkerende og opprørende var å lese om hvordan de få norske jødene som faktisk overlevde Holocaust,slet for å komme hjem til Norge. De hadde - alle som en - mistet sine norske statsborgerskap (i den grad de hadde dette fra før av) da de forlot Norge og gikk ombord på Donau. Fordi de ikke lenger var norske, nektet Norge i begynnelsen å la dem få vende tilbake ... Grusommere går det nesten ikke an å bli, tenker jeg. 

Jeg er full av beundring for Marte Michelets bokprosjekt, der hun udødeliggjør en del av våre nære historie i en bok, som burde bli pensum i historiefaget på videregående skole. Fordi hun så grundig dokumenterer alt hun påstår i et rikholdig noteverk og kildemateriale bakerst i boka, er det på en måte helt greit at hun noen ganger tråkker skikkelig til og er både sint og anklagende. Jeg opplever boka hennes som godt skrevet, og hun levendegjør menneskeskjebnene hun skriver om på en slik måte at det er helt umulig å bli sittende uberørt tilbake. Noen ganger kom rett og slett tårene, fordi jeg ble så opprørt over det jeg leste. Og nok en gang undres jeg over alt vi ikke vet om det som skjedde under andre verdenskrig, men som gradvis graves frem - i den ene boka etter den andre ... Hvor mye er ikke blitt fortidd i historiebøkene våre? Hvor mye mer er det vi fremdeles ikke vet? Når historikerne ikke har gjort denne jobben, så må vi i alle fall ta av oss hatten for dem som gjør det! Så får det - slik jeg nevnte innledningsvis - være at kanskje ikke alle perspektivene har kommet frem enda, heller ikke i Marte Michelets bok ... Jeg takker gladelig ja takk til flere bøker om emnet, jeg! 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Lydbokutgaven med Cathrin Gram som oppleser er for øvrig kjempefin!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydfilen)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Cathrin Gram
Spilletid: 10 t 18 min. (320 sider)
ISBN: 9788242161758 (lydfil)
ISBN: 9788205470439 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven av boka selv.

Marte Michelet (bildet er lånt fra Gyldendal)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 22. oktober 2014 - Årets beste sakprosabok? - Marte Michelet er en dyktig journalist og skribent som myndig og målbevisst har gått inn i et stort fagfelt – tilintetgjøringen av jødene under 2. verdenskrig. Vekten i boken «Den største forbrytelsen» ligger på det norske Holocaust, men sannelig makter hun å løfte den norske historien inn i sin internasjonale sammenheng, i en tett komponert bok med effektiv og korthugd skrivestil. Boken er uhyre ambisiøs – der hun velger å følge tre spor, ofre, aktører, gjerningsmenn – over et langt tidsspenn, i en tekst på snaue 300 sider.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 22. august 2014 - Første bok om norsk jødeutryddelse - Arbeidet har vært møysommelig, med mange timer tilbrakt i arkiver.
- Det er over 70 år siden nå. Likevel kommer det stadig ny informasjon om krigen. Vi har ikke hatt noen ordentlig norsk holocaustforskning før de siste par tiårene. Derfor kan bøker som min komme nå. «Vi må aldri glemme», sa de like etter krigen, men likevel ble lite gjort for å huske før det var for sent. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg i løpet av arbeidet med denne boka har møtt på folk som har sagt «å, du skulle ha snakket med den og den, men han eller hun er dessverre død nå», sa Michelet, som avrundet sin innledning om den kommende boka med å sitere poeten Gunvor Hofmo: «Om vi i glemsel går: det er asken deres vi trår».
- NRK v/Siss Vik og Hilde Bjørneskau - 21. oktober 2014 - Noe av det mest skammelige i norgeshistorien – Nordmenn så en annen vei når jøder ble arrestert, alle steder i dette landet, enten det var den eneste jødiske familien i Årdal i Sogn og Fjordane eller når alle de jødiske mennene i Trondheim ble marsjert gjennom byen tidlig i oktober i 1942, sier Marte Michelet.
Det var mange vanlige nordmenn som ringte og tipset om jøder. Michelet er egentlig ikke veldig overrasket over at det fantes så mange angivere.
– På en måte er det lett å forstå. Folk var under okkupasjon, og det er massevis av politifolk, hird og gestapomenn i frakk kjørende rundt på motorsykkel på gårdsveiene i Østfold. Slikt er nok veldig skremmende. Det var ikke en stemning som gjorde det lett for noen som ville ønske å skjule en jøde.- Bok365 - 21. august 2014 - Et grusomt stykke norgeshistorie –Høsten 1942 bestemte det tyske okkupasjonsregimet seg, i samarbeid med norske myndigheter, for at tiden var kommet for å utslette de norske jødene. Dette er et av de mest dramatisk og grusomme kapitlene i norsk historie. Likevel mangler boken om det norske Holocaust, sier Marte Michelet. –Mitt utgangspunkt har vært å gi en grundig og helhetlig fremstilling.
- Dagbladet v/Nina F. Grünfeld - 26. november 2014 - Den største forbrytelsen -
Michelet er blitt anklaget for å ignorere redningsmennene. Men den boken kritikerne etterlyser er en annen bok. I stedet for å se boken for hva den er, legger de vekt på hva den ikke er. Det blir som å anklage en brunost for ikke å være gul! Et av Michelets poeng med boken er å sette søkelys på at hjelpernes historie gjennom etterkrigstiden har vært en del av majoritetsfortellingen. Michelet tilbyr en annen fortelling med nye innsikter.
For oss er boken et etterlengtet verk som er blitt omfavnet av det norske bokpublikummet, kritikerskaren og prisgiverne. Det gir oss håp og tro om at det til tross for økende antisemittisme i Europa likevel er plass for oss og våre erfaringer, og at våre erfaringer har resonans med Michelets.
For hvordan skulle hun ellers ha kunnet skrevet en så god bok om oss og vår historie? Takk Marte Michelet.
- Dag og Tid v/Roald Helgheim - 24. oktober 2014 - Det største norske sviket - Det er skrive viktige bøker om einskildlagnader, men det har mangla ei heilskapleg framstilling, seier Michelet, som byrjar boka med jødeinnvandringa til Noreg rundt det førre hundreårsskiftet. Då kom det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. Dei slår seg ned på Grünerløkka i Oslo og får fire barn, og vi følgjer lagnaden til familien gjennom heile boka. Fire av dei vart deporterte og drepne.– I denne forteljinga følgjer eg både offer og gjerningsmenn, fordi litteratur om holocaust ofte er anten eller. Og eg ville fortelje om vanlege menneske og følgje dei gjennom stadia som til slutt skulle bli lagnaden: flukt, internering i Noreg og deportasjon. Familien Braude var austjødar, mannen Benzel var omførselshandlar, eller det vi kallar ein kramkar. Kona Sara var syerske, og dei kom frå Litauen, som mange norske jødar kom frå. Som minoritet var norske jødar sedde på som uintegrerbare i samfunnet, skitne, fulle av lus, «jødebolsjevikar» og ein fare for tryggleiken i riket.
- Tine sin blogg - 16. november 2014
- Kleppanrova - 5. desember 2014 
- Min bok- og maleblogg - 10. desember 2014 
- Bokbloggberit - 28. desember 2014 
- Ellikken - 29. mars 2016