Dag Solstad: "T. Singer"

Hvem er vi når ingen egentlig ser oss?

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene når han reiser til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han drar ikke dit for å bli noe, men tvert imot for å forsvinne litt. For å bli mest mulig usynlig. Han ønsker seg et liv i fred, med orden i tingene, så lite friksjon som mulig. Samtidig bærer han på en gjennomgripende skyldfølelse og skam for de mest underlige og banale ting. En indre uro som aldri slipper helt taket.

Singer lar ingen komme ordentlig inn på seg. Kanskje lar han ikke engang seg selv komme ordentlig inn på seg.

Det nye livet på Notodden er preget av det stille. En liten leilighet. En jobb på biblioteket. Små rutiner som gjentas dag etter dag. Det skjer egentlig ikke så mye, ytre sett. Men under dette tilsynelatende rolige livet foregår det hele tiden noe. En svak, men konstant spenning i ham. Mellom ønsket om å være helt for seg selv og et nesten ufrivillig savn etter noe mer.

I et kort øyeblikk opplever han noe som kan ligne et mer levende liv, da han får en venn. Et vennskap som både åpner og truer ham på samme tid. For Singer er ikke bygget for nærheten. Han er for redd. For mistenksom. For gjennomtrukket av forestillingen om at noe alltid vil gå galt. Og det gjør det også. Ikke fordi verden nødvendigvis er så ond, men fordi han selv ikke makter å ta imot det som tilbys ham.

Underveis forelsker han seg også, men uten at noe egentlig får slå ut i full blomst. Det er som om han hele tiden trekker seg tilbake akkurat idet noe kunne ha begynt. Som om han ikke unner seg selv mer enn små glimt av liv før han igjen lukker døren.

Det interessante er at ensomheten hans ikke fremstilles som et stort drama. Den plager ham ikke på den måten man kanskje skulle tro. Den er bare der. Som en tilstand. Nesten som en selvvalgt skjebne. Og Solstad romantiserer den ikke, men han gjør heller ikke narr av den. Han lar Singer få være akkurat så utilgjengelig, liten, utilpass og tankefull som han er.

For meg rommer denne romanen et av Solstads viktigste, og mest urovekkende spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Når ingen speiler oss? Når ingen bekrefter eller motsier oss? Er vi fullverdige mennesker hvis ingen får innblikk i hvem vi er? Finnes det et helt jeg som kan leve alene, bare i forhold til seg selv? Eller er vi først virkelig til når vi opptrer i relasjon til andre?

Singer utfordrer hele forestillingen om selvstendighet og uavhengighet. Han vil klare seg alene, men i det ligger det også en form for resignasjon. Kanskje til og med en slags selvutslettelse.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka. Ikke fordi den byr på dramatikk, men fordi den tvinger leseren til å være sammen med et menneske som ikke byr på seg selv, som ikke vil underholde, som ikke vil forklares bort. Og det gjør den til en ubehagelig, men også tankevekkende og viktig roman.

Kai Remlov leser teksten med den karakteristiske, litt nøkterne og gravalvorlige stemmen som passer perfekt til Solstads univers. Hans stemme gir Singer den rette blandingen av distanse og sårhet. Jeg kan vanskelig forestille meg denne romanen opplest av andre.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.