Joyce Carol Oates: "Svart vann"

Om maktmisbruk på sitt verste

Joyce Carol Oates (f. 1938) er en amerikansk forfatter som har utgitt mer enn 50 romaner, i tillegg til mengder med noveller, poesi og sakprosa. Svært mange av hennes bøker er oversatt til norsk. "Black water" kom ut i 1992, og på norsk med tittelen "Svart vann" i 2019. 

"Leiebilen, en Toyota, med senatoren ved rattet, ivrig, utålmodig, raste bortover den navnløse, uasfalterte veien og skjente rundt svingene i svimlende fart, og plutselig, uten forvarsel, kjørte den av veien og veltet ut i det svarte, fossende vannet, tippet over på passasjersiden og sank raskt. 

Kommer jeg til  dø? - sånn?" (side 9)

Frempeket levner liten tvil om hva som er rammen for denne romanen. En ung kvinne er blitt med en middelaldrende, full senator på biltur, og det ender fatalt. Senatoren mister kontrollen over bilen og de havner i vannet - det svarte vannet. Han kommer seg ut, mens hun blir sittende fast. Han kunne med letthet ha reddet henne, men er kun opptatt av å redde sitt eget skinn. Hun dør der nede i vannet, gjennom en langsom kvelning. Etter som bilen synker blir nemlig lommen med luft over henne mindre og mindre, inntil det ikke er noe igjen. 

Det store spørsmålet er: Hva skjedde egentlig? Hvorfor ble den unge kvinnen med den eldre mannen? Og hvorfor reddet han henne ikke? Han var full, og ulykken i seg selv ville ha skandalisert ham. For hva gjorde han i det hele tatt bak rattet i en slik tilstand? Samtidig er det grunn til å spørre seg hvorfor den unge kvinnen ble med. Hva ville hun med denne middelaldrende, gifte mannen, som hevdet at han var i ferd med å bli skilt? 

Hele historien er inspirert av en helt konkret historie. I 1969 kjørte nemlig en beruset senator Ted Kennedy utenfor veien. Han hadde en ung kvinne ved sin side. Hun døde ved drukning. Han kontaktet ikke politiet før det var gått 10 timer, og etterforskningen viste at han kunne ha reddet henne. Likevel fikk saken så og si ingen alvorlige følger for Ted Kennedy. Han har hele tiden nektet for at han kjørte i alkoholpåvirket tilstand. Og det kunne ingen motbevise siden han ikke ble alkotestet rett etter at ulykken skjedde. Saken fikk for øvrig navnet "Chappaquiddick incident". 

Historien i Oates` roman fortelles i tredjeperson entall, og det er først og fremst den unge kvinnen vi kommer tett på. Vi følger henne forut for hendelsen, og underveis - inntil hun sitter i bilen og opplever at det blir stadig mindre luft å puste i. Hele tiden overbevist om at hennes eldre kavaler har stukket av for å hente hjelp, slik at hun kan komme løs ... Intetanende om at det siste han faktisk tenker på er å redde henne ... At alt han ønsker er å unngå å bli avslørt som fyllekjører ... 

"Hun holdt på å drukne, men hun skulle ikke drukne. Hun var sterk, hun hadde ikke tenkt å gi seg så lett." (side 144)

Hendelsen finner sted i en tid der kvinners rolle i samfunnet i all hovedsak var å fremme interessene til mennene de hadde rundt seg. Svært få hadde selvstendige karrierer. Mens jeg leste funderte jeg på om dagens kvinner ville ha satt seg inn i en bil med en sterkt alkoholpåvirket eldre mann, og kjørt av gårde. Selv om han var både rik og berømt? Jeg håper at svaret er nei.

Joyce Carol Oates gjør et poeng av å få frem hvilken livsbegjærlig kvinne det var som ble ofret for å redde en aldrende senators "gode navn og rykte". Hun som hadde hele livet foran seg, begavet og så selvbevisst som kvinner var tillatt å kunne være på den tiden. Mens han hadde en forkvaklet moral med en hang til å misbruke alkohol ... Som leser blir man sittende å veie det ene livet opp mot det andre, og det er nok nettopp hensikten. Det er slett ikke rettferdig at det han og ikke hun som skal komme levende fra det hele. Hun som er brakt i denne situasjonen av ham på grunn av hans drikking, og hun som sitter igjen i bilvraket uten håp om redning ... Joda, hun håpet selvsagt på redning, men vi lesere vet at den kommer ikke. 

I og med at denne romanen regnes som en av Joyce Carol Oates´ beste, regner jeg med at den skapte furore da den utkom i USA i 1992. Ted Kennedy døde i 2009, og må ha fått med seg dette. Jeg lurer på hva han tenkte ... Skjønte han at denne skampletten i hans liv representerte maktmisbruk på sitt verste?

Bare for å ha nevnt det - Joyce Carol Oates er ikke den eneste som har skrevet om ulykken, riktignok som en fiksjon i "Svart vann". Det er utgitt mengder med bøker og artikler om hendelsen - som dokumentar - i årenes løp. 

Denne boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, selv om den er temmelig lettlest og gjort unna på en ettermiddag. Anbefales!

Utgitt i USA: 1992
Originaltittel: Black water
Utgitt i Norge: 2019
Forlag: Pax
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 149
ISBN: 978-82-530-4171-1
Jeg har kjøpt boka selv.