Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.