Møte med Rune Christiansen på Litteraturhuset i Oslo 28. januar 2015

Rune Christiansen (Foto: RMC)

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte med diktsamlingen "Hvor toget forlater havet" i 1986. Selv om jeg vil tro at han i dag er mest kjent som romanforfatter, er det faktisk grunn til å minne om at han i årenes løp har utgitt hele ni diktsamlinger. 18 bokutgivelser har det blitt, hvorav syv er romaner. (Kilde: Wikipedia) 

Selv har jeg så langt bare rukket å lese en av Rune Christiansens romaner, og det er den siste: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv".  Denne boka har han fått Brageprisen for. En av grunnene til at jeg for alvor er blitt oppmerksom på denne forfatteren, er Miriam S. Boulos, kvinnen bak bloggen "Lesende skrivende" og forfatter bak en bokutgivelse som kommer snart, og som nettopp handler om Rune Christiansens forfatterskap. Hun er dessuten årsaken til at jeg har kjøpt romanen "Fraværet av musikk" (anbefalt som en inngangsport til Christiansens forfatterskap), mens jeg fra før av også har "Krysantemum" liggende på vent ... 

Onsdag denne uka var det altså bokbad med Rune Christiansen på Litteraturhuset. 

Der ble han intervjuet av Kjersti A. Skomsvold (f. 1979), også hun en kjent og profilert forfatter (blant annet av boka "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg").

Litteraturhusets Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen som "forfatternes forfatter", skjønt han også er lesernes forfatter. Christiansen har et imponerende språk, hvor "hver eneste setningen kan klippes ut og henges opp på veggen". Bøkene hans bærer preg av kjærligheten til litteraturen, livet og kjærligheten selv. Dessuten behersker Christiansen flere genre, noe han har til felles med Kjersti A. Skomsvold. Denne kvelden var det imidlertid romanene som sto i sentrum. 

Silje Riise Næss introduserte Rune Christiansen (Foto: RMC)

Skomsvold innledet bokbadet med å referere til hennes og Christiansens første møte på Vestfossen, før hun gratulerte ham med fjorårets Bragepris. Hun påpekte at det virker som om han har tillit til romanen og utfordrer den ved å skrive om hvordan det er å være menneske. Christiansens smilte og sa at han har tillit til romanen fordi han kan lage den selv. Han opplever det som fantastisk "å bakse" med dette. 

Rune Christiansen har brukt sånn ca. fem år på hver av sine to siste romaner. Romanen er den som lettest åpner seg mot verden. Dessuten er det noe gåtefullt ved romanen, fordi man kan være i hovedpersonens liv over tid og danne et helhetlig rom. Romanens struktur er både fast og flytende. Skomsvold mente at romanen dermed rommer det kaoset som et menneskeliv er ... Christiansen på sin side mente at menneskets liv dypest sett ikke er så kaotisk likevel. Vi har språket, som er selve erkjennelseslimet i et menneskes liv. I romanen står språket sentralt - det samme språket som vi ellers bruker i våre liv. Det grunnleggende i oss mennesker streber etter struktur. 

Vi mennesker skaper narrativer, historier om oss selv, understreket Christiansen. Skomsvold mente at hun etter å ha lest de fire bøkene som dette bokbadet skulle handle om - "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" (2014), "Krysantemum" (2009), "Fraværet av musikk" (2007) og "Intimiteten" (2003) - kunne hun i grunnen trekke ut et narrativ om hans utvikling som forfatter. Hun lurte på hvordan han tenker om rom og tid når han skriver. Christiansen understreket at han er mer opptatt av rom enn av tid. Det er sjelden han skriver ned ting eller noterer noe til senere bruk. Rommene han er i kan han dermot ta vare på til senere bruk. Det kan handle om en strand, en tur på motorveien - i det hele tatt mange ting. 

Rune Christiansen og Kjersti A. Skomsvold i intens samtale (Foto: RMC)

Hvorfor valgte Christiansen nettopp det småbruket Lydia i hans siste roman bor på, spurte Skomsvold. For ham handler det om at det han skriver om må ha en slags valør. Han har alltid en boktittel han stoler på som et utgangspunkt. Tittelen definerer den grunnfølelsen som romanen bygger på, hvilket ikke betyr at boka om Lydia på noen måte handlet om ensomhet som tema. Noe av det første som var på plass i hans siste roman var stallen og avlivningen av hesten. Hvilke ord skal til for å beskrive en slik stall, slik at denne grunnfølelsen kommer opp hos leseren?, spør han seg.

Tenker han på leseren mens han skriver?, spurte Skomsvold. Christiansen svarte spontant nei, etterfulgt av latter. Samtidig innrømmet han at han ikke bare skriver for seg selv. Han tenker imidlertid også på seg selv som en leser. Han er også opptatt av at han ikke kan oppholde seg der hvor han tenker på leseren for lenge. Han tenker dessuten ikke på at alt han skriver om skal bli forstått av leseren. 

Det tar lang tid før Christiansen viser frem det han skriver om. Han har på et vis et behov for å beskytte det han skriver, og for ham ville det være helt umulig å ha mange lesere underveis i selve skriveprosessen. Han berømmer forlaget sitt, Oktober forlag, og hans sterke redaktør. 

Skomsvold mente at hun under lesingen av de fire bøkene bokbadet handlet om, kunne merke det rommet forfatteren sitter i mens han skriver. Hvor var han fysisk mens han skrev disse bøkene?, lurte hun på. Christiansen smilte mens han fortalte han han satt på et lite arbeidsrom med vegger dekket av bøker. Det er et rotete rom med stabler av bøker, filmer og magasiner - et rom han konsentrerer seg godt i. Han kan f.eks. ta opp Tsjekovs samlede verker, slå opp på en side og finne en replikk - og så kommer skrivelysten igjen. 

Christiansen finner impulser fra filmer, men kanskje ikke helt slik vi som satt i salen tenkte. Det kan være et spesielt gatebilde eller en farge på himmelen som gir ham lyst til å skrive. 

Hvordan fant han Lydia?, spurte Skomsvold. Christiansen fortalte at hun dukket opp for ca. 16 år siden, mens han kjørte gjennom Nord-Sverige. Han befant seg på en virkelig øde strekning da han så en ung kvinne komme gående med en ICA-pose i hånda. Først tenkte han "hvor skulle hun hen?" Det var øde i alle retninger, så langt man kunne se. Dernest tenkte han "hvor kom hun fra?". Der og da tenkte han ikke at dette var Lydia, men hun dukket opp mye senere. En gang han trengte en veterinær ... Han tenkte også at hun var relativt ung i et annet land, som ikke var veldig fremmed, og han tenkte at det fantes en trassighet i henne som trigget noe i ham. 

Det er mye liv og standhaftighet i Lydia. Fant han språket hennes med en gang?, spurte Skomsvold. Nei, ikke med en gang, svarte Rune Christiansen. I første rekke ønsket han å lage et portrett, og dermed ble fortellerens språk eller stemme viktig. Dette måtte korrespondere med Lydia. Smilende kom han inn på enkelte som skriver om seg selv, uten at han ønsket å nevne noen navn. Selv ønsket han å skrive en fiktiv historie, med litt avstand og respekt. Fortelleren får riktignok tilgang til Lydias tanker underveis, men også her er det en respektfull avstand. Hva kan man egentlig vite om et menneske? Mye av det vi gjør er ganske selvimotsigende ...

Christiansen er veldig bevisst sprangene han tar mellom hver bok. Når han kjenner at han kan noe veldig godt, må han forlate det og prøve seg på noe nytt. Samtidig ser han at kan forlate noe i en roman, for så å la dette dukke opp i en annen roman. Han skriver imidlertid ikke den samme boka om og om igjen. Selv er han glad i forfattere som har et rendyrket prosjekt, men han har også sansen for forfattere som strekker seg i mange ulike retninger. I den forbindelse nevner han Askildsen, som tilsynelatende er av typen rendyrket, men som likevel gjør mange sprang i sine noveller. Han finner noe nytt i hver bok, og fellesnevneren er at det er noe man vil vekk fra og noe man vil finne. 

Dyptpløyende samtale mellom to spennende forfattere! (Foto: RMC)

Hva tenker Christiansen når han er ferdig med en bok? Vi tilhørere kunne se at det skjedde noe med ham idet han skulle svare. "Det er en forferdelig tid!" svarte han, mens latteren runget gjennom forsamlingen. En nødvendig løsrivelsesprosess finner sted når man må erkjenne at boka er ferdig og at man ikke kan klamre seg til enda en korrekturlesning. Det er heller ikke slik at han med en gang er i gang med noe nytt. 

Skomsvold påpekte at hun likte tittelen på boka "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" så godt. Det var noe med navnet Lydia og ensomheten som følger oss som mennesker hele livet. Uansett hva som skjer, har vi en ensomhet i oss. Dersom tittelen ikke hadde inneholdt ordet "ensomhet", ville hun ikke ha tenkt på dette i det hele tatt. Christiansen understreket at han ikke er opptatt av en tematisk link. Han ønsket seg en tittel som gjenspeiler at dette er et portrett. Det forhold at etternavnet er med, speiler den respektfulle avstanden til hovedpersonen. Ensomhet er en kjent størrelse som de fleste har et forhold til. Lydia er mer redd for det motsatte enn ensomheten, praktisk og pragmatisk som hun jo er. Lydias bidrag ligger i den lille verden. Alt hun gjør springer ikke ut av store valg, mer ved at livet strømmer gjennom henne. 

Skomsvold spurte: "Hva er mest virkelig for Lydia? Det virkelige eller fantasien?" Christiansen svarte at Lydia er en person som forholder seg til realitetene, men hun har også et forhold til drømmer. Dette flyter over i hverandre, og springer ut av hverandre. 

Christiansen er opptatt av litteratur som handler om ulike virkelighetsnivåer. Han trakk frem Thomas Hardy, en av hans yndlingsforfattere. Hardys styrke er å være ekstremt detaljert på det politiske og realistiske, samtidig som han glir over i temaet døden og de døde. De døde representerer fortiden. Skomsvold nevnte i den forbindelse Christiansens roman "Fraværet av musikk", der det er en far som er veldig til stede, selv om han er død.  Det er i det hele tatt mange døde foreldre i bøkene hans ...

Virkeligheten eller litteraturen - hva er mest virkelig? spurte Skomsvold. Christiansen mente at litteraturen er mest virkelig - til begeistring for oss som satt i salen. Det er ekstremt sterkt å være i en roman som man selv finner opp, og da må man gjøre det reelt, mente Christiansen. Litteratur har en sånn type kraft i seg at det blir reelt. Det er en virkelighet og en sannhet i det. Litteraturen har en langsomhet i seg, hvor du selv må være aktiv. Du må lese, det er en langsomhet i tilegnelsen, det krever konsentrasjon og tilstedeværelse. Man kommer inn i det på en ganske unik måte. Til sammenligning er musikk og kunst hastigere - der får man overblikket ganske raskt. I en roman må man jobbe for å få et overblikk. Christiansen er opptatt av film, og mener at det skal mindre til for å føle noe når man ser en film. Når man leser en bok, skaper man følelsene selv. 

Er det noe man ikke kan komme til bunns i innenfor litteraturen? spurte Skomsvold. Christiansen mente at det finnes et språk for det meste i verden. Vi er ikke tjent med å tenke at språket er begrenset. Det er det vi har! Til og med religiøse aspekter avhenger av språket.

Tenker Christiansens mye på hvordan romanene hans skal avsluttes? spurte Skomsvold. Christiansen mente at han i grunnen tenker mye på avsnittene i boka, hvoretter han siterte Beckett:

"The end is in the beginning and yet you go on."

Skriver Christiansen romanene sine fra A til Å, eller blander han dette sammen underveis? Christiansen opplyste at han ikke skriver kronologisk handlingsmessig. Han er ikke opptatt av "plottet". Samtidig skriver han et og et kapittel av gangen, som regel i den rekkefølgen det blir til slutt. Han kan likevel foreta sprang i tid underveis, f.eks. gjennom at en av hovedpersonene får en erindring tilbake i tid - som et tilbakeblikk. Han trekker frem forfatteren Pinter som i et teaterstykke begynte med slutten og endte med begynnelsen. Dette ble en slags litterær struktur. En spennende sådan i dette spesielle tilfellet. 

Skomsvold ga uttrykk for at det jo er viktig å leve og ikke bare skrive. Hun spurte om han reiser mye. Rune Christiansen sa at han ikke reiser så mye som han gjorde tidligere, men at han fremdeles tar seg et par utenlandsturer hvert år. Han reiser imidlertid mye rundt i Norge. Helt siden foreldrene flyttet fra den blokka han vokste opp i på Østerås, har han hatt en følelse av å leve i eksil. Det stedet han vokste opp er helt grunnleggende i hans liv. Slike ting legger han inn i bøkene sine. Som at Lydia må stoppe bilen og gå ut i grøfta ...

Christiansen nevnte Brontes "Stormfulle høyder". Her starter forfatteren med slutten og så fortelles en av de sterkeste kjærlighetshistoriene som noen gang har funnet sted i litteraturen. Bronte la vekt på detaljene, noe som ikke var vanlig den gangen denne romanen kom ut. Det gjorde et sterkt inntrykk på ham å lese denne romanen. I det hele tatt finnes det mye i den victorianske litteraturen som er ekstremt fascinerende. Detaljene som beskrives blant annet. 

Skomsvold spurte: "Hva er den beste måten å stjele fra annen litteratur på?" Rune Christiansen smilte og dro på det, og Skomsvold benyttet umiddelbart anledningen til å fortelle hvordan hun gjør det. Deretter fortalte Christiansen at han for sin del ville ha stjålet en ubetydelig setning, en slik setning som ingen ville ha lagt merke til at han tok. Han ville aldri ha stjålet en typisk "godt sagt"-setning, i alle fall ikke uten kildehenvisning. Ellers har han det slik at han glemmer hvor han har tatt ting fra - selv når han har funnet noe som er bra. Og det er kanskje like greit?

Helt til slutt spurte Skomsvold Christiansen om hva som er best - å lese eller skrive? Christiansen mente at det ikke går an å skille på disse to. Lesning har vært ekstremt viktig for ham, og han begynte først å skrive i 1984. Han byttet da ikke lesning ut med skriving. Men han tegnet tidligere. Det har han ikke gjort etter at han begynte å skrive ...

Det som var ment å skulle vare i en times tid, nærmet seg halv annen time da bokbadet var ferdig. I mellomtiden hadde hele salen sittet fjetret og hørt på. Og selv må jeg si at jeg var imponert over Kjersti A. Skomsvold og alle de interessante og kloke spørsmålene hun stilte overfor Rune Christiansen, en forfatter jeg virkelig skal stifte et mer nærgående kjennskap til! Jeg håper også at jeg inspirerer flere til å bli kjent med denne forfatteren gjennom dette innlegget!

Etter bokbadet ble det boksignering. (Foto: RMC)