Marit Kaldhol: Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz"

Når den minste må være størst

Nok en gang har jeg visst ikke fulgt med i timen ... Marit Kaldhold (f. 1955) var for meg en fullstendig ukjent forfatter inntil jeg i høst ble oppmerksom på hennes siste roman "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", som skulle være bare helt fantastisk i følge flere bloggere. Og når flere av dem jeg kjenner og fester lit til, har uttalt seg så tydelig og klart - ja, da klarer i alle fall ikke jeg å styre min nysgjerrighet, engstelig som jeg er for å gå glipp av noe stort.  

Når jeg leser om forfatteren på Wikipedia, ser jeg at hun debuterte med diktsamlingen "Lattermilde laken" i 1983. Hele 25 bøker har hun i årenes løp utgitt, mest innenfor poesi og barnebok-genren, men også noen romaner (fem i alt, så vidt jeg kan se) og en novellesamling. Dessuten har hun laget drama for barn og ungdom. Det er med andre ord en allsidig forfatter vi står overfor. 

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet meg da jeg begynte å lese "Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz", men ja ... kanskje en reise til Lódz for eksempel ... Og så var det noe helt, helt annet. Noe sårt, vakkert, poetisk og uendelig trist ...

"Fuglane er komne heim.
På veg til bilen høyrer eg for første gong denne våren at 
fuglane syng. 
Eg prøver å få auge på dei der oppe mellom greinene på trea. 
Kor har dei vore? Kva har dei opplevd?

Lufta òg er annleis denne morgonen, no kjenner eg det. 
Enno skarp, men med eit mildare drag. Noko nytt.
Vinteren er snart over, Solrun. 
Den første vinteren etter at vi mista mamma.

Kjære Søster Sol, du skulle ha vore her.
Eg veit at ikkje alle fuglar kjem tilbake.
At ikkje alle er sterk nok til å klare reisa. 
Eller ikkje har vilje nok.
Likevel trur eg dei lengtar heim. 

Eg set meg inn, starter motoren. Svingar ut frå tunet,
opp bakken til hovudvegen.
Eg kjem, eg skal finne deg.
Blinkar, køyrer inn på asfalten." (side 3)

Dermed er rammen for denne såre, poetiske romanen satt. For det handler om en lillesøster som passer på storesøsteren sin etter at moren er død. Kun et tun skiller boligen til søstrene fra bestefaren Olvars. Bestefaren som er i ferd med å bli fullstendig blind. Også han en som trengs å passes på. Søstrenes far fotlot familien da de var små. Han var polsk musiker, og reiste hjem til Lódz sammen med alle gitarene sine - dit søstrene altså ønsker å reise en gang ...

Etter hvert skjønner vi at storesøsteren Solrun er rusmisbruker, med alt det som følger med av påkjenninger for de pårørende. Dvs. lillesøsteren, som prøver å gå på skole samtidig som hun passer på Solrun og bestefaren ... Det er ingen andre. De andre er enten døde eller har reist til Lódz. Og alle som har et minimum av kjennskap til hva det innebærer å leve med rusmisbrukere, skjønner at det dreier seg om penger til dop, løgner, tyverier, bedrageri, desperasjon og ødeleggelse. Jenny får oppleve alt - søsteren Solrun sparer henne ikke for noe. Men uansett hvor ille det er, blir kjærligheten aldri borte.

Forholdet mellom Olvar og bokas jeg-person Jenny beskrives nydelig. Selv om han er i ferd med å bli blind, er han der. Det er også minnene om en annen tid, en trygg tid - selv om faren var fraværende. Likevel - byrden som hviler på Jenny er stor, uhyggelig stor. Det var ikke slik det var ment å skulle bli ...

"Vi gjekk arm i arm. Stien var fin gjennom skogen. Olvar 
felte furer her før i tida, før synet svikta.
- Tenker du mykje på mor di?
- Ja. Og på Solrun.
Vi gjekk et stykke til. Sto i utkanten av ei mark, ho
strekte seg heilt ned til fjøra. Olvar løfta brystkassa, drog 
inn luktene frå sjøen.
Eg kom på noko eg las ein stad, om fuglar som frys i hel 
under flukta og fell ned frå himmelen. Fell som steinar.
Vi heldt fast i kverandre sine armar." (side 52)

Fuglene blir et symbol på søsteren Solrun, som kommer og går. Jenny vet aldri om hun kommer tilbake og/eller i hvilken tilstand. De korte avsnittene eller kapitlene i boka gjør at man som leser må tenke det meste selv, for det er så mye usagt som i første rekke ligger mellom linjene og ikke i dem, samt i symbolikken med fuglene. Ved at budskapet ikke blir overtydelig, blir det på et vis også enda sterkere og sårere. For sorgen over det som er og lengselen etter det umulige, er hudløs og uten noen ende. Jennys skjebne som den som skal ordne opp i alt blir sånn sett også et bilde på at man klarer det man må. Alltid ... Noen ganger innebærer det å overta regien, ikke overlate alt til den som kommer og går. 

Handlingen springer frem og tilbake i tid, uten at det gjorde det aller minste for kontinuiteten i fortellingen. Jeg oppfattet tilbakeblikkene til fortiden, som for det meste var nokså gode, men med glimt at noe som ikke burde ha vært, som et slags anker som Jenny klamrer seg til når alt ser som mest dystert ut. Det rammer også inn fortellingen, setter det som hender i et større perspektiv. Og at slutten blir stående helt åpen - uten verken trist eller happy ending - ja, det samsvarer i all hovedsak med hvordan livet er for de fleste. Man vet ikke hvor alt ender, men i mellomtiden gjør man så godt man kan. 

Språket i Marit Kaldhols roman er nydelig, der det veksler mellom poesi og prosa. I denne konteksten passer nynorsk godt, fordi det som språk er mye mer poetisk enn bokmål. Dette er virkelig en roman jeg kan anbefale varmt - også til lesere som kanskje ikke umiddelbart tenker at dette er en roman for dem. Selv om jeg vegrer meg for å kalle boka "lettlest", må jeg i alle fall kunne si at den ikke er tungt tilgjengelig. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Samlaget
Antall sider: 176
ISBN: 978-82-521-8436-5
Boka har jeg kjøpt selv.

Marit Kaldhol (Foto: Øyvind Eide)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11. mars 2014 - En sorg som ikke tar slutt. Det handler om å være søster til en rusmisbruker. Det beste ved boken er scenene med Jenny og bestefaren Olvar, som er blitt blind på sine gamle dager, men som ordner livet sitt så godt han kan med den livserfaringen han har samlet seg. Fine er også de mange bildene; naturbeskrivelser der bølger, vind, steiner og regn blir uttrykk for Jennys indre landskap. Kaldhol bruker ikke sterke virkemidler, men de hun bruker, kommer igjen og igjen. Det er som om forfatteren ikke stoler på leserens evne til tolkning, eller henvender seg til et yngre - og kanskje ikke så rutinert - publikum.
Og som i en bok for unge lesere kommer håpet nesten programmatisk til slutt:
Ikkje eit år til på denne måten, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg.
- Tine sin blogg - 14. desember 2014 - Fascinasjonen for årstider og trekkfugler er tydelig i denne romanen, og det tilfører historien et velkomment snev av noe trygt. Historien er ikke utelukkende trist, for de to søstrene har opplevd mye fint sammen i barndommen, før mor døde og alt sammen raknet. Måten boken er skrevet på gir allikevel et trist preg, siden vi hele tiden får høre hva som egentlig skulle skjedd, hvis livet hadde vært godt.
- Tones bokmerke - 29. november 2014 - Det man alltid lurer på når det gjelder mennesker som velger rushelvetet, slik som Solrun, er hvorfor. Vi får en slags forklaring om et barn med angst og søvnproblemer som under oppveksten må ha sovepiller for å få sove. Som har et mørke inne i seg. Vi kan ane et stort savn etter faren. Som nå har et mål i livet – å få nok penger til narkotika og det innebærer Nils.
- Beathes Bokhylle - 11. desember 2014 - Det første som slo meg var det vakre og poetiske språket forfatteren fører pennen i, det var en ren fryd å lese. Nynorsk er bare helt vakkert. Korte "fortellinger" som flettes sammen til èn gjør boken veldig lett å lese til tross for at temaet er alvorlig nok.Som tidligere pårørende til en rusmisbruker så var det mye å kjenne seg igjen i her, jeg har selv følt på kroppen hva det vil si å bekymre seg for et eldre søsken, og i denne fortellingen setter Jenny sitt eget liv på vent fordi hun er for opptatt med å ta seg av søsteren sin. Hvem skal ta ansvar for henne?
- Artemisias Verden - 1. desember 2014 - Beskrivelsen av å være pårørende til en rusavhengig person, og hvordan den rusavhengige Sols utvikling forløper er troverdig, slik jeg kjenner det gjennom mitt arbeid og ellers. Kaldhol har skrevet en god og viktig bok. Slutten gir håp. Men er også litt, lettvint? Selv ville jeg lest mer om hvordan dette gikk. Selv var jeg hele tiden forberedt på det værste. Jeg lurer også på hvor skillet mellom lyrikk og roman går. Kaldhold roman er for meg like mye lyrikk som for eksempel Ruth Lillegravens Manillahagen.
- Min bok- og maleblogg - 4. juni 2014 - Dette er en utrolig sterk og trist historie, og så godt skrevet at du dras inn i de to jentenes sorg og kamp for å overleve slik at du har dem i hodet lenge etterpå. Jenny tar ansvar, kjemper for å holde storesøster borte fra det negative miljøet hun er i, på bekostning av sine egne studier. Det er vondt å bli med på hennes kamp for å få Sol på rett kjøl. Da de var små var det Sol som alltid passet på lillesøster.
- Siljes skriblerier - 2. november 2014 - Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz av Marit Kaldhol er en vakker og var roman om et søskenforhold, tapet av en mor og om å ikke gi opp håpet. Den er kraftfull i all sin stillhet og den er skrevet på det nydeligste nynorsk. Anbefales på det sterkeste!
- Groskro´s Verden - 27. mars 2014 - Romanen er skrevet som små historier, som går over en kvart side til en og en halv side. Historiene hopper litt i tid, slik at en får vite at Solrun var ivrig svømmer får hun begynte med rus, og at Jenny så opp til henne. Disse små historiene blir knyttet strålende sammen gjør at romanen er lett å lese og i tillegg til at språket er nydelig. Boken er en nydelig perle, den er på bare 176 sider, men jeg skulle ønske den var lengre.
- Les mye - 27. mars 2014 - Dette er ei veldig fin bok. Trist og sørgjeleg, men det er trass alt Kaldhol vi snakkar om. Vi les ikkje bøkene hennar og forventar noko koseleg. Måten Kaldhol får fram dei såre kjenslene, det konstante saknet etter systera er det som driv heile handlinga framover. Språket er poetisk, scenisk og får fram den underliggjande sorga. Jenny går frå å vere veslesystera som blei passa på, til å vere den ansvarsfulle vaksne. Men kven skal sjå etter at Jenny har det godt?
Jenny får ikkje den frykta telefonen. Boka har ein open slutt, noko eg synest er veldig fint, og avsluttar med desse håpefulle orda:
Ikkje eit år til på denne måte, Solrun. Ikkje eit år til. Eg skal finne deg. s 176
Ei av Kaldhols beste. Anbefalast.
- Frøken Flink - 17. august 2014 - Mens jeg leste Kaldhols bok, slo det meg at dette kunne jeg gjerne skrevet. Dette er slik jeg prøver å skrive, slik jeg ønsker å skrive. Noen få ganger med hell, som regel mindre vellykket. Uansett; jeg er så glad i dette dempede språket, metaforbruken og symbolikken som Kaldhol låner fra lyrikken hun også skriver, og ikke minst den effektfulle bruken av underdrivelse som grep. Scenene som beskriver de verste opplevelsene i hovedpersonens liv skrives så vidt frem; det er så lite «telling» at det knapt er «showing». Likevel gjør det sterkt inntrykk. Slikt liker jeg, og det er ikke enkelt å gjøre det godt.- Flukten fra Virkeligheten - 13. januar 2014 - Da jeg vendte om det som skulle vise seg å være siste side var min første tanke at jeg gjerne skulle hatt mer. Det er kanskje nettopp et av kjennetegnene på en god roman, at forfatteren har en evne til å avslutte teksten mens den er på en topp? det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz var tiltross for mye sorg og fortvilethet i teksten en riktig så fin leseropplevelse. Respekten min for de som arbeider med rus, det være seg privat eller i yrkessammenheng, blir bare enda større. Det å står i det uten å knekke helt sammen selv må kreve en enorm styrke mentalt, og noen ganger også styrke rent fysisk.
- Moshonista - 20. november 2014 - Jeg leste den for fort, slik man ikke skal gjøre med dikt. Tenkte dette var bra, og leverte den tilbake, uten dypere refleksjon. Helt til jeg stadig begynte å tenke på hvilken bok jeg hadde denne Olvar fra. Den gamle blinde mannen som snubler ut på tunet og snur seg etter fuglene. Umerkelig og stillferdig myrstrågufs. Under huden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.