Gaute Heivoll (f. 1978) har en formidabel produksjon av bøker bak seg - i følge Wikipedia hele 17 bøker faktisk, og det er svært imponerende for mannen har jo ikke rukket å bli mer enn 35 år. Seks av bøkene hans er romaner. De øvrige er barnebøker, antologier, dikt og annet.
Selv har jeg kun lest tre av Gaute Heivolls bøker tidligere. Da han kom ut med romanen "Før jeg brenner ned" (2010), hadde jeg aldri hørt om ham før og var fra meg av begeistring over å ha oppdaget en ny og helt særegen fortellerstemme innenfor norsk litteratur. Siden fulgte jeg opp med "Himmelarkivet" (2008) og "Kongens hjerte" (2011). Jeg har gitt samtlige bøker terningkast fem.
Noe som går igjen i Heivolls romaner er at han tar utgangspunkt i virkelige hendelser, og dikter seg inn i hovedpersonenes liv. Som regel har han hatt svært lite å gå ut fra, og jeg har hatt stor beundring for hva han har klart å skape ut av dette. I "Over det kinesiske hav" har han faktisk hatt atskillig mer å ta utgangspunkt i. Like fullt synes jeg dette er hans svakeste roman så langt blant dem jeg har lest. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor.
Kort sagt handler "Over det kinesiske hav" om et ektepar som etablerer sitt eget forpleiningshjem for "åndssvake" i en liten bygd på Sørlandet etter krigen. Faren i familien har en fortid som dekan fra Dikemark, og fordi dette har utgjort hans lykkeligste år, ønsker han altså å gjenskape en slags mini-institusjon i sitt eget hjem. Han gifter seg med ei Oslo-jente som legger egen sangkarriere på hylla for å følge ham. Hun er tilfeldigvis også sykepleier. De får etter hvert to barn - vår navnløse hovedperson og hans søster Tone. Jeg-personen vår sover i en gammel appelsinkasse som en gang angivelig har reist over det kinesiske hav, og denne kassen følger oss utover i boka. Derav tittelen på boka.
Mens hovedpersonen og bokas jeg-person mange år senere er i barndomshjemmet for å rydde opp i tingene etter sin avdøde mor, strømmer gamle minner på etter hvert som han finner gamle klær, dokumenter, ting ... Historien veksler frem og tilbake i tid - fra tiden etter krigen og frem til midten av 1990-årene.
En kveld i februar 1945 kommer en søskenflokk på fem til den lille familien på fire, som allerede har et par pleietrengende pasienter boende hos seg, i tillegg til en åndssvak onkel. Det ligger en tragisk historie bak med alvorlig omsorgssvikt, og barnevernet har tatt barna fra deres foreldre.
"- Så dette er de nye tullingene, sa han.
Søskenflokken sto der som om de hadde reist to ganger over Atlanteren, akkurat som Jensen og Matiassen, som på dette tidspunktet hadde gått til ro oppe på loftet. Lilly stilte alle på rekke, fra Nils som var høyest, til Sverre som var minst, og så kom pappa og tok dem alle i hånda. De bukket høflig, bortsett fra Erling som bare veivet med hodet, og Ingrid som neide nesten like dypt og adelig som Lilly. Sjåføren som hadde stått og hutret hele tida, satte seg i bilen og startet motoren. Frontlyktene kom på, og igjen kunne jeg se jordene og skogbrynet og granene der borte som liksom stivnet til i det plutselige lyset." (side 19)
Måten man betrakter disse barna på i en tid hvor det å bli stemplet som "åndssvak" er noe som blir hengende ved dem og blir umulig å endre, er virkelig til å grine av. Alle skjæres over en kam, og flere ganger sammenlignes de med dyr. Tvangssterilisering hører dessuten med. Selv ble jeg sittende med en nagende tvil - for Lilly var vel ikke åndssvak? Hun tok vare på søsknene sine, var den moren de aldri hadde hatt. Men ingen tok seg bryet med å undersøke henne særskilt, og også hun blir tvangssterilisert. Etter hvert blir hun så institusjonalisert og ute av stand til å klare seg på egen hånd at det kanskje kunne være det samme ...
"Synet av Matiassen og søskenflokken og den enfoldige Josef hadde reist spørsmål av grunnleggende art, om hva det egentlig vil si å være menneske. Muligens en naturlig reaksjon. Muligens et naturlig spørsmål. I et glimt hadde han sett dem, i et glimt hadde Oldervik sett seg selv. Og han hadde ikke vært sikker på hva han så." (side 156)
Bokas jeg-person og hans familie lever tett sammen med pasientene de har tatt i forpleining, og sammen beriker de på et vis hverandres liv. Men å sitte ved samme bord som familien, det får disse barna ikke. Nei, man satte inn mat til søsknene på rommet deres, og så spiste de sammen, mens familien satt i etasjen under og inntok sine måltider der.
Så skjer det noe dramatisk som snur det meste på hodet for familien. Parallelt følger vi myndighetenes håndtering av søsknene, som i svært liten grad tar hensyn til at de har følelsesmessige bånd seg i mellom ...
Gaute Heivoll skriver poetisk og vakkert som alltid, og likevel blir det litt kjedelig det hele. Historien tar liksom aldri av. Ikke at jeg venter meg veldig mye action når jeg har en Gaute Heivoll-roman foran meg, men denne gangen fikk jeg en påtrengende følelse av at han godt kunne ha fornyet fortellerstemmen litt, ikke la det gå rutine i å kjøre alle historier over den samme lesten. Særlig dette at han tværer ut alle detaljene, gjentar og gjentar det samme. Noen ganger fungerer dette svært godt, og f.eks. i "Kongens hjerte" var det nettopp dette som skapte magien i historien, slik jeg opplevde det. Men i herværende bok ble det unødig trøttende. Da jeg var kommet godt over midten av "Over det kinesiske hav", syntes jeg likevel at den tok seg betydelig opp. Og bare for å ha sagt det: boka har sine glitrende partier! Like fullt: det blir for mye gjentakelser og dveling ved detaljer, uten at forfatteren egentlig graver seg dypere ned i persongalleriet, og dette ødela min leseopplevelse et stykke på vei. Samtidig ser jeg at dette er en bok det er mange ulike oppfatninger av, og hvor de aller fleste synes å elske boka. Selv er jeg litt mer lunken denne gangen, selv om jeg absolutt vil si at boka er godt skrevet og at historien som sådan er både viktig og har en stor verdi. Jeg hadde imidlertid forventet mer av en så dyktig forfatter som Gaute Heivoll, og kanskje i særdeleshet at han kunne ha gjort noe mer ut av persongalleriet og gitt personene mer dybde. Her ender jeg på terningkast fire.
Utgitt: 2013
Forlag: Tiden
Antall sider: 248
Forfatterens nettsider
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk 19.08.2013 - Følsomt om annerledeshet
- Dagbladet v/Silje Stavrum Norevik 19.08.2013 - Skriver om oppvekst med fem tilbakestående søsken - Melodramatisk roman fra Gaute Heivoll
- Dagsavisen v/Turid Larsen 14.08.2013 - Gir "tullingene" en stemme
- Reading Randi 10.08.2013
- Artemisas Verden 12.09.2013
- Tine´s blogg 24.08.2013
- Den boka! 23.08.2013
- Bok-Karete 09.10.2013
- Aftenposten v/Veronica Karlsen 09.07.2013 - Gaute Heivoll skriver muntrere
Interessante tanker, Rose-Marie, er for så vidt enig i det du konkluderer med mot slutten - jeg synes nok også at Før jeg brenner ned hadde langt mer driv over seg....grunnen til at jeg har "rated" denne noe høyere enn deg, er nok at jeg lot meg besnære av selve ideen han har brukt her i denne romanen...
SvarSlettIdeen han har brukt bak denne boka ligner veldig på hans foregående bøker, synes jeg. I "Før jeg brenner ned" og "Himmelarkivet" er han riktignok som forfatter med i boka, og hvor skriveprosessen hans er en del av hele greia. I "Kongens navn" er han en betrakter som kun forteller, og i "Over det kinesiske hav" er han med som en av hovedpersonene i boka. Felles for alle bøkene er at han har gravd frem en historie fra virkeligheten, og dikter seg inn i hvordan det må ha vært.
SlettSpent på fortsettelsen i hans forfatterskap - for det er nok begrenset hvor lenge, eller hvor mange romaner som kan konstrueres "over samme lest"
SlettJeg likte denne- Over det kinesiske hav- adskillig bedre enn Kongens hjerte, som -jeg- synes var litt langtekkkelig.. :)
SvarSlettJeg opplevde fortellergrepet i de to bøkene som nokså forskjellige. I "Kongens navn" sitter forteller på utsiden og ser inn. Da ble det helt greit at detaljene var vage. I "Over det kinesiske hav" er fortelleren en del av historien, han er tettere på - og da forventet jeg mer dybde i historien. Det å bruke gjentakelsens kunst og mane frem detaljer igjen og igjen, er et fortellergrep mange forfattere benytter, men da kommer det gjerne noe mer etter hvert, noe nytt. Det opplevde jeg i grunnen ikke så mye her.
SlettNår det er sagt skriver Gaute Heivoll betydelig bedre enn de aller fleste! Han har virkelig ordet i sin makt. Jeg synes bare at det ikke ble helt glitrende denne gangen.
Kjempefin omtale! Jeg likte denne kjempegodt, men siden dette var mitt første møte med forfatteren, har jeg ingenting å sammenligne med. Skal prøve å smette inn en av de andre bøkene hans med tid og stunder :)
SvarSlettDa anbefaler jeg hans bok "Før jeg brenner ned"! Fabelaktig bok, synes jeg!
SlettJeg synes at den var prosaisk og hverdagslig og kjedelig og intetsigende selv om historien i og for seg er viktig. Jeg ventet hele tiden på at det skulle skje noe, men det gjorde det ikke. Det er som om Heivoll koker suppe på spiker, og jeg skjønner vel egentlig heller ikke hva som er vitsen med å fortelle en historie så kjemisk fri for dramatikk. Det er like meningsfullt som å snakke om været. Jaja, jeg likte Før jeg brenner ned og Himmelarkivet...
SvarSlettSom jeg selv også har skrevet i min omtale av boka, synes jeg det er på tide at forfatteren fornyer seg til neste bokutgivelse, ja. Nå er denne fortellermetoden oppbrukt, og det bør komme noe nytt. ;-)
Slett