Orhan Pamuk: "Kvinnen med rødt hår"

Om far-sønn-relasjonen i Orhan Pamuks siste bok

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter  i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.  (Linkene peker til mine omtaler av bøkene.) 

"Kvinnen med rødt hår" kom ut i Tyrkia i fjor, og på norsk for kort tid siden. Jeg har både hatt lydbok og papirbok tilgjengelig under min lesning av boka. 

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman. På tyrkisk er den siste boka hans på 200 sider, mens den norske utgaven utgjør litt over 270 sider. I Pamuk-sammenheng er dette for lite å regne! 

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ... 

"Ødipus hadde også, med en uventet hastighet og i vilt raseri, drept sin far, som han ikke hadde gjenkjent, i et veikryss. Akkurat som med Ødipus var det som om Rostam ikke hadde vært ved sine fulle fem i det øyeblikket. Det var som om Gud på et blunk hadde fratatt fedrene og sønnene forstanden - sønnene skulle kunne ta livet av fedrene og fedrene ta livet av sønnene - og på den måten skulle Han styrke sitt herredømme. 

Kunne vi kalt Ødipus, som drepte sin far, og Rostam, som drepte sin sønn, uskyldige fordi de ikke var ved sine fulle fem slik mester Mahmut hadde sagt til meg flere år tidligere, at Ødipus´ synd ikke var å drepe sin far, men å forsøke å flykte fra den skjebnen Gud hadde bestemt for ham. På samme måte var ikke Rostams synd å drepe sin sønn, men å få barn etter en elskovsnatt og å ikke være en far for sønnen.

Det var mulig at Ødipus blindet og straffet seg selv på grunn av skyldfølelsen. Tilskuerne i antikken tenkte at han ble straffet fordi han hadde stilt seg opp mot den skjebnen han var blitt tildelt av Gud, og slo seg til ro med det. Da jeg tok i bruk symmetrien i den logikken, tenkte jeg at Rostam, som hadde drept sin sønn, også måtte bli straffet. Men mot slutten av denne historien, som kommer fra Østen, ble ikke faren straffet, det er bare vi lesere som sørger. Skulle ingen straffe faren fra Øst?" (side 155-156)

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja. 

Arbeidet er på ingen måte så enkelt som det virket til å begynne med, for det drar i langdrag. Mesteren graver og graver, og meter på meter med jordmasse og etter hvert steiner dras opp med brønnvinden. Dette var i tiden før man begynte å bruke boremaskiner, og metoden som ble benyttet var flere tusen år gammel. Ufarlig var den heller ikke. Og mesteren, som var sjefen og den som styrte arbeidet, var på mange måter i hendene på håndlangeren, som sto som garantist for hans egen overlevelse. Jo dypere brønnen ble gravd, desto farligere var det dersom masse skulle falle ut av bøtta som ble trukket opp av brønnvinden. Tillitsforholdet mellom de to baserte seg derfor på en gjensidig respekt, der begge parter kom best ut av det ved å behandle hverandre skikkelig. Å finne vann betydde velstand og vekst. 

Mens mester Mahmut graver og graver, og Cem og Ali (den andre håndlangeren) drar opp løsmasse fra brønnen, som blir dypere og dypere, oppdager de en teatertrupp i Öngören, tettstedet like ved. Teateret heter "Teatret for skjebnesvangre fortellinger". Cem forelsker seg i en kvinne med rødt hår, som er skuespiller og noen år eldre enn ham. Lykken er å få et glimt av denne kvinnen, som heter Gülcihan. Samtidig underholder mennene hverandre med historier om kveldene. Mesteren forteller historier fra Koranen, mens Cem forteller gamle myter, blant annet om Ødipus. Etter at Ali slutter, og det kun er mesteren og Cem tilbake, kommer de hverandre svært nær, og Cem begynner å betrakte mesteren som sin far. Så skjer det noe skjebnesvangert, som jeg ikke ønsker å røpe, og Cem forlater Öngören i full fart. 

I del to er Cem 30 eldre enn han var sommeren 1985. Cem har utdannet seg til ingeniør, og har skrinlagt sine drømmer om å bli forfatter. Han er gift med Ayse, og de to driver et firma som har gjort det stort på å kjøpe opp eiendommer i Istanbul. Firmaet sitt har de kalt Sohrab. De er rike, men har ingen barn. Cem har aldri sett seg tilbake til Öngören, men fortiden kommer brått tilbake da han blir tilbudt å kjøpe landeiendommer i dette området, som fra å være et sted langt ute på landet, nå er en integrert del av Istanbul. Møtet med fortiden snur opp-ned på det meste ... 

I bokas siste del er det kvinnen med rødt hår som er fortellerstemmen. 

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i tilknytningen til dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann. 

Det er ikke tilfeldig at mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam har en sentral plass i en roman, der fraværet av en far er en sterk tematikk. For ikke bare er Cems far fraværende, og når han først dukker opp i byens vrimmel, er det i form av en svekket farsfigur vi møter. Han er nærmest taperaktig. Men Cem, som har så mye å hate sin far for, og som søker en farsfigur i mesteren Mehmet i sine yngre dager, har en del å stå til ansvar for selv, skal det etter hvert vise seg ... Han som sammen med kona Ayse har levd med mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam, og som på sine reiser har sugd til seg det som har vært å finne og som kan komplettere forståelsen av disse mytene ... Slik blir også denne romanen en historie om kjærlighet og begjær, sjalusi og svik - og til slutt også mord. Ingen unnslipper sin skjebne ... Når Kvinnen med rødt hår til slutt slipper til, skjønner vi dessuten at alt ikke nødvendigvis er slik det ved første øyekast kan se ut som. 

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka, og som jeg har redegjort for er det mange lag i historien. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle dere som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur. 

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. 

Utgitt i Tyrkia: 2016
Originaltittel: Kırmızı Saçlı Kadın
Utgitt i Norge: 2017 
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt fra tyrkisk: Ingeborg Fossestøl
Oppleser av lydboka: Øystein Røger
Antall sider: 271
Spilletid: 6 t 41 min.
ISBN: 9788205497948 (papirutgave)
ISBN: 9788242164827 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. 

Jeg fikk forfatterens signatur i mitt eksemplar av boka.

Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen)