 |
| Orhan Pamuk og Helge Jordheim (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Om arrangementet
Da Litteraturhuset tidligere i år annonserte at den tyrkiske Nobelprisvinneren i Litteratur, Orhan Pamuk, skulle komme til Norge i slutten av mai, var jeg ikke sen om å skaffe meg billetter til arrangementet! Dermed sikret jeg meg plass i hovedsalen, nærmere bestemt på tredje benkerad, mens svært mange måtte ta til takke med videooverføring i andre rom på huset. Jeg tror det var tale om tre eller muligens fire stappfulle saler med folk i går kveld - i tillegg til Wergeland-salen, der det hele foregikk "live".
Slik presenterte Litteraturhuset forfatteren:
I mer enn tretti år har forfatter og nobelprisvinner Orhan Pamuk skrevet verdenslitteratur med Tyrkia som utsiktspunkt. Hans sterke interesse for myter og fortellinger, samfunn og historie går som en rød tråd gjennom hele forfatterskapet, som bygger bro mellom østlig og vestlig kulturarv og modernitet. Han er Tyrkias mest leste, men også en omstridt forfatter, og går uredd inn i komplekse spørsmål om politikk og samfunn, konfliktfylt identitet eller livet som kunstner.
Denne våren kommer en ny Istanbul-roman fra Pamuks hånd, Kvinnen med rødt hår. Her følger vi en ung, ambisiøs gutt fra sommeren han tar seg jobb som brønngraver. Romanen nøster opp et sinnrikt mysterium hvor far-og-sønn-relasjoner, litterære myter og fabler står sentralt.
Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo, leder samtalen når Orhan Pamuk, en av verdens fremste nålevende forfattere, gjester Litteraturhuset.
Om forfatteren
Orhan Pamuk (f. 1952) er en tyrkisk forfatter, manusforfatter, akademiker og Nobelprisvinner i litteratur (2006). I følge Wikipedia har han solgt mer enn tretten millioner bøker, og bøkene hans er oversatt til mer enn 60 språk. Han er Tyrkias mestselgende forfatter. Han debuterte med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982, 30 år gammel. I tillegg til romaner har han skrevet sakprosa, essays og skuespill.
Orhan Pamuk kom til Norge denne uka for å promotere sin siste roman "Kvinnen med rødt hår". Han har vært i Norge tidligere (i 1991).
Få forfattere har mottatt så mange priser og fått så mange akademiske utnevnelser som Orhan Pamuk. (Kilde: Wikipedia)
 |
| Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
I sin introduksjon nevnte daglig leder ved Litteraturhuset, Andreas Wiese, at han var stolt over at Litteraturhuset hadde lyktes i å få Orhan Pamuk på besøk. Litteraturhuset har prøvd å få dette til i 10 år.
Wiese påpekte at Pamuk har vært inspirert av klassisk romankunst gjennom forfattere som Thomas Mann, Fjodr Dostojevskij, Leo Tolstoi m.fl. Alle skriver om kjærligheten, og Orhan Pamuk har en gang sagt at desto mer ulykkelige vi er, jo dypere forelsket (eller "in love") har vi en tendens til å bli ... Det er nok noe det ...
Pamuks tanker om sin siste bok
Orhan Pamuk ønsket denne gangen å skrive en kort roman, og han viste til at hans foregående romaner har vært svært tykke. Som i alle tidligere romaner er handlingen lagt til Istanbul.
Hvilken rolle kan fabler spille i den moderne verden?, spurte Helge Jordheim, professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo. Pamuk understreket at "Kvinnen med rødt hår" ikke er en komparativ roman, dvs. en roman som sammenligner fabler med den virkelige verden for å finne likheter og forskjeller. Samtidig setter han den virkelige verden og fablene opp mot hverandre, og på denne måten er det mulig å få øye på symmetrien mellom fablene og historien som fortelles i romanen.
I sine yngre dager ble Pamuk vitne til en brønngraver og hans hjelper i aksjon. Han så hvordan de levde. Mens mesteren gravde, sto hjelperen oppe og tok i mot bøttene med utgravd masse. Forholdet dem i mellom var finstemt og preget av gjensidig respekt. Om ettermiddagen kokte de opp noen grønnsaker som de spiste, før arbeidet igjen skred videre. Pamuk benyttet anledningen til å snakke med brønngraverne, og siden tok han vare på historien. Denne benyttet han da han skrev romanen "Kvinnen med rødt hår". I tillegg flettet han inn en kjærlighetshistorie, og mytene om Ødipus og Sohrab og Rostam.
Å drepe sin far er et tabu, og dette handler Sofokles´ historie om Ødipus om. Den persiske utgaven av en lignende fabel - den om Sohrab og Rostam - oppsto på 1500-tallet. Den gangen hentet hele Midtøsten sin kulturelle inspirasjon fra Persia, som var et høyerestående samfunn. Underveis kom Pamuk inn på flere tilfeller av parallelle fabler og myter, som har en påfallende likhet.
Mens Ødipus straffet seg selv etter sitt farsdrap (han blindet seg selv), fikk Rostam ingen straff for å drepe sin sønn.
I romanen "Kvinnen med rødt hår" blir Cem, brønnmesterens hjelper, forlatt av sin far. Han identifiserer faren i mesteren i løpet av en sommer. Han har en lengsel etter en kjærlig og sterk far, men ender med å hate ham. Da han senere treffer faren igjen, er det en taper han ser. Pamuk kom inn på sin egen far, som også var mye borte, men ikke av de samme grunnene som Cems far. Fraværet av en far gjorde båndet mellom ham og moren sterkt, og dette innebar også en del frihet. I romanen blir savnet av en far en slags allegori.
Å finne vann står helt sentralt i Midtøsten. Vann var veien til velstand, fremtid og utvikling. Brønngraverne var svært viktige i Istanbul til langt ut på 1980-tallet. Senere overtok maskinene, og da gikk utviklingen enda raskere. Når noen fant vann, betydde dette stor makt. Pamuk opplyste at Istanbul har utviklet seg mer i løpet av de siste 15 årene enn i de 50 foregående årene. Han beskrev levende hvordan åsene i områdene rundt byen bekles av høyblokker, nesten som sopp sett på avstand - oppover og oppover.
I romanen er det Mahmut som er mesteren. Likevel er han helt avhengig av sin hjelper, som både skal forhindre at han får innholdet i bøtta over seg, og få ham opp til slutt. Det Cem gjør i slutten av første del av boka, er sånn sett helt utvilgivelig, og dette gjør noe med sympatien for ham i siste del av boka.
Pamuk snakket deretter om brønnen som fenomen. Når folk ønsker å skjule noe - alt fra mordvåpen til lik - kaster de det gjerne i brønnen. Derfor er det mye rart man kan finne i en brønn ...
 |
| Helge Jordheim intervjuet Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
"Kvinnen med rødt hår" handler både om fedre og sønner, om mestere og hjelpere ... men hvorfor har boka fått navn etter en kvinne? lurte Helge Jordheim på.
Orhan Pamuk påpekte at kvinnen med det røde håret er triggeren i historien. I Europa oppfattes en kvinne med rødt hår som en sint kvinne. I Tyrkia handler det mer om et valg. Kvinner med rødt hår har valgt dette selv (dvs. de har farget håret sitt, det er ikke naturlig rødt), og når en kvinne gjør dette, forteller hun omverdenen at hun er annerledes. Pamuk antyder en viss løsaktighet ved at en slik kvinne vil gå til sengs med en mann uten å være gift, og hun er ofte skuespiller. Som vår heltinne i hans siste roman.
Hva gikk egentlig galt i Cems liv? spurte Helge Jordheim. Pamuk, som ikke ønsket å røpe noe av frykt for å ødelegge leseopplevelsen for dem som ikke har lest boka, pekte på en hendelse på slutten av bokas første del. Da mister vi også sympatien for Cem, og akkurat dette er svært viktig for det som skjer senere.
Mens første del av boka er svært realistisk, er den andre delen mer intellektuell. Første del foregår i løpet av seks uker, mens siste del foregår i løpet av 30 år.
 |
| Orhan Pamuk (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Hvor akseptabel er Cems handling i slutten av del en i boka? Det kommer an på hvilke kulturelle øyne som ser, påpekte Pamuk. Cem trodde lenge at dersom han lot som ingenting hadde hendt, så hadde det ikke hendt. Men så enkelt var det jo ikke ... 30 år senere betaler han prisen for dette ...
----------------
En time gikk så altfor fort i går, og plutselig var det hele over. Etter bokbadet var det som vanlig boksignering ute i bokhandelen. Køen av litteratur-fans var lenger enn lang, og dette førte til at arrangørene grep inn for å effektivisere det hele. Dermed ble det ikke tid til å få to ord med forfatteren. Det ble heller ikke tid til at han kunne skrive navnet til den boka tilhørte. Alt vi fikk var hans signatur, og det var det ... Skjønt jeg ba ham om et smil før jeg tok et nærbilde av ham, og det fikk jeg!
 |
| Boksignering i bokhandelen (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Uansett - det er ikke hver dag man er så heldig å få treffe en Nobelprisvinner på Litteraturhuset, og med fare for å virke klisjéaktig må jeg si at det var stort!
 |
| Jeg ba om et smil, og fikk det! Orhan Pamuk skriver sin signatur i min bok. (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Jeg fikk umiddelbart lyst til å kaste meg over alle de uleste bøkene jeg har av Orham Pamuk i hyllene mine!
 |
| I bokhandelen sto Orham Pamuks bøker utstilt (Foto: Rose-Marie Christiansen) |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.