Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Colin Firth. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Colin Firth. Vis alle innlegg

søndag 13. januar 2019

"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 


Lily James i rollen som den unge Donna
I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter
Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 


Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)
Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...


De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)
Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

søndag 21. oktober 2018

Omtale av seks relativt nye filmer som er ute på DVD


Seks filmer jeg har sett i det siste, og som nokså nylig har kommet på DVD

I dette blogginnlegget skriver jeg om et knippe filmer jeg har sett i det siste, og som jeg synes det er verdt å anbefale. 


"Ordets makt" (Regissør: Yvan Attal) - 2017 (spilletid: 1 t 34 min.)

I denne franske filmen møter vi den unge fransk-arabisk kvinnen Neila Salah (spilt av Camélia Jordana) som kommer fra en fattig familie, og som ønsker å utdanne seg til jurist. Hun er ikke så "smart" kledd som sine medelever og hun forstår heller ikke alltid de sosiale kodene, og dette legger den fordomsfulle og rasistiske foreleseren Pierre Mazard (spilt av Daniel Auteuil) merke til. Hun blir raskt hans offer, som han håner fra podiet. Riktignok forkledd som generaliserende uttalelser om arabiske innvandrere i Frankrike, men likevel aldri til å misforstå. 

Mazards uttalelser er til tider så drøye at studentene begynner å ta ham opp på video med mobiltelefonene sine, og klager ham inn til universitetsledelsen. Dekanen tvinger Mazard til å bli Neila Salahs veileder. Filmen handler om hvordan forholdet mellom de to utvikler seg, og hva det gjør med Mazards holdninger til Neila spesielt og arabere generelt. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er flotte, og tematikken i filmen er svært interessant. Filmen hadde Norgespremiere i mai tidligere i år, og DVD´en har vært i salg en stund. 

Anbefales!


"Last men in Aleppo" (Regissør: Firas Fayyad) - 2017 (spilletid: 1 t 44 min.)

Dette er en dokumentar om den syriske borgerkrigen. Regissøren fulgte borgerkrigen slik den utspant seg i Aleppo, over en treårsperiode, men kun en liten del av opptakene ble brukt til å lage denne filmen. 

I denne dokumentaren kommer vi tett på hvor grusom krig er, og hvordan sivilbefolkningen opplever at byen deres blir bombet sønder og sammen. Vi følger White Helmets, en gjeng med frivillige, som graver frem døde og levende i ruinene etter bombeangrep. Ofte er svært små barn involvert. Det er en kamp om tiden, der de også setter sine egne liv på spill. På tross av alle grusomhetene forsøker menneskene som lever der å leve normale liv, og de nekter å forlate Aleppo, hvor de har bodd i generasjoner. 

Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste dokumentarfilm i 2017. 

Denne filmen har aldri blitt vist på norske kinoer, men DVDen har vært i salg en stund. Den gjør et sterkt inntrykk og er ikke for sarte sjeler. Tårene kom - særlig når døde barn ble gravd frem fra ruinene. 

Anbefales!


"Tulip Fever" (regissør: Justin Chadwick) - 2017 (spilletid: 1 t 47 min.)

Handlingen i denne filmen finner sted I Amsterdam under tulipanfeberen på midten av 16. hundretallet. Dette var tider da de som hadde penger, spekulerte på tulipanmarkedet og bød uhyrlige summer for spesielt sjeldne tulipaner. Noen ble ustyrtelig rike, mens andre satset gård og grunn og tapte alt de eide. Til slutt måtte myndighetene regulere handelen, og forbød tulipanauksjoner. Dermed forsvant bunnen ut av hele markedet, og også de som hadde tjent store penger, tapte alt. 

Med dette som bakteppe følger vi unge og vakre Sophia, som er foreldreløs. Hun giftes bort til den betydelig eldre Cornelis, for at familien skal kunne skaffe penger til resten av familien. Ekteskapet er ikke lykkelig, selv om Cornelis elsker henne og dyrker skjønnheten hennes. 

En dag hyrer Cornelis inn en ung maler, som skal male et portrett av ham og kona. Han skjønner ikke før det er for sent at dette skal endre deres liv for alltid. Sophia og Jan forelsker seg nemlig i hverandre, og planlegger til slutt å rømme til Vest-Indien sammen. Det skal imidlertid ikke bli enkelt, for det er mange som har kryssende interesser og som kommer i deres vei. Det bygger seg opp til et plott som er så intrikat at man skal holde tunga rimelig rett i munnen for å få med seg alt. 

Vakker og umulig kjærlighet har til alle tider gjort seg godt både i litteraturen og på film. Denne filmen, som er basert på Deborah Moggach og Tom Stoppards roman med samme navn, er intet unntak. Denne filmen byr på god underholdning, samtidig som det historiske bakteppet er meget interessant og ikke minst lærerikt. Selv om man kan kjenne på at noe av historien kan bli en smule banal, nøler jeg likevel ikke med å anbefale filmen.


"Den 12. mann" (Regissør: Harald Zwart) - 2017 (spilletid: 2 t 15 min.)

Dette er en av de filmene jeg gjerne skulle ha sett på kino, men dessverre aldri rakk. Jeg kom over den på en flyvning til USA tidligere i høst, men vet også at den for lengst er kommet på DVD. 

Jan Baalsrud (f. 1917 d. 1988) var fenrik i Kompani Linge, som under krigen opererte fra Shetland. Baalsrud er mest kjent for sin flukt fra tyskerne våren 1943, og dette er det både skrevet mange bøker og laget mange filmer om.

Baalsrud og 11 andre kom i land ved Rebbenesøya i Kalsøy kommune med fiskeskøyta MS "Bratholm I" fra Shetland våren 1943. Planen var å utføre sabotasje mot tyske militæranlegg. Mannskapet ble imidlertid angrepet av tyske soldater. Alle unntatt Baalsrud ble enten drept eller tatt til fange. 

Denne filmen handler om Baalsruds heroiske flukt fra tyskerne under nesten helt umulige forhold. I motsetning til i tidligere filmer og bøker, fokuseres det her mye på hjelpernes innsats. Uten dem hadde Baalsrud aldri berget livet. Hjelperne satte sine egne liv i fare ved å hjelpe ham. Underveis forstår vi at mye av motivasjonen for dette var et dypt ønske om å bety noe, gjøre en innsats selv og bidra til at tyskerne møtte motstand. Baalsrud ble et symbol på at det nyttet! Ved å sørge for hans overlevelse, sikret man også nordmenns tro på at det var et håp om at krigens elendighet en dag skulle ta slutt. 

Her er det flotte skuespillerprestasjoner! Thomas Gullestad spiller Jan Baalsrud med troverdighet og innlevelse. Det gjør også Jonathan Rhys-Meyers i rollen sturmbannführer Kurt Stage! Vi får dessuten et solid innblikk i hva det vil si å være på rømmen i en iskald og karrig norsk natur. 

Anbefales!


"The Mercy" (Regissør: James Marsh) - 2017 (spilletid: 1 t 41 min.)

I denne filmen fortelles den sanne historien om amatørseileren Donald Crowhurst (f. 1932 d. 1969), som la ut på en jordomseiling helt alene for å vinne The Sunday Times Golden Globe Race i 1968. 

Vi følger Crowhurst (spilt av Colin Firth) og hans forberedelser til race´et. Alle rundt ham er skeptisk til at han vil klare dette, og hans kone Clare (spilt av Rachel Weisz) er kanskje den sterkeste motstanderen. Samtidig vet hun at når mannen hennes først har satt seg noe i hodet, gir han seg ikke. Det hun ikke vet, er at han har satt hus og heim på spill for å få sponsorer til å melde seg ... 

Den ene tidsfristen etter den andre brytes, og til slutt tar Crowhurst en sjefsbeslutning. Han fastsetter startdato - koste hva det koste vil. Det han ikke skjønner før han er i gang med seilaset, er at båten egentlig ikke er ferdig. Derfor utsettes han for det ene uhellet etter det andre. Han skjønner at han aldri vil klare å gjennomføre turen, og så begynner han et spill der han later som om han har kommet lenger enn han faktisk er. Han satser på at han ikke skal komme først i mål, og at hans skipslogg derfor aldri vil bli gransket. Men så backer den ene konkurrenten etter den andre ut, og kun han er igjen. Da skjønner han at slaget er tapt ... Hjemme sitter alle og venter på at han skal vinne, inntil ingen hører noe mer fra ham. Hva har skjedd? 

Colin Firth gjør en fabelaktig rolletolkning av Donald Crowhurst´ fånyttes kamp mot naturkreftene. Dramaet er intenst, og man kjenner på kroppen hva naturkreftene gjør med Crowhurst og båten hans. Dessuten får filmen en til å tenke på hva omverdenens forventninger kan gjøre med et menneske. Særlig når det ikke er lov å gi seg i tide ... Her finnes det ingen nåde (eller mercy) ...

Filmen har ikke gått på norske kinoer, men er tilgjengelig på DVD. 

Anbefales!


"Shepherds and Butchers" (Regissør: Oliver Schmitz) - 2016 (spilletid 1 t 43 min.)

Denne filmen har ikke gått på norske kinoer, og det undrer meg faktisk! Filmen er heldigvis tilgjengelig på DVD. Bare for å ha presisert det: filmen er helt fabelaktig, og tematikken får en virkelig til å tenke! Dessuten er Steve Coogan i rollen som forsvareren John Weber og Andrea Risenborough som aktoren Kathleen Murray helt mesterlig! 

Vi befinner oss i Sør-Afrika og hvor apartheid lever i "beste" velgående. Leon Labuschagne har fått jobb som fengselsvakt. Han må overvære den ene henrettelsen etter den andre, og vi kjenner på at han trenger psykiatrisk hjelp. Matchomiljøet i fengselet tillater imidlertid ikke tegn til svakhet, så han stenger alle følelsene inne. 

En dag ender Leon opp med å skyte syv fargede menn. Det hele ser ut som en kaldblodig vendetta. Leon forhåndsdømmes av offentligheten, og saken hans synes håpløs - særlig fordi han ikke er i stand til å sette ord på hva som skjedde. Han husker ingenting.

Advokaten John Weber har lite å gjøre, og han tar på seg den håpløse saken. Nokså snart blir han imidlertid svært fascinert av Leons skjebne, og han begynner å grave dypere i hans bakgrunn. Er det mulig å bli så traumatisert av alle henrettelsene, som aldri har blitt bearbeidet, at man kan reagere nærmest automatisk på en oppfattet fare og så skyte uten at dette var en bevisst og villet handling? Kan man være både hyrde og slakter? Dette ønsker Weber å komme til bunns i. 

Filmen er basert på en sann historie, og på en nettside kunne jeg lese at denne rettssaken inspirerte til avskaffelse av dødsstraff i Sør-Afrika. 

Anbefales! 

søndag 23. oktober 2011

"Main Street" (Regissør: John Doyle)

Sjarmerende, men middelmådig


Innspilt: 2010
Originaltittel: Main Street
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (Gus Leroy), Orlando Bloom (Harris Parker), Ellen Burstyn (Georgina Carr), Patricia Clarkson (Willa), Amber Tamblyn (Mary Saunders)
Spilletid: 90 min.

En liten by i sørstatene i USA er i ferd med å dø ut. Det er ingen som ønsker å investere der lenger, de unge vil bare vekk fortest mulig og det er i grunnen bare å innse at det går nedover med det meste. For det skjer jo absolutt ingenting der lenger. Spede forsøk på å lage parader i byens hovedgate i forbindelse med høytider, har for lengst strandet. De unge vil ikke for sitt bare liv risikere å bli sett der, for dette er ganske enkelt for pin
lig.

Så ankommer den kjekke og sjarmerende Gus Leroy (i Colin Firths skikkelse)! Det hele starter med at han leier et gammelt lager av den aldrende kvinnen Georgina Carr. Georgina skulle egentlig ha vært en rik arving, men tobakksindustrien tok en annen vending for mange, mange år siden. Det er ikke rare greiene hun sitter tilbake med, og det ser ut til at hun kan bli nødt til å selge sitt herskapelige barndomshjem. Det er jo alt for stort for et menneske uansett .... Men følelsen av å måtte gi opp sitt hjem er likevel sår. Og hva vil forresten alle vennene hennes si? Vel ... de er for lengst døde uan
sett ... 

Midt oppi alt dette blir vi vitne til ungjenta Mary Sanders spede forsøk på å starte et voksenliv. Men da det blir klart for henne at sjefen hennes på advokatkontoret hvor hun jobber, som hele tiden har ønsket en affære med henne, faktisk er gift, mister hun alle illusjoner. Da hun at på til får sparken fordi hun ikke vil treffe ham lenger, bestemmer hun seg for å flytte. Ser hun i tide den kjekke unge mannen - Harris Parker i Orlando Blooms skikkelse - som elsker henne høyt, og som studerer juss ved siden av full jobb som politimann for hennes skyld? Han som faktisk har elsket henne så lenge han kan huske? Og skjønner den unge mannen for den saks skyld at han må vise Mary at han har "edge" - ikke varte henne opp hele tiden som en logrende hund som er fornøyd med smuler ... ?

I mellomtiden kommer det frem at mr. Leroy bruker Georginas lager til å oppbevare helsefarlige stoffer, riktig nok forskriftsmessig oppbevart på tønner, men dog ... Ønsker byens borgere og ikke minst Georgina at han skal lagre helseskadelige stoffer i deres by? Selv om han lover at dette kan snu opp-ned på den nedadgående trenden i byen deres, og faktisk revitalisere den og starte en vek
st?
 
Ette
å ha sett Colin Firth i strålende filmer som "A single man" og "Kongens tale", måtte jeg ha denne da den kom på DVD. Like fullt kan jeg med en gang si at jeg ble rimelig skuffet. For egentlig er det vel kun Colin Firth som stråler i det hele tatt i denne filmen, mens resten fremstår som nokså forutsigbart og kjedelig etter at jeg først hadde klart å få tak i tråden i filmen. Både Colin Firth og Orlando Bloom snakker sørstats-amerikansk i denne filmen. Sikkert krevende nok å lære seg for å kunne bekle rollene i filmen, men ikke tilstrekkelig til at dette kunne bære filmen som helhet. Dessuten synes jeg det var nokså synlig at Colin Firth slet litt med å artikulere seg, og kjente igjen noe av mimikken hans fra "Kongens tale", hvor dette for øvrig var på sin plass. Det gjorde ham i alle fall litt kunstig. Han sto dessuten hele tiden på utsiden av de andre hovedpersonene i f
ilmen.

Kanskje er det en grunn til at denne filmen aldri er blitt vist på kino i Norge? Det skyldes i alle fall ikke at den er for smal! Handlingsforløpet ble for snublende, det var for mange ting som skulle inn i denne forholdsvis korte filmen på 90 minutter, og jeg fikk liksom aldri ordentlig tak på noe. I stedet for å bli en kompleks og "dyp" film, ble den bare rotete. Her er jeg i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, noe min mann som så den sammen med meg synes er alt for snilt (uansett om det blir tre eller fire, altså). Jeg tror like fullt jeg ender på noe midt i mellom. Men bevares! Filmen er sjarmerende nok den, og i mengden av alle de mange middelmådige filmene i denne genren, ville jeg heller ha sett denne enn mye av alt det andre. 



Er Gus Leroy byens redningsmann?
Sjarme i bøtter og spann
Mr. Leroy sammen med Georgina og hennes niese
Harris Parker (Orlando Bloom)

søndag 3. april 2011

"Kongens tale" (Regissør: Tom Hooper)

Fantastisk rolletolkning av Colin Firth!


Innspilt: 2010
Originaltittel: The King´s Speech
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia, USA
Genre: Drama
Skuespillere: Colin Firth (prins Albert, hertugen av York/kong Georg VI), Helena Bonham Carter (Elizabeth, hertuginnen av York/dronning Elizabeth), Geoffrey Rush (Lionel Louge), Derek Jacobi (Erkebiskopen av Cantebury), Guy Pearce (Edward, prinsen av Wales/kong Edward VIII), Michael Gambon (kong George V), Timothy Spall (Winston Churchill), Eve Best (Wallis Simpson)
Spilletid: 119 min.

Prins Albert, også kalt Bertie, er en yngre bror av kronarvingen og prinsen av Wales, Edward. Bertie lider av en alvorlig grad av stamming, og dette har vært forsøkt skjult for allmennheten, antakelig ut fra den tanke at dette kunne frata ham den respekt han so
m medlem av kongefamilien har krav på. Dessuten kunne det bli stilt spørsmål ved hans egnethet i arverekken etter kongen.

I den hjemlige sfære er stammingen et mindre problem, men med en gang Bertie skal snakke med noen utenfor familien, er taleproblemene hans nesten helt uoverkommelige. Han får knapt presset en eneste sammenhengende setning over sine lepper. Og med en far som hele tiden tordner over ham som om stammingen ville forsvinne bare han skjerpet seg, og med en bror som konstant gjør narr av stammingen hans, blir ikke saken noe bedre.

Da faren, kong Georg V, dør, er det på det rene at det er Edward som skal overta tronen og bli den nye kongen av England. Problemet er bare at han er i et forhold med den to ganger skilte Wallis Simpson, og som overhode av Englands kirke kan han ganske enkelt ikke gifte seg med denne kvinnen. I alle fall ikke dersom han har som intensjon å bli Englands konge ...

Berties kone Elizabeth oppsøker den ene taleeksperten etter den andre for å søke hjelp for hans stamming, men etter å ha blitt ydmyket gang på gang - siste gang med munnen full av klinkekuler i terapeutisk øyemed - har han sverget på at han aldri mer vil utsette seg for dette. Men så kommer hun over en talepedagog som visstnok skal ha hjulpet så mange. Det dreier seg om Lionel Louge. Nokså motvillig går Bertie med på dette, bare for å konkludere med at det dreier seg om nok en sjarlatan som lurer folk. Noe av det siste han får med seg før han stormer ut av Lionels behandlingsrom er imidlertid en LP-plate som pedagogen har tatt opp til ham - hvor han har lest opp noen linjer fra Hamlet, samtidig som han hadde musikk inn i ørene og ikke har kunnet høre sin egen stemme.

På et senere tidspunkt og under påvirkning av sterkt irritasjon, spiller Bertie av LP-platen ... og han forbløffes over det han hører. Med klar og tydelig stemme leser han - uten så mye som et eneste tilløp til stamming ... Dette blir avgjørende for at han fortsetter hos talepedagogen, som deretter lærer ham diverse avslapningsteknikker, teknikker for å bryte opp tekster etc. Og gradvis bedres Berties taleproblemer ...

I mellomtiden er Europa på randen av krig og det er bare et spørsmål om når England er nødt til å erklære krig mot Hitler. Og da kong Edward VIII, Berties bror, bestemmer seg for å abdisere slik at han får gifte seg med sin store kjærlighet, Wallis Simpson, ligger det an til at Bertie blir Englands neste konge. Lange tradisjoner med plikt gjør at Bertie i realiteten ikke har noe valg, uansett hvor vettskremt han er. Og med dette kallet følger den ene talen etter den andre ... Vil han makte presset som blir lagt på hans skuldre? (Svaret vet vi selvsagt, men det fratar likevel ikke filmen og historien dens magi ... Dronning Elizabeth er hun vi kjenner som "Dronningmoren", og som altså var gift med kong George VI, kongen som slet med stamming.)

Filmen har mottatt et lass av Oscar-statuetter, og spesielt Colin Firth er nærmest nedlesset i priser - Golden Globe,  Oscar, Bafta ... Og FOR en rollefigur han gjør i denne filmen!!! Jeg er jo fan fra før av, men her er han på sitt aller, aller beste i en meget krevende rolle! Geoffrey Rush har spilt i mange ulike filmer, og selv om dette ikke er den mest krevende rollen han har hatt, var han meget overbevisende som talepedagogen Lionel Louge. For øvrig morsomt å se ham i rollen som en mer ydmyk mann enn hva han vanligvis pleier å spille. En annen ting som gjorde meg full av beundring for denne filmproduksjonen er valget av skuespillere. Wallis Simpson og prins Edward som det spirituelle og livsnytende paret som valgte hverandre fremfor heder og ære, ble glitrende spilt av hhv. Eve Best og Guy Pearce. Det kunne ikke ha vært bedre! Med humor og varme skildres prins Edward letende etter det beste som vinkjelleren på Buckingham Palace kunne fremby til sine kjære Wallis, mens resten av Europa skalv i krigsangst og hans nærmeste omgivelser av frykt for konsekvensene av hans valg av kvinne. Og den fremtidige kong George VI, som hadde "alt" og som slett ikke drømte om å bli konge, ble for alvor utfordret på det eneste han ikke hadde - hardt tiltrengte talegaver ... Å, mitt hjerte blødde for ham når han ikke fikk det til, og jeg gråt nesten da det omsider gikk bedre. Denne filmen er rett og slett utrolig rørende! Terningkast fem! Et sterkt sådan ... 



Prins Albert (Colin Firth) og talepedagogen Lionel Lounge (Geoffrey Rush)
Så ble han konge likevel ...
En utrolig viktig tale som MÅ lykkes for enhver pris
Elizabeth (Helena Bonham Carter) og prins Albert (Colin Firth)

søndag 12. september 2010

"Lett på tråden" (Regissør: Stephan Elliot)

Innspilt: 2008
Original tittel: Easy Virtue
Nasjonalitet: England, Storbritannia
Skuespillere: Jessica Biel, Colin Firth, Kristin Scott Thomas, Ben Barnes
Spilletid: 93 min.

Da John Whittaker varsler sine erkebritiske foreldre at han har giftet seg med en amerikanerinne og ønsker å ta henne med til deres slott i England slik at de kan møtes, steiler Mrs. Whittaker bokstavelig talt. Det var ikke akkurat dette hun hadde sett for seg at sønnen skulle bli til del. Hele livet har hun kjempet for å holde eiendommene samlet, slik at sønnen John en gang skulle overta, og så har han giftet seg med en amerikansk tøyte ...

Like fullt blir alle, og kanskje i særdeleshet Mr. Whittaker (i Colin Firths skikkelse), fullstendig sjarmert da sønnens vakre kone Larita ankommer. Til og med Johns giftesyke søstre svermer rundt Larita, nesegrus i beundring over all den stil og glamour hun opptrer med.

Men så kommer Larita ved et uhell til å sette seg på familiens kjæledegge, en chihuahua. Og så dukker det opp noen gamle hemmeligheter fra fortiden, som vel egentlig ikke tåler dagens lys ... Dermed er det duket for forviklinger og intriger. Og spørsmålet er om John elsker sin kone høyt nok til å stå henne last og brast gjennom alt som skjer ... Hvem føler han til syvende og sist størst lojalitet overfor - sin kone eller familien?

Jeg trodde at dette var en nokså lettlivet komedie da jeg bestemte meg for å se den, men jammen ble jeg svært så overrasket. For filmen har absolutt dybde! Og den var ikke fullt så lattervekkende som man kanskje skulle tro. Tvert i mot var det mye alvor. Fordommer, forutinntatthet, snobberi, klasseskille - alt tatt veldig på kornet! Colin Firth er virkelig en fantastisk skuespiller, som stadig overrasker. Det var heller ikke ueffent at rollen han spilte var svært sympatisk. I enkelte sekvenser hvor svigerdatter (Jessica Biel) og svigermor (Kristin Scott Thomas) kranglet så busta føyk på det mest satiriske og erkebritiske vis, var det helt nødvendig å kunne så pass engelsk at man kunne frigjøre seg fra de latterlige oversettelsene i undertekstene, hvor halvparten av poengene rett og slett ble borte.

Terningkast fem!




mandag 19. juli 2010

"A single man" (Regissør: Tom Ford)

Vakkert om savn


Innspilt: 2009
Skuespillere: Colin Firth, Julianne Moore
Spilletid: 96 min.

Vi er i Los Angeles og året er 1962. Bakteppet i filmen er Cubakrisen og amerikanernes frykt for en ny verdenskrig. George Falconer, britisk professor, har nylig mistet kjæresten sin i en bilulykke. Han klarer knapt å finne noen mening med tilværelsen etter tapet av sin store kjærlighet.  Å være homofil på 60-tallet i USA var det samme som å bli tvunget til å leve i skjul. Han risikerte å miste jobben dersom noen skulle få nyss i at han var homofil. For George var det spesielt sårt at han ikke en gang fikk anledning til å delta i begravelsen til kjæresten.  Han kunne heller ikke sørge åpent.

Hver morgen når han står opp, handler det om å stramme seg opp for i det hele tatt å klare å komme seg gjennom dagen. Han fabulerer om å ta sitt eget liv, men motet svikter hver gang. Hadde det ikke vært for venninnen Charlie, ville det vært fullstendig ute med ham. Charlie ble for atskillige år siden dumpet av sin eksmann, men har knapt kommet videre i livet sitt siden. De to representerer halmstrået i tilværelsen for hverandre. Men i motsetning til George, drømmer Charlie om at det en gang skal bli de to. Filmens eksistensielle spørsmål er om George, og for den saks skyld Charlie, noen gang tør å ta sjansen på å begynne å leve igjen.  Virkelig leve … Slippe fortiden …

Colin Firth spiller George med en rørende innlevelse. Han er så til de grader trist og fullstendig uten gnist. Det krever store skuespillertalenter å spille dette så godt som Firth gjør. Studentene hans er bekymret for ham, for tristheten ligger i tykke lag rundt ham. Etter et gnistrende foredrag om fryktens vesen og usynlige minoritetsgrupper, blir han oppsøkt av en av sine studenter. Hva vil han egentlig?

Firth er en av mine yndlingsskuespillere, og jeg elsker filmene han er med i! Det er stor bredde i rollene han har hatt opp gjennom tidene, men like fullt er og blir han erke-britisk. Så også i denne filmen. Julianne Moore er også glitrende i rollen som den lettere alkoholiserte, ensomme og forlatte kvinnen Charlie. 

Jeg vil for øvrig fremheve filmmusikken, som er intet mindre enn fremragende! Georges designerbolig som i det alt vesentlige utgjorde filmens kulisser, ga også en spesiell stemning. Alt i alt en meget bra film, selv om jeg må innrømme at jeg ble nokså skuffet over slutten. 

Terningkast fem fra meg.

(Filmen er basert på Christopher Isherwooods roman "A Single Man".)


lørdag 29. mai 2010

"Dorian Gray" (Regissør: Oliver Parker) - 2009

Innspilt: 2009
Skuespillere: Ben Barnes, Colin Firth, Rebecca Hall
Spilletid: 1 t 47 min.


Unge og svært vakre Dorian Gray ankommer Londons sosietet etter å ha arvet en herskapelig bolig av sin onkel. Kynikeren Henry Wotton (i Colin Firths skikkelse) tar Dorian under sine ”beskyttende” vinger og presenterer ham for gleder som kun er fine og bemidlede herrer forunt. Dorian vekker oppsikt over alt med sin skjønnhet, og i følge Wotton er ungdom og skjønnhet alt som betyr noe her i livet.

Dorian Gray lar seg portrettere av en maler i Londons sosietetsliv. Bildet er så vakkert at Dorian sverger på at han er villig til å gi alt for å forbli som på bildet. Han er til og med villig til å gi sin sjel til djevelen for å oppnå dette.

Bak Londons sosietets probre fasade befinner det seg et annet London – en syndens pøl av bordeller, drikke- og opiumsbuler. Dit trekker Henry Wotton og Dorian Gray. Der gir de seg hen til nytelsene som om dette og dette alene var hele meningen med tilværelsen.

Etter en affære med en ung skuespillerinne som etter et noe ondt utspill fra Dorian tar livet av seg ved å kaste seg i Themsen, begynner det å brenne under bena på Dorian. Skuespillerinnens bror er etter ham …

I mellomtiden skjer det noe med maleriet av Dorian … Han våger ikke lenger å ha det hengende fremme. Og mens menneskene rundt Dorian eldes, forblir han like vakker. Det store spørsmålet er imidlertid om det faktisk ER lykken å forbli ung og vakker ….

I denne utrolig velspilte filmen gjøres Oscar Wildes roman ”Bildet av Dorian Gray” tilgjengelig også for alle dem som aldri kommer til å lese denne fantastiske romanen. Ben Barnes spiller rollen som Dorian glitrende. Men den som like fullt gjør den beste rollen, er utvilsomt Colin Firth – en av de største britiske skuespillerne jeg vet om! Tidligere har jeg sett ham i roller som gretten aristokrat, men denne gangen overgår han seg selv. For maken til kynisk fremferd skal man lete lenge etter! Skildringen av et London på 1800-tallet, er også flott fremstilt!

Det er noen år siden jeg leste romanen som filmen er basert på, og i mellomtiden har jeg kjøpt den som lydbok med tanke på gjenlesning. Det frister enda mer nå!

Denne filmen er en MÅ-SE-film! Om man har lest boka eller ei – se den!

Blogger
en Randi har skrevet et meget interessant innlegg hvor hun bl.a. sammenligner bok og film. Les mer her.

onsdag 7. april 2010

"Valmont" (Regissør: Milos Forman) - 1989

Denne perlen av en film er basert på Jean-Claude Carriéres roman "Les liaisons dangereuses", som ble utgitt i 1782. Boka ble ansett som skandaløs fordi den franske overklassen fremstilles lite flatterende.

Kvinnebedåreren Valmont og den vakre Marquise de Merteuil inngår et virkelig ondskapsfullt veddemål: Oppgaven Valmont får er å forføre en 15 år gammel troskyldig jomfru og en gift kvinne. Marquisens mål er at disse kvinnene skal forderves, slik at hun får hevn. Hun lover å gå til sengs med Valmont dersom han oppfyller hennes ønske.

Men dermed setter Valmont og Marquisen i gang et spill de til slutt mister herredømmet over, og det ligger an til et stygt oppgjør. Prisen de begge betaler, er meget høy ...

Forføreren Valmont spilles av Colin Firth, mens Annette Bening bekler rollen som Marquisen. Dette er en storslått film fra perioden før den franske revolusjonen.

torsdag 1. april 2010

"Genova - en italiensk sommer" (Regissør: Michael Winterbottom) - 2008

Moren og hennes to døtre Kelly og Mary er på vei hjem i bil. For å få tiden til å gå gjetter de fargen på bilene som kjører forbi - med lukkede øyne. For å være sikre på at ingen jukser, holder jentene foran øynene på hverandre. Så holder den yngste jenta plutselig foran øynene på moren, som ikke lenger ser hvor hun kjører og kolliderer i motgående bil. Hun dør.

Sorgen er ikke til å holde ut verken for faren Joe eller døtrene. For å komme seg til hektene takker han ja til en jobb som lærer ved et universitet i Genova i Italia. Joes gamle venninne Barbara hjelper dem til rette i begynnelsen.

Kelly er i tenårene og begynner straks å utforske sin gryende seksualitet. Søsteren Mary sliter med skyldfølelse for morens død og ser stadig morens gjenferd i Genovas gater ...

I denne nydelige og rørende filmen møter vi Colin Firth som Joe. Det var faktisk fornøyelig å se ham i en annen rolle enn en stiv, fjern og kjølig britisk overklasserolle! Han spiller en i aller høyeste grad tilstedeværende alenefar, som langt på vei må sette sine egne behov til side av hensyn til døtrene. Kivingen søsknene imellom, og den eldste søsterens unnasluntring fra pliktene for lillesøsteren, er helt klassisk og veldig gjenkjennelig. Dette er i det hele tatt en veldig varm film som fikk meg til å få veldig lyst til å dra til Genova, en by jeg så langt i livet har nøyd meg med å kjøre forbi når vi har vært på de trakter.

"Mamma Mia!" (Regissør: Phyllida Lloyd) - 2008

Musical-filmer er ikke det jeg liker aller best, så jeg var faktisk litt skeptisk til denne filmen på forhånd. Og så endte jeg opp med å bli tatt med storm! For dette er en skikkelig feel-good-film med en rørende (ja endog banal) historie. Like fullt ble jeg rørt til tårer ... Jeg ble tom. drittlei ABBA for nesten 30 år siden, og like fullt opplevde jeg musikken som kjempefin!

Så hva er det med denne filmen som så til de grader går hjem hos alle? Filmen er spekkfull av kjente skuespillere, de unge som skal gifte seg er nydelige, ABBAs kjente låter passer som hånd i hanske for alt som skjer i filmen - som om de skulle vært skrevet nettopp med tanke på akkurat denne filmen/oppsetningen - og historien er betagende i all sin naivitet. 

Den vordende bruden inviterer de tre som kan være faren hennes til bryllupet. Selv moren hennes vet ikke hvem datterens far er, fordi omstendighetene førte til at hun hadde kontakt med tre ulike menn på det kritiske tidspunktet. Da alle tre ankommer, oppstår det forviklinger. For hva gjør den vordende bruden når det viser seg at alle tre insisterer på å være faren hennes?

Populære innlegg