Det er to år siden jeg leste og omtalte Monica Isakstuens roman "Vær snill med dyrene" her på bloggen. Jeg hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap på dette tidspunktet.
På tross av at jeg selv ikke har opplevd en lignende situasjon som den bokas handling er bygget rundt (en skilsmisse med 50-50 barnefordeling), var det likevel mye gjenkjennbart i stoffet. Boka traff meg. Ikke minst på grunn av måten historien er fortalt på, og på tross av at fremstillingen kanskje kan sies å være ensidig. Vi får nemlig kun høre den fraskilte morens side av saken, mens den fraskilte far ikke slipper til. Men så var det heller ikke et partsinnlegg i en debatt for eller imot 50-50 deling av barn det var tale om, men en roman der det valgte perspektivet var morens. Hvordan er livet sett fra en mors perspektiv, der hun i fortsettelsen av sitt liv må leve halvparten av tiden uten det mennesket hun elsker høyest på denne jord? Det er dette boka handler om, og det er ikke et veldig sympatisk bilde som tegnes. Nettopp dette er bokas styrke, slik jeg vurderte det den gangen.
Jeg har alltid vært nokså opprørsk mht. morsrollens hellighet, og liker litteratur som åpner opp og viser noen flere nyanser i bildet, og tilfører tematikken noen flere perspektiver. God litteratur handler for meg om bøker som får meg til å tenke lenger og dypere enn jeg gjorde fra før av. "Vær snill med dyrene" er en slik bok. Den fraskilte moren Karen er nemlig klar over at hun ikke alltid setter barnets behov i første rekke, men at svært mye handler om hennes egne behov, forkledd som "barnets beste". Slik det ofte er etter en skilsmisse eller et samlivsbrudd ...
Senere høsten 2016 mottok Monica Isakstuen Brageprisen for skjønnlitteratur for denne boka.
Tidligere i høst kom jeg over Isakstuens siste roman - "Rase" - som er en frittstående fortsettelse av "Vær snill med dyrene". Den måtte jeg selvsagt lese! Mens den første boka ble utgitt av forlaget Tiden, er denne andre utgitt av Pelikanen.
Selv om det ikke sies rett ut, skjønner vi at det er den samme moren som vi møtte i den første boka, som "Rase" handler om. Hun er riktignok navnløs, og det samme er hennes nye mann. De er samboere og foreldre til tvillinger. Hennes førstefødte - en jente - reiser jevnlig til sin far, og mye av det som var ugreit i den første boka har endelig falt på plass i hennes nye liv. Vi aner til og med at det er helt greit med delt omsorg, selv om det noen ganger er vanskelig når barnet kommer tilbake etter å ha vært hos faren sin. Lettelsen over at datteren fremdeles lukter det samme som da hun dro ... Slike ting ...
I bokas innledende scene står vår jeg-personen i kø på butikken. Så åpnes en ny kasse, og hun beveger seg raskt over til denne. Hvorpå hun som sto bak henne i forrige kø, begynner å krangle som om vår jeg-person hadde sneket i køen. Det hele utarter seg, og dette fører til at vår jeg-person blir rasende. Hun får likevel ingen støtte fra dem som står i nærheten, og hun skjønner ikke hvorfor de ikke ser hvor skrekkelig dette kvinnemennesket er mot henne. Med mindre det altså er hun - ikke denne andre - som er gal ...
"Tenk om jeg tok feil. Tenk om det var meg, ikke henne. Tenk om de der inne så noe annet, tenk om scenen hadde flere fortolkningsmuligheter, tenk om jeg var slik hun sa. Smilte meg fram når det trengtes, oppførte meg ellers ufordragelig mot hvem det nå var som kom i veien for min vilje. Hvordan pleide jeg egentlig å snakke til folk? Hvordan oppførte jeg meg mot barna mine? Hva slags menneske var jeg egentlig?" (side 11)
Hvor enkelt er det å bestemme seg for å bli et bedre menneske? Et menneske som er mer tålmodig, som spør før man kjefter eller feller dommer over andre, som er snillere og ikke blir så sint når barna ikke gjør som man sier? Hvor hardt kan man egentlig ta i et barn før det blir for mye, før man går over en grense? Hvor mye kan man mase uten at det blir too much? Når bør man gi seg? Og hva sier man egentlig når naboen spør hvordan de har det og at det av og til høres nesten ut som om det er krig inne hos dem?
Alle som har barn eller som lever tett med barn, vet hvor tynnslitt man kan bli dersom man er for sliten, eller når barna tyner grensene helt til det ytterste - langt over tålegrensen i en bestemt setting. Hvilken skade tar barna av at foreldrene får raseriutbrudd? Setter dette seg som traumer i de små kroppene deres, slik at følelseslivet deres blir ødelagt og de ender med å bli angstfylte? Slike og lignende spørsmål stiller moren seg. Mens hennes bedre halvdel ber henne slutte med å behandle barna som de var porselensfigurer som kun tåler at alt er harmonisk og lykkelig hele tiden. For hvordan skal barna lære seg å håndtere sine egne emosjonelle svingninger dersom de voksne hele tiden skal skåne dem for negative følelser?
Etter hvert blir det mer og mer tydelig at hun og han ikke takler motgang og stress helt på samme måte. Der hun omtrent går i oppløsning, er han rolig og fattet.
"Du er ikke redd på samme måte som meg, det står ingenting løst i deg og dirrer. Du løfter blikket og fester det, holder retningen og holder og holder, går og går og går. Fullfører. Hvorfor tror du jeg hater deg, hvorfor tror du jeg elsker deg. Og hvis handlinger begått i kjærlighet like gjerne ser ut som hat, hvordan vet man forskjellen? Hvordan elsker man noen så de merker det?" (side 91)
Et annet sted sier hun at "(k)jærligheten er en kake som aldri tar slutt, skjær opp i rause biter og del ut". (side 117)
Paret har kjøpt et hus, og etter hvert viser det seg at så og si alt er galt med dette huset. Mus kravler i veggene, det er råteskader og jeg vet ikke hva. Det blir ganske enkelt for mye for henne. I tillegg går hun til en ikke-psykolog, som egentlig ikke vil ha henne som pasient, for å klare å takle tilværelsens mange påkjenninger. Til det til slutt også blir for meget for ham, og hun våkner midt på natten og lurer på om de er i krig, og om hun har vunnet eller tapt ... Hvorfor klarer hun ikke å være den personen hun ønsker å være? Hvorfor får hun ikke kontroll på raseriet sitt? Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ... Hele voksenlivet er satt på vent, og det går på forholdet løs ...
Beskrivelsen av de farlige kreftene som river og sliter i moren er brilliant fremstilt, etter min oppfatning. Jeg kjente det nærmest på kroppen under lesningen. Det skaket meg opp og gjorde vondt. Det hele var så gjenkjennelig. For selv de man er så glad i kan faktisk ha denne effekten på en, særlig når grensene tynes til det ytterste og man synes man har fortjent bedre. Legg til noen søvnløse netter i forkant på grunn av de samme barna, så har man det gående. Som vår hovedpersonen sier til barna når hun står i en oppkavet situasjon: "(N)å har mamma vært grei ... nå må dere vise at dere kan være greie tilbake. ... Mamma blir så forferdelig sliten av dette, mamma er bare et menneske, hun også." (side 19) Og så gjør barna likevel ikke som hun sier ... Og det er da hun kjenner på at "Man skal vise. AT MAN HØRER." Vi hører høye og skingrende stemmer gjennom teksten. Vi hører sinte stemmer. Vi hører at mor er i ferd med å miste balansen ...
"Rase" er bygget opp på samme måte som "Vær snill med dyrene", men korte kapitler, noen ganger bare en setning på en side. Det er mye fortvilelse som beskrives, men i "Rase" har fortvilelsen eskalert opp til et høyere nivå - antakelig fordi antall barn er triplet. Det skulle vært til hjelp at mors bedre halvdel er rolig, men på et tidspunkt virker dette mer provoserende enn noe annet. Det blir kanskje en sterk påminnelse om hva hun selv ikke klarer - det vi si å bevare roen.
Isakstuen skriver godt, og jeg elsker at hun setter moderskapets hellighet under lupen. Dessuten er det en del humor mellom linjene, og flere ganger lo jeg så tårene trillet. Særlig når hovedpersonen fremstilles en smule karikert og bikker over i de mest hysteriske scenene.
Denne boka anbefaler jeg sterkt!
Og bare for å ha presisert det: du trenger ikke å ha lest den første boka for å få glede av "Rase". På den annen side anbefaler jeg deg også å lese den første.
Bokbloggeren Beathe har også skrevet om boka, og hun skriver blant annet at "Isakstuen (har) satt søkelys på tanker og følelser jeg vil tro mange av oss som er foreldre har sittet med en eller annen gang. Og hun gjør det på en morsom måte i tillegg til bruke sin sterke prosa".
Utgitt: 2018
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-8383-002-6
Jeg har kjøpt boka selv.
Forfatterens egen nettside
Ja,den åpningsscenen i butikken satte liksom standarden for resten av boken syntes jeg!Digget den scenen. Hun tar opp viktige spørsmål som de aller fleste som har eller lever tett på barn vil kjenne seg igjen i. Det er ikke til å stikke under en stol at man kan bli matt enkelte ganger. Mange av disse tankene er jo tabubelagt og alle ville nok ikke ha innrømmet dem heller,derfor er det så bra at noen faktisk tør å sette ord på dette. Det var godt at boken var litt morsom til tider,de scenene var karikert ja, men litt befriende også. De var også gjenkjennelig.
SvarSlett" Omgitt av barn som krever og krever, og som ikke leverer som forventet tilbake, og som driver henne nærmest til vanvidd ..." Små barn gjør jo det og man kan føle at morsrollen er en evig utakknemlig jobb,forhåpentligvis får man igjen den dagen barna er voksen og kanskje får barn selv.
Jeg fikk skikkelig medfølelse for henne denne gangen og jeg ble nesten litt småprovosert av mannen som stadig var like rolig mens hun var helt på tuppa.
Ingen tvil om at Isakstuen skriver godt og jeg håper flere får øynene opp for denne romanen! Fin omtale (som alltid)Rose-Marie og likte sitatene du har valgt.
Tusen takk for link :-)
SlettJa, var ikke den fin! Jeg tenkte at den åpningen viser hvor stor forskjell det mange ganger kan være på hvordan vi oppfatter oss selv, og hva omgivelsene faktisk ser. Her er det for øvrig ikke sikkert at omgivelsene (de som var vitne til episoden) - tok parti med noen av dem, men aller helst ikke ønsket å blande seg, ikke bidra til mer bråk eller risikere å bli en del av konflikten. Det er jo litt naturstridig at den som lager mest drama - nemlig hun som satte handlekurven over tærne til bokas jeg-person - skulle stikke av med all sympatien til slutt ... Tenkte nå jeg ...
At en mor viser frem et slikt raseri overfor barna sine, er ikke stuerent - selv ikke i dag, der barn og foreldre nesten synes likestilt i mange sammenhenger. Like fullt er jeg overbevist om at mange kjenner seg igjen i det Isakstuen skriver om. For barns egoisme finner nesten ingen grenser i en del år, og i en del tilfeller fortsetter egoismen til langt opp i voksen alder - der det ikke er plass for andre enn "barnet". Det er vant til at all omsorg og hensyntagen er enveis, at det ikke er noe de kan bidra med den andre veien.
Jeg fikk medfølelse med hovedpersonen også i den forrige boka, der hun strevde med å finne balansen i sin nye tilværelse, selv om hun hadde valgt samlivsbruddet selv. Da var det bare hun tilbake da barnet dro til faren sin, og dermed ble det hele en smule introvert. I denne siste boka har hun fått seg ny mann, nye barn (at på til to på en gang - noe som kan tippe selv den beste over kanten når det blåser som verst) og "nytt" hus (av det krevende slaget, fordi "alt" er feil med huset) - og det blir bare alt for mæget av det meste til slutt.
Litterære beskrivelser av hysteri og følelser som går helt av skaftet, vil nok påkalle smilet hos de fleste, tenker jeg - i alle fall dersom beskrivelsene er elegante og fiffige beskrevet. Det vi ler av er gjenkjennelsen, tror jeg, og ikke så mye personen som beskrives. Det er helt naturlig, i alle fall dersom man har litt selvinnsikt og er vant til å se seg selv litt med utenfor-brillene, slik andre antakelig ser oss.
Jeg håper som deg at flere kommer til å lese denne boka! Jeg har anbefalt den til flere - og spesielt til tvillingmødre jeg kjenner. Det er en ekstraordinær påkjenning å få to barn på en gang. Det er strevsomt nok med ett barn ...
Pelikanen forlag gir virkelig ut mye bra litteratur, men jeg registrerer at det er få bokblogger som skriver om bøker fra dette forlaget. Det er veldig synd! De går glipp av mye god litteratur.
Jeg vet at Pelikanen ikke sender ut leseeksemplarer til noen. Kanskje er det årsaken? Det kan jo tenkes at forlaget ikke tenker på bokbloggere som en verdifull ressurs når det gjelder å spre det gode budskap om god litteratur rundt forbi? Nå skal det sies at det aldri - og da tror jeg virkelig ikke jeg tar for hardt i - er en Pelikanbok som IKKE blir anmeldt i de store avisene. I alle fall er Morgenbladet og Klassekampen flinke til å plukke opp disse bøkene. De får jevnt over svært gode omtaler også.
Jeg for min del kjøper mange bøker fra Pelikanen selv. Passer på å lagre opp titler jeg ikke har fått med meg hver gang det er boksalg også. Mange av bøkene ligger fremdeles ulest i mine hyller, men de er på ingen måte glemt.
Jeg har dessverre lest veldig lite det siste året, og er glad dersom jeg kommer opp i 40 leste bøker i år. Det er ca. halvparten av det jeg har pleid å lese selv i dårlige leseår. Normalen ligger på mellom 100-120 bøker. Dette har sammenheng med jobben min for tiden (jeg jobber altfor mye). Dessuten har jeg hatt lesesperre mye av dette året (en ganske ukjent opplevelse, må jeg si). Jeg legger for øvrig vekt på å lese bøkene ordentlig, og ikke bare harve gjennom dem. Jeg bruker også uforholdsmessig mye tid på å skrive bokanmeldelsene mine.
Men til alle dere andre: les denne siste boka av Monica Isakstuen! Den er verdt din tid!