Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.