Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)
Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).
Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!
Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?
Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?
Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!
Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør.
Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden.
En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien.
På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der.
Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ...
Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut.
Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna.
Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg!
Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden.
Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før.
Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.
Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.
En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.