Luke 15-17: En forkortet julekalender (5)

I luke 15-17 tipser jeg om de 17-18 beste bøkene jeg har lest hittil i år. Her
bør det absolutt være mulig å finne julegavetips dersom du enda ikke har
fått alle julegavene i hus! (Sauen er fra Ytre Hebridene, sommeren 2016 - foto:
Rose-Marie Christiansen)

Dette er den femte samleluken i årets julekalender her på bloggen. Den første samleluken publiserte jeg 3. desember, den andre publiserte jeg 7. desember, den tredje publiserte jeg 8. desember og den fjerde publiserte jeg 14. desember. Dere som har fulgt med har så langt fått tre julegavefilmtips om andre kulturer, fire-fem julegaveboktips om mor-datter-forholdet, tre julegaveboktips om eksistensielle kriser i verden i dag og fire julegaveboktips om noen spesielle reiser. Det har så langt handlet om julegavetips med innhold og mening. 

I dagens luke presenterer jeg som julegavetips de beste bøkene jeg har lest i år. De bøkene jeg ville ha gitt terningkast seks dersom jeg hadde operert med terningkast her på bloggen ... Nettopp i år har det blitt en hel del bøker. Mange flere enn dagens samleluke skulle tilsi ... Jeg velger likevel å presentere dem helt kort i dette innlegget, og håper dermed at alle dere som er sent ute med å kjøpe julegaver i år (jeg antar at det er en hel del av dere) finner i alle fall en bok som kan passe til en gavemottaker i familien, vennekretsen eller bekjentskapskretsen. Jeg skal si såpass om hver enkelt bok at du får mulighet til å vurdere selv hvem bøkene kan passe til. 

Elena Ferrante: "Svikne dagar" (2002) og "Den dunkle dottera" (2006)

Alle som har lest Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, vet å få med seg nye bøker av denne kjente ukjente forfatteren når anledningen byr seg! Tidligere i år utga Samlaget to "nye" bøker av forfatteren, som ingen vet hvem er. Bare for å ha sagt det: Dette er ingen "hype"! Disse bøkene er virkelig så gode som de gir seg ut for å være! 

Det handler om kvinneliv, om mors-rollen, mor-datter-forholdet, om kvinnerollen og valgene kvinner tradisjonelt har hatt opp gjennom tidene, og ikke minst hva det har kostet å være banebrytende og foregangskvinner for den påfølgende generasjon kvinner som tar sin frihet som en selvfølge. 

Disse bøkene er ikke tykke, men de er likevel breddfulle av innhold som gir rikelig med anledning for ettertanke. 

Sakprosa

Jeg leser mye sakprosa, og i år er det særlig fire bøker som utpeker seg som de aller, aller beste.

I første rekke gjelder dette Karl Ove Knausgårds "Så mye lengsel på så liten flate" (2017). Det er en fantastisk bok om Munch og hans kunst og også med en del betraktninger rundt det å være kunstner, enten man maler eller skriver. F.eks. sier han at skrivingen ikke bare handler om å gjenskape et øyeblikk, men at den også må "være et øyeblikk". Bare da er den i kontakt med verden, gjennom at det er så liten avstand mellom tanke og følelse og språk som mulig. Slik kan det også være å male. Når kunsten blir til i en bevegelse, i en strøm - uten tid for tanker, slik at det uttrykte oppstår som noe i seg selv ... Der samtiden så slurv og uferdige bilder fra Munchs hånd, handlet det kanskje om nettopp dette? For meg var det en sann lykke å lese denne boka! 

Og mens vi er inne på kunst ... I "Kvinne ser på menn som ser på kvinner" av Siri Hustvedt (på norsk i 2017), som inneholder essays, skriver hun om kunst, kjønn og sinn, og om hvordan vår persepsjon påvirkes av om det er en mann eller kvinne som står bak et kunstverk. Styrken ved boka er at den er så usnobbete og liketil. Dessuten foregir Hustvedt seg ikke å komme med fasitsvar, men stiller i grunnen flere spørsmål enn hun gir svar. Kanskje er dette en del av hennes prosjekt? Og noe kvinner - i motsetning til menn - ofte kritiseres for? Tydeligst kommer dette frem i essayet om ballongmagi, der hun - uten å si det høyt - vel egentlig snakker om keiserens nye klær. Jeg besnæres av hennes evne til å gå dypt inn i en hvilken som helst tematikk, og komme ut på den andre siden med et helt arsenal av synspunkter som er vridd og vrengt på, og testet ut i nær sagt alle retninger. Og fremdeles være åpen for andre måter å betrakte verden på!

Sacha Batthyanys "En forbrytelse i familien" (på norsk i 2017) er en historiefortelling som tar pusten fra deg! Batthyany har en helt fantastiske formidlingsevne! Dokumentarbøker som dette gir enormt mye mer enn hva fiksjonslitteratur kan makte å gi. Selv om forfatteren tar utgangspunkt i sin egen familiehistorie med alle dens hemmeligheter, som også handler om en forbrytelse som berørte ca. 200 jøder i en gruoppvekkende massakre, handler boka om så mye mer. Den handler om hva krig gjør med mennesker generelt, hvilke ofre som alltid gjøres i en krig og om hvordan mange mister sin menneskelighet i kampen om å overleve. Og den handler om den prisen ærlighet vil kunne få dersom man våger å bryte tausheten. Kanskje er det derfor det gis ut så mange bøker i dag, der den egentlige sannheten presenteres. For nå er jo de fleste døde ... Det gjør det enklere. 

Jeg har presentert Torbjørn Færøviks bok "Orientekspressen" (2016 - tilgjengelig i pocket nå) i forrige samleluke i denne julekalenderen. Når jeg likevel tar den med igjen her, er dette fordi boka hører med når jeg presenterer årets beste bøker som julegavetips. Tematisk minner Færøviks bok meg kanskje aller mest om Claudio Magris´"Donau", dog med noen viktige forskjeller. Begge forfattere følger en linje - den ene en togstrekning, den andre en elv. Begge knytter mange historier til stedene de oppsøker - historier som går langt tilbake i tid - i Færøviks tilfelle helt tilbake til mongolene og deres grusomheter. Men der stopper i grunnen all likhet. For mens Magris´ bok er svært tung (både pga. språket og detaljrikdommen), er Færøviks bok lettlest og lett tilgjengelig. Færøviks bok er dessuten personlig, fordi den først og fremst handler om hans personlige reise og det han opplever underveis. Han byr på seg selv, noe vi ikke minst merker på måten maktforholdene i de landene han besøker, beskrives, og hvilke tanker han gjør seg rundt dette.

Litteratur som overrasker

Jeg synes det er spennende å finne frem til litteratur på siden av det som oppfattes som typiske bestselgere, og dette er tre av de beste jeg har lest i år. 

Hermann Ungars bok "De lemlestede" kom opprinnelig ut i 1923, og ble tidligere i år utgitt på norsk for første gang av Teori & Praksis Forlag. Boka er bemerkelsesverdig på alle vis, og oversettelsen fra tysk som er foretatt av Sverre Dahl, dagens aller beste tysk-norsk-oversetter (!), fikk Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen til å skrive følgende i sin anmeldelse av boka:

"Kulturforleggeri. Med disse to oversettelsene har norske bokhyller blitt et stort forfatterskap rikere. Og der det unge forlaget skal ha ros for en sjeldent dristig satsning på denne ukjente mesteren fra 1920-tallet, må det også nevnes at Sverre Dahl med Klassen og De lemlestede har gjort sine aller sterkeste oversettelser - og det sier ikke rent lite. Uten å være i stand til å sammenligne med originalen, våger jeg å påstå at denne norske prosaen er aldeles uten feil samtidig som den manifesterer den tilkjempede, nærmest maniske opphøyethet som vi forstår er kjernen i Franz Polzers sønderknuste indre."

Aris Fioretos´"Mary" er et knyttneveslag av en bok! Boka kom ut i Sverige i 2015, og ble gitt ut av Agora Publishing tidligere i år. Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. 

Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt. 
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.

Julian Barnes har skrevet mange fantastiske bøker, og en dag kommer han til å få Nobels litteraturpris. Akkurat det er jeg veldig sikker på! "Tidens larm" ble utgitt på norsk i 2016, samme år som originalutgaven utkom på engelsk. Mest av alt var jeg vel forundret over at nesten ingen profesjonelle kritikere hadde anmeldt boka.

Hovedpersonen i "Tidens larm" er den russiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj (f. 1906 d. 1975). Julian Barnes har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, og har spunnet romanen rundt denne. Barnes skriver meget litterært og skildrer Sjostakovitsj som person og premissene som definerte hans liv med en sjelden innlevelse og forståelse. Mens jeg leste romanen ble jeg svært nysgjerrig på denne komponisten og har spilt hans musikk mens jeg har skrevet denne bokomtalen. En elegant letthet preger musikken, og jeg tenker selvsagt på hva verden gikk glipp av ved at han ikke fikk utfolde seg fritt når han komponerte. Tankene mine går også til en tidligere kollega som stadig kom inn på Sjostakovitsj og hans musikk, når konserter i Operaen var tema. Mitt forhold til Sjostakovitsj vil for all fremtid være preget av at jeg har lest denne boka, og sansene kommer til å være ekstra skjerpet hver gang jeg hører hans navn bli nevnt. Gjennom dette kunstnerportrettet har Julian Barnes bidratt til å udødeliggjøre Sjostakovitsj. Tilbake sitter vi med et helt annet inntrykk av komponisten enn det kommunistregimet Sovjetunionen ønsket at han skulle fremstå som.

De beste norske romanene blant årets utgivelser 

Jeg innser at det er urettferdig å trekke frem bare tre bøker, all den tid det er så mange jeg fremdeles ikke har rukket å lese. Som Ketil Bjørnstads "Åttitallet", som Lars Saabye Christensens "Byens spor", som Tore Renbergs "Skada gods", som Jan Kjærstads "Berge", som Edvard Hoems "Liv andre har levd" (som jeg forresten er i gang med å lese nå - som alltid eminent når vi snakker om denne forfatteren!) ... For øvrig har jeg lest 21 norske 2017-utgivelser så langt i år. Mange er riktig gode, men det er foreløpig bare disse tre som jeg har vurdert til å ligge helt i toppsjiktet hva gjelder skjønnlitteratur.

Roy Jacobsens "Rigels øyne" er den tredje boka i serien om Barrøy-folket. Selv elsker jeg disse bøkene, og Jacobsen har klart det få forfattere klarer - å opprettholde en høy standard i alle bøkene i en bokserie. Det tror jeg han har klart fordi han ikke har begitt seg ut på å fortelle en strømlinjeformet, kronologisk historie, men har konsentrert seg om de mest spennende delene av et kystfolks historie. 

Rune Christiansen er en forfatter i særklasse. Såpass har jeg skjønt, selv om jeg ikke har lest så mye av ham enda. I "Fanny og mysteriet i den sørgende skogen" (bare tittelen! ren poesi!) møter vi eksepsjonell fortellerkunst. Romanen er kanskje ikke for alle, men den er heller ikke tungt tilgjengelig etter mitt syn. Dersom man harver over sidene i full fart, kommer man mest sannsynlig ut i den andre enden uten å ha hatt særlig glede av boka. Man risikerer nemlig å gå glipp av poesien i teksten, eventyret som ligger der i grenseland mot det realistiske og stemningen i Fannys liv.

Om Carl Frode Tillers "Begynnelser" har jeg en ting å si: Mesterlig, mesterlig, mesterlig! "Begynnelser" skildrer et eksistensielt drama, der hovedpersonens indre demoner til slutt vinner. Måtte det nødvendigvis bli slik? Kunne livet hans ha blitt et annet dersom han hadde flyttet langt bort fra familien sin og aldri sett seg tilbake? Ble jeg sittende og tenke etter at siste side var vendt ...

Andre utenlandske utgivelser som har begeistret i år

I år er det flere bøker som har overrasket stort. Blant annet gjelder dette Claire-Louise Bennetts "Dam". Denne debutboka har nærmest blitt et fenomen. Etter å ha vendt den siste siden i boka, tenkte jeg på en ting:  jeg gleder meg nemlig veldig til neste gang jeg skal lese boka. At det blir en neste gang, er jeg nemlig ikke det minste i tvil om! Boka er nydelig skrevet, og innimellom tenkte jeg at dette er poesi. Boka er bemerkelsesverdig på alle måter! Den er på ingen måte en "hype", om du skulle tro det. Tvert imot fortjener den all oppmerksomheten den har fått! Selv tenkte jeg både på Agnes Ravatn og Madame Nielsen mens jeg leste den; humoren er en ting, snirklete og underfundige setninger en annen ting ... På alle måter intelligent og ikke minst krevende å lese, uten at jeg mener at boka er smal av den grunn. Det er den faktisk ikke.

I Inge Schilperords "Mudderhund" møter vi en ung pedofil mann. Det er et helt unikt personportrett som tegnes i denne romanen, og selv om jeg aldri har lest noe lignende om pedofili, sitter jeg likevel igjen med et inntrykk av noe sterkt autentisk ved beskrivelsen av Jonathan. Forfatteren er kriminalpsykolog, og har nok førstehånds kjennskap til hva det innebærer å være pedofil og på kant med loven, underlagt tvungent psykisk helsevern. Hva er det som fungerer når pedofile går i terapi for å øve opp egen selvinnsikt og emosjonell selvkontroll? Til tross for at Jonathan ikke er blant de skarpeste, oppvokst som han er i et hjem som er fattig både i ånden og i materiell forstand, har han åpenbart øvet opp evnen til selvrefleksjon et langt stykke på vei. Vi skjønner at hans redning ville ha vært å bli dømt i første omgang, slik at han hadde blitt ferdigbehandlet. Å klare seg på egen hånd er for stort for ham, helt på grensen av hva han kan klare ... "Mudderhund" er helt mesterlig! Boka er suverent godt skrevet, og gir et interessant innblikk i en pedofil manns sinn. Måtte riktig mange finne frem til denne unike perlen av en bok! Den vil passe svært godt som lesesirkelbok, fordi den inneholder så mange lag som det er mulig å dissekere.

Albertine Sarrazins "Astragalen" ble utgitt 1965, og kom ut på norsk første gang i 1979 med tittelen "Bruddet". Tidligere i år kom den i en nyoversettelse med en tittel som er tro mot originalen. Dette er historien om en outsider og hennes evne til å overleve alt.  Jeg er dypt imponert over at en ung kvinne (som forfatteren var da hun skrev denne selvbiografisk-inspirerte boka) med en så broket bakgrunn har vært i stand til å skrive en så spesiell bok! "Astragalen" er rett og slett et godt stykke litterært håndverk! Og jeg fikk veldig lyst til å omsider å få lest Jean Genets "Tyvens dagbok", som har ligget i ulest-bunken min i noen år ... Denne boka refererer Anne til flere ganger.

Ian McEwans roman "Nøtteskall" er noe så originalt som et svært omskrevet Hamlet-inspirert plott, der romanens jeg-person og forteller er et nesten fullbårent foster! Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. Kan det bli mer spesielt? Funker det? Ja, veldig! 

Helt til slutt tar jeg med selveste rosinen i pølsa - nemlig Fjodor Dostojevskijs udødelige roman "Forbrytelse og straff"! 

Romanen er tilgjengelig som pocket, og dette er en nyoversettelse. Den er - tro det eller ei - lettlest! Som den reneste kriminalroman drives vi som lesere fra skanse til skanse, og det meste av boka ble jafset unna i relativt store biter av gangen. Hadde det ikke vært for jobb og andre forpliktelser, ville det vært fort gjort å pløye gjennom de drøyt 800 sidene. Språket er intenst og levende, og vi kommer godt under huden på de fleste - særlig mennene. Kvinnene - Raskolnikovs søster og mor, Katerina og Sonja - beskrives rørende omsorgsfullt. I den grad Sonjas moral settes under lupen (har hun vært nødt til å prostituere seg, eller har hun det ikke?), forsvarer Raskolnikov hennes ære med nebb og klør. 

Dette er en bok du bør lese før du dør! Så enkelt er det!

Jeg burde selvsagt ta med de eneste øvrige krimbøkene jeg har lest i år - utenom "Forbrytelse og straff" - særlig den jeg har gitt toppkarakter, for det er Peter Mays "Svarthuset". Det er mindre enn en uke siden jeg skrev heftig og begeistret om denne boka, der handlingen er lagt til Ytre Hebridene. Dersom du har fulgt med på min julekalender har du imidlertid for lengst fått med deg akkurat det! 

Jeg kommer med flere innlegg i årets julekalender!

Følg med, følg med!