"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.