"Utryddelsen" (Regi: Roselyn Bosch)

Sterkt om jødeutryddelse i Frankrike


Innspilt: 2010
Originaltittel: La Rafle
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, krigsfilm
Skuespillere:  Jean Reno, Mélanie Laurent, Gad Elmaleh, Raphaëlle Agogué, Hugo Leverdez
Spilletid: 115 min.

Frankrike er okkupert av nazistene, og franske politimenn fikk i juli 1942 ordre om å arrestere alle Paris´ jøder og sperre dem inne på sykkelstadionen Vélodrome d´Hiver før deportasjon videre til ulike konsentrasjonsleire. På den tiden befant det seg nesten 25 000 jøder i Paris, og rundt halvparten var statsløse jøder som hadde flyktet fra nazi-Tyskland.

Franske myndigheter var noe ambivalent til det hele, men de som hadde makt til å påvirke prosessen var fra seg av iver etter å bli kvitt jødene. Særlig de statsløse ... Og for å gjøre deportasjonen av de øvrige mer smakelige, vurderte de å ta fra dem deres franske statsborgerskap. Nazistene hadde f.eks. ikke forlangt at de minste barna skulle følge foreldrene, mens franske myndigheter syntes det var for brysomt å ta seg av en haug med foreldreløse, jødiske barn. "Det ville sprenge sosialtjenesten", ble det sagt. Så ... de tok like godt barna med.

I dagene før arrestasjonene var det massive lekkasjer om hva som skulle skje. Rundt 10 000 jøder lyktes å stikke av før arrestasjonene, og det var derfor mulig "bare" å få fatt i 13 000 individer. De fleste hadde faktisk ikke fantasti til å skjønne alvoret. 
Vi følger 11-åringen Joseph Weismann, og det er hans historie fra virkeligheten som filmen er basert på. Helt vanlige mennesker som levde helt vanlige liv ble innhentet og arrestert. I første rekke ble de internert på sykkelstadioen under etter hvert helt umenneskelige forhold. De sanitære forholdene var så dårlig at mengder med mennesker døde i løpet av kort tid, og vann som det faktisk ikke var mangel på, ble likevel rasjonert ut som den mest kostelig skatt. En håndfull lege- og sykepleierpersonell tok seg av de mest akutte tilfellene. Den jødiske legen Sheinbaum (Jean Reno) og den franske sykepleieren Annette Monod (Melanie Laurent), gjør det de kan for å redde liv. Ingen av dem har den minste anelse om hvilken skjebne som venter jødene østpå (dvs. i Auschwitz i Polen, hvor de blir brakt). 

Under et midlertidig opphold i en leir på den franske landsbygda, i påvente av at togsett gjøres klar for å frakte jødene østover, klarer Joseph Weismann og en annen gutt å flykte. Deretter splittes familier - mennene fra sine kvinner, dem igjen fra sine barn ... Verdisaker strippes av dem, plyndres, før de sendes til den sikre død ...

Denne filmen er uhyggelig sterk! Ikke bare forteller den om en skamplett i Frankrikes historie, men det hele er så rystende, så sjokkerende og så følelsesladet at jeg aldri blir ferdig med denne delen av historien. I denne filmen fokuseres det i enda større grad enn hva jeg ellers har opplevd, på barnas situasjon. Det er klart at det gjør inntrykk! Og jeg synes også at filmen står seg enda bedre fordi den nettopp er franskprodusert. Det er nesten ikke med kjente skuespillere i denne filmen, og det er et pluss synes jeg! Jean Reno som den jødiske legen Sheinbaum var for øvrig fantastisk! Filmen fortjener terningkast seks!

Helt til slutt må jeg nevne boka "Saras nøkkel" av Tatiana de Rosnay, som handler om nettopp denne deportasjonen av jøder fra Paris i juli 1942. Kun 24 av de totalt 13 000 jødene overlevde, og ingen av barna som ble brakt til Auschwitz kom levende fra det - av "den enkle grunn" at de ble gasset i hjel umiddelbart etter ankomst. De kunne jo uansett ikke gjøre nytte for seg i arbeidsleiren ... 

En liten glad gutt som ikke skjønner så mye av det som foregår

Joseph Weismann i midten - hans historie som fortelles

Foreldre som er helt fra seg fordi barna deres må bli

igjen mens de fraktes til Auschwitz