Edward W. Said: "Freud og det fremmede"

Sigmund Freud og Edward W. Said

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om "Kultur og motstand", der David Barsamians intervjuer med Edward W. Said i årene 1999-2003 er samlet. I denne boka fortalte Said at han skulle holde sin Freud Memorial Lecture i Wien i 2000. Dette skulle inngå i feiringen av Drømmetydnings hundreårsjubileum, men selve arrangementet faller hvert år på Freuds fødselsdag. Ett år før ble imidlertid foredraget avlyst, angivelig på grunn av den politiske konflikten i Midtøsten. Arrangementet gikk for øvrig som planlagt, men da uten palestineren Edward W. Saids foredrag om jøden Freud. Det viste seg senere at arrangøren av frykt for ikke å få sponsorinntekter til en utstilling i Tel Aviv, avlyste Saids foredrag. Noen satt med andre ord og trakk i trådene i bakgrunnen. 

Said ble senere invitert til å holde foredraget på Freud-museet i London i stedet, og jeg har også forstått det slik at han har blitt invitert flere steder med dette foredraget. I boka "Freud og det fremmede" kan vi lese hele foredraget. I tillegg får vi mer - bl.a. et forord av Finn Skårderud.

Men først litt om forfatteren. Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) var altså palestiner, men han levde mesteparten av sitt liv i USA. Her var han på slutten av sitt liv litteraturprofessor ved Columbia University. Said døde av leukemi i 2003, etter et ganske langvarig sykdomsforløp, som heldigvis ikke forhindret ham i fortsatt å gjøre seg gjeldende som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han er spesielt kjent for to ting: sin bok "Orientalismen" og for sitt engasjement i Israel-Palestina-konflikten. 

Sigmund Freud (f. 1856 - d. 1939) var en østerriksk nevrolog og psykiater. Han var av jødisk herkomst, og anses som grunnleggeren av psykoanalysen. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelslivet og erfaringer i barndommen som årsak til hvordan mennesket utvikler sin psyke.

"Freud og det fremmede" er en tynn liten flis av en bok, men som Finn Skårderud skriver i forordet på side 15: "Boken er rask å lese, men langsommere å ta inn." Skårderuds innledning finnes i boka fra side 7  til 17, mens Saids foredrag finnes fra side 19 til 64. Bakerst i boka er det et innlegg fra Christopher Bollas fra side 65 til 68, og en kommentar til Edward Said fra den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose fra side 69 til 84.

"Du holder i en meget original bok. Palestineren Edward W. Said går til jøden Sigmund Freud for å får hjelp til å redde sitt eget folk. Denne briljante teksten - opprinnelig et foredrag på Freud-museet i London - ble noe av det siste Said skrev. Den tar sitt utgangspunkt i noe av det aller siste den kreftsyke Freud skrev, Moses og monoteismen (dyrking av en gud - min anm.). Freud hadde et mildt sagt sammensatt - "et håpløst uløst" - forhold til sin egen jødiske bakgrunn. Said griper fatt i nettopp dette, og stiller et klokt spørsmål om hvordan det kan komme noe godt ut av splittet identitet? Said ønsker å løfte denne erfaringen til noe som skaper et rikere bilde. Said er overbevist om at den fragmenterte erfaringen er et spor som må forfølges, et faktum som absolutt bør løftes opp og dyrkes, om Midtøsten noen gang skal finne fred." (side 7)

Der Said karakteriserer Freud som en ikke-jøde, mener Skårderud at Said ikke bare var et palestinsk ikon, men at det er fristende å tenke på ham som en ikke-palestiner. 

Denne lille boka har høy sitatfaktor, og det er fristende å gi seg i kast med å dechiffrere den fullstendig og sitere fra den - side opp og side ned - men det skal jeg ikke gjøre. Noen sitater må jeg imidlertid ta med, for at det skal være mulig å forstå litt av hva Said tar for seg i sitt Freud-foredrag.

"Freud var et utmerket eksempel på en tenker som betraktet sitt vitenskapelige arbeid som en form for  arkeologisk utgravning av den begravde, glemte, undertrykte og fornektede fortiden. Schliemann var et forbilde for ham, og det var ikke uten grunn. Freud utforsket sinnet, men han brukte også tid på å utfordre og nyorientere seg filosofisk innenfor etablert geografi og genealogi. På den måten er han selv velegnet for gjenlesning i ulike sammenhenger. Hans verker handler nettopp om hvordan våre liv gjennom erindring, undersøkelse og refleksjon medfører evig strukturering og omstrukturering, i både individuell og kollektiv forstand. Vi er forskjellige lesere fra forskjellige perioder av historien med forskjellig kulturell bakgrunn, men vi bør fortsatt ta utfordringen på samme måte når vi leser Freud. Det er en bekreftelse på at hans verker evner å bringe fram nye tanker og belyse situasjoner han selv aldri kunne drømt om." (side 33-34)

Nettopp dette sitatet favner svært mye, tenker jeg. Det sier noe om at alle tekster er dynamiske og formes av hvordan hver enkelt leser til enhver tid er med på å gi disse tekstene nytt liv - langt utover hva forfatteren selv så for seg. Det er også dette som skiller gode tekster fra dårlige tekster. Gode tekster gir plass til leseren, dårlige lesere gir kun plass til skribenten. Der alt fortelles og intet åpnes opp for leseren. "Don`t tell. Show!" som det ofte rådes til på skrivekursene som er så i vinden for tiden. Viktigheten av at det også finnes åpne rom der leseren selv kan fylle ut for å forme sin opplevelse av teksten ... 

Freud var selv ateist, og han ga egypterne æren for oppfinnelsen av monoteismen. Men selv om monoteismen opprinnelig var fra Egypt, mener han likevel at den historisk har tilhørt jødene. 

"Til tross for at han sier at monoteismen ikke slo røtter i Egypt, må han ha vært fullt klar over a monoteismen kom tilbake til Egypt. Først i form av primitiv kristendom (som det fortsatt finnes rester av i dag, i den koptiske kirken) og siden gjennom islam, noe han kort kommer inn på senere i teksten. Nyere egyptologiske undersøkelser viser omfattende spor i monoteisme lenge før Akhnatons tid. Dette antyder at Egypts rolle i å utvikle dyrkingen av én gud er langt viktigere enn vi hittil har trodd. Yerushalmi er mye ivrigere enn Freud etter å skrape vekk alle spor av monoteisme i Egypt etter Akhnatons død, og han bebuder at det var jødenes oppfinnsomhet som førte til at religionen ble utviklet langt utover egypternes forestillingsevne." (side 40-41)

Samtidig understreker Said at Freud er mer kompleks og kanskje også selvimotsigende. Blant annet mener Freud at jødene skal ha æren for at soldyrkingen forsvant, samtidig som han understreker at omskjæring var en egyptisk skikk og ikke en hebraisk skikk.

Freud mente at jøder alltid har tiltrukket seg populistisk hat, og at "årsaken ikke alltid har vært like godt fundert som beskyldningen om at jødene drepte Jesus." En av hovedgrunnene til antisemittismen er i følge Freud at jøder er ansett som fremmedelementer og at de er annerledes enn andre. Samtidig har jødene en enorm evne til å tilpasse seg, og der de får lov til å slå seg ned, "gir de verdifulle bidrag til sivilisasjonene omkring seg". (side 46 og 47) 

Alle som bodde i land i det østlige Middelhavet, var etterkommere av ulike semittiske stammer. De levde i en fredelig sameksistens. Da Israel ble etablert som en jødisk stat i 1948, ble folkene som bodde der på nytt delt inn i forskjellige raser og folk. Saids betegner dette som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vist seg å være destruktive. Mens det i Israel fortrinnsvis bodde europeere etter at palestinerne stort sett ble forvist, synes det viktigste å være å holde ikke-europeiske folk unna så lenge som mulig. De bibelske stedene som tidligere var befolket av forskjellige nasjoner og raser, var blitt fremmede og ble tvunget i eksil. Araberne slo seg sammen og har siden kjempet det Said kaller en global kamp mot kolonialismen. 

"Jeg tviler på at Freud forestilte seg at han ville få ikke-europeiske lesere. Eller at han, som ledd i kampen om Palestina, ville få palestinske lesere. Men han fikk det. Og han har det fortsatt. ... Israel ble grunnlagt i et ikke-europeisk område på grunn av den særegne europeiske antisemittismen. Det førte til at den jødiske identiteten ble politisk etablert i en stat som foretok helt spesifikke juridiske og politiske grep for å utestenge alt ikke-jødisk fra denne identiteten. Fordi Israel definerte seg som en stat av og for det jødiske folk, kunne landet tillate seg å gi immigrasjons- og eiendomsrett kun til jøder, selv om det førte til at rettighetene til tidligere og nåværende ikke-jødiske innbyggere ble krenket og avskaffet til fordel for dem som kom sist. De palestinerne som bodde i Palestina før 1948, kan verken komme tilbake (aktuelt i flyktningenes tilfelle), eller få tilgang til landområder, slik jødene kan. Dette er ikke i tråd med Freuds ånd når han provoserende minner om at jødenes grunnlegger ikke var jøde, og at jødedommen startet i kjølvannet av en egyptisk, ikke-jødisk monoteisme. Freud åpner den jødiske identiteten mot en ikke-jødisk bakgrunn, men den blir uthult, fortrengt og til og med opphevet av den israelske lovgivningen. Det offisielle Israel har så og si utvisket de komplekse lagene i fortiden." (side 52-53)

Det som står i fortsettelsen er like interessant, men jeg kan ikke like godt skrive av hele boka. Derimot oppfordrer jeg den interesserte leser til å lese boka selv. Den er tankevekkende og gjør noe med deg som leser. Så er det selvsagt ikke sikkert at alle leser Freud på samme måte som Edward W. Said, men det er uansett verdt å merke seg at han langt på vei får støtte for sine synspunkter av den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose i hennes kommentar til Saids foredrag. 

Jaqueline Rose mener at vi har urealistiske forventninger til hvordan traumatiserte mennesker vil oppføre seg. Den vanligste reaksjonen på traumer er nemlig å gjenta dem. Hun tror Freud som jøde var revet mellom følelsen av å tilhøre og ikke tilhøre, mellom jøden som en evig fremmed og jøden som ville tilhøre nasjonenes verden og som ønsket - frivillig eller ikke - å komme hje. (side 82-83). For øvrig mener hun at det å avlyse Saids foredrag den gangen "av politiske grunner", for henne fortoner seg som en trist kommentar til det hele. "Publikum gikk glipp av noe, for å si det forsiktig." (side 84) Hun ønsket at noen av vertene fra den gangen hadde hørt Said denne gangen. 

Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har skapt interesse hos noen av mine lesere for å studere denne lille boka om Freud og Said nærmere. Boka er velegnet for flere lesninger, for den er krevende og ikke helt enkel å ta til seg, selv om det er tale om en tynn liten flis. Boka er uhyre interessant!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Freud and the non-european
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Cappelen 
Oversatt: Stian og Marit O. Bromark
Antall sider: 89

ISBN: 82-02-23695-9
Jeg har kjøpt boka selv