Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bitsch Anne (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 22. november 2018

Arne Schrøder Kvalvik: "Å leve, lever, har levd - Et møte med alderdommen"

Om alderdommen

Det er litt over tre år siden Arne Schrøder Kvalvik kom ut med sin debutbok "Min fetter Ola og jeg". Her skrev han om samtaler han hadde med fetteren sin Ola, som ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi). Ola ble spådd et kortvarig liv, men slik skulle det heldigvis ikke gå. Hva var det som gjorde at Ola kjente på at livet var verdt å leve? I boka fikk Kvalvik frem en del refleksjoner - på godt og vondt - og dette grep faktisk også inn i hans eget liv og syn på ulike problemstillinger. Boka hadde den samme effekten på oss lesere. I alle fall på meg. 

I boka "Å leve, lever, har levd" skriver Kvalvik om alderdommen. Selv har han tre barn, som bærer navnene Alva, Nova og Luna. Han og kona Ida bor på Nesodden. I boka hans treffer vi to aldrende mennesker; Rigmor på 87 år, som er leder for Nesodden pensjonistforening, og Torvald, Nesoddens eldste mann som er godt over 90 år. Begge bor alene - sistnevnte uten gjenlevende familie. 

Møtene med de to eldre menneskene krever at forfatteren er til stede på deres premisser, fullt og helt. Her nytter det ikke å rushe på temaer. At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie, ikke minst i forhold til sin egen farmor fra Nordvestlandet, som han har hatt heller lite direkte kontakt med i de siste årene. 

Verken Rigmor eller Torvald er det vi oppfatter som gjennomsnittsmennesker. De er noe for seg selv - på hver sin måte. Begge er så gamle at de har opplevd krigen. Rigmor med en far som var nazist, og Torvald som en som ble arrestert og torturert. Prisen han betalte var at han ikke kunne få barn etterpå. 

"Den skal ikke være unaturlig, døden. Ikke oppe på Nordvestlandet. Og ikke i barndomsalbumet mitt, i hvert fall. "Folk kommer - og folk går", sa bestefar til meg en gang, det var noen år før han selv døde. "Gamle dør, konger dør, barn dør og pappaer dør. Så det er best å leve mens man lever", sa han mens han så på tv-en ..." (side 44)

Frykter de gamle døden? vil forfatteren gjerne vite. Rigmor lever som om døden ikke angår henne. I en alder av 87 har hun kjøpt en leilighet som ikke en gang er oppført. Ja, tomten er ikke en gang gravd ut. Samtidig innser hun at det skjer ting med helsen hennes. Som da hun etter en kjip episode må innse at hennes tid som bilsjåfør definitivt er over. Da hadde en kjørelærer filmet kjøringen hennes, og skaffet bevis for hvordan hun vinglet i kjørebanen. Han truet med å levere filmen til politiet ... Torvald på sin side har ordnet alt som ordnes kan i forbindelse med sin fremtidige død. Han har så og si regissert sin egen begravelse på forhånd. Torvald er fullstendig forsonet med at han en dag kommer til å dø. Han bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, men selv om han er sprek alderen tatt i betraktning, preges han av at han ikke lenger får til alt han klarte med letthet da han var yngre. 

Forfatteren forteller underveis om en kusine som forsvant i elva da hun var i tenårene. En hendelse hennes foreldre aldri kom over ... Fortellingen minner om hvor skjørt livet faktisk er, og hvor fort det vi i dag tar for gitt, plutselig kan bli revet fra oss. 

"Livet er ikke rettferdig. Det kan jeg si. At det er tilfeldig. At hendelser vi tror er små, fort kan være de store. At tilsynelatende ubetydelige øyeblikk tiår senere kan ha formet hvem vi har blitt. Hvem vi er. ...

Vi tar uendelig mange valg gjennom et langt liv. Små og store, ubetydelige og avgjørende. Og mon tro om det ikke er i de små detaljene at det er lettest å finne mening. I smørblomstene ved bensinstasjonen. I duskregnet som legger seg over ansiktet. Og at det er dem vi må verne om. De korte glimtene. Ikke bare når vi er glade og oppspilte, men også når vi befinner oss i vår skjøreste tilstand. Holde rundt hverandre når stormen raser. Bry oss om hverandre så godt det lar seg gjøre. Så godt vi klarer. Og jeg vet ikke, jeg, om det er min dragning mot livet eller min redsel for ikke å ta del som gjør at jeg nå har fått øynene opp for de eldre rundt meg. Alle disse levde livene på senteret her nede, på biblioteket, på bussen. De beveger seg som vinden, nesten, eller som gaupa i skogen." (side 136)

Det hele blir en påminnelse om at det er viktig å høre på de eldres historie - før det er for sent. For det er snart for sent. "Det er det som er med alderdommen. Og jeg begynner å bli redd, merker jeg, for at noen skal falle fra." (side 137)

Det jeg fant aller mest interessant i boka er måten Kvalvik nærmer seg Rigmor og Torvald på. Han spiser vaflene han får servert, selv om han egentlig ønsker å være forsiktig med kaker og den slags. Kanskje av frykt for å såre Rigmor og for at han ikke skal få høre hennes historie? Torvald er overbevist om at han ikke er noe interessant kasus for prosjektet hans, men likevel får Kvalvik ham på gli´. Torvald forteller historien og tortur under krigen, en historie han egentlig hadde pakket bort i hukommelsen for mange ti-år siden. Rigmor forteller om hvor stigmatisert hun ble på grunn av farens tilknytning til nazismen, og hvor fæle de voksne var mot henne. Hun kunne ikke velge bort sin egen far, og hun hadde samtidig ingen befatning med nazismen selv. Like fullt skulle dette stigmaet forfølge henne i årene etter krigen. Det er liten tvil om at Kvalviks forsiktige tilnærming og undring er medvirkende til at de begge åpner seg for ham slik de gjør. 

Kvalviks fortellerstil er godt gjenkjennelig fra hans første bok. Han er personlig, han reflekterer godt over det han opplever i sin kontakt med de eldre, og han byr på en lun, fin humor mellom linjene. Jeg kjente f.eks. at jeg ble sittende og smile når han lurte på om ikke dagene ble veldig, veldig lange for Rigmor, som gjerne sto opp midt på natta fordi hun ikke fikk sove. Rigmor på sin side stilte seg undrende til hele spørsmålet. Hun kjente konstant på at hun hadde så dårlig tid. Tiden gikk jo så fort. Dette kjente han behov for å sjekke ut med sin egen farmor. Og joda. Hun hadde det på den samme måten. Så kanskje er det bare slik - at tiden går fortere og fortere jo eldre vi blir?


Det er en riktig skjønn bok Arne Schrøder Kvalvik har skrevet. Det eneste jeg beklager er at boka ikke er tykkere og inneholder enda flere historier. Akkurat dette skuffet meg. Så ærlig må jeg tillate meg å være. For jeg ville jo gjerne hatt mer! Enda flere historier fra flere eldre mennesker! Det er jo den veien det går ... at vi blir eldre - hvis vi er heldige ... Og da er det spennende å finne ut hva som faktisk venter oss langt der fremme et sted ... 

Jeg anbefaler denne varme, lille boka! Den er både lettlest, underholdende og interessant! 

Utgitt: 2018
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 198
ISBN: 978-82-489-2233-9
Jeg har fått tilsendt et leseeks. fra forlaget



Arne Schrøder Kvalvik (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

1 kommentar:

  1. Denne har jeg liggende, skal sannelig legge den øverst i haugen og lese den i helgen :)

    SvarSlett

Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg foretrekker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.