Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos
Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...
Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.
I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.
Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!
Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.
Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?
Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!
Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.
Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...
Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.
I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.
Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!
Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.
Og slik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?
Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!
Innspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.
Yannis har kjøpt en liten pelikanunge |
Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly |
Yannis og Nico opptrer sammen |
Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred |
Yannis´ far blir seg selv igjen |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.