"To verdener" (Regissør: Niels Arden Oplev) - 2008

Sara og hennes familie tilhører sekten Jehovas Vitner. De har alltid levd strengt etter reglene som gjelder for medlemmene i sekten, og når problemer oppstår, tilkalles de eldste. Broren hennes har snakket de eldste midt i mot, og er utstøtt. Når familiemedlemmene møter ham på gata, må de forholde seg som om han er usynlig. Dersom de snakker med ham, risikerer de selv å bli utstøtt.

Familieidyllen slår alvorlige sprekker da det viser seg at faren har vært utro. Moren klarer ikke å tilgi faren, og skilsmissen fører til at Sara og hennes yngre søsken velger å bo hos sin far. Sinnet rettes mot moren fordi hun ikke klarer å tilgi. Farens posisjon som eldste forsvinner pga. skilsmissen og hans utroskap.

Fra talerstolen på møtene i sekten tordnes det om  dommedagsprofetier og forbud mot det meste. Men selv om mange ting er forbundet med forbud; sex utenfor ekteskapet og/eller med en annen enn den man er gift med er like fullt det verste. Og de eldste bedriver virkelig dyneløfting hos medlemmene. De mest intime detaljer må det berettes om når man er innkalt til forhør hos de eldste. De unge blir oppmuntret til ikke å ta høyere (verdslig) utdannelse, og pionerarbeid anses som det beste man kan få ut av livet sitt. Kvinnene har strengt tatt ikke lov til å tale på møtene, men får til nød lov til å pludre foran forsamlingen og spille rollespill hvor de irettesettes - gjerne av yngre menn eller gutter.

Da Sara forelsker seg i Teis, oppstår det et alvorlig dilemma. Enten må Teis opptas i sekten, eller Sara må bryte kontakten med ham. For hvis hun fortsetter å treffe ham, risikerer hun å bli utstøtt. Og Sara må til slutt velge; familien og sekten eller Teis og kjærligheten ...

Filmen er basert på en sann historie. Og det er en sterk historie som fortelles! Historien er ikke unik for Jehovas Vitner, men kunne like godt ha dreid seg om en hvilken som helst sekt eller ortodoks gren av et religiøst samfunn. Filmens styrke ligger i tillegg til meget gode skuespillerprestasjoner i at sektens medlemmer fremstilles nyansert. Her er man ikke ute etter å tegne et bilde av de gode versus de onde. Derimot tegnes et i og for seg sympatisk bilde av en sekt hvis omdømme er meget omdiskutert i samfunnet for øvrig. Det hele blir bare så fryktelig galt når enkeltmennesker styres og kontrolleres med frykt for dommedag og fortapelse, for ikke å si med frykt for å miste alle menneskene i ens liv som betyr noe for en.