Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.
"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.
Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!
Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...
Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.
Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...
Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...
Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...
Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.
Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)
Henrik H. Langeland
Så fint at du likte den...ganske annerledes enn de andre av Langeland, men en fin tids- og miljø- skildring synes jeg. Og språklig er den vel ganske plett-fri.
SvarSlettJeg tilhører dem som har likt samtlige Langeland-bøker. Jeg er enig i at språket er fullkomment! ;-) Og så morsomt at du har blitt spesielt takket av forfatteren!
SvarSlettjeg har noe å se frem til her ser jeg, jeg har også likt de tidligere Langeland - bøkene. Så herlig egentlig med en triologi, da har man noe i vente. Denne må jeg få tak i. Takk!
SvarSlettÅja, denne boken er kjempefin!! Leste den i våres og jeg likte den enda bedre enn Francis Meyers lidenskap - også en veldig bra bok :-)
SvarSlettDette er den Langeland-boka jeg har likt aller best! Uten tvil! Og jeg likte de to foregående meget godt!
SvarSlettDenne bloggen din er jo imponerende, Rose-Marie!
SvarSlettDet er interessant å sammenligne de jevnaldrende Langeland og Knausgård, Langeland som en qvasi Oslo-forfatter.
Jeg synes nok også Langeland er en god forteller, her er han litt på linje med Knausgård i stilen, de er vel begge to litteraturvitere og Proust-beundrere?
Mens Knausen "byr på seg sjøl" går "Langer`n" langt for å konstruere et univers, med mye bruk av rekvisitter. Noen anmeldere har kommentert dette.
Grandiosa kom i 1980, det har jeg sjekket, og Ghettoblastere og lignende "accesories" kom kanskje først til overklassen i Holmenkollen.
Men mohair genser vinteren 1982, det tviler jeg litt på?
80-åra hadde absolutt ikke tatt av i 1982 som var ganske traust i Norge.
Og sigøynere på tbanen smaker litt av 2010.
Men hvem vet.
Når det gjelder miljøskildringene er de vel rimelig politiserte/karrikaturiserte med østkantgutta som må ha rekvisisjon fra sosialen for å kjøpe skistaver og den rike familien i Holmenkollen som har fått et slags ufrivillig "Montebello" preg, her blir det ikke bedre av den ellers fantastiske Anders Ribu som oppleser.
Her kommer nok Langelands egen "småborgerlighet" inn, han har, i motsetning til Knausgård valgt å skåne både familien og sitt eget lokalmiljø/oppvekstmiljø. Det blir det ikke nødvendigvis stor litteratur av.
Takk for veldig hyggelig tilbakemelding på bloggen min, og interessante tanker om boka!
SlettBare for å ta dette med mohair-gensernes inntog på 1980-tallet. Å joda, de kom nok i 1982. Jeg var russ våren 1983, men husker godt at både jeg og andre jenter i klassen satt og strikket mohair-gensere i timene det siste skoleåret. Grunnen til at jeg husker dette så godt var at jeg og en venninne reiste til London sommeren 1983 - jeg i min hvite mohair-genser, som jeg nesten aldri gikk ut av, selv om det var sommer. Denne moten slo imidlertid for alvor til høsten 1983 - da jeg selv strikket en gyselig, signalgrønn mohair-genser. ;-)
For øvrig har jeg kost meg med dine sarkastiske oppfatninger av boka. ;-)
Takk for svar og oppklaring, i mellomtiden har jeg kommet lenger i boka. Duran Duran var neppe vanlig før 1983, men det blir detaljer. Verre er det at Remis far planlegger karneval i Oslo sommeren 1982, karnevalene ble først startet i 1983 og det første året var det et "underground" initiativ av husokkupanter som neppe Remis far ville ha hørt om.
SvarSlettDet stemmer at Stortinget stasjon i 1982 het Sentrum stasjon (1-0 til Langeland), men Tinghuset ble først oppført i 1994, men med litt godvilje er det kanskje ikke der rettsaken foregår?
Uansett så har ikke vitner tilgang til salen før de vitner, men hele saken er så usannsynlig at det spiller mindre rolle.
Og skal man gå inn på temaet troverdighet så hjelper Langelands Research og innlevelse i indiske innvandrerfamiliers hverdag på åttitallet lite når han presenterer historien med Simones far som tar barna med opp i åsen på søndagstur for å kaste singel inn i villahagene (sukk).
Likeledes klassefesten der ingen kom pga samme singel (dobbeltsukk!)
Langeland er stadig en god forteller og hovedpersonens handlinger og tanker synes jeg er bra, det er ikke så nøye for meg om en 12 åring kunne ha tenkt sånn eller sånn. Den knausgårdske innflytelsen merker man i visse ting, det episke kan man kanskje kalle det, assosiasjonen til minner og kulisser og anti-estetiske kontrasterende elementer (av typen noen stiller seg opp og pisser og dette skildres i detalj).
hilsen dag
Denne gav jeg opp. Det ble altfor mye sport for meg. Dumt, for jeg elsker alle de andre romanene hans. Kanskje jeg får forsøke på nytt en gang?
SvarSlettJa, kanskje det! Ellers er det jo sånn med bøker at enkelte fenger noen, men ikke alle ...
Slett