Camilo José Cela: "Bikuben"

Om skjebner og vanskjebner i 1940-årenes Madrid


Utgitt i Spania: 1951
Utgitt i Norge: 1980
Originaltittel: La colmena
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Antall sider: 239
Priser: Nobels litteraturpris i 1989

Handlingen i boka foregår i Madrid i 1942, mye godt rundt Dona Rosas café Bikuben. Her møter vi et utall mennesker i korte glimt. Det er faktisk helt umulig å ha som ambisjon at man skal klare å holde de ulike menneskene fra hverandre, og det kan neppe ha vært forfatterens hensikt heller. Tvert i mot vil jeg anta at det har vært meningen å fange en stemning blant i det alt vesentlige fattige mennesker i tiden etter den spanske borgerkrigen, og i starten av andre verdenskrig.

De fleste menneskene i "Bikuben" lever sjuskete liv. Det er lite penger blant folk, og fattigdommen er vanskelig å forholde seg til. Dette fører til at det for noen ungjenter ikke er noen vei utenom prostitusjonen. Andre har drømmer om et bedre liv, som å bli godt gift for eksempel. Men i et samfunn der alle bare tenker på seg og sitt, på hvor det neste måltidet skal komme fra eller for den sakens skyld den neste hyrdestunden som det eneste lyspunktet i en ellers nedrig tilværelse, er det liten plass til drømmer og naivitet. Likevel skal det heller lite til for å gi et annet menneske håp, og veien til fornedrelse lokket frem via fagre ord, er svært, svært kort.

Jeg slet veldig med å komme gjennom denne boka! Særlig i starten var det tungt, men det løsnet heldigvis etter hvert. Boka føltes vanskelig tilgjengelig på grunn av det omfattende persongalleriet som jeg et stykke på vei prøvde å henge med i svingene i forhold til, før jeg innså at jeg like godt kunne gi opp og heller konsentrere meg om å få mest mulig ut av fragmentene. For boka er faktisk sammensatt av en hel masse fragmenter, og det eneste menneskene vi presenteres for har til felles, er fattigdommen, at de bor i samme leiegård og at de har drømmer om et bedre liv.

Boka ble forbudt i Spania rett etter at den utkom, angivelig fordi den ble oppfattet som en kritikk av det spanske samfunnet. Dette finner jeg rett og slett vanskelig å forstå. I så fall ligger kritikken av samfunnet i beskrivelsen av menneskene som lever nederst på rangstigen, der de fører et liv man kanskje ikke ønsket å forholde seg til at fantes?

Selv om boka var tung å komme gjennom, er jeg glad for at jeg leste den! Det er imidlertid ikke til å komme forbi at antallet mennesker vi presenteres for - jeg vil anslå dette til rundt 2-300 mennesker fordelt på 239 sider - reduserte leseopplevelsen en del. Det er masse svart humor i boka og jeg humret og lo flere ganger. Likevel nådde den aldri de helt store høydene. Det må derfor bli terningkast fire på denne boka.