Camilo José Cela: "Pascual Duartes familie"

Spansk magi og surrealisme


Utgitt i Spania: 1942
Utgitt i Norge: 1978
Originaltittel: La familia De Pascual Duarte
Oversatt fra spansk: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal Norsk Forlag
Priser: Nobels litteraturpris i 1989
Antall sider: 141

Denne boka kom jeg ved en tilfeldighet over fordi jeg holder på med å lese meg opp på litteratur skrevet av Nobelprisvinnere. Da jeg forsøkte å google på forfatteren, fant jeg overraskende nok svært lite om ham. Jeg er derfor i det alt vesentlige nødt til å nøye meg med den informasjonen som står på smussomslaget til boka "Pascual Duartes familie". Det er for øvrig også vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk idet de for lengst er utsolgt fra forlagene. Mitt eksemplar av denne boka var jeg så heldig å få tak i via et antikvariat.

Cela ble født i 1916 og døde i 2002. Han er spansk og mottok Nobels litteraturpris i 1989. Jeg har kun klart å finne to andre bøker som er oversatt til norsk; "Bikuben" og "Masurka for to døde". Den mest kjente av Celas verker er visstnok "Pascual Duartes familie". Da boka skulle utgis i Spania i 1942, ble den stanset i sensuren. Man fant nemlig innholdet støtende. Jeg har ikke klart å finne ut når den ble tillatt utgitt igjen i Spania. Forfatteren har bak seg en rekke romaner, novellesamlinger, dikt, reisebøker, memoarer, essayistikk, litteraturhistoriske studier m.m. Han var dessuten i en periode tidsskriftredaktør og det sies at han har hatt betydelig innflytelse på den siste mannsalders spanske åndsliv. Da må jeg si at det er et paradoks at så lite er oversatt til norsk!

Så hva handler denne boka egentlig om? Vi treffer Pascual Duarte mens han sitter på dødscellen, dømt for flere mord. Pascual er en enkel bonde, og i form av bekjennelser forteller han om sitt sørgelige liv. Det meste av handlingen finner sted på landsbygda, men tidvis er han også i Madrid. Oppveksten hans var alt annet enn lykkelig, og etter hvert skulle han komme til å hate sin mor så intenst at dette fikk fatale konsekvenser for dem begge. Vekselsvis forteller han med ømhet om kjærligheten til sin første kone Lola og deres barn, som aldri fikk vokse opp, og deretter nesten uberørt om de meste bestialske handlinger han har begått, som om de egentlig ikke angikk ham. Og det er nok denne vekselvirkningen som i sin tid ble funnet så støtende at boka ble stoppet i sensuren.

Fortellerstilen er gjennomført svulstig - faktisk så gjennomført at jeg ikke et øyeblikk ville falle for fristelsen å kalle dette plattheter eller klisjéer. For gjennom dette fortellergrepet tegnes nettopp bildet av fortelleren og jeg-personen Pascual Duarte, og dette sier mye om hvem han er - nemlig en fyr som nok helst hadde sett at han var mer bemerkelsesverdig enn det som ble ham til del i hans nokså enkle liv tross alt. Fortellerstilen gir det hele nesten et surrealistisk preg. Sånn sett har romanen en del til felles med en annen bok av en helt annen forfatter som jeg leste for 2-3 år siden - "Jeg har betjent kongen av England" av Bohumil Hrabal.

Alt i alt er dette først og fremst en morsom og veldig annerledes bok. Den er ikke på noen måte så sjokkerende som den må ha fortonet seg i 1942. Fordi den er så gjennomført i skrivestilen som den er, noe jeg faktisk fornøyet meg mye med underveis, synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Helt til slutt tar jeg med forfatterens dedikasjon:

"Denne utgave er tilegnet mine fiender, som har vært meg til slik hjelp i min karriere."